Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    


Europarådets innspill om at en sperregrense på over 3% vil være skadelig for demokratiet er misvisende

3% er en for høy sperregrense for Norge


Europarådets parlamentariske forsamling vedtok i 2007 en resolusjon* om hvilken tilstand demokrati og menneskerettigheter hadde i Europa.  

Dette er et etterhvert velkjent sitat fra denne resolusjonen: "In well-established democracies, there should be no thresholds higher than 3 % during the parliamentary elections. It should thus be possible to express a maximum number of opinions. Excluding numerous groups of people from the right to be represented is detrimental to a democratic system." Dette misvisende utsagnet er bl.a. sitert i valglovutvalgets rapport –  sammen med noen like unøyaktige kommentarer.  

Council of Europe legger vekt på to forhold. Det ene er et indirekte utsagn om at det med en sperregrense på maksimum 3% vil bli mulig å uttrykke 'a 'maximum of opinions'. Dette er selvsagt misvisende. Alle de partiene vi idag anser som etablerte og velfungerende partiet alle begynte i det små, og om man tar mandater fra partier som allerede er små, og gir den enten ingen eller bare et elle to mandater, er ikke dette noen garanti for at alle/mange nok meninger kommer til uttrykk.

Når det gjelder å respektere at et 'maksimum' av meninger kommer til uttrykk, handler jo dette på sett og vis om matematikk. Jo lavere man setter sperregrensen, dess flere politiske grupperinger kommer til orde. Det blir selvsagt potensielt flere holdninger og partier å velge mellom om man setter ned sperregrensen. Men 3% er fortsatt for høyt for Norge, bl.a. fordi vi har mange andre hindre i valgloven enn selve sperregrensen.

Det andre forholdet som legges vekt på i dette sitatet er "Excluding numerous groups of people from the right to be represented is detrimental to a democratic system." 'Å ekskludere en rekke grupper fra å bli representert er skadelig for et demokratisk system' er selvsagt riktig, men er formulert slik at det kan tolkes i retning av at det er greit å holde noen politiske grupperinger utenfor et demokratisk parlament. Dette er ikke nødvendigvis alltid er feil: land som er sterkt forankret i menneskerettigheter kan jo ha lover som vil forhindre poltiske grupperinger som står for nazistiske, rasistiske eller kvinnefiendtlige holdninger å bruke parlamentet til å sloss for disse meningene, som jo er i konflikt med menneskerettighets-erklæringen. Men man  må ikke holde denslags partier nede med ordninger som diskriminerer hundretusenvis av velgere som ikke er i nærheten av å ha slike synspunkt.

Derfor er sitatet fra Europarådet misvisende Det finnes flere hundre millioner som lever i land uten sperregrense, og mange flere som bor i land uten 'styringstillegg' (som du kanskje har fått med deg at ikke er en løsning som gir ekstramandater til de som skal 'styre landet'). Det finnes også flere hundre millioner som bor i land med lavere sperregrense enn oss.  'Arealfaktoren', som diskriminerer folk flest, er også uvanlig. Kombinasjon av sperregrense og styringstillegg er det nesten ingen som har. Her skiller Norge seg negativt ut blant skandinaviske land, men vi har mye til felles med Irak; de har også høy sperregrense kombinert med høyt styringstillegg. Nesten ingen land har både arealfaktor, høy sperregrense og styringstillegg.

Norge er et annerledesland pga. våre mange ordninger som stenger politiske grupperinger ute fra Stortinget. Her er det ikke snakk om gode vilkår for å "express a maximum number of opinions" – tvert i mot. Det er nesten legitimt, og ikke bare i FrP, å snakke høyt om hvordan man skal klare å holde politiske minoriteter nede, gjerne etterfulgt av noen diffuse antydninger om forutsigbarhet, stabilitet og styringsdyktighet.

Vi kan heller ikke bruke 3% som en målestokk uten å se på alle de andre hindrene i valgloven, og her ligger Norge spesielt dårlig an. 3% er *ikke* en grei sperregrense i et land hvor to av de eldste og mest veletablerte av dem – Venstre og KrF –  flere ganger har vært under 3%. Å holde et av disse to partiene unna proporsjonal fordeling – og det samme gjelder selvsagt MDG og/eller Rødt – fører nemlig med seg et dessverre velkjent fenomen i Norge: det forstyrrer balansen mellom fløyene. Dermed kan fløyen som fikk færrest stemmer fortsette å  komme til å vinne valget. Dette kommer på toppen av det selvsagte faktum Europarådet nevner – at det å holde flere politiske grupperinger fra retten til å bli representert er ødeleggende for demokratiet. Faktisk proporsjonal representasjon burde være en selvfølge i et land som offentlig hevder erklærer at vi allerede har proporsjonal mandatfordeling.

3% er dessuten noe helt annet i Norge enn det ville vært i Sverige (som ikke har arealfaktor, lavere styringstillegg enn oss, og en utjevningsmandat-ordning som også reduserer for mange gitte mandater til partiene i stedet for å bare øke mandatantall) eller Danmark (med mye enklere tilgang for småpartiene til å bli med i utjevningsmandatordningen).

Bl.a. på grunn av vårt lave folketall har vi få partier over den naturlige sperregrensen i Norge. Land med mange innbyggere og land som er mye større enn vårt har ofte mange små grupperinger, men selv uten annet enn en naturlig sperregrense, styringstillegg, areafaktor og alt den andre grumset i valgordningen ville bare de samme 9 partiene som vi har på Stortinget kommet inn ved siste valg som sitter der i dag. Det kan selvsagt endre seg, og kanskje Pensjonistpartiet, Sentrum, eller de ekskluderte fra FrP, i 'Demokratene' vil komme inn på Stortinget også. Det må vi tåle i et demokrati. Dessuten er det jo en del troll som sprekker når de kommer ut i sollyset.

Valglovutvalgets kommentar til Europarådets rapport: Finn fem feil

"Her pekes det på at i proporsjonale valgsystem varierer sperregrensen veldig (fra 0,76 pst. i Nederland til 10 pst. i Tyrkia, 8 pst. i Georgia, 7 pst. i Russland og 6 pst. i Moldova)," kan man lese i utvalgets rapport. Man må jo spørre seg om hvorfor de – eller deres kilder – fokuserer så mye på land med enda høyere sperregrense enn oss. Den nederlandske sperregrensen de oppgir er feil, og det er jo høyst påtagelig at ikke landene med lavere  sperregrense enn oss (eller ingen sperregrense) blir nevnt i denne sammenhengen. Bare i Europa er det omtrent 10 land. Å priortiere Russland og Tyrkia som referanser er jo ganske... pussig, av flere grunner, og når det gjelder Georgia er også tallet feil. Valglovutvalget skribent mener at sperregrensen der er 8%, men det siste jeg hørte var at de skulle sette den ned fra 5% til 3% i 2020 (før det hadde de en 7%-grense), og at planen er å gjøre mandatfordelingen helt proporsjonal i 2024, men leste i dag at de allerede har satt ned grensen  til 1 %,  Kilde: Georgia adopts landmark election reform (2020)

"Land som har et proporsjonalt valgsystem har sperregrenser mellom 3 og 5 pst", skriver valglovutvalget videre. Man kan ikke ha et valgssystem som er proporsjonalt og ha en sperregrense, men de referer antakelig til land som hevder at de har proporsjonal mandatfordeling, da med med unntak av alle de som har lavere sperregrense en oss, eller ingen sperregrense i det hele tatt.  

Valglovutvalget forsøker muligens å fremstille 3% som den laveste aktuelle sperregrensen vi bør vurdere for Norge, men det er jo allikevel direkte feil å ikke nevne land som ikke har sperregrense i det hele tatt og som derfor har klart mer proporsjonal mandatfordeling enn oss. Eller mener de, for å ta to nærliggende land,  kanskje at Danmark (2%) og Nederland (0.666%) ikke er land som har proporsjonale valgsystem?

"Det pekes imidlertid på at en sammenligning må skje med stor forsiktighet. Noen land har en sperregrense på valgkretsnivå, andre på nasjonalt nivå, andre igjen på begge nivåer," skriver de videre. Her nevnes land som i likhet med Norge har to sperregrenser (styringstillegg fungerer akkurat som sperregrensen gjør, på valgkretsnivå: favoriserer store partier og diskriminerer små), men ikke de landene som har lavere eller ingen sperregrense. Flertallet i valglovutvalget vile opprettholde sperregrense # 1 (men sette ned litt ned), opprettholde sperregrense #2 (styringstillegget), og det er stemning blant en del av dem for å kun enten redusere sperregrensen eller styringstillegget. I tillegg vil flertallet av utvalget innføre enda en sperregrense. Dette er statsfinansiert politisk aktivisme på et skremmende lavt nivå – men de har selvsagt rett i at man ikke kan sammenligne blindt. En 'absolutt' sperregrense, for alle parter, på 4% ville eksempel ført til at de fire etablerte småpartiene våre ikke en gang fikk inn et eneste mandat – ikke en gang et distriktsmandat.  


Sperregrensen, sett isolert, er ganske uvesentlig, fordi det er mange andre forhold som avgjør hvor rettferdig valgordningen blir. Det eneste som alltid er vesentlig i denne sammenheng er at alle stemmer må ha samme verdi. Har de det, blir mandatfordelingen lik fordelingen av stemmer til hvert av partiene.


Viktig: det som har blitt annerledes i annerledes-landet

Det er flere ting som er spesielle med Norge, i tillegg til lavt folketall og svært mange elementer i valgloven som sloss om å få diskriminere våre politiske minoriteter. Det ene er godtroenheten: det er faktisk mange som tror at styringstillegg, arealfaktor og sperregrense er normalt alle land og derfor gode eller nødvendige løsninger. En av de tingene som er mest feil/spesielt med Norge, valgmessig, er kombinasjonen av alle de særnorske fenomenene, kombinert med noe som kanskje enda viktigere: Norge har blitt annerledes. Valgloven har aldri egnet seg for norske forhold, men den har aldri vært så upassende som nå:

Høyresiden har ikke vært i nærheten av sjanser til valgseier på flere år.

Høyres minste støttepartier, Venstre og KrF, har lenge ligget stabilt under sperregrensen over lang tid på meningsmålinger. Selv med en 3% grense er det stor sjanse for at minst et av disse partiene ikke kommer over dette unødvendige hinderet.

Sp lå en liten periode stabilt over Ap på målinger. Det har muligens snudd seg, men Sp er allikevel det partiet som kommer best ut av valgloven straks de er i nærheten av Høyre/Ap i oppslutning.  

Ap har ligget stabilt på 'bare' 20-25% over lang tid. Dette har aldri skjedd før.

MDG og Rødt er begge ganske nye på Stortings-banen, og ligger vekselvis like under eller over sperregrensen. Støre blir nok statsminister snart, men vi vet med sikkerhet at store endringer lett skjer mellom to valg. I 2024 er det kanske Ap som er fullstending avhenig av at MDG/R, eller helst begge to, kommer over sperregrensen.

FrPs oppslutning har går jevnt og trutt nedover i mange år.

Med andre ord:  Alt over en sperregrense på 2% vil lett kunne føre til veldig klare misforhold mellom velgere/mandater, noe som fører til ustabilitet, til at tilfeldighetene vil ha en altfor stor innflytelse på valgresultatet, og ofte til at mindretallet 'vinner' valget. Man får ikke proporsjonalt demokrati med 2% sperregrense, og ingen sikkerhet mot at fløyen med færrest stemmer vinner valget, men det er klart bedre enn 3%.


Dessuten handler våre valg om så mye mer enn at riktig fløy vinner. Om alle skal være like for loven, må alle hindrene i valgloven forsvinne. Kun da blir alle stemmer like mye verdt.



*(Resolusjonen er til salgs, i pdf-format, her, og her finner du et utdrag av innholdet. Her er også en versjon.)