Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Styringstillegget er ikke et styringstillegg, det er en sperregrense

"I Norge er det ved stortingsvalg en sperregrense på fire prosent (4 %) for å kunne bli tildelt ett av de 19 utjevningsmandatene (ett per fylke) (Grunnloven § 59). Det gjelder derimot ingen sperregrense ved fordelingen av de 150 distriktsmandatene. I praksis får man et resultat med samme effekt som sperregrense ved fordeling av distriktsmandater ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette gjøres for å forhindre at for små partier blir representert."

Kilder: Wikipedia og Arne Fliflet: Grunnloven med kommentarer

PUBLISERT 19. AUGUST 2020. OPPDATERT 21. AUGUST 2020.

Vi har tidligere skrevet at vi i Norge har 4-5 ‘sperregrenser’. Arealfaktoren fører ikke bare til flere mandater til noen av distriktene, men den fører til flere Senterparti-mandater, siden det ikke foretas en nasjonal utjevning som sørger for at vi ender opp med en proporsjonal parti-fordeling på landsbasis. Ekstramandater til visse partier – eller distrikter – innebærer alltid færre mandater til andre partier/distrikter. Arealfaktoren gjør at velgere i flere folkerike fylker – og partiene der – får redusert  oppslutning. Fylkesgrensene gjør det mye lettere for de store partiene å få distriktsmandater, fordi det selvsagt er vanskelig for småpartiene å få inn nok distriktsmandater når antallet mandater fra hvert valgdistrikt er begrenset - sammenlignet med en annen og bedre løsning med 169 mandater totalt. Utjevningsmandat-ordningen retter ikke opp dette; den utjevner bare  ‘oppover’ (gir ekstramandater)m den reduserer ikke når den ser et for høyt mandatantall.  


Siden ett mandat fra hvert fylke er reservert til utjevning, blir det også vanskeligere for småpartiene å få mandat der; totalantallet mandater blir jo lavere siden ett av dem er holdt av til noe annet enn å være distriktsmandat. Dermed skaper utjevningsmandat-ordningen også diskriminering, spesielt av de fem små partiene.

Nå er hverken fylkesgrense kombinert med mangel på nasjonal utjevning, arealfaktoren eller utjevningsmandat-ordningen ‘sperregrenser’ – men de har en lignende funksjon. Det såkalte styringstillegget er imidlertid noe for seg selv; en uintelligent* liten skapning som ikke vet hva den gjør – eller rettere; beregningen av styringstillegget ‘vet ikke’ hvem som skal ende opp i regjering. Styringstillegget tar hensyn til oppslutningen til et parti; ikke på om partiet skal et regjering eller stortingsflertall.


I 1953, da styringstillegget i sin nåværende form ble brukt for første gang, var situasjonen helt annerledes enn den er i dag. Ap hadde stemmer nok til 70 mandater, men fikk 77, som jo var beleilig siden man behøvde 76 mandater for å få flertall på Stortinget den gangen. Det at Ap fikk styringstillegget inn i grunnloven i 1952, med støtte fra Høyre, var en av deres viktigste seiere noensinne. Allerede året etter sørget dette vedtaket for at Ap nå fikk flertall på Stortinget selv om de ikke hadde flertall av velgerne, kombinert med at denne loven blir det vanskelig å gjøre noe ned. Det var faktisk Høyres forslag – de så kanskje for seg at de skulle bli like store som de en gang var.


Den såkalte ‘Bondeparagrafen’ ble også avskaffet i 1952, og fra og med 1953-valget var styringstillegget en del av grunnloven. Det kreves 2/3 flertall for å endre grunnloven. Å kreve 2/3 flertall for en endring betyr praksis at selv om et flertall av Stortingsmandatene ønsker en endring, vil den ikke gjennomføres. 2/3 av 169 mandater er 112 eller 113 mandater, avhenging av hvordan man avrunder.  Med andre ord: selv om f.eks. 111 av mandatene ønsker en endring i grunnloven, og et klart felrtall av  velgerne støtter dem, kan de ikke gjennomføre den – ettersom de resterende 58 mandatene har mye mer makt enn de 111 som med velgerne i ryggen vil endre grunnloven.

*Fra et Ap/H-perspektiv er ordningen ganske utspekulert, ettersom den styrker disse partiene enten de skal styre landet eller ei – under dekke av å skulle hjelpe landet å få ‘styringsdyktige flertall’. På femtitallet hadde vi ikke en situasjon hvor det største partiet kunne tilhøre opposisjonen, men det har vi hatt flere ganger siden, og kan komme til å få det i mange tiår framover.  Dermed kan et parti som ikke skal i regjering eller blir en del av et stortingsflertall  komme bedre ut av ‘styringstillegget’ enn de som får regjering og statsminister.


GÅ DIREKTE TIL TABELLEN SOM VISER HVORDAN 'STYRINGSTILLEGGET' SLO UT PÅ MANDATFORDELINGEN:

2017 – 2013 - 2009 - 2005 - 2001

Litt historikk. I 1949-valget endte H og Ap opp med til sammen 61.6% av stemmene, noe som ga dem 72% av mandatene – altså mer enn 2/3 flertall. De benyttet sitt ‘falske’ 2/3 flertall til å grunnlovsfeste mer makt til seg selg, på en måte som et vanlig flertall ikke kan endre. De to største partiene gikk altså hen og vedtok en paragraf som lovfestet at de to største partiene skulle få flere mandater enn de hadde stemmer til. Det hadde de forsåvidt allerede, men dette ble videreført – og kunne bli videreført – fordi man praktiserte ‘demokrati uten menneskerettigheter’, slik vi fortsatt gjør. Flertallet kan totalt overkjøre mindretallet, slik de også gjør i dag – og mindretallet kan også overkjøre flertallet, om feil regjering kommer til makten.  


Forøvrig: Høyre kom opprinnelig mye bedre ut enn Ap av våre valgordninger. De var større, og fikk dessuten flere mandater enn de hadde stemmer til. Men i praksis har så og si alle elementene i valgloven gitt bedre uttelling for Ap enn Høyre siden vi forlot den både den mislykkede ordningen med flertallsvalg i  enkeltmannskretser (1918) og senere forlot den også mislykkede ordningen med forholdstallsvalg i flertalls-kretser basert på d’Hondts metode i 1952.  Valglovens prinsipp har vært et slags omvendt Robin Hood-prinsipp, og er det fortsatt: man tar fra de svake og gir til de sterke, kombinert med å gjerne sparke gjerne som allerede ligger.  

Ap har stort sett vunnet stort på ordningene siden 1953-valget, ettersom de de var størst. Høyre lå på rundt 16-18% på femtitallet, mot Aps 45-50%.  Og selv om intensjonen bak styringstillegget fra Ap sin side var å styrke arbeiderbevegelsen vs. overklassen, fungerer det slik i dag at det den samme loven altså svekker venstresiden av arbeiderbevegelsen. Grunnloven har forøvrig blitt endret  på andre områder siden 1950-tallet, og gir ikke lengre hjemmel for å forskjellsbehandle velgere.

Ideen om en slik avtale mellom Høyre og Ap oppsto i en samtale mellom Einar Gerhardsen (Ap) og John Lyng (H) en en stortings-korridor. (Kilde)


Snart 70 år etter disse partiledernes lille ordveksling  er loven som gir nettopp disse to partiene ekstramandater – enten de er i regjeringsposisjon eller ei – intakt. Mange tror fortsett denne ordningen er til fordi de store partiene – dersom de ikke får ekstramandater –  vil få vanskeligheter med å styre landet.

Dumskapen i denne myten om ‘styringsdyktige flertall' dokumenteres selvsagt av selve kjernen i denne loven: det såkalte styringstillegget går jo til Ap/H enten de er i opposisjon eller ei. Det styrker altså både Høyre og Ap  (og til en viss grad Sp/FrP) på bekostning av de mindre partiene – men vi har jo en styremåte; en tradisjon som ikke fører til til at begge disse sitter i regjering samtidig. Og om vi hadde hatt det, ville det heller ikke vært noen grunn til å gi ekstramandater til de største partier kombinert med å holde våre egne politiske minoriteter nede.

Alle partier begynner som små partier. Flere av våre største partier (Ap og V, to av våre eldste partier) er sterkt redusert, og flere av de nye partier (MDG og R) har enten krabbet seg oppover over flere tiår – eller, som FrP, kommet seg opp på et nivå der de antakelig vil fortsette å holde seg over sperregrensen i overskuelig framtid. Men det at V har krympet fra å ligge på 28.3% i 1918 til 4.4% i 2017 (delvis takket være taktisk stemming fra Høyremedlemmer) til å ha ligget under 4% på en mengde meningsmålingene over lang tid, er ingen grunn til å ta fra dem mandater. V sitter i regjering, men har så lav oppslutning at loven mener at de bør miste mandater for ikke gjøre landet vanskelig å styre. Det er heller ingen grunn til (eller etisk/juridisk belegg for) å forhindre at de stom stemmer på  R, KrF eller MDG blir representert i forhold til sin velgeroppslutning. Men under dekke av å forhindre nye partier å befeste seg i vårt politiske landskap, gjør valgloven altså det – dersom de får mindre enn 4% (eller evt 3%).


For det første er dise partiene allerede 'befestet', de er ikke nye. En lov/sperregrense el.l. som skal forhindre nye partier å komme inn på Stortinget burde uansett ikke gjelder partier som allerede er der.


For det andre kan fravær av kun et eneste mandat fra et av disse partiene; et mandat de har stemmer nok til å få inn, men hvor det makkverket vi har av en valglov forhindrer dette bety at vi får et stortingsflertall og en regjering/statsminister flertallet av velgerne ikke vil ha.


For det tredje skal ingen diskrimineres unødvendig  eller på urimelig grunnlag i følge grunnlovens nye § 98. Dette gjelder både direkte og indirekte diskriminering. Det å frata et parti med 50 000 eller 100 000 stemmer er intet annet en ren diskriminering; politisk diskriminering. Den er kanskje indirekte: det er kanskje mange med sterke næringslivs-interesser som f. eks. vil holde R og MDG nede fordi de regner med at de vil kunne innføre endringer og/eller tap for visse deler av næringslivet. Da er det hendig å kunne diskriminere dem indirekte, men det er fortsatt diskriminering. Diskriminering i denne sammenheng, og det å holde politikere vekk fra Stortinget, er også helt klart en knebling av en svært viktig ytringsfrihet: det handler ikke bare om retten til å komme inn på Storinger for å stemme, men for å bli hørt på – av folk flest, og av massemedia. Siden styringstillegget ikke handler som hvem som før stortingsflertall eller regjeringsposisjon – det er jo ikke et styringstillegg, det er en sperregrense, handler ikke dette om 'styringsdyktige flertall'. Det handler om både sperregrensen 1 og sperregrense 2 (styringstillegget) diskriminerer politiske minoriteter vi har lovfestet å ikke diskriminere. Dessuten diskriminer er det som sagt de store partiene også siden de alle kan tape stortingsflertall og regjeringsposisjon fordi begge disse sperregrensene direkte kan føre til at vi a] ikke får et styringsdyktig flertall, eller b) vi får et stortingsflertall som ikke har støtte blant flertallet av velgerne, som som fører til at flertallet i Norge diskrimineres av mindretallet. Dette er enda mer tragisk enn at flertallet diskriminerer mindretallet.


Disse to sperregrensene handler heller ikke om å forhindre 'fragmentering'. Venstre var Norges første parti, og sånn sett det eneste som helt klart ikke har blitt dannet  som en fragmentering av et annet parti. MDG er verken nytt eller fragmentert. SV ble til som en etterdønning av at SF ble  dannet i 1961, delvis fordi en gruppe rundt tidsskriftet Orientering  ble eksludert fra Ap samme år. Man  kan ikke være bekjent av å ekskludere noen fra et parti, som fører til at de danner et nytt parti,  og – 60 år etter denne fragmenteringen – opprettholde en lov som diskriminer dette partiet for å forhindre 'fragmentering'. (SV har vært i nærheten av sperregrensen flere ganger de siste årene): Fragmentet eksisterer – noen noe vil tydeligvis fortsatt hindre dem samme mulighet som folk flest til å bli hørt og representert. Sosialistisk Ungdomsforbund brøt med Sosialistisk Folkeparti i 1969, og er derfor også et slags resultat av at Ap ekskluderte en del medlemmer i 1961. 'SUF' har via ulike mutasjoner og endringer endt som som Rødt i dag. Fragmenteringen har skjedd, og partiet er ikke nytt – men de er uønsket av flere av deres meningsmotstandere. Dessuten skjedde ikke fragmenteringen fordi noen vil bryte med moderpartiet: de ble kastet ut. Man kan, men bør ikke kaste noen ut og så legge kjepper i hjulene slik at de ikke kan kan organisere seg og bli hørt og få innflytelse med et annet parti.

Det finnes ikke juridisk, etisk, logisk eller historisk grunnlag for å diskriminere SV, R, KrF,  Venstre eller MDG – hverken med den sperregrensen vi kaller sperregrense eller med den sperregrensen vi kaller styringstillegg. Både den konstruerte sperregrensen (ikke den naturlige) og 'styringstillegget må fjernes helt, bl.a. for å forhindre at de bidrar til at feil regjering vinner valget og  at mindretallet dermed ender med mer makt enn flertallet.

SV/SF ble til fordi Arbiederpartiet eksluderte en del medlemmer i 1961

SF (opphavet til SV) ble dannet delvis fordi Arbeiderpartiet ekskluderte en del av sine medlemmer i kretsen rundt tidsskriftet Orientring i 1961. Rødt er et indirekte resultat av at ungdomsorganisasjonen til SF brøt med moderpartiet i 1969. De som ble eksludert ble ekskludert før denne annonsen kom på trykk. Og selv om de skulle blitt ekskludert fordi de tok opp behovet for å danne et nytt parti, gir ikke det Ap grunnlag for å diskriminere dette partiet langt inn i neste århundre. SV har vært under sperregrensen på flere meningsmålinger de siste årene.

SF fikk stemmer nok til 9 mandater i 1965, men fikk kun to. (Kopi av annonsen fra 1961: Wikipedia)

I perioden 1949-1953 hadde Bondepartiet (Senterpartiet) kun 5.6% av stemmene – nok til å få 7 mandater – men de fikk 12. Kommunistene, som hadde flere stemmer enn Bondepartiet, fikk ingen mandater.  Venstre – som i flere år var Norges største parti – hadde nå kun 2.5% av stemmene. En ordning som styrket de store partiene ville ikke gavne noen andre partier i samme grad som H og spesielt Ap. Ved neste valg fikk Sp – altså uten “Bondeparagrafen” – omtrent like mange mandater som de hadde stemmer til, mens Ap (med 46.7% av stemmene) fikk 7 for mange. Høyre fikk det antall mandater de hadde stemmer nok til.


Siden den gang har Ap nesten fått halvert sin oppslutning, samtidig som SV, R og MDG har kommet på banen med en oppslutning som tilsvarer omtrent 2/3 av oppslutningen Ap har tapt siden 1950-tallet. På dagens meningsmålinger er SV/R sammenlagt omtrent halvparten så store som Ap: Aps strategi om å gjøre finurlige endringer i valgloven har egentlig ikke fungert på lang sikt, fordi ratioen mellom sosialdemokrater og sosialister har endret seg i helt motsatt retning: Ap var omtrent 9 ganger så store som datidens venstreside, men er i dag bare dobbelt så store som R/SV.

Styringstillegget – en ordning som styrket arbeiderbevegelsen for 70 år siden – svekker den altså deler av den i dag, og styringstillegget og sperregrenser kan med stor sannsynlighet fortsette å holde Ap unna regjeringsposisjon dersom de R/SV eller MDG havner under sperregrensen – selvsagt avhenging av hvordan velgerstøtten til Ap og Sp utvikler seg. Dersom Sp blir store, får Ap også et problem, fordi de kommer til å tjene stort både på arealfaktoren (som riktignok/sannsynlig avskaffes snart og erstattes med noe annet) og styringstillegget. Se “Blir Senterpartiet valgordningens vinner heretter?” (2019).


Det finnes mange ordninger som kan virke gunstige – særlig for visse partier – når de blir vedtatt, men som kan ramme de samme partiene senere. Dette er en av grunnene til å vedta endringer i valgloven ikke på grunnlag av kortsiktig egeninteresse, men basert på hva som er mest rettferdig på lang sikt, og som ikke favoriserer noen partier.  En annen grunn er at partienes oppslutning i Norge endrer seg konstant. Venstre har variert mellom mellom 63.4% og 3,1%. Høyre har variert mellom 44.8% og 14.1%. Ap har variert mellom 15,9% og 48.3%. Senterpartiet: 5,5 %-16,7%. KrF: 0.8%-13,7%. FrP: 1.9%-22.9%. Det er ingenting som tilsier at dramatiske endringer i velgerstøtten ikke kommer til å fortsette, så vi må ha en valglov som ikke er korttenkt.*


Det går svært sakte men sikkert mot en mer proporsjonal fordeling, så hvorfor ikke like gjerne bli et foregangsland, og innføre en valgordning som er bedre enn alle andre land med hensyn til at alle stemmer skal telle like mye?


Ap fikk i snitt  41,6% av stemmene i sin glanstid mellom 1927 og 1985. Norges ‘demokrati’ begynte med at bare menn med eiendom fikk stemme, så det er lett å forstå at arbeiderbevegelsen ville ha revansj – og de fikk revansj så det monner.

Ap 1927-1985 % av stemmene Mandater Ap Mandater totalt % av mandatene Differanse (prosentpoeng) Differanse (prosent)
1927 36,8 % 59 150 39,3 % 2,5 % 6,9 %
1930 31,4 % 47 150 31,3 % -0,1 % -0,2 %
1933 40,1 % 69 150 46,0 % 5,9 % 14,7 %
1936 42,5 % 70 150 46,7 % 4,2 % 9,8 %
1945 41,0 % 76 150 50,7 % 9,7 % 23,6 %
1949 45,7 % 85 150 56,7 % 11,0 % 24,0 %
1953 46,7 % 77 150 51,3 % 4,6 % 9,9 %
1957 48,3 % 78 150 52,0 % 3,7 % 7,7 %
1961 46,8 % 74 150 49,3 % 2,5 % 5,4 %
1965 43,1 % 68 150 45,3 % 2,2 % 5,2 %
1969 46,5 % 74 150 49,3 % 2,8 % 6,1 %
1973 35,3 % 62 155 40,0 % 4,7 % 13,3 %
1977 42,3 % 76 155 49,0 % 6,7 % 15,9 %
1981 37,2 % 66 155 42,6 % 5,4 % 14,5 %
1985 40,8 % 71 157 45,2 % 4,4 % 10,8 %
SNITT 41,6 % 46,3 % 4,7 % 11,2 %

Mellom 1936 og 1961 hadde Ap litt over 45% oppslutning i Stortingsvalgene, mens Høyre aldri var over 27,4% i denne perioden, og Venstre og Bondepartiet (Sp) var mye mindre. Ingen kunne dra så stor nytte av et styringstillegg som Ap i disse årene.


Vi hadde, den gang som i dag, ‘demokrati uten politiske menneskerettigheter’. Dermed kunne de største partiene vedta et ‘styringstillegg’ som kun de største partiene kunne dra fordeler av. Ap satt alene i regjering fra 1935-1963 (bortsett fra krigsårene), så det var ingen tvil om hvem som ville tjene mest på en ordning hvor de partiene som var allerede var store ville få bonusmandater. Den gangen trodde man jo på at styringstillegget gikk til de som styrte, for det var jo Ap som drev med denslags den gangen. Mange tror fortsatt på den myten, men styringstillegget er en sperregrense.

Styringstillegget fører til at partiene som kommer over sperregrensen nesten alltid får større uttelling for sine stemmer enn partier som er under sperregrensen.  Men det er ikke sikkert at det partiet som er størst – enten det er Ap eller H – skal i regjering eller får Stortingsflertall. Dermed kan det vi feilaktig kaller styringstillegg styrke det vi kaller opposisjonen, noe som fører til at det blir vanskeligere for  Stortingsflertallet/regjeringen å styre landet. Det kan også være at opposisjonen ikke er opposisjonen, men at regjering osv. går til de som fikk færrest stemmer – takket være styringstillegget.  

I tillegg vil partier som er store, vinne flere direktemandater (distriktsmandater) på grunn av inndelingen i flere valgdistrikter og et forhøyet første delingstall.  Igjen: det er ikke slett ikke sikkert at de store partiene som får ekstramandater av styringstillegget skal ‘styre landet’, og ‘styringstillegget’ kan altså redusere både styringsdyktighet og føre til at feil fløy vinner. Dette er ikke en gjennomtenkt løsning som hjelper stortingsflertallet i å styre landet. Og velgerflertallet er ikke en gang med i beregningen her. Styringstillegget, kan - akkurat som sperregrensen,. fylkesinndelingen og arealfaktoren – ende opp med å gi ekstramandater til partier som allerede er overrepresentert, eller som blir det takket være dette tillegget, og det kan definitivt føre til at stortingsflertallet og regjering mindre styringsdyktige.


Den udaterte Arealfaktoren, Ap og Høyre sitt ‘styringstillegg’  fra en korridor-samtale i 1952, utjevningsmandat-ordningen (som styrker noen småpartier men svekker andre), sperregrensen (som også kan ramme store partier ved at de mister stortingsflertallet hvis ett eller to støttepartier havner under sperregrensen) og fylkesgrensene – siden de ikke blir utjevnet for på en real måte – har en ting til felles: de skaper uforutsigbarhet og  lotteri-effekt og ustabilitet. Hver av dem kan sørge for at vi ender med feil regjering. Vi har ofte gjort det.  


Vet kan aldri forutsi hvordan noen få ekstramandater hit eller dit vil ta oss hen.  Dette, kombinert med at hver av disse hoved-synderne i valgordningen også lett kan føre til at partier som er svært nær sperregrensen kan risikere å komme rett under den og dermed tape mange mandater, kan få mandatfordelingen til å ende opp langt unna den støtten hvert av partiene får fra velgerne.


Alt hadde vært mye enklere om vi hadde startet i helt motsatt ende av skalaen. Vi skal ikke gå gjennom et detaljert forslag til en demokratisk valglov her, men si litt om hvordan en slik prosess bør starte:


• Så lenge vi driver med blokkpolitikk må vi først finne ut hvilken fløy som fikk flest stemmer, og sørge for å utjevne på en måte som gjør at denne fløyen også alltid ender opp i regjeringsposisjon.

• Dette bør gjøres ved at vi sørger for at denne fløyen også får flest mandater. Vår utjevningsmetode begynne med dette.

• Vi må selvsagt ta hensyn til at noen partier har havnet under den naturlige sperregrensen, og fordele mandater til de resterende mandatene basert på hvilken prosentsats de har av de relevante stemmene; av stemmene til de partiene som er over denne sperregrensen.

• Vi bør ha fløypolitikk som også tar hensyn til stemmene under den naturlige sperregrensen:  dersom noen av disse partiene har en fløy-tilhørighet, tas deres stemmer med i betraktningen når vi skal ‘erklære’ den vinnende fløy. Det vil bety at stemmer til partier som V, KrF. MdG, R og SV vil være mindre bortkastet enn de er i dag. Deres velgere bør få være med å påvirke hvilken fløy som skal styre landet selv om de ikke får inn et mandat for sitt eget parti.

• Vi bør innføre sekundærvalg/preferanse-valg, der et absolutt  minimumskrav er at alle velgere kan oppgi et ‘reserve-parti’, slik at deres evt. bortkastede stemme til et parti som kommer under sperregrensen i stedet skal gis til deres andrevalg. Dette vil bidra til økt sjanse for vi får en vinnende fløy som er i samsvar med den fløyen velgerne ønsker skal vinne valget.


Til slutt: en del partier har gjennom årene støttet ugunstige valgordninger som diskriminerer mindre partier, og dette har nok delvis skjedd fordi de alle til en viss grad har trodd at de igjen skal bli like store som de var i sin glansperiode. Det har vist seg å v ha vært svært ulønnsomt.



*Partioppslutning ved Stortingsvalg siden 90 tallet:

FrP: 6,3% - 22,9%

KrF: 7,9% - 13,7%

Sp: 5,6% - 16,7%

Ap: 36,9% - 24,3%

H: 14,1% - 26,8%

V: 3,6% - 5,9%

SV: 4,1% - 12,5%

MdG: 0,1% -3,2%

R: 1,1% - 2,4%


Her er noen tabeller som viser hva slags effekt 'styringstillegget' hadde på valgene mellom 2001 og 2017:

STORTINGSVALGET 2017

Stortingsvalg 2017
Styringstillegg 1.4
Rødt SV A Sp MDG KrF V H Frp Sum
Østfold 1 3 1 2 2 9
Akershus 1 5 1 1 6 3 17
Oslo 1 2 5 1 2 6 2 19
Hedmark 1 2 2 1 1 7
Oppland 2 2 1 1 1 7
Buskerud 1 3 1 2 2 9
Vestfold 2 1 3 1 7
Telemark 2 1 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 1 2 2 1 6
Rogaland 1 4 1 1 4 3 14
Hordaland 1 4 2 1 1 5 2 16
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 4
Møre og Romsdal 2 1 1 3 2 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 2 1 10
Nord-Trøndelag 2 1 1 1 5
Nordland 1 2 2 2 2 9
Troms 1 2 1 1 1 6
Finnmark 2 1 1 1 5
Sum 1 11 49 19 1 8 8 45 27 169

2017

Borgerlig regjering

Tabellen over viser 2017-resultatet slik det endte opp med et styringstall/delingstall på 1.4. Tabellen under viser samme valg med alle andre hindre intakt enn selve styringstillegget.  Beregningene er basert på nettsiden Slik kunne Stortinget blitt (VG). I dette valget førte styringstillegget førte til:

– MDG mistet og Akershus- og Rogalandsmandatene sine pga. styringstillegget. De tapte 5 mandater totalt pga valgordningen – de resterende tre mistet de av andre grunner.

- Høyre fikk et ekstramandat totalt pga. styringstillegget, og styringstillegget sørget også fra at Høyre fikk seks mandater fra Oslo og Akershus – uten styringstillegget ville de fått 5 representanter fra hvert av disse fylkene.  

– KrF vant ett mandat i Vest-Agder pga. styringstillegget, og endte opp  opp med 8 mandater totalt i stedet for 7, som de ville fått uten styringstillegget.

Stortingsvalg 2017
Uten styringstillegg
Rødt SV A Sp MDG KrF V H Frp Sum
Østfold 3 1 3 2 9
Akershus 1 5 1 1 1 5 3 17
Oslo 1 2 6 1 2 5 2 19
Hedmark 3 2 1 1 7
Oppland 1 2 2 1 1 7
Buskerud 3 1 3 2 9
Vestfold 1 2 1 2 1 7
Telemark 2 1 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 1 1 1 2 1 6
Rogaland 1 3 1 1 1 4 3 14
Hordaland 1 4 1 1 1 1 5 2 16
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 4
Møre og Romsdal 2 1 1 3 2 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 2 1 10
Nord-Trøndelag 2 1 1 1 5
Nordland 1 2 2 1 2 1 9
Troms 1 1 1 1 1 1 6
Finnmark 2 1 1 1 5
Sum 1 11 49 19 3 7 8 44 27 169

STORTINGSVALGET 2013

Stortingsvalg 2013
styringstillegg 1.4
SV A Sp MDG KrF V H Frp Sum
Østfold 3 1 3 2 9
Akershus 1 5 1 7 3 17
Oslo 1 6 1 1 2 6 2 19
Hedmark 1 3 1 1 1 7
Oppland 3 1 1 1 1 7
Buskerud 3 1 3 2 9
Vestfold 2 1 2 2 7
Telemark 3 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 2 1 2 1 6
Rogaland 3 1 2 1 4 3 14
Hordaland 1 4 1 1 1 6 2 16
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 4
Møre og Romsdal 2 1 1 1 2 2 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 2 2 10
Nord-Trøndelag 2 1 1 1 5
Nordland 4 1 2 2 9
Troms 1 2 2 1 6
Finnmark 1 2 1 1 5
Sum 7 55 10 1 10 9 48 29 169

2013

Borgerlig regjering

På landsbasis førte styringstillegget til at Rødt mistet ett mandat, mens Høyre fikk et ekstra.

Akkurat som ved 2017-valget, fikk Høyre ett mandat ekstra i både Oslo og Akershus pga. styringstillegget, som nødvendigvis også medførte at de mistet et mandat i et annet fylke (Oppland).

Stortingsvalg 2013
uten styringstillegg
Rødt SV A Sp MDG KrF V H Frp Sum
Østfold 3 1 3 2 9
Akershus 1 5 1 1 6 3 17
Oslo 1 1 6 1 1 2 5 2 19
Hedmark 4 1 1 1 7
Oppland 3 1 2 1 7
Buskerud 3 1 3 2 9
Vestfold 2 1 2 2 7
Telemark 3 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 2 1 2 1 6
Rogaland 3 1 2 1 4 3 14
Hordaland 1 4 1 1 1 6 2 16
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 4
Møre og Romsdal 2 1 1 1 2 2 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 2 1 10
Nord-Trøndelag 2 1 1 1 5
Nordland 1 3 1 2 2 9
Troms 1 2 2 1 6
Finnmark 1 2 1 1 5
Sum 1 7 55 10 1 10 9 47 29 169

STORTINGSVALGET 2009

Stortingsvalg 2009
med styringstillegg (1.4)
SV A Sp KrF V H Frp Sum
Østfold 4 1 1 3 9
Akershus 1 5 1 1 4 4 16
Oslo 2 6 1 1 4 3 17
Hedmark 1 4 1 1 1 8
Oppland 1 3 1 1 1 7
Buskerud 4 1 2 2 9
Vestfold 1 3 1 2 7
Telemark 3 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 1 1 1 1 2 6
Rogaland 1 3 1 1 3 4 13
Hordaland 1 5 1 1 3 4 15
Sogn og Fjordane 2 1 1 1 5
Møre og Romsdal 3 1 1 1 3 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 1 2 10
Nord-Trøndelag 3 1 1 1 6
Nordland 1 4 1 1 3 10
Troms 3 1 1 2 7
Finnmark 3 1 1 5
Sum 11 64 11 10 2 30 41 169

2009

Rødgrønn regjering

På landsbasis resulterte styringstillegget i følgende endringer:

Rødt tapte sitt mandat i Oslo

Ap vant 2 mandater

Venstre tapte tilsammen 2 mandater i Rogaland og Hordaland

FrP vant ett i Rogaland

Styringstillegget førte også til en del andre omrokkeringer i 2009:

Stortingsvalg 2009
uten styringstillegg
Rødt SV A Sp KrF V H Frp Sum
Østfold 4 1 1 3 9
Akershus 1 5 1 1 4 4 16
Oslo 1 2 6 1 4 3 17
Hedmark 1 4 1 1 1 8
Oppland 3 1 1 1 1 7
Buskerud 4 1 2 2 9
Vestfold 1 3 1 2 7
Telemark 3 1 2 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 2 1 1 2 6
Rogaland 1 3 1 1 1 3 3 13
Hordaland 1 5 1 1 1 3 3 15
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 1 5
Møre og Romsdal 3 1 1 1 3 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 1 2 10
Nord-Trøndelag 3 1 1 1 6
Nordland 1 4 1 1 3 10
Troms 1 2 1 1 2 7
Finnmark 1 2 1 1 5
Sum 1 11 62 11 10 4 30 40 169

STORTINGSVALGET 2005

Stortingsvalget 2005
Styringstillegg 1.4
SV A Sp KrF V H Frp Sum
Østfold 1 3 1 1 3 9
Akershus 1 5 1 1 4 4 16
Oslo 2 6 1 2 3 3 17
Hedmark 1 4 1 1 1 8
Oppland 4 1 1 1 7
Buskerud 1 4 1 1 2 9
Vestfold 1 3 1 2 7
Telemark 3 1 2 6
Aust-Agder 2 1 1 4
Vest-Agder 1 1 1 1 2 6
Rogaland 1 3 1 2 1 2 3 13
Hordaland 1 4 1 2 1 3 3 15
Sogn og Fjordane 2 1 1 1 5
Møre og Romsdal 1 2 1 1 1 1 2 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 1 2 10
Nord-Trøndelag 1 2 1 1 1 6
Nordland 1 4 1 1 1 2 10
Troms 1 3 1 2 7
Finnmark 1 2 1 1 5
Sum 15 61 11 11 10 23 38 169

2005

Rødgrønn regjering

Endringer i mandatfordelingen pga. styringstillegget:

På landsbasis tapte R ett mandat.

Ap vant fire mandater

Kystpartiet tapte ett

KrF tapte ett mandat

Høyre tapte ett

Stortingsvalg 2005
Uten styringstillegg
RV SV A Sp Kyst KrF V H Frp Sum
Østfold 1 3 1 1 3 9
Akershus 1 5 1 1 1 3 4 16
Oslo 2 6 1 2 3 3 17
Hedmark 1 4 1 1 1 8
Oppland 3 1 1 1 1 7
Buskerud 1 4 1 1 2 9
Vestfold 1 2 1 1 2 7
Telemark 1 2 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 1 1 1 1 2 6
Rogaland 1 3 1 2 1 2 3 13
Hordaland 1 1 4 1 1 1 3 3 15
Sogn og Fjordane 2 1 1 1 5
Møre og Romsdal 2 1 1 1 1 3 9
Sør-Trøndelag 1 4 1 1 1 2 10
Nord-Trøndelag 1 3 1 1 6
Nordland 1 4 1 1 1 2 10
Troms 1 2 1 1 2 7
Finnmark 1 2 1 1 5
Sum 1 15 57 11 1 12 10 24 38 169

STORTINGSVALGET 2001

STORTINGSVALGET 2001
STYRINGSTALL 1.4
SV A Sp Kyst KrF V H Frp Sum
Østfold 1 2 1 2 2 8
Akershus 2 3 1 1 5 3 15
Oslo 3 4 1 1 5 2 16
Hedmark 1 3 1 1 1 1 8
Oppland 1 3 1 1 1 7
Buskerud 1 2 1 2 1 7
Vestfold 1 2 1 2 2 8
Telemark 1 2 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 1 2 2 5
Rogaland 1 2 1 2 3 2 11
Hordaland 2 3 1 3 1 4 3 17
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 1 5
Møre og Romsdal 1 2 1 2 2 2 10
Sør-Trøndelag 2 3 1 1 2 1 10
Nord-Trøndelag 1 2 1 1 1 6
Nordland 2 3 1 1 1 2 2 12
Troms 1 2 1 1 1 6
Finnmark 1 2 1 4
Sum 23 43 10 1 22 2 38 26 165

2001

Først borgerlig, så sosialdemokratisk regjering.

På landsbasis førte styringstallet til følgende endringer:

Rødt tapte ett mandat i Hordaland

SV tapte ett mandat i Vest-Agder

Ap vant et mandat

Kystpartiet tapte et mandat i Troms

Venstre tapte ett  mandat i Møre og Romsdal

Høyre vant to mandater (Vest-Agder og Hordaland)

STORTINGSVALG 2001
UTEN STYRINGSTILLEGG
RV SV A Sp Kyst KrF V H Frp Sum
Østfold 1 3 1 2 2 9
Akershus 2 4 1 1 5 2 15
Oslo 3 4 1 1 5 2 16
Hedmark 1 3 1 1 1 1 8
Oppland 1 2 1 1 1 1 7
Buskerud 1 2 1 2 1 7
Vestfold 1 2 1 2 1 7
Telemark 1 2 1 1 1 6
Aust-Agder 1 1 1 1 4
Vest-Agder 1 1 1 1 1 5
Rogaland 1 2 1 2 3 2 11
Hordaland 1 2 3 1 2 1 3 3 16
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 1 5
Møre og Romsdal 1 2 1 2 1 2 2 11
Sør-Trøndelag 2 3 1 1 2 1 10
Nord-Trøndelag 1 2 1 1 1 6
Nordland 2 3 1 1 1 2 2 12
Troms 1 1 1 1 1 1 6
Finnmark 1 1 1 1 4
Sum 1 24 42 10 2 22 3 36 25 165