"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."
"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.
Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."
35 oppslag om valgloven / valgordningen
Kommende artikkel:
VALGLOVUTVALGET: 18 medlemmer + 31 måneder med møter. Resultat: makkverk
Mer om kommende artikler her.
| Norge | Danmark | Sverige | Nederland | Sør-Afrika | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 2005 | 2,67 | 2007 | 0,72 | 2006 | 3,02 | 2006 | 1,03 | 2004 | 0,26 |
| 2009 | 3,01 | 2011 | 0,73 | 2010 | 1,25 | 2010 | 0,81 | 2009 | 0,3 |
| 2013 | 2,56 | 2015 | 0,79 | 2014 | 2,64 | 2012 | 0,99 | 2014 | 0,37 |
| 2017 | 3,01 | 2019 | 2,39 | 2018 | 0,63 | 2017 | 0,96 | 2019 | 0,47 |
| Snitt | 2,81 | 1,16 | 1,89 | 0,95 | 0,35 |
Det finnes over 300 millioner mennesker som lever i land med kun naturlig sperregrense – bl.a. Nederland. Men som tabellen viser: Nederland har allikevel ikke en 100% lineær mandatfordeling – høyere tall betyr større mangel på samsvar mellom valgresultatet og mandatfordelingen. Hadde Nederland hatt helt proporsjonal fordeling, ville de oppnådd null poeng på Gallaghers disproporsjonalitets-skala. Med den valgordningen vi promoterer på valgordningen.no ville vi kommet bedre ut på Gallagher-indeksen enn noe annet land.
Myten om at småpartiene må holdes nede så de ikke får mer makt enn de fortjener
En gjennomgang av småpartienes situasjon siden 1989
NY: Dagsavisen om valglovutvalgets rapport >>>
2017: Hva må vi endre i valgloven for at vi ikke skal ende med feil vinner igjen?
Slik valgloven faktisk oppfører seg, har den to hovedingredienser: forskjellsbehandling – og det å gi ekstramandater til de store partiene, spesielt på bekostning av 4-5 etablerte småpartier.
Hvilke endringer må til for å øke graden av rettferdighet og demokrati i valgloven? Utjevningsmandat-ordningen løser nemlig ikke våre problemer – i 2017 gikk eksempelvis 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn fleremandater enn de hadde stemmer nok til å få inn.
I dette oppslaget brukes 2017-tallene for å vise hvordan andre beregningsmetoder ville slått ut. Det er nemlig såre enkelt å endre valgordningen slik at det alltid vil bli samsvar mellom valgresultatet om mandatfordelingen, men det har ikke skjedd hittil, mest fordi de store partiene vedtar valglover som de håper de selv kommer ut av. Men så gjør de ofte ikke det, fordi de er avhengige av en valglov som heller ikke diskriminerer partier som MDG, KrF, Venstre eller Rødt.
Valgforsker Bernt Aardal spurte i 2018 om norske medier var tungnemme. Mangelen på en demokratisk valgordning i Norge dokumenter en annen form for tungnemhet: at egeninteressen til de fleste partiene står i veien for innføringen av en valgordning alle partiene faktisk ville tjent på. Reell, proporsjonal representasjon fører jo til at den fløyen som får flest stemmer alltid er sikret proporsjonal representasjon, statsminister og regjeringsplass.
I stedet for å prøve å 'reparere' svakhetene i valgloven, bør vi fjerne behovet for utjevning så langt det er mulig ved å fjerne så menge som mulig av de elementene i valgloven som forårsaker skjev mandatfordeling: det at noen stemmer ikke gjør utslag på valgresultatet i det hele tatt, mens andre stemmer har veldig ulik grad av påvirkningskraft, avhengig av hvor man bor og hvilket parti man stemmer på.
Etter et lokalvalg i Sveits for en tid tilbake var det en velger som gikk til søksmål – fordi den daværende valgloven var et brudd på på hans lovfestede rett til lik stemmerett. Hans stemme hadde selvsagt blitt telt opp sammen med de andre stemmene, men den hadde overhodet ingen effekt på valgresultatet - akkurat som mange opplever ved norske Stortingsvalg.
Han vant saken (se opp, norske domstoler!). I desember 2002 slo retten fast at myndighetene var pålagt å finne en løsning på problemet med at ikke alle innleverte stemmer er med på å påvirke valgresultatet.
Har man lovfestet at loven er lik for alle – og at man ikke skal ha diskriminering – må man jo ha en valglov som sørger for at alle stemmer har effekt på valgresultatet; lik stor effekt til og med. Etter saksmålet i Sveits utarbeidet den matematikk-professoren Friedrich Pukelsheim en løsning som sørget for at både partiene og distriktene blir proporsjonalt representert. Distriktene kan bli proporsjonalt representert enten med folketallet i hvert distrikt, eller med et vedtak om hvor mange representanter dette fylket skal ha, og partiene må bli fordelt i samsvar med andel stemmer de fikk ved valget.
Det viktige er at at man tar hensyn til to parametre på en gang - og sørger for at begge blir like mye tatt hensyn til, derav begrepet 'dobbelt-proporsjonal' fordeling. En løsning som fører til at partiene blir representert i samsvar med valgresultatet eliminerer behovet for utjevningsmandater.
Se også: "Dobbelt-proporsjonal fordeling": en komplisert beskrivelse av et enkelt prinsipp
Dette er ikke en ny ide - den har vært diskutert i flere tiår allerede. Originalideen kom egentlig ikke fra Friedrich Pukelsheim, men oppsto først i Frankrike, og er en slags variant av såkalt 'iterative proportional fitting’. Boken "An axiomatic approach to proportionality between matrices (Balinski/Demange 1989)" representerte nok første dypdykk i dette med dobbelt-proporsjonal fordeling og valg. Den nyere Majority Judgement (Michel Balinski/Rida Laraki) burde være minst like interessant for valg-interesserte. Men man trenger ikke lese tunge bøker for å finne ut hvordan man kan fordele distriktsmandater og samtidig sørge for partifordelingen blir demokratisk.
Nettsiden 'Den norske valgordningen' har en side hvor man enkelt får se hvordan mandatene blir fordelt når man bruker Pukelheims Balinski-inspirerte metode.
Her er deres beskrivelse av metoden (som etter 2002 også benyttes i flere andre områder):
Balinski (1933-2019) og Pukelsheim sin løsning oppsto fordi man ville sikre at alle fikk uttelling for stemmene sine. Den kan selvsagt misbrukes også, ved å kombineres f.eks. med en sperregrense, og da vil den selvsagt ikke bare ikke lengre sikre at alle velgere får lik uttelling for sin stemme, men gjøre situasjonen verre enn den vi har i Norge i dag: Da vil partier som kommer under sperregrensen ikke en gang få muligheten til å få distriktsmandat, slik de har i dag. Skrekk og gru.
En matematiker, en systemutvikler og en masterstudent i anvendt matematikk (Seierstad, Wahlberg og Munsterhjelm) har sendt et innspill til valglovutvalget – i form av et pdf-dokument som enkelt forklarer hvordan dobbeltproporsjonal fordeling og Pukelsheim-metoden fungerer. Klikk her for å se det.
Her finner du mer info om de to tungvekterne innen matematikk og valgordninger som kan inspirere mange land til en mer rettferdig valglov. Friedrich Pukelsheim utviklet løsningen som kunne gjennomføre dobbeltproporsjonal fordeling etter dommen i Sveits, men hovedpersonen bak det hele er nok Michel Louis Balinski.
Mer info om Pukelsheim • Mer info om Balinski
Under ser du en liste over utmerkelser Balinski hadde fått før han døde tidligere i år (2019).
Phi Beta Kappa, Williams College 1954; Frederick W. Lanchester Prize, INFORMS 1965;[15] I.B.M. World Trade Corporation Fellow 1969-1970; Lester R. Ford Award, Mathematical Association of America 1976;[16] Honorary Master of Arts, Privatum, Yale University 1978; Special Service Award, Mathematical Optimization Society, 1982; Honorary Doctorate (Ehrendoktors, Mathematisch-Naturwissenshaftlichen) t Augsburg, 2004;[3] Murat Sertel Lecturer (inaugural lecture), 8th International Meeting of the Society for Social Choice and Welfare, Istanbul, July 2006; Messenger Lecturer, Cornell University, September 2007;[17][18][19] IFORS Distinguished Lecturer, INFORMS National Meeting, Washington, D.C., October 2008;[20] George H. Hallet Award, 2009;[21] Lester R. Ford Award, Mathematical Association of America, 2009;[22] Celebration of Michel Balinski's 78 years at the 23rd International Conference on Game Theory, SUNY Stony Brook, July 2012;[23] John von Neumann Theory Prize, INFORMS, 2013;[15] INFORMS Fellow, 2014.[14][24]
2009: "Erna Solberg minner om at valgordningen er urettferdig"
Sitatet over er fra 2009. Nå, ti år senere, er hun statsminister, men kan fortsatt komme til å tape stort på om KrF/V ikke blir representert med de kandidatene de bør representeres med ved under fremtidige valg – på samme måte some Ap kan tape stort på om SV/Rødt/MdG havner under sperregrensen. I så fall kan de kan fortsatt gjøre noe med det. Grunnloven sier allerede at alle er like for loven, så dette er allerede vedtatt. Vedtaket bør bare omsettes til handling.
Høyre tjener jo både på styringstillegget, utjevningsmandat-ordningen og sperregrensen. Høyre fikk utjevningsmandater i Oslo og Akershus, og det at et parti tar et utjevningsmandat i et fylke fører jo lett til at partier som MdG, KrF, Rødt og V (og muligens SV) mister ett distriktsmandat: et de kunne fått uten å komme over sperregrensen, og uten å bli påvirket av det såkalte styringstillegget. Er Høyre/Ap storsinnede nok til å gå inn for en ordning som fører til at de mister sine privilegier?
(Det ligger en link til Stortingsvalg-programmet i artikkelen over, men Høyre har fjernet det fra nettsidene sine.)
Valgresultatene blir feil på nasjonalt nivå fordi fordelingen i fylkene er feil
Teksten over er en kommentar til et tidligere valg i Telemark Arbeiderblad (se link under), hvor man nærmest unnskylder den skjeve mandatfordelingen vi ender opp med etter hvert valg med at "det er rett og slett ikke mulig å lage en ordning som passer alle, helt perfekt – hver gang." Dette med å ikke å kunne lage en perfekt valgordning har blitt brukt, i årtier, som unnskyldning for svakheter i valgloven som enkelt kan fjernes.
Mange vet ikke, eller har glemt, at man kan jo fordele mandatene til hvert parti slik at det samsvarer 100% med den andelen av stemmene hvert parti får under valget – selvsagt avrundet ned til nærmeste hele mandat. Dette kan kombineres med å gi visse fylker ekstramandater dersom det er ønskelig, uten at det går utover den nasjonale fordeling av mandater. Vi kan altså ha en løsning som både forfordeler visse fylker med ekstramandater, men hvor man justererer den nasjonale fordelingen av mandater slik at de stemmer med den prosentvise fordelingen av stemmer ved Stortingsvalget.
Selv en ungdomsskoleelev med middels gode matematikk-kunnskaper kan sette opp et regnestykke som ville løst dette. Hvis f eks Venstre fikk 3.9% av stemmene ved valget, kan enhver avstemming på Stortinget ta dette med i betraktning når avgjørelser tas - i den forstand at summen av Venstre-representantenes stemmer utgjør total 3.9% av den totale 'stemmeverdien'. Det betyr at enten Venstre får inn ett eller to eller 8 mandater, vil stemmen til hver Venstre-representant justeres opp eller ned, slik at Venstre får en makt på Stortinget som tilsvarer 3,9% av de totale stemmene. Dette kan gjøres i et enkelt Excel-ark, og vil være lett å gjennomføre dersom det er ønske om en løsning som er så demokratisk som mulig.
Med en slik løsning har man ikke de negative sideeffektene av å gi f.eks. Finnmark noen ekstramandater, nemlig at den nasjonale fordelingen av mandater/partier blir forskjøvet, Det er slik det fungerer i dag: Om Finnmark får tre ekstra mandater og de kommer fra f.eks. Ap, vil vi jo ende med at Ap blir overrepresentert blant de 169 mandatene vi skal ha på Stortinget. Men det gjør jo ikke noe om et parti blir overrepresentert - av distriktshensyn, så lenge hver av stortingsrepresentantenes stemmer blir justert slik at hvert av partiene har nøyaktig samme grad av makt på Stortinget som valgprosenten de endte opp med ved siste valg tilsier.
Så - om landbruks-distriktene får ekstramandater - og dermed, med stor sannsynlighet, en høyere representasjon av f.eks. Senterparti-mandater på Stortinget, kan verdien av stemmene til disse mandatene justeres slik at fylket blir overrepresentert når det gjelder mandatantall uten at Senterpartiets synspunkter veier mere (nasjonalt) enn det de bør gjøre gjøre - basert på prosentandelen de fikk av stemmene ved siste valg.
Aftenposten:
Norge på Europatoppen i mindretallsregjeringer
"Norge er blant de land i Europa som har hatt lengst mindretallsstyre i årene etter krigen. Det fremgår av en ny bok av statsvitenskaps-professor Bjørn Erik Rasch. [...]
I perioden fra 1961, da Ap. mistet sitt absolutte flertall, har det vært flertallsregjering bare 21,9 prosent av tiden. Andelen blir enda lavere om vi regner frem til i år, siden Norge også har vært styrt av mindretallsregjeringer i årene etter 1999. Bare tre andre land har hatt enda kortere perioder med flertallsregjering. Det gjelder Polen, med flertallsregjering 43,7 prosent av tiden (men bare målt fra 1989), Sverige med 27,4 prosent og Danmark med 16,9 prosent. I kontrast til dette kommer Luxembourg, med flertallsstyre hele tiden. Også i Ungarn har det bare vært flertallsregjeringer, men da bare regnet fra 1990. Island, Tyskland (Vest-Tyskland frem til gjenforeningen), Østerrike, Belgia og Nederland har hatt flertallsstyre mellom 95 og 100 prosent av tiden..."
Dette oppslaget viser til den tradisjonelle betydningen av mindretallsregjeringer, hvor en regjering som fikk færrest stemmer blant velgerne regnes som en flertallsregjering selv om flertallet stemte for den andre fløyen. Ser man på hvilke regjeringer som har hatt flertallet av velgerne bak seg, blir tallene enda dystrere.
Mer her: Norge på Europatoppen i mindretallsregjeringer (2004)
Taktisk stemming:
Gjentatt, organisert manipulasjon av valget
Før 2017-valget gikk en del menn med mye makt ut og oppfordret Høyrefolk til å stemme på noe annet enn Høyre. De som har utarbeidet og vedtatt valgloven har altså laget et system som kan bli - og blir - manipulert av de som kjenner til problematikken og følger med i de på de relevante nettsidene. Vi kan til og ende opp med å se at de som har laget valgloven er de samme som bruker denne formen for manipulasjon for å omgås de reglene de mener bør gjelde.
• Abid Raja (Venstre): "Jeg oppfordrer folk til å være taktisk smarte. Vil du ha Erna, og vil du unngå Rødt og MDG, bør folk stemme Venstre"
• Nettavisen/Gunnar Stavrum: "Er Høyres mandat utsatt, er Nettavisens anbefaling å stemme Høyre. Hvis det ikke er på spill, er rådet å stemme Venstre. For det er kun med Venstre over sperregrensen på 4,0 prosent at regjeringen Erna Solberg kan fortsette."
• Det liberalkonservative Minerva i "Den ultimate guiden til når du skal stemme taktisk på Venstre": "Det viktigste er ikke hvilket parti du stemmer på. Det viktigste er at du derigjennom stemmer på Høyre".
• Finansavisen-redaktør Trygve Hegnar: "Taktisk stemmegivning for Venstre er (dessverre) svaret"
Alt dette skjedde rett før valget, og det er ikke første valget dette skjer. VI har altså et system hvor en liten gruppe mediapersoner på Høyresiden følger godt med på spørreundersøkelsene, og gir råd om hvordan man kan fordreie valgresultatet rett før valgdagen. Det det mest besynderlige er at de samme media/maktpersonen sikkert er tilhenger av sperregrensen. Vi har altså et system som i sitt design kan manipuleres - og blir manipulert - av en liten gruppe som har store personlige og økonomiske interessert i at vi får en en Høyre-basert regjering. Om ikke Venstre hadde fått alle disse ekstrastemmene, ville den fløyen som fikk flest stemmer kommet til makten. I stedet fikk vi atter en gang en mindretallsregjering, og statsminister fra den fløyen som hadde færrest stemmer. Ikke bare på grunn av en dårlig valgordning, men også på grunn av andre faktorer, som f. eks. det faktum at en liten gruppe mennesker slår til rett før valget, og annonserer i sine organer hvordan man skal komme seg forbi sperregrensen - som de selv altså selv er tilhengere av.
Folk flest (minst 80%?) stemmer på de partiene de er mest enige i, men det er de som går inn for en sperregrense-basert løsning og samtidig oppfordrer folk til å manipulere seg forbi den den som har mest makt - på uredelig vis, vil mange si.
Aftenposten: Velgere i Høyre-bastioner kan ha fått Venstre over sperregrensen – og slik sikret borgerlig flertall
"...ikke rimelig at de etablerte partiene kan vedta regler som halverer stemme-innflytelsen til en hel fjerdedel av velgerne"
Sperregrensen er begrunnet i behovet for trygg styring. Parlamenter kan stivne i et kaos av småpartier, og man vil jo nødig bli et kaotisk u-land uten sperregrense, som Nederland.
Men politikken kan sannelig også stivne i idétørken hos de store partiene. Partilederdebatten mandag kveld var et godt eksempel på dette. De flammende appellene, de nye ideene og utfordringene flagret fra småpartiene, men Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og Høyres Erna Solberg viftet dem vekk som fluer. Om disse to fikk velge, skal valgkampen være et oppgjør mellom sluggerne, full av «debatter» om antallet nye jobber, resultatene i skolen, formuen i oljefondet, og om antall uføre har gått ørlite opp eller ned «på deres vakt», som om de var allmektige diktatorer.
Tre prosent av stemmene er mange mennesker. Det er, for eksempel, flere enn alle velgere i Nord-Trøndelag. Et parti som får såpass mange stemmer bør være representert på tinget – med tre prosent av mandatene. Det skulle bare mangle.
Mer her: Fjern sperregrensen
– Ingen andre land med forholdstallsvalg kan vise til så dårlige resultater som Norge
"Norge skiller seg klart ut blant landene med forholdstallsvalg, og har som Storbritannia ingen regjeringer med velgerflertall i ryggen. I den motsatte enden av skalaen ligger land som Luxemburg (velgerflertall bak regjeringen 100 prosent av tiden), Island, Nederland og Tyskland"
"Lotteridemokrati? Om det manglende samsvaret mellom velgerflertall og stortingsflertall" er skrevet av professor/statsviter Bjørn Erik Rasch.
Denne boken anbefales alle som mener at vi bør la demokratiske prinsipper overstyre tilfeldighetens spill i et parlamentarisk valg. Valget er på mange måter et lotteri, men ikke et rettferdig lotteri, fordi noen av partiene har gode vinnersjanser i hvert eneste valg, mens andre aldri har vunnet.
Boken referer f. eks. til stemmeandeler for sosialistiske og borgerlige partier ved valgene 1965–1993, inkludert partier som ikke oppnådde å få valgt inn representanter på Stortinget. Flertallet blant velgerne blir sammenlignet med blokk-flertallet på Stortinget, og i bare to av valgene ble flertallet «riktig» (1981 og 1989).
I 1965 og 1969 var det sosialistisk velgerflertall, men borgerlig stortingsflertall. I 1973 og 1977 var det omvendt. I 1985 ble det igjen sosialistisk velgerflertall og borgerlig stortingsflertall.
Det vises også til utenlandske undersøkelser: "Lijphart (2008) har undersøkt en større gruppe land ut fra flertalls-kriteriet til Mill. Det er ikke samsvaret mellom velgerflertall og parlaments-flertall som sådan Lijphart er opptatt av, men i hvilken grad regjeringene (som har bakgrunn i konstellasjoner i parlamentet) i ulike land har et velgerflertall i ryggen eller ikke. Som ventet kommer Storbritannia dårlig ut: I perioden Lijpharts data dekker (1945–1990), forekommer det ikke at noen britisk regjering har støtte fra minst halvdelen av velgerne. I den motsatte enden av skalaen ligger land som Luxemburg (velgerflertall bak regjeringen 100 prosent av tiden), Island, Nederland og Tyskland. Dette er land med PR*, og koalisjonsregjeringer med flertall. Norge skiller seg klart ut blant landene med forholdstallsvalg, og har som Storbritannia ingen regjeringer med velgerflertall i ryggen. Det skyldes delvis et stort innslag av mindretallsregjeringer. Og det skyldes at flertallet er fabrikkert av valgordningen i de situasjonene det har vært flertallsregjeringer. Ingen andre land med forholdstallsvalg kan vise til så dårlige resultater som Norge."
*PR er en forkortelse for 'Proportional Representation.
Det ovnestående ble skrevet i 2010. Norge har såvidt opplevd at vi har hatt velgerflertall bak en regjering, men 'regelen' er som regel at vi ender opp med at fløyen som fikk færrest stemmer får regering og statsminister – eller alternativt, at vi får en mindretallsregjering bestående av medlemmer fra partier som representerer mindre enn halvparten av velgerne.
Boken kan bestilles her.
"Vippefylkene avgjør valget"
Fylkesinndelingen slik den brukes i vår valgordning fungerer som en av flere sperregrenser, som omtalt bl.a. her. Den kan bidra (og bidrar, ved hvert valg) til et klart misforhold mellom den slags politikk velgerne vil ha og den regjeringen vi ender opp med. Mange i Norge har reagert på at f eks Trump ble president selv om Clinton fikk 4 millioner mer enn Trump. Men lignende ting skjer i Norge - ved de fleste valg.
Fra "Vippefylkene" avgjør valget:
"...kampen om statsministerposten her til lands har likevel slående fellestrekk med kampen om presidentmakten i USA. Til tross for de daglige nasjonale målingene som publiseres, er disse - som i USA - egentlig ikke spesielt interessante med tanke på hvem som blir den øverste folkevalgte. De nasjonale målingene viser som oftest en fremgang eller tilbakegang innenfor feilmarginen, altså at det er en ubetydelig eller tilfeldig endring. Slik tilslører de landsdekkende prosent-målingene det dramaet som nå pågår rundt flere vippemandater i Norges 19 fylker. Et eksempel på hvor galt det kan gå hvis man kun har fokus på landsdekkende målinger, er fjorårets USA-valg: Clinton vant som kjent flertallet av stemmene, med nesten 3 millioner flere stemmer (48,2 mot 46,1 prosent), men det hjelper lite da Trump vant valgmannstemmene fra de ulike statene med 306 mot 232. Det samme skjedde med Al Gore mot George W. Bush i 2000. Og tilsvarende har vi det i Norge. Vi har en rekke eksempler på at man også i Norge vinner statsministermakten og flertallet av stortingsrepresentantene selv om man taper i rene stemmetall..."
Vi trenger kanskje ikke samme valgdekning som i USA, men det er kanskje på tide å fokusere - også under valgsendingene - på at vi har en valgordning som hindrer et demokratisk utfall av valget.
Mer her: Vippefylkene avgjør valget
Professor Torvund:
Hvorfor har trær og fjellknauser stemmerett?
Jusprofessor Olav Torvund skrev om stemmeretten på denne måten i 2009:
"Vi har en absurd og udemokratisk valgordning hvor noen stemmer er viktigere enn andre. I Norge fungerer det selvfølgelig slik at stemmer fra “distriktene” betyr mer enn andre stemmer. Hvis du representerer mye skog, fjell og vidde, da teller din stemme mer.
Det er ikke lett å skjønne hvordan dette egentlig fungerer. Valgloven § 11–3 (2) lyder slik:
Hvert valgdistrikts fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere i valgdistriktet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med antall kvadratkilometer i valgdistriktet multiplisert med 1,8.
Hvis man bor i et valgdistrikt, hvilket vil si fylke, med stort areal, da veier ens stemme mer. Det minner om historiske tider da man måtte eie land for å kunne stemme, eller i alle fall at stemmene til de som eier land teller mer enn stemmene fra de som ikke eier land. Det er grunnleggende udemokratisk. At man har skiftet ut adelskap med bolig i et politisk prioritert distrikt gjør ikke ordningen noe bedre eller mer demokratisk.
I dagens utgave av “Politisk kvarter” kom kommunalminister og SP-politiker Magnhild Meltveit Kleppa med et håpløst forsøk på å forsvare ordningen. Det hun ikke sa, men som var tydelig mellom linjene, er at dette bidrar til å fremme SP-politikk.
Det er ingen grunn til å gjøre dette komplisert. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at hver person har én stemme og at hver stemme teller likt. Adelskap, adresse, kjønn, hudfarge eller andre egenskaper ved personen skal ikke påvirke hvor stor betydning vedkommendes stemme har. Så lenge stemmene ikke teller likt, da har vi ikke et reelt demokrati i Norge."
Link: Hvorfor har trær og busker stemmerett?
Michael Tetzschner, Høyres daværende leder i Oslo, kom med en lignende uttalelse:
"....problemet er at Stortinget bestemmer svært mange ting som er uavhengig om du bor i Holmestrand eller Hammerfest.
Og forskjellene har blitt så store at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid (OSSE/OSCE), som blant annet overser at valg går rettferdig for seg, i en rapport som kom i juni har gått ut og kritisert Norge for valgordningen, og foreslått at tiltak settes til verks for å få større stemmelikhet.
– Jeg regner med at myndighetene har merket seg OSSEs rapport og at dette vil få konsekvenser for hvilken retning vi skal gå for å gjøre hver stemme likere. Dagens ordning gir stemmerett til snaufjell, busker og kratt. Man kan stille spørsmål ved demokratiets kår i Norge når hver av Vestfolds representanter på Stortinget i snitt skal representere 18.464 velgere, mens hver av Finnmarks representanter kun representerer 7.409, sier Michael Tetzschner, leder av Oslo Høyre til Nettavisen.
Link til hele artikkelen: Han er ikke valgt av folket
Dagsavisen:
Rødt og MDG fikk tilsammen omtrent 40.000 flere stemmer enn Venstre. Likevel får regjerings-støttepartiet åtte stortingsrepresentanter, mens de to andre bare får én hver
At valgordningen er dypt urettferdig, er det stor enighet om - selv innen de partiene som tjener på den. De fleste partiene har mye å tape på denne valgordningen, siden det ikke er enkelt for noen å føle seg sikker på at den fløyen de selv tilhører vil 'vinne Stortinget' selv om de vinner flertallet av velgerne.
Lengre nede i artikkelen står det et relativt oppsiktsvekkende sitat fra MdG's representant i dette utvalget:
"SV, som fikk bare drøyt 176.000 stemmer, er inne med 11 representanter. Venstre og KrF fikk henholdsvis noe under 128.000 og 123.000 stemmer, men vil ta opp åtte stortings seter hver. Rødt og MDG fikk tilsammen 165.000 stemmer ved valget, og sitter igjen med bare én representant hver.
– Det er jo slik sperregrensen fungerer, og det kan være litt kunstig å legge sammen to partier slik, men dette gjør jo at Une (Bastholm) og Bjørnar (Moxnes) har veldig mange stemmer bak seg, og det er klart at dette er en skjevhet. Men sperregrensen har blitt innført for å sørge for styringsdyktighet, så selv om mitt parti er et offer for ordningen, så ser jeg at det er et poeng å ha den, sier Strømmen."
Det virker som mange har slukt dette med "styringsdyktighet" blindt. MdG har eksistert i 30 år, og omtrent aldri kommet inn på Stortinget. I 2017 ville de fått inn 5 mandater, om alle stemmeberettigede hadde hatt lik stemmerett. Men her sier altså Øyvind Strømmen, MdGs eget mandat i Valglovutvalget, at han ser at det er et poeng å ha sperregrensen - i en setting hvor hans eget parti nettopp har tapt 4 mandater pga. valgordningen. 'Poenget' med sperregrensen er altså styringsdyktighet - og det er snakk om styringsdyktighet for deres egne politiske motstandere/for den fløyen som fikk færrest stemmer.
Mener MdG at MdG er uheldig for styringsdyktigheten?
Da lurer man jo selvsagt på hvordan MdG mener at landet ville fått redusert styringsdyktighet dersom 5 av hans partifeller hadde vært på Stortinget. Eller - mer spesifikt: hva slags problemer med styringsdyktighet tror Strømmen at MdGs representanter ville kunne skape - rent bortsett fra at det ville bli mye vanskeligere å få igjennom vedtak som er ikke er miljøvennlige? Er det ikke nettopp for å stemme mot denslags vedtak at MdG vil være på Stortinget?
Vil MdG virkelig ofre fire mandater for at de partiene som MdG antakeligvis mener at ikke er like miljøvennlige som de selv er lettere skal få igjennom vedtak MdG er uenige i? I et demokrati må man jo godta at det selvsagt blir vanskeligere for de som sitter på makten å få gjennom sine vedtak når deres opponenter også får litt makt. Løsningen på dette er ikke fjerne politikere, men få til de beste avgjørelsene man kan få til når alle synspunkter har kommet på bordet. Det å holde politikere vekk fra Stortinget er selvsagt en tydelig diskriminering av disse partienes "rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter." Men det er også et angrep på ytringsfriheten, ettersom politikere som kommer inn top tinget ikke bare får stemmerett der, men de får også en grad av eksponering, ytringsfrihet og økonomisk støtte som øker ved hver representant de får inn.
De ville ha KrF og V rett over sperregrensen - og klarte det
Det er viktig i denne sammenhengen å være klar over at både KrF og Venstre bare kom like over sperregrensen på 4%. Høyrefolk og Frp'ere drev aktiv kampanjevirksomhet rett før valget, som de har gjort flere ganger før, for å få folk i sine egne partier til å stemme taktisk. Høyresiden er tilhengere av høy sperregrense - men bruker altså organiserte kampanjer rett før valgdagen for å komme seg rundt denne loven.
Rødt og MdG tapte altså 7-8 mandater på dette, og KrF/V vant sannsynligvis 12. At to borgerlige partier får inn ekstramandater på denne måten vil selvsagt endre Norges utvikling veldig tydelig i denne stortingsperioden. Prosessen er tvers i gjennom udemokratisk, og MdG og Rødt er de som taper mest på dette. De er begge i følge seg selv spesielt fokusert på å forbedre miljøet og å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. MdGs mann i valglovutvalget ser altså poenget i å holde MdG nede med sperregrensen. Hvorfor har ikke MdG en representant i valglovutvalget som klart tar avstand fra de lovene som holder MdG nede?
Overskriften i avsnittet som ble sitert over er "Poenget med sperregrensen", men det man sitter igjen med er et slags spørsmål om hva MdGs rolle i Valglovutvalget, og det samme gjelder selvsagt andre småpartier som selv burde mene de bør holdes unna Stortinget for at deres politiske motstandere skal bli ekstra handlekraftige. Når regjeringen som regler tilfaller mindretallet, blir jo det største styringstillegget gitt til de som egentlig ikke skulle styre landet. I tillegg gis jo styringstillegget til partier i begge fløyene - bare de er store nok. Vil vi virkelig at det skal bli lettere for de som ‘tapte valget, men vant regjeringen’ å kunne få igjennom vedtak som er i strid med hva flesteparten av velgerene mener? Så de som i praksis vinner på skjevhetene i valgloven er de som ikke skulle hatt Stortingsflertall og statsminister, men som får det pga. sperregrensen (og andre hindre som er bakt inn i valgloven).
Styringstillegget er egentlig ikke et styringstillegg, det er et makt-tillegg til de som allerede har mye makt; dvs. enda en måte å holde småpartiene nede på - og enda en grunn til at vi ikke har likhet for valgloven i dette landet.
Link: Regjeringsutvalg vil vurdere sperregrensen
Se også: De fire sperregrensene
AVISA NORDLAND om arealtillegget:
"Du vil neppe tro hvordan valgsystemet i Norge egentlig fungerer"
Link.
Stortinget betaler når egne representanter kjemper for gjenvalg
Partiene som allerede har sikret seg stortingsplass, får store fordeler når offentlige penger til partiene fordeles
"Professor: Subsidiering av partienes valgkamp
– Det blir vanskeligere å være en utfordrer på utsiden, sier forsker Tord Willumsen.
Dette er et av flere eksempler på at det å få seg en plass på Stortinget ikke bare handler om økt makt, men også om økt grad av ytringsfrihet. Sperregrensen/arealtillegget/styringstillegget påvirker dermed ikke bare graden av ytringsfrihet de ulike politiske partiene har i inneværende stortingsperiode, men påvirker også graden av ytringsfrihet de fil kunne få ved neste valg.
Dersom vi skal bruke offentlig midler for å sponse partienes valgkamp, burde i det minste beløpet beregnes ut fra hvor mange velgere de representerer, ikke hvor mange mandater de fikk ved forrige valg: at de har blitt diskriminert en gang legitimerer ikke å diskriminere dem en gang til.
Link.
tema: ytringsfrihet, likhet for loven
OVER: FAKSIMILE FRA VG
Ved å gå inn på VGs 'Slik kunne Stortinget blitt' kan du se hvordan Stortinget kunne sett ut med ulike kombinasjoner av sperregrenser, styringstillegg osv.
Først velger du årstall, øverst, og deretter matchende periode under 'Valgsystem fra år..."
1) Klikk på Avansert
2) Velg den første utregnings-metoden (Sainte-Laguës metode, delingstall 1,0)
3) Velg 'Ingen' under Sperregrense for distriktsmandater
NB: 'Hele landet en valgkrets' er et noe misvisende uttrykk, fordi dette betyr ikke nødvendigvis at landet skal regnes som en valgkrets. Man har fortsatt en mulighet til å forfordele stemmer til visse fylker på bekostning av andre - om det blir flertall for en slik ordning. Men den endelige fordelingen på Stortinget vil uansett være slik at at antall mandater skal være i samsvar med valgresultat. Får et parti 5% av stemmene på landsbasis, får de 5% av mandatene på Stortinget.
Om du tar utgangspunkt i valget i 2017, vil du få det øverste resultatet i bildet over dersom du fjerner alle hindrene i valgloven fra beregningen. Dersom du fjerner alle hindrene men har en sperregrense på 1%, får du det resultatet du ser i det andre eksempelet i tabellen over.
VG's "Slik kunne Stortinget blitt" burde hatt en mulighet for å velge naturlig sperregrense. Med en naturlig sperregrense, slik de benytter bl.a. i Nederland, ville valgresultatet i 2017 nemlig sett slik ut (se under) – altså det samme som man ville oppnådd med en sperregrense på 1%:
| Parti | Stemmer | Andel av stemmer som førte til mandat* | Fikk mandater | Burde hatt mandater | Fikk for mange/få mandater |
|---|---|---|---|---|---|
| Arbeiderpartiet | 800 947 | 27,88 % | 49 | 47 | 2 |
| Høyre | 732 895 | 25,51 % | 45 | 43 | 2 |
| Fremskrittspartiet | 444 681 | 15,48 % | 27 | 26 | 1 |
| Senterpartiet | 302 017 | 10,51 % | 19 | 18 | 1 |
| Sosialistisk Venstreparti | 176 222 | 6,13 % | 11 | 10 | 1 |
| Venstre | 127 910 | 4,45 % | 8 | 8 | 0 |
| Kristelig Folkeparti | 122 797 | 4,27 % | 8 | 7 | 1 |
| Miljøpartiet De Grønne | 94 788 | 3,30 % | 1 | 6 | -5 |
| Rødt | 70 522 | 2,45 % | 1 | 4 | -3 |
| *Totalt antall stemmer til partier som kom inn på Stortinget | 2 872 779 | 100,00 % | 169 | 169 |
Mange vil nok ha lyst til å prøve seg med ulike settinger her, finne ut hvilken grad av demokrati som vil gi deres parti best uttelling, og konkludere med at dette er den beste valgordningen. Det er nok langt på vei derfor vi har det systemet vi har i dag: de største partiene har hatt størst anledning til å påvirke hva slags valgordning vi får, og de går da gjerne inn for en valgordning som er i samsvar med deres egeninteresser.
Måten denne siden er satt opp på kan føre til en misforståelse om dette med sperregrense. Vi som vil avskaffe sperregrensen mener som regel at en naturlig sperregrense bør beholdes. En naturlig sperregrense kan man bergene ved å dele 100 på antallet mandater i et parlament. Det tallet man får da, er den prosentsatsen som vil gjelde for det aktulle landet. I Norge er det tallet cirka 0,6%, og vi hadde ingen som havnet mellom 0.6% og det laveste tallet et parti kom inn med det året. Om vi hadde hatt en naturlig sperregrense i stedet for den på 4% i 2017, ville vi fått en mye mer rettferdig mandatfordeling med de samme partiene som allikevel kom inn, men med er mye mer rettferdig mandfordeling.
En lavere sperregrense vil føre til mer stabilitet i mandatfordelingen fra valg til valg, ettersom noen få stemmer mer ellermindre til et av de fem etablerte småpartiene aldri vil føre til mer enn at ett sete på tinget blir tildelt et annet parti. En mer identisk mandatfordeling fra den ene valget til det andre vil selvsagt føre til økt forutsigbarhet og bedre kontinuitet mellom to stortingsperioder. I dag kan man risikere at et stortingsflertall/en regjering som ikke en gang har flertall blant velgerne kan gjennomføre vedtak i en stortingsperiode som blir nedstemt av neste Storting, og vi kan jo heller ikke være sikkert på at det neste Stortinget og den neste regjeringen heller vil ha flertallet av velgerne bak seg.
PLURALISTISK VALGSYSTEM, MER DEMOKRATI
Det finnes mange måter å gjøre valgsystemet vårt mer demokratisk på. En av dem er hva en skribent på Minervanett beskriver som et pluralistisk valgsystem. En variant kan være at man kan oppføre et førstevalg, andre valg og tredjevalg på stemmeseddelen. Det betyr om at om ditt førstevalg ikke kommer inn på tinget pga. eksempelvis distriktsproblematikk eller sperregrensen, vil stemmen din gå til det neste partiet på listen. Dermed er man sikker på at alle stemmer vil telle. En annen variant er at om man ikke vet om man vil stemme på parti A eller parti B, kan man stemme på begge to, med en uttelling som tilsvarer 0.5 stemme.
En av Minervanetts artikler om valgordningen finnes her:
VALGORDNINGEN MÅ ENDRES (2013).
Her er en annen:
VÅRT UDEMOKRATISKE VALGSYSTEM (2007)
Les også: Fordelen og ulempen med sekundærstemmer.
NRK:
SETT SPERREGRENSEN – SE HVILKET FLERTALL DU FÅR
Her er en enkel side som viser hvordan de ulike fløyene kommer ut med ulike sperregrenser. Mange har nok sittet med lignende utregninger for å finne en sperregrense som gavner deres eget partivalg. Men om vi virkelig vil ha likhet for loven og "equal rights", er jo regnestykket enkelt.
Alle varianter av sperregrense innfører et tilfeldighets-element, og resultatet er umulig å forutse. Så om man vil ha så stort samsvar mellom det folk stemmer på og regjering/Storting, er det ingen løsninger som er mindre avhengig av tilfeldigheter en den Nederlandske: ingen sperregrense.
Une Bastholm (FrP) sier i samme artikkel: "Dagens ordning viser at velgere som stemmer på små partier er svakere representert. Mens jeg representerer 94.000 stemmer, vil en Arbeiderparti-representant ha 16.000 stemmer bak seg".
Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre, skrev George Orwell i Animal Farm. Med 94000 stemmer bak MdGs representant vs 16000 stemmer bak Aps mange representanter, blir det i praksis som on Ap-velgere får utlevert nesten 6 stemmesedler hver, mens FrP-velgere får kun en - ved dette valget. Ved andre valg har Ap tapt på valgloven. Det som kjennetegner alle valgene er at de små partiene; de reelle opposisjonspartiene mister mandater. og ikke bare det: om opposisjonspartiene f eks har mistet 70 mandater over en viss peride, har disse mandatene blitt gitt til de de opponerer mot, spesielt Ap, Høyre og Senterpartiet. Den demokratiske ubalansen er altså ikke på 70 mandater for denne perioden, men på 140 - i opposisjonens disfavør.
Tabellen under er enda mer interessant (klikk for å gå til interaktiv tabell på valginfo.net). Den viser hvordan men lett kan beregne et valgresultat som både tar hensyn til at mandatfordelingen må stemme, proporsjonalt, med hvor mange stemmer hvert parti fikk under valget og med det antall mandater vi vil at hvert fylke/valgdistrikt skal ha. Om Norge/verden generelt skal utvikle seg i mer demokratisk retning, er dette – som kalles dobbelt-proporsjonal fordeling – noe av det beste man kan få til.
NRK: 18% AV VELGERNE STEMTE TAKTISK VED FORRIGE VALG
Om nesten en av fem velgere stemmer på et annet parti enn det de egentlig vil stemme på er valgordningen ikke god nok. Ikke bare det, men det svekker demokratiet. Et så høyt tall betyr jo også at nesten en av fem velgere mener at valgordningen kommer så uheldig ut for dem at de heller vil stemme på et parti de ikke er enige med enn å stemme på sitt eget.
Link: NRK: Ein av fem stemte taktisk
Link: 18 prosent av veljarane stemte taktisk
I England, som jo er kjent for å ha en av de minst demokratiske valgordningene i verden, er situasjonen enda verre. Her kan vi lese at under en tredjedel av velgerne sier at de definitivt vil stemme på sin foretrukne kandidat. Men det hjelper selvsagt ikke oss, og ikke bare er Norge jo allerede på Europatoppen i 'mindretalls-demokrati', så vi har ikke så mye av å være stolt av her heller. I tillegg sier vi jo at vi har 'flertallsregjering' nå, f.eks - selv om flertallet av velgerne stemte for en rødgrønn løsning.
Les mer om hva andre skriver om valgloven/valgordningen her:
Anbefales: Den norske valgordningen
"Den dobbelt-proporsjonale fordelingen er en relativt ny mandatfordelingsmetode for forholdstallsvalg som er utviklet av matematikeren Friedrich Pukelsheim og blir brukt ved valg i kantonen Zürich i Sveits. Den er foreslått til bruk ved norske valg. Metoden fungerer slik at man først regner ut hvordan mandatene fordeles på de forskjellige partiene når hele landet regnes som ett valgdistrikt. Etter å ha regnet ut hvor mange mandater hvert parti skal få på landsbasis, fordeler man disse mandatene på de forskjellige fylkene, på en måte som gjør at hvert fylke får det foreskrevne antall mandater. Her kan du se hvordan valgresultatet ville ha blitt om man hadde brukt denne metoden ved de siste valgene i Norge."
Kommentar: nettstedet "valginfo.net" drives såvidt jeg vet av bl.a. Venstre-folk (bruk gjerne Kontaktsiden for å melde fra om dette er feil!). Men Pukelsheim-metoden er nok det nærmeste vi kommer en automatisk metode som sikrer at vi får den fordeling av distriktsmandater vi bestemmer oss for – kombinert med en mandatfordeling som stemmer med valgresultatet på landsbasis, og det burde jo appelere til alle politikere og velgere, inklusiv oss på den rødgrønne siden, og ikke bare Venstre-folk.
Både småpartier som lett kan stoppes av det hinderløpet som valgloven dessverre har blitt til og store partier som er avhengig av støtte fra mindre partier har mye å tjene på Pukelsheim-metoden.
Positiv vs. negativ parlamentarisme
"Positiv parlamentarisme
Mange land har en form for positiv parlamentarisme. Det innebærer at regjeringen bare dannes etter at statsministeren ("førsteminister", "forbundskansler", "rådspresident"), eller hele kollegiet, har fått parlamentets støtte, eller at en nydannet regjering ber om og får parlamentets tillit i en formell avstemming.
Slik formell støtte fra parlamentsflertallet kan sikre koblingen mellom valgutfallet og regjeringens politiske profil.
Konstruktiv parlamentarisme
Kommentar: I Norge praktiserer vi ikke positiv parlamentarisme, men om vi innfører positiv parlamentarisme vil dette føre til en mere demokratisk valglov.
Norge er kjent for sin dårlige valglov langt utenfor sine grenser, og har vært det lenge:
Det underlige norske demokrati (dansk artikkel)
"Har journalister i resten af Norden simpelthen ikke sat sig ind i det norske system?"
Valgordningen kan gi Jens «seieren» igjen (2009)
– Slik meningsmålingene har vært, kan det bli rødgrønt flertall i Stortinget, selv om regjeringspartiene får 100.000 færre stemmer enn de borgerlige. Det kommer av at Arbeiderpartiet forsyner seg grovt av distriktsmandatene, sier han.
Høyre-leder Erna Solberg sier det er et demokratisk problem at mandatfordelingen er så skjev. – Det er noe ved valgordningen som ikke er helt bra her, for når et parti kommer over en viss størrelse, så får det straks noe gratis, sier hun.
Kommentar: Dette ("når et parti kommer over en viss størrelse, så får det straks noe gratis") har partiene muligheten til å gjøre noe med. Men vil de?
"Dette var grunnen til at utjevningsmandat ble innført, men det er ikke nok til å rette alle skjevhetene. 61 stortingsrepresentanter fikk AP i 2005, noe som var 4 flere representanter enn de ville fått om representantene ble fordelt til stortingspartiene som om det var ett distrikt og ikke 19."
Kommentar: vi må aldri se på hele landet som et valgdistrikt, det vil føre til enda mer makt-sentralisering enn det vi har i dag. Men vi bør utjevne på en måte som gjør at alle partiene blir representert helt i henhold til valgresultatet, kombinert med at f.eks. Finnmark sikres minst fire mandater, og kanskje også at vi kanskje garanterer vår 'ur-minoritet', samene, et mandat ved alle Stortingsvalg. Men hvor mandater som skal gå til hvert parti på landsbasis i et nasjonalvalg må stemme med valgresultatet.
Valgordninga: Er prøvene bestått?
Basert på valgene i 2005 og 2009 vurderes det om det er behov for ytterligere reform. Det legges til grunn at valgordninga bør måles ut fra hvor godt den bidrar til at den nasjonale politiske representasjonen er i samsvar med de politiske preferansene. Fire sider ved valgordninga vurderes som viktige. Det gjelder hvordan mandatene fordeles i fylkene, effekten av tiltak mot representasjon fra små partier, hva som er tilstrekkelig utjamning og effekten av den geografiske fordelinga av mandatene (arealfaktoren). Det viser seg at det som i hovedsak forklarer avviket fra fullt samsvar mellom politisk preferanse og politisk representasjon, er at Sainte-Laguës fordelingsmetode er modifisert for å gjøre representasjon fra små partier vanskeligere i fylkene.
Kommentar: nei, prøvene er langt fra bestått. Vi har fem viktige ingredienser i valgloven hvis hovedfunksjon er at alle partiene ikke skal bli lineær-proporsjonalt representert: sperregrensen, styringstillegget, utjevningsmandat-ordningen, fylkesinndelingen slik den praktiseres nå og arealfaktoren. Det finnes mange - og enkle - metoder som er mye bedre enn den vi har i dag.
fra bt.no:
Vi kommer ikke ut av dette før vi begynner å ta det utmerkede demokratiske prinsippet om «en velger, en stemme, en verdi» på skikkelig alvor. Enhver velger bør behandles med den samme respekten og gis lik verdi enten velgeren bor i et lite fylke eller i et stort fylke. Og enten hun eller han stemmer på et lite eller et stort parti. Det betyr i så fall at diskrimineringen av velgere i små fylker må bort. Det betyr også at favoriseringen av det største partiet bør opphøre. Dette kan enkelt gjøres ved at det såkalte styringstillegget (første delingstallet på 1,4) fjernes i mandatberegningsmetoden, parallelt med at arealfaktoren på 1,8 poeng tas bort.
En ny valgordning for et levedyktig demokrati
Et alternativ kan være preferansevalg. Dette er en valgordning der velgeren, i stedet for å avgi stemme til et enkelt parti, velger en prioritert liste. Dersom førstevalget ikke får nok stemmer til å utgjøre et mandat, går velgerens stemme i stedet til neste parti på lista. Med et slikt system kan velgere velge et lite parti som sitt førstevalg, uten å frykte at stemmen ikke får noe å si for sluttresultatet.
Det er viktig at alle velgere blir hørt. For å sikre det, må vi sørge for at alle stemmer teller.
VIKTIG:
Biproportional apportionment (Wiki)
"Instant-runoff vote (IRV), eller alternativ stemmegivning, innebærer at velgerne kan rangere alle kandidater i den rekkefølgen de ønsker at kandidatene skal velges.
Stortingsdebatt om valgordningen (2006)
Dette underlige fenomen fremtrer ifølge professoren i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen til tross for at hverken Høyre eller Frp har gjort store innhugg i velgermassen til sin fordel. Høyre går ikke frem med mer enn 0,8 prosentpoeng sammenlignet med september og Frp går sågar tilbake med et halvt prosentpoeng.
Debattinnlegg fra Halvard Bakke i Morgenbladet:
Valgordningen - født i støy og strid
Valgordningen og flertallsregjeringer (Debattartikkel)
Dette handler om Johan Giertsen (pollofpolls.no, Høyre) sitt forslag til en ny og sterkt diskriminerende valglov.
Valgordningen i Norge (Wikipedia)
Makt og demokrati i norsk parlamentsforskning (Rasch/Rommertvedt)
Fem punkter for en bedre valgordning
Election Threshold (Wikipedia)
There are also countries such as Portugal, South Africa, Finland, the Netherlands and North Macedonia that have proportional representation systems without a legal threshold, although the Netherlands has a rule that the first seat can never be a remainder seat, which means that there is an effective threshold of 100% divided by the total number of seats (with 150 seats to allocate, this threshold is currently 0.67%)
A bi-proportional method applied to the Spanish Congress
A bi-proportional divisor method is applied to allocate the seats of the 2004 Spanish Congress, thus achieving proportionality relative to the population counts in the fifty-two districts, as well as proportionality relative to the vote counts for the political parties. Also, advantages and disadvantages of the method are discussed.
Thus a bi-proportional apportionment method operates such that rows and columns are re-scaled to obtain corrected weights which, when rounded, exhaust the pre-specified district magnitudes and overall party seats. That this approach yields a unique solution (except for ties) is proved in [3]. Not surprisingly, the approach also works when standard rounding is replaced by rounding down (Jefferson/D’Hondt/Hagenbach-Bischoff), or by rounding up (Adams). In the Swiss Canton of Zurich the bi-proportional method with standard rounding was made part of the electoral law, and has been successfully applied in the City of Zurich in 2006, and in the Canton of Zurich in 2007 [6]. The Swiss Cantons of Aargau and Schaffhausen have adopted initiatives to also incorporate the method into their electoral laws. An application of the bi-proportional method to Mexican elections is discussed in [7], [8], [9], to Italian elections in [10], and to elections in the Färöer Islands in [11].