VALGLOVEN

Grunnloven må endres enten vi opprettholder all forskjellsbehandlingen i valgloven eller fjerner den

Norges valglov og galskapens historie

Ved Stortingsvalget i 2017 fikk FrP, KrF, Høyre og Venstre færrest stemmer (48,8%), men endte opp med flest (88) mandater. Den fløyen som fikk flest stemmer fikk 81 mandater. Med totalt 169 Stortings-representanter burde FrP/KrF/H/V kun hatt 82 mandater, fordi 48,8% av 169 er 82. I de fleste norske valg ender den fløyen som har færrest stemmer opp med mest makt, og allikevel er det enkelte som hevder at valgvoven - som  jo forårsaker dette misforholdet - er en god lov. Mye tyder på at Valglovutvalget er dominert av medlemmer med en slik holdning.

De 7 ekstra-mandatene de blå fikk i 2017 førte dermed atter en gang til at fløyen som tapte valget  fikk statsminister og regjering. Dette er ikke oppsiktsvekkende i Norge lengre: det pleier jo å gå galt, gjerne oppfulgt av syltynne forklaringer om at det er vanskelig å gjennomføre en rettferdig valgordning/flertallsstyre. Historien om norske valg fortoner seg som en slags galskapens historie; en parodi på demokrati – hvor de som får færrest stemmer pleier å ende opp med statsminister og flest medlemmer på Stortinget. Ved hvert eneste valg er det selvsagt mange som sier at dette må vi rette opp i, men etter valgene gjør man allikevel ingenting eller veldig lite med valgordningen, og dermed  fortsetter misforholdet. Disse forholdene har blitt klaget på i over 100 år.

Høyredreiningen vi så i 2017, som et utslag av valgloven, ser vi også i de situasjonene hvor de borgerlige har sittet med regjeringsmakten, ettersom valgordningen tar fra de små partiene og gir til de store, etter et slags omvendt Robin Hood-prinsipp - og de store partiene som regel er er mer konservative enn deres mindre rivaler. Ikke misforstå; vi har også hatt valg hvor de borgerlige får flest stemmer, men Ap med sine allierte får regjeringen. Men høyredreiningen inntrer på en annen måte: SV, R og MdG taper mandater, mens Ap får flere. Eller Høyre/FrP får ekstramandater, mens V taper mandater.

Vår hovedside om valgloven/valgordningen er her

Galskap?

Nå er det mye som kan sies om det norske valg-lovverket – for eksempel kan man risikere å stemme på en kandidat for et parti men oppdage at det mandatet kan begynne å fremme politikken til et helt annet parti etter at hun/han ble valgt inn. Det logiske ville vært, om et mandat melder seg inn i et annet parti enn det vedkommende har blitt stemt inn fra, å erstatte dette mandatet med et annet mandat fra samme parti. Det er også fullt mulig å oppføre folk på valglister mot deres vilje. Men galskapen vi referer til i denne sammenheng, er mangelen på respekt for alles rett til å delta i den demokratiske prosessen, uforutsigbarheten og ustabiliteten som kommer som en følge av at noen få personer fullstendig kan endre vårt politiske landskap, og det at vi kaller vår styreform for 'proporsjonal representasjon' - selv om fordelingen av mandater er alt annet en proporsjonal. Vi vil senere poste en oversikt over de 20 verste elementene i valgloven - elementer som det ser ut til å ha null prioritet hos den/de som setter dagsorden for hva valglovutvalget skal bruke tiden på.

Tar fra de små og gir til de store

Valgloven fører til uforutsigbarhet. I november 2019 er det Senterpartiet som får utdelt flest ekstramandater av valgloven (opptil seks personer mer enn de har stemmer til) - de kommer mye bedre ut enn Høyre og Ap. Men Høyre får ofte ekstramandater, Venstre kan lett få for få. Rødt/MdG har mistet mandater mange ganger, Ap/Senterpartiet har fått ekstra mandater. For tiden er den V og KrF som taper mest på valgordningen (i følge meningsmålingene).

Historisk sett har dette slått begge veier: Ap fikk lenge mange ekstramandater og stortingsflertall uten å ha flertallet av stemmene i ryggen. Men det sørgelige mønsteret er allikevel tydelig: den politiske fløyen som får flest stemmer, får som regel ikke statsminister/regjeringsposisjon. Sånn har vi hatt det i mange år.  

Demokrati betyr flertallsstyre, men over 200 år etter 1814 er det fortsatt som regel mindretallet som bestemmer over flertallet.  Man er bekymret for at en enkelt politiker kan komme i vippeposisjon med sin ene stemme på Stortinget (selv om hun/han kanskje representerer fem ganger så mange velgere som de fleste andre stortingsrepresentantene), men syns visst det er greit at en enkelt velger kan vippe 7 mandater ut/inn av Stortinget. Det er ingen grunn til å opprettholde en ordning hvor fløyen med færrest stemmer får regjering og statsminister.  

Styringstillegget går ofte til partier fra 'feil fløy' - eller til begge fløyer, og bør avskaffes

På toppen av det hele har vi et såkalt styringstillegg, som skal gjøre det lettere for regjeringen å styre landet. Et sånt styringstillegg er helt unødvendig (som bevist i de fleste andre nasjoner), og en medvirkende årsak til at ‘feil’ regjering kommer til makten. De ulike ingrediensene i valgloven er nemlig utviklet for å passe med hverandre, og fører til en slags cocktail-effekt, hvor man ikke helt hvordan resultatet blir. Mer om denne cocktail-effekten her. Valgloven er et konglomerat av ulike avgjørelser som delvis har blitt til fordi de store partiene, i egenskap av å være store, har fått gjennom ordninger som hjelper dem aktivt å forbli store.

Les også: Styringstillegget

Situasjonen kommer nok ikke til å endre seg dramatisk etter at Valglovutvalget har diskutert seg ferdig og saken blir behandlet i Stortinget. Dette gjelder også dersom styringstillegget blir fjernet. Valgloven er nemlig satt sammen av flere ulike, men diskriminerende elementer – på en måte som gjør at selv om man fjerner eller endrer noen av dem, har vi fortsatt ingen garanti for at vi får et demokrati hvor alle har lik/reell stemmerett for alle. Alle ingrediensene i valgloven må endres dersom vi skal innføre flertall-styre i Norge. Det er ikke bare sperregrensen, styringstillegget og Sp's kjære areafaktor som skaper støy mht. proporsjonalitet, selve utjevningsmandat-ordningen diskriminerer også: ved å reserver ett mandat fra hvert fylke som utjevningsmandat, blir det mye vanskeligere for etablerte småpartier som MdG og V å få distriktsmandater. Måten vi deler landet inn i valgkretser på har også en negativ effekt. Det vi burde ha gjort, er å sikre at alle distriktene får det antall mandater vi mender de bør ha, men justert antall mandater fra  hvert parti på landsbasis slik at alle partier får like mange mandater som stemmeprosent deres tilsier. Dette er en enkel prosess.

Her ser du hvordan mandatene ville bli fordelt med dobbelt-proporsjonal fordeling i stedet for sperregrense, styringstillegg dagens arealfaktor og dagens sterkt diskriminerende utjevningsmandat-ordning. Sett første delingstall (styringstillegget) til 1, og arealfaktor og sperregrense til null. Minste antall mandater per fylke kan du sette hvor du vil - tallet 4 her vil f.eks. sikre at Finnmark ikke bare ender opp med to mandater.

Norsk valglov-debatt har dessverre blitt dominert av folk som ikke syns det er så viktig at alle har reell og lik stemmerett, og de ulike tidligere valglovutvalgene har vært alt annet enn visjonære. Det at man med loven i hånd kan diskriminere politiske minoriteter ser kanskje de fleste på som en god løsning; deres eget parti tjener på det. Dessverre er det også slik at sammensetningen av det nåværende valglovutvalget er forøvrig ganske... interessant - mer om dette her. Men det nåværende valglovutvalget kan bli historisk, og ende opp med å anbefale en valglov som blir den mest demokratiske i verden. Både Ap og H kan nemlig komme til å tape stort i årene som kommer dersom småpartiene som støtter dem ryker under en av de fire sperregrensene, så begge fløyer har mye å tjene på å innføre flertallsstyre og lik og reell stemmerett for alle.

Endring av grunnloven?

Etter endringen av grunnloven i 2014 er det enda tydeligere enn før at det må en grunnlovsendring til for å opprettholde dagens valglov. Paragraf 98 sier klart og tydelig at alle er like for loven, og valgloven er ikke noe unntak. Den sier også at "Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling", men valgloven er jo sentrert rundt fem hovedregler som stort sett hander om forskjellsbehandling av velgerne. Valgloven lovfester diskriminering av visse fylker (de geografisk minste diskrimineres mest), distrikter med lite skog og mark, velgere av partier som V/MdG/R/KRF/SV, den er spesielt diskriminerende overfor velgere av disse partiene dersom de ikke er omgitt av mye skog og mark - generelt er den et frontalangrep på politiske minoriteter. Pga. valgloven er det vanskelig for et sameparti å komme inn på Stortinget (fordi samer bor i mange forskjellige fylker), den holder pensjonistenes parti nede, Helsepartiet nede - og den er dessverre såpass voldemortsk at selv om ett eller to hindre i valgloven fjernes eller modifiseres, vil andre elementer i valgloven fortsatt diskriminere minoriteter. Om innvandrere ville start et parti med spesiell fokus på innvandreres situasjon, ville de antakelig aldri lykkes - eller i hvert fall ikke lykkes på mange år, nettopp pga, det hinderløpet vi kaller valgloven. De er så utrolig mange intrikate kombinasjoner av lover og detaljer å forholde seg til i valgloven, og det de fleste  har til felles er at de er politisk og geografisk diskriminerende, og at de styrker store partier og diskriminerer de mindre opposisjons-partiene - massivt, og på flere måter enn de aller fleste er klar over.  

Men igjen: heldigvis må grunnloven endres enten vi opprettholder all diskrimineringen i valgloven eller fjerner den.

Distriktene som alibi for en valglov som de store partiene tjener på

De fleste politikere som ikke er spesielt opptatt av samenes sak eller Finnmark generelt har flere ganger brukt nettopp samene og Finnmark som et argument for å la beboerne i visse fylker (f eks Oslo) diskrimineres av et lite antall mennesker i andre fylker. Mange forsvarer nok mest sannsynlig denne skjeve ordningen fordi de sympatiserer med partier som tjener på den skjeve fordelingen av mandater vi pleier å ende opp med.  

De forstår kanskje ikke at man kan, om man vil, gi ekstramandater til visse fylker, men allikevel kreve at den totale mandatfordelingen skal være i samsvar med stemme-fordelingen til hvert parti ved valget. Man kan f eks gi tre mandater ekstra til Finnmark om man skulle ønske det, men før det endelige Storting settes sammen, justere totalfordelingen av mandater slik at vi ender opp med likhet for loven; med at hvert parti får like mange mandater, prosentvis, som valgresultatet tilsier. Men tanken om at et parti skal få 3.9% av mandatene dersom de får 3.9% av stemmene er dessverre utenkelig for mange - selv om vi pleier å si at vi bor i et land med 'proporsjonal fordeling'.

Ustabilitet som resultat av en dårlig valglov

En av mange ulemper ved å ha en regjering som ikke har støtte blant flertallet av velgerne er selvsagt at mange er på jakt etter en måte å velte denne regjeringen på. Dette fører til ustabilitet, og at både politikere og media bruker mye tid på å diskutere regjerings-problematikk i stedet for å løse landets problemer.

En annen sideeffekt ved valgordningen er at en liten gruppe velgere, kan - enten ved hjelp av grundig beregnet taktisk stemming eller på grunn av tilfeldigheter - avgjøre hva slags regjering vi får. Det skal veldig få velgere til for at en stor gruppe politikere som egentlig har fått nok stemmer til å bli representert mister omtrent alle sine taburetter, som da altså gis til den fløyen som fikk færrest stemmer. Effekten av å på denne måten ‘vippes’ ut av Stortinget er med andre ord dobbel: ikke bare mister f  eks KrF, Venstre, Rødt eller MdG 7 mandater, men disse mandatene gis til deres opponenter. En tredje - og viktig – problemstilling handler om hvordan fløyene som ved hvert valg 'vinner' regjeringen som oftest ikke har velgerflertallet bak seg, men som altså ender opp med mest makt - disponerer denne makten. Her ser man ofte en bemerkelsesverdig mangel på ydmykhet: de vet at de ikke har flertallet i tuggen, men arbeider intenst, straks de kommer i regjering, for å innføre vedtak  som de altså godt vet at flertallet av velgerne ikke støtter. Denne prosessen kalles demokrati i Norge, men den bryter jo med selve kjernen i den demokratiske grunnideen.

Mange forstår ikke at vi kan ha en valglov som om ønskelig gir ekstramandater til visse fylker, men allikevel sørger for at at den totale mandatfordelingen er i samsvar med stemmefordelingen til hvert parti ved valget. Man kan eksempelvis gi tre mandater ekstra til Finnmark –  men samtidig justere totalfordelingen av mandater slik at vi ender opp med likhet for loven; med at hvert parti får like mange mandater på landsbasis, prosentvis, som stemmer ved valget tilsier.

Besynderlige forhold

Det er ingen grunn til at folk som bor i et fylke med store ubebodde arealer skal ha 'mer stemmerett' enn andre, men sånn har vi det her i landet. Det er bedre å diskriminere 30 000 enn 600 000, men ingen bør selvsagt diskrimineres. Medlemmene i valglovutvalget vet godt at det er noe som heter dobbelt-proporsjonal fordeling - en løsning som både ville sikre at mandatfordelingen på Stortinget var i samsvar med valgresultatet og at alle distriktene ville fått det antall mandater vi vedtar at de skal ha. Dette løses ved at man ‘utjevner’ på en annen og bedre måte enn vi gjør med  dagens utjevningsmandat-ordning.  Men svært få har, i de ulike valglov-debattene vi har hatt, tatt til orde for en løsning der alle har like stor mulighet til å påvirke hvem som ender med makten. Diskusjonene har faktisk fokusert mye  motsatt problematikk; om ulike måter å endre utfallet av stemmegivningen på, med det formål at velgerne ikke ender opp med lik/eller reell – stemmerett.

Det gir ingen mening at de som egentlig ikke skulle fått regjeringen skal få utdelt ekstramandater sånn at det blir vanskeligere for den fløyen som ikke kom i regjering (men som hadde flest stemmer) å få gjennomslag for det folkeflertallet ønsker.