Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Se også

Stortingsvalg – resultater

(TABELL)

Stortingsvalg: resultater og kommentarer 1945-2017

75 år med valgkaos – hva gikk galt?

Gerhardsen ville fortsette med en bred koalisjon etter 1945

Her er en oversikt over hvordan vår valgordning har fungert siden 1945. Mye handler om at enten får den fløyen som fikk færrest stemmer regjeringsmakt – eller så kommer bare ett av partiene fra den fløyen som fikk flest stemmer i regjering.

Sist oppdatert 16. desember 2020

Gå direkte til

Stortingsvalget 2017 Stortingsvalget 2013 Stortingsvalget 2009 Stortingsvalget 2005 Stortingsvalget 2001 Stortingsvalget 1997 Stortingsvalget 1993 Stortingsvalget 1989 Stortingsvalget 1985 Stortingsvalget 1981 Stortingsvalget 1977 Stortingsvalget 1973 Stortingsvalget 1969 Stortingsvalget 1965 Stortingsvalget 1961 Stortingsvalget 1957 Stortingsvalget 1953 Stortingsvalget 1949 Stortingsvalget 1945 


NEI etter årstallet betyr at det partiet/de partiene som er representert i regjeringen ikke representerer flertallet av velgerne. I noen tilfeller kommer de fra den fløyen som fikk færrest stemmer, i andre tilfeller sitter et parti/partier i regjering med  et flertall av mandatene og/eller velgerne bak seg.  

JA etter årstallet betyr at partiet/partiene som er representert i regjeringen har støtte av flertallet av velgerne ved dette stortingsvalget.

Når vi skriver eksempelvis 16 FEIL, viser ordet 'feil' til at et parti har fått et mandat for mye eller for lite (sammenlignet med reell, proporsjonal mandatfordeling) – og at det skjedde 16 ganger ved dette valget. Som illustrert i 2017- tabellen under, fikk både Ap og H to ekstramandater hver dette året - dette regnes som fire feil – eller feilplasseringer – ettersom Ap/H ikke hadde stemmer nok til å få inn disse fire mandatene. Feilplassering er en relevant beskrivelse, ettersom disse mandatene ikke ville vært plassert på Stortinget i det hele tatt om vi hadde hatt en valgordning der alle stemmer var like mye verdt. FrP, H, SV og KrF fikk også et mandat for mye – dette utgjør tilsammen 5 feil. At MDG og Rødt fikk kun ett mandat hver selv om de hadde stemmer nok til 10, regnes som 8 feil, siden 8 mandater som burde vært på Stortinget ikke havnet der.

Ved stortingsvalget 2017 endte vi opp med 16 'feilplasserte'* mandater. I Norge har vi vokst opp med et konstant misforhold mellom hvor mange stemmer hvert av partiene har fått og hvor mange mandater de får på Stortinget. Vi lider kanskje av en slags kollektiv 'valgordning-psykose' – kombinert med et slags Stockholm-syndrom: ikke bare tror vi at det må være sånn at ikke alle får lik uttelling for sine stemmer (og at vi dermed ender opp med dette misforholdet mellom stemmetall og mandattall), men vi har nesten blitt 'gisler' av en viss måte å tenke på, og har begynt å like og forsvare ‘gisseltakerne’ og deres ideer –  de som i flere årtier har sagt at vi må gi ekstrastemmer til de store partiene for å unngå 'fragmentering' eller tap av 'styringsdyktighet’.

Vi har hatt 126 feilplasserte mandater siden vi begynte med utjevningsmandat-ordningen i 1989

I våre nærmeste naboland, Danmark og Sverige har de en valgordning som ved de siste valgene har ført til kun to feil. Og to feil er det minste feilantallet man kan få: man kan ikke få kun en feil i denne sammenheng. Dette skyldes at i land med et fast antall mandater i parlamentet, er det slik at om et parti får et mandat for lite, vil et annet parti nødvendigvis få et mandat for mye.

Vi har hatt 126 feilplasserte mandater siden vi begynte med utjevningsmandat-ordningen i 1989:

Stortingsvalg 2017: 16 feil

Stortingsvalg 2013: 14 feil

Stortingsvalg 2009: 14 feil

Stortingsvalg 2005: 10 feil

Stortingsvalg 2001: 22 feil

Stortingsvalg 1997: 20 feil

Stortingsvalg 1993: 18 feil

Stortingsvalg 1989: 12 feil

Se resultater av alle stortingsvalg siden 1906 i tabellform:

STORTINGSVALG

NEI - FEIL FLØY VINNER (16 FEIL)

Som så ofte ellers vinner feil fløy under stortingsvalget i 2017, og som alltid har valgordningen skylden. Dette året gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn, og mye annet gikk også galt.

NRK: Fikk flest stemmer, men tapte valget

Siden dette er vårt ferskeste stortingsvalg, passer det å bruke valgresultatet fra 2017 for se litt på andre mandat-beregningsmetoder. Det er tross alt er enkelt å lage en valgordning hvor riktig fløy (den med flest stemmer) alltid kommer i regjering, hvor mandatene fordeles proporsjonalt riktig  mellom partiene, hvor distriktene får akkurat det antall mandater vi mener de bør ha, og hvor alle stemmer (partimessig) er like mye verdt.

Vi ser nærmere på hva som gikk galt i 2017 her.

VALGRESULTAT 2017:

Om du kun ser etter en rask oversikt over alle regjeringene mellom 1945 og i dag, klikk her:  Regjeringer siden 1945  

JA (!) – MEN 14 FEIL

2013 var et slags historisk unntak. Den fløyen som fikk flest stemmer fikk faktisk regjering og statsminister. Siv roper “Morna, Jens”. MdG er inne for første gang.

Valgresultater:

https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013

Den borgerlige fløyen fikk fest stemmer og vant valget, men summen av styringstillegget og de andre kaos-elementene i valgloven ga 3 ekstramandater til Ap og 1 til Sp. Øker dette styrings-dyktigheten til den borgerlige regjeringen? Neppe.

TAP:

MdG tapte fire mandater i 2013

Rødt tapte 2

De Kristne ville fått ett mandat med en naturlig sperregrense, null mandater med en sperregrense på 1%

GEVINST:

Ap og Sp vant til sammen 4 mandater

Høyre og FrP vant 3

Det at Rødt tapte to og Ap og Sp vant til sammen fire førte til en høyredreining på venstresiden. Det at H og FrP vant tre mandater mens KrF/V ikke gjorde det førte til en høyredreining på høyresiden.

NEI – 14 FEIL OG FEIL FLØY VINNER

Venstre taper 5 mandater på grunn av en relativt nyjustert valgordning i 2009. De rødgrønne vinner derfor valget.

"For fire år siden var det cirka 25.000 flere velgere som stemte på de borgerlige enn på de rødgrønne - som altså endte opp i regjering. Ved årets valg har dette tallet økt til nærmere 50.000 stemmer (48.929)." (Kilde: Flertallet tapte igjen.)

"Fortsatt rødgrønn flertallsregjering uten flertall – Stortingsvalget i 2009 førte til at den rødgrønne regjeringen ble sittende – selv om de også denne gangen fikk færre stemmer enn de borgerlige", skriver VG.

Regjeringspartiene (Ap/SV/Sp) fikk 47,8 % av det totale stemmetallet. De fire borgerlige partiene fikk 49,5%. Men regjeringen ble sittende: Venstre kom under sperregrensen og mistet 5 av de 7 mandatene de egentlig burde hatt med en god valgordning. H/FrP/KrF/V fikk 49,5% av det totale stemmettallet, mens Ap/SV/Sp/Rødt fikk 49,1%. Med lik stemmerett for alle skulle MdG hatt ett mandat dette året, og Rødt skulle hatt to – men fikk ingen.

Høyre, Ap, Sp og Frp fikk 8 mandater mer enn de hadde stemmer til. Venstre alene tapte 5 mandater på valgordningen i 2009.

Det er flere måter å beregne mandatfordelingen på. Nederland, som ikke har noen sperregrense, opererer med en såkalt naturlig sperregrense. Overført til norske forhold, vil vi med våre 169 mandater ha en naturlig sperregrense på cirka 0,592%. I praksis betyr dette at siden ett mandat har 1/169-del av makten på Stortinget,  og 1/169 gjort om til et prosenttall er omtrent 0,592%, betyr det at et parti som på landsbasis får mindre en 0,592% av stemmene ikke kvalifiserer til å få inn et mandat. Med denne beregningsmetoden ville de 16 minste partiene falle ut. Tar man utgangspunkt i de stemmene som da ender opp som 'effektive' (i den betydning at de vil gjøre utslag på mandatfordelingen), har man et totalantall på 2 646 702 stemmer. Siden 16 av partiene har falt ut, bør man beregne hvor stor prosent hvert av partiene over den naturlige sperregrensen har av totalantallet effektive stemmer. Med en slik beregningsmetode, ville de rødgrønne vunnet valget med Rødt som støtteparti når det gjelder mandater (85/84), mens de blå ville fått det høyeste prosenttallet 50.25% vs 49.75%). Dette er en situasjon hvor det nok kunne vært lurt å benytte seg av kalibrerte stemmer, slik en norsk politiker foreslo for mange tiår siden.

Man ønsker jo ikke å sende 0,4 mandat til Stortinget. Men desimalkonflikter som denne kan oppstå, siden den ene fløyen kan ha generelt høye desimaltall, mens den andre fløyen har svake desimaltall. (Les mer om kalibrering av partistemmene her – en løsning som kan virke noe utopisk men som ikke bare er lett å gjennomføre, men som - kombinert med en ellers god valgordning – ville gjort Norge til det landet som i realiteten har det mest demokratiske valgsystemet.)

En løsning som har blitt foreslått i mange ulike sammenhenger er mulighet til å oppgi minst ett alternativt partivalg på stemmeseddelen. Det var over 36000 velgere som ikke hadde innflytelse på valgresultatet i 2009, og dersom alle de hadde oppført hvilke(t) parti deres stemme skulle gåt til dersom primærpartiet de hadde ført opp ikke fikk noe mandat, ville dette vært en mer demokratisk løsning en kalibrerte stemmer, og også kanskje en lettere løsning å få goodwill for blant en del av de mer gammelmodige politikerne.  

Det å avvikle blokkpolitikken ville løse mye av problematikken rundt situasjonen i 2009. Hvis Norge  vil vurdere å ende status fra 'sinke' til 'foregangsland' når det gjelder valgordninger, er nok det beste å innføre både sekundærstemmer, graderte stemmer og i tillegg  erstattet blokkpolitikken med samlingsregjeringer/svært brede koalisjoner. Da ville ikke det være et problem å takle et valgresultat som  det vi fikk i 2009, og vi ville kunne fått verdens mest demokratiske valgordning.

Den enkleste måten å forholde seg til 2009-dilemmaet på, er å først og fremst ta hensyn til hvilken fløy som fikk flest stemmer. Dette burde ført til at den fløyen som såvidt fikk flest stemmer også fikk regjering, statsminister og stortingsflertall.

Ap, FrP og H tilsammen 7 mandater for mye av 'totaljusteringen'. Småpartier fra begge fløyer taper også på totaljusteringen: Venstre mister 5 mandater, og Rødt taper 2. Her kan man selvsagt spørre seg og sperregrensen, styringstillegget etc. er såpass gjennomtenkt at sluttresultatet av alle disse hindrene faktisk ender opp med å gi mening – og svaret på det spørsmålet er er høyt og tydelig nei. Tilfeldigheter spiller en enorm rolle i norske valg, og grunnen til det er primært at svært få av partiene har tatt til orde for endringen i valgloven som kan forhindre dette. Valgloven er et sammensurium av forslag sentrert rundt egeninteressen til hver av partiene - de har villet gjennomføre endringer som gir deres eget parti så mange mandater som mulig i relativt overskuelig framtid. Resultat har blitt en slags lapskaus fra helvete som alle som har satt inn saken vet er full av overraskelser og uforutsigbarhet: Arealtillegget diskriminerer visse distrikter, styringstillegget er ikke et styringstillegg men en fordekt sperregrense, sperregrensen skal samme de små partiene men fører til at de største mister regjeringsmakt selv om de har stemmer nok til det osv. Et sant kaos.

FAKSIMILE FRA VG 2005

TJA – 10 FEIL

Ap/SV/Sp og R fikk 1 298 845 av stemmene i 2005, mens FrP, H, KrF og V fikk 1 288 842. Rødt hadde ingen mandater på Stortinget  på grunn av valgordningen, men burde hatt to. I alt 10 mandater ble 'feilplassert' i 2005. Med en naturlig sperregrense ville fløyene fått 84 mandater hver, og Kystpartiet ville fått ett mandat. Med en sperregrense på 1% ville Kystpartiet falt ut, og da burde regjeringen uansett ha gått til de røde/grønne, siden de hadde cirka 10 000 stemmer mer enn de blågule.

"Norge fikk sin første flertallsregjering på 20 år" (Store Norske Leksikon)

Fra Stortingsvalget 2005: Ny valgordning gir «feil» vinner ... eller?:

"Mange stusser over at Finnmarks utjevningsmandat går til Venstre, enda bare 826 finnmarkinger stemte Venstre. Men egentlig betyr det at systemet fungerer akkurat som det skal: I praksis er det velgerne i de folkerike fylkene i sør som bestemmer hvem som skal få det siste mandatet fra Finnmark.

Nå er det også satt en formel for hvor mange representanter hvert fylke skal ha. En kombinasjon av befolkning og areal avgjør antall seter. For første gang opplever noen fylker å få færre plasser enn ved forrige valg."

Artikkelen fra 2005:

Spår valgkaos:  Den nye valgordningen er et demokratisk problem, mener valgforskerne. De tror ordningen vil bli valgets største overraskelse.

Bernt Aardals kommentar

Todals tilbakeblikk:

#1: Regjeringsutvalg vil vurdere sperregrensen

#2: Mange partier rundt sperregrensen kan gi taktisk stemmegivning i valget

Se også: Fikk flest stemmer - tapte regjeringsmakten

Se også disse oppslagene om 2005-valget:

Litt om det viktige 2005-valget, utjevningsmandater, Finland – og om uenighet mellom valgforskere

2005: Litt mer om forrige gang vi endret vår ynkelige valglov

VG skrev, i 2005: "De borgerlige partiene fikk 21.000 flere stemmer enn Jens Stoltenberg. Likevel tapte de regjeringsmakten", men dette stemmer ikke. Verken Kystpartier eller RV fikk mandater i 2005. VG kom til sin konklusjon ved å regne Kystpartiet som et borgerlig parti, og ta dem med i beregningen, men ikke regne med RV i det hele tatt. RV hadde mer enn 10 000 stemmer fler enn Kp, og med en lineær mandatfordeling ville RV fått 2 mandater, mens Kp ville fått ett. Ser man på det totale stemmetallet til fløyene, ser tallene slik ut:

Med en lineær mandatfordeling, ville de fire rødgrønne fått tilsammen 1 298 845 stemmer, og de fire borgerlige uten Kp ville fått 1 288 842. Men hva med Kystpartiet?

VG gjorde et tilbakeblikk på 2005-valget i 2017, hvor Øyvind Engan var mer nyansert og detaljert enn VG var i 2005. Der kan vi lese at Kystpartiets Steinar Bastesen, som selv hadde borgerlig bakgrunn, sa at partiet kunne solgt seg 'dyrt' til venstresiden. En annen  Kp-leder, Roy Waage, var tydelig på at han ville støtte det alternativet som gir best resultat for Kystpartiets politikk. Men hva ville Thor Tøllefsen, det mandatet Kp kunne ha fått inn i 2005 ha valgt? Han var klar i sin tale:

– Jeg vil ha Jens.

Mer om vippeproblematikk/blokkpolitikk senere. Inntil da:generelt handler valget mer om hva velgerne vil enn hva mandatene vil. Den røde/grønne siden fikk 10 003 stemmer mer enn den blå i 2005.

Her finner du en massiv tabell med en rekke detaljer fra 2005-valget: Valgresultatet 2005 - ti feilplasseringer.  

Her er en forenklet utgave av den tabellen, med utgangspunkt i en naturlig sperregrense: VALGRESULTAT 2005

2005: valgresultat med en sperregrense på 1%:

NEI, men riktig fløy vinner valget

Stortingsvalg. De rødgrønne fikk 43,8% av stemmene. Regjeringspartiene (H/KrF/V) hadde kun 62 mandater på Stortinget, og statsministeren gikk til KrF, som fikk 12,4% av stemmene. FrP ga regjeringen den støtte som skulle til for at det ble en blå regjering  selv om de ikke kom i regjering selv.

22 mandater ble feilplassert i 2001.

Dette valget er det siste med 157+8 =165 mandater.

"Antall feil" i tabeller som ikke er basert på naturlig sperregrense tar ikke i betraktning feil som skyldes at noen partier har havnet under sperregrensen.

VALGRESULTAT 2001: Lik stemmerett for alle, naturlig sperregrense

VALGRESULTAT 2001: Sperregrense 1%

VALGRESULTAT 2001: Sperregrense 2%

NEI - 20 feil

OPPDATERT 26. JUNI 2021

Først sentrumsregjering, deretter (9. mars 2000) Ap’s ettparti-regjering. To mindretallsregjeringer i samme periode.

Det kunne i teorien ha vært enkelt å få til et godt utfall av dette valget, fordi de rødgrønne (Ap/SV/R) fikk, sammen med Sp, 51.1% av stemmene.

De borgerlige fikk 48,2% av stemmene. Men selv om Sp hadde brutt med de borgerlige hadde de definert seg som et sentrumsparti – uten å regne seg som t rødgrønt parti.

Men ingen av våre største partier kom i regjering etter valget. Partiene i Bondevik-regjeringen (KrF, Sp og V) hadde bare 22.7% av velgerne i ryggen. I 2000, etter et kabinettspørsmål, overtar Stoltenberg med en ettparti-regjering – også basert på et mindretall: Ap hadde 35% av stemmene.

"Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering består av KrF, Sp og V. De har et historisk svakt grunnlag i Stortinget, bare 42 av 165 representanter. Men de holder det gående med samarbeid til høyre og venstre i to og et halvt år – lengre enn de fleste hadde trodd." (Kilde)

Både venstre- og høyresiden har tapt, historisk sett, på de ulike valgordningene. Men Ap og Høyre som enkeltpartier har alltid vunnet i senere år – takket være et system hvor stemmer/mandater fra deres sterkeste motstandere (SV/SF/Rødt/Venstre) har blitt flyttet over til større partier, og spesielt til Ap og Høyre. Dessuten fører valgsystemet vårt også til en høyredreining, siden mandater gis fra småpartier som Rødt og MdG og gis til partier som Ap og Sp.

Denne tabellen viser en sammenligning mellom antall mandater partiene fikk på Stortinget det året med resultatet slik det ville ha blitt med en proporsjonal mandatfordeling kombinert med en såkalt naturlig sperregrense.

Valgordningen førte til 20 feil i 1997:

TAP

- Pp tapte 1 mandat

- RV tapte 3 mandater

- Venstre tapte 1

- FrP tapte 1

- SV tapte 1

- Høyre tapte 1

- Sp tapte 2

GEVINST

+ KrF vant 2 mandater

+ Ap vant 7

- Tverrpolitisk Folkevalgte vant : de kom inn på Stortinget selv om de bare hadde 0.36% av stemmene – noe den naturlige sperregrensen ville ha forhindret.

Fordelingen mellom fløyene ville sett slik ut med en god valgordning:

SV/RV/Ap/SV: 84 mandater

H/V/KrF/V: 80 mandater

Uavhengige (Pensjonistpartiet i stedet for Tverrpolitisk Folkevalgte):

1 mandat. Pp fikk16 031 stemmer, Tverrpolitisk folkevalgte fikk 9 195

Med andre ord: flertalls-styre. Selv om man ikke ville fjernet seg fra blokkpolitikken, i retning av brede koalisjoner/samarbeids-regjeringer, ville SV, R, Ap og Sp oppnå et flertall bestående av 84 (av totalt 165) mandater, og de borgerlige ville fått 80 mandater. Pp ville fått ett mandat. Siden Sp ikke er et sosialistisk eller sosialdemokratisk parti, ville man også hatt innslag av andre holdninger der enn det Ap og RV står for – R ville mest sannsynlig ikke sittet i regjering uansett.

______________________________

NEI – 18 FEIL

Ap satt i regjering alene, med 36.9% av stemmene. Men de satt der med støtte fra partier som tilsammen hadde flertallet av velgerne ba seg, slik at dette ikke var en 'feil fløy vant'-situasjon.

Brundtland/Jagland fortsetter med regjeringsmakt i en ren Ap-regjering, selv om Ap bare fikk 36,9% av stemmene. Venstresiden (uten Sp) fikk 81 mandater (Ap 67, SV 13, RV 1).

Med lik og reell stemmerett for alle, ville venstresiden sammen med Senterpartiet – som hadde brutt med de borgerlige og nå regnet seg som et uavhengig sentrumsparti – fått 62 (Ap) +13 (SV) +2 (RV) + 28 (Sp), tilsammen 105 mandater. Det faktiske resultatet ble 67 (Ap) + 32 (Sp) + 13 (SV) +1 (RV), altså 113 mandater totalt. Ap, SV og R fikk tilsammen 81 mandater. Det 'rødgrønne' samarbeidet mellom Ap, SV og Sp ble først materialisert i forbindelse med valget 2005.

Ap og Senterpartiet vant 9 mandater takket være valgloven i 1993, mens RV tapte ett. Venstre tapte 5, og Høyre tapte ett mandat. Pp tapte 2 mandater.

LES MER OM STORTINGSVALGET 1993 HER:

Valgresultater stortingsvalget 1993

______________________________

STORTINGSPERIODEN 1989-1993

TOTALT 165 MANDATER

FØRSTE VALG MED (8) UTJEVNINGSMANDATER

NEI/JA. 12 FEIL.

Senterpartiet bryter med de borgerlige

Første valg med (8) utjevningsmandater. Det hadde blitt riktig fløy i cirka ett år om man regnet FrP som borgerlige (men FrP felte Willoch-regjeringen i forrige periode), og feil fløy i tre tre år, siden Ap overtok. Eller omvendt, om man tar i betraktning at SV+Ap fikk flere stemmer enn de fire borgerlige partiene.

Jan P. Syse blir statsminster 16/10. Syse satt altså i regjering (en mindretallsregjering med KrF og Sp, og kun 37,2% av stemmene i ryggen) når de borgerlige hadde flertall.

REGJERINGSSKIFTE: 1990

Syses regjering varer ikke lenge – den blir stoppet i det Brundtland overtar 3/11-90 med et annet mindretalls-styre.

Syse søkte nemlig avskjed: de hadde regjering sammen med Sp, som ikke lengre ville sitte alene i regjering med Høyre.

Brundtlands regjering var en ren Ap-regjering (og varte til 25 oktober 1996). Ap-regjeringen hadde nå 34,3% av velgerne bak seg, men Ap+SV fikk totalt 44.4% av stemmene.  FrP er på vippen, altså ikke knyttet til en av fløyene.  Høyre, Venstre, KrF og Senterpartiet (Sp var på borgerlig side den gangen) fikk totalt 40,4% av stemmene.

Framtid for Finnmark fikk ett mandat med kun cirka 0.3% av stemmene, fordi man dessverre ikke fordeler mandater til partiene basert på totalprosenten de får (på landsbasis). En naturlig sperregrense ville – da, som nå – vært en bedre løsning.

VALGRESULTAT STORTINGSVALGET 1989

VG: "Ved valget i 1989 har vi igjen fått ny valgordning, med åtte utjevningsmandater, som skal gjøre mandatfordelingen mer matematisk riktig. Dermed skal det ikke lenger være noe å tjene på felleslister og listeforbund.” (Kilde)

(Kommentar: felleslister og listeforbund kan ofte være  en nyttig løsning for småpartiene som ville vært store nok til å få inn mandater med liste-ordninger, men ikke store nok til å få utjevningsmandater.)

_____________________________

STORTINGSPERIODEN 1985-1989

157 MANDATER

JA > NEI

FrP stemmer ned de borgerlige

De borgerlige fikk flest stemmer, men FrP stemmer ned regjeringen slik at Ap danner en ren Ap-regjering som blir sittende ut perioden.

"Valgordningen uten utjevningsmandater gir et resultat med bedre matematisk samsvar enn en valgordning med utjevningsmandater ville gitt", skriver VG.

Mandatantallet steg dette året til 157. Kåre Willoch-regjeringen (H) fortsetter noen måneder.

Regjeringsskifte: 1986

FrP stemmer ned Høyre-regjeringen i 1986, og Gro Harlem Brundtland (Ap) blir statsminister fra 9/5-86 til 16/10-89.

"Blant velgerne var det imidlertid ikke noe rødt flertall. De to røde partiene fikk til sammen 46,3 prosent av stemmene, mens de fire partiene på borgerlig side til sammen hadde 49 prosent.”

(Kilde)

De borgerlige partiene – KrF, Senterpartiet, H og Venstre – fikk flere stemmer enn Ap og SV.

Litt flere tall: Venstre fikk 81202 stemmer, men ingen mandater. KrF hadde kun 13436 stemmer bak hvert av sine mandater.

Rød Valgallianse fikk 14818 stemmer, men ingen mandater – noe de heller ikke ville gjort med en naturlig sperregrense. FrP fikk 2 mandater med 96797 stemmer. Ap kommer best ut av valgloven, med 6 mandater for mye, og KrF (3), H (2) og Sp (1) vinner  totalt seks mandat på valgordningen.

Totaljusteringen (summen av tap/gevinst pga. de ulike elementene i valgordningen), som altså er det reelle 'totaltillegget', går altså til partier fra begge fløyer.

Sp var ikke før i neste valg klar for å samarbeide med Ap i stedet for de borgerlige, men om de hadde gjort det i 1985, ville de sørget for et større flertall for et rødgrønt samarbeide enn om de hadde samarbeidet med H, KrF, V,  DLF (basert på tidligere Venstre-medlemmer) og FrP. Men FrP hadde jo  ikke bundet seg til høyresiden (de stemmer ned Høyre regjeringen i allerede i 1986). En bred koalisjon/samlingsregjering ville vært en mye bedre løsning i Stortingsperioder som denne - regjeringsskifter midt i en stortingsperiode hører definitivt med i 'kategorien uforutsigbarhet/mangel' på stabilitet.

______________________________

STORTINGSVALGET 1981

155 MANDATER

NEI (men riktig fløy vinner).

14. oktober 1981: Stortingsvalg. Høyre danner regjering med 31,7% av stemmene.

Det dannes nå en ren Høyreregjering (med Willoch som statsminister) selv om de kun fikk 31.7% av stemmene. Det er borgerlig flertall på Stortinget for første gang siden 60-tallet, så dette er en mindretallsregjering som har støtte fra flertallet av stortingsrepresentantene. Regjeringen blir senere utvidet til en koalisjon mellom H, Sp og KrF, som tilsammen har 42.2% av stemmene bak seg. Dette var jo før Senterpartiet bestemte seg for ikke å ville sitte i regjering med Høyre alene. Ap/SV/NKP og Rød Valgallianse hadde 43.1% av stemmene bak seg. Venstre hadde 3.2%, FrP hadde 4.5% og Borgerlige Felleslister hadde 3.6%.

Ap fikk 6 mandater for mye i 1981, RV tapte ett mandat, og SV tapte 4.  Det var borgerlige felleslister den gang. Mer info senere om den borgerlige mandatfordelingen senere – men selv uten fordeling av mandater fra borgerlige felleslister, hadde V stemmer nok til 5 mandater – de fikk 2. Frp tapte 3.

Felleslister fungerte den gang som en måte å komme seg rundt sperregrensen på, men de ble snart forbudt, selv om (eller fordi?) denne løsningen ga småpartiene muligheter de ikke har lengre.

"Ved valget fire år senere gjør den gamle ordningen med listeforbund en gjesteopptreden, før utjevningsmandatene lanseres i 1989.”   Kilde

______________________________

STORTINGSPERIODEN 1977-1981

155 MANDATER

Oppdatert 16. desember 2020

NEI

Feil regjering. De borgerlige  får flertall av stemmene (52,3%), men igjen ender Ap opp med regjeringen. Oddvar Nordli fortsetter som statsminister.

"Stortingsvalget 1977: Thriller-valg ga «feil» vinner igjen De to røde partiene beholdt flertallet på Stortinget, selv  om de fire borgerlige fikk flere stemmer."

Det  var en konvolutt med 50 stemmer i som sørget for at det ble ikke borgerlig valgseier, i følge bl.a. NRK – men situasjoinen var litt mer kompleks enn som så.  I 1977 fikk nemlig Ap 10 mandater mer enn de hadde stemmer til. Disse ble bl. a. hentet fra SV og RV, som tapte 7 mandater. Sp tapte to mandater også, men de tilhørte den borgerlige fløyen den gangen. De borgerlige felleslistene fikk tilsammen 4,8% i 1977, som skulle tilsi omtrent 7 mandater. Men dengang – som nå – var jo ikke valgloven verken særlig preget av sunn fornuft eller et mål om proporsjonal fordeling. KrF fikk nemlig 7 mandater mer enn de hadde stemmer til (uten borgelige felleslister) alene. Venstre endte opp med 2 mandater mindre enn de hadde stemmer til, selv om de var med på borgerlige felleslister tre steder i landet. Høyre, som bare var med på borgerlige fellelister i folketynne Nord-Trøndelag ende opp med tre mandater mer enn de hadde stemmer til.

Det som egentlig avgjorde valget i 1977 var at valgloven ikke var konstruert for at det skal bli et samsvar mellom de partiene velgerne stemte på og hvilke mandater som kom inn på Stortinget – akkurat slik det er i dag, over 40 år senere, hvor en liten tro bestående av V, KrF og H sitter i regjering. Disse tre partiene fikk tilsammen 33.6% av stemmene i 2017, er nede på 31% nå (snitt for sept/okt/nov 2020). De  borgerlige, selv inklusiv FrP, har ikke hatt flertall på meningsmålinger på over to år, og hadde heller ikke flertall den gangen de vant valget i 2017.

De styrer allikevel landet i klar retning vekk fra det flertallet av velgerne ønsker. Sånn går det når man har en ussel og vaklevoren valgordning.

REGJERINGSSKIFTE: 1981

NEI

Regjeringsskifte 4. februar: Ap har altså 37,2% av stemmene - nå danner Gro Harlem Brundtland en regjering som består av 100% Ap-medlemmer.

______________________________

STORTINGSVALGET 1973-1977

155 MANDATER

NEI

Feil regjering.

Den gang var det avisoverskrifter som “Taperen overtar” og "Etter et av de mest sviende valgnederlag i Arbeiderpartiets historie må Trygve Bratteli nå danne regjering”.

Mandat-antallet gikk ved dette valget opp fra 150 til 155. Ap går sterkt tilbake, men Trygve Bratteli leder en ren Ap-regjering med kun 35.3% av velgerne bak partiet.

VG: "Feil" vinner vinner valget. De borgerlige partiene fikk klart flest stemmer, men venstresiden vant valget likevel."

Ap/SV/Rød Valgallianse fikk 46,9% av stemmene. Med Senterpartiets 6,8% ville de fått et flertall bak seg, men Sp regnet seg som et borgerlig parti den gangen. FrP (som het Anders Langes Parti* helt til Anders Lange døde i 1974) kom brått inn på Stortinget med hele 5%, mye takket være noe som ser ut som påvirkning fra “fremmede makter”. Dette kom, som vi nå vet, til å påvirke norsk politikk i sterk grad noen år senere.

* "Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep” var partiets fulle navn den gangen. Anders Lange var minst like brennende opptatt av noe  helt annet: "Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase” har senere blitt et av de mest kjente sitatene fra grunnleggeren av det som ble til det FrP vi kjenner i dag.  

"Carl I. Hagen kom inn på Stortinget delvis takket være pengestøtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika." (Kilde: – Viser høyresidas flørting med fascisme og diktatur (Dagbladet).

Dagsavisen: “Holder arkivet tett til brystet”.

______________________________

STORTINGSVALGET 1969-1973

150 MANDATER

NEI

Feil regjering. Venstresiden fikk flest stemmer, regjeringen ble borgerlig.  

7. og 8. september: Ap/SF/NKP har fortsatt flertall av stemmene, igjen går regjeringen til Borten(/Korvald). SF fikk 3.4% av stemmene, men ingen mandater. NKP fikk 1%, og heller ingen mandater. Ap/SF/NKP har stemmer nok til å få 76 mandater (de har 50.8% av stemmene), men ender opp med 74 mandater til Ap og ingen til SF eller NKP.  

Disse to småpartiene fikk nesten 100 000 stemmer – alle bortkastet. Venstre fikk omtrent 200 000 stemmer og 13 mandater. Ved valget i 2021 kan det kanskje bli omvendt, siden SV, Rødt og MdG er ofte over sperregrensen på målingene nå (2019), mens V og KrF stort sett havner under.

Borten vinner takket være skjev mandatfordeling (VG)

______________________________

STORTINGSVALGET 1965-1969  

150 MANDATER

NEI

Feil regjering. Valgsystemet fører til en høyredreining.

Igjen får vi et velgerflertall bak en mulig Ap/SF/NKP-regjering, men det dannes denne gang en borgerlig regjering av H, V, Sp (som den gang regnet seg som et borgerlig parti) og KrF.  Borten blir statsminister selv om flertallet ikke stemte borgerlig: flertallet på Stortinget ble borgerlig på grunn av en dårlig valgordning; en som var basert på prinsipper som fortsatt (i 2020) bidrar til at feil fløy vinner valget.

Litt om taktisk stemming på 60-tallet:

"– Ved dette valget brukte de borgerlige en interessant taktikk: De samarbeidet om ikke å stille lister i fylker der de visste at de uansett ikke ville komme inn. På denne måten håpet de at velgerne ville stemme på et annet borgerlig parti. Taktikken fungerte, men den var krevende, forteller historiker og SV-politiker Hans Olav Lahlum (SV). Sosialistisk Folkeparti blir stående med de samme to representantene som de fikk i 1961. Men veksten i stemmetall er formidabel – fra 2,4 til 6 prosent. Med dagens valgsystem ville SF ha hoppet opp til 9 mandater." (Kilde)

Statsministeren ble Senterpartiets Per Borten. Partiet hadde 9,9% av stemmene.

______________________________

VALGRESULTAT STORTINGSVALGET 1961

150 MANDATER

NB – Mandatene fra Borgerlige Felleslister er fordelt til borgerlige partiene (primært Sp).

NEI

Valgløsningen fører igjen til en høyredreining.

Venstresiden får tilsammen 52,1% av stemmene. Ap/SF/NKP har stemmer nok til 78 mandater.  Ap sitter fortsatt i regjering, med under  50% av stemmene. NKP får flere stemmer enn enn SF, men NKP får ingen mandater, mens SF får to. Ap danner regjering alene. Riktig fløy kommer til makten, men regjeringspartiet har ikke et flertall av stemmer bak seg, og vi får en mer høyreorientert regjering enn om SF og NKP hadde fått være med. Samtidig taper de borgerlige totalt 2 mandater, mens Ap får to mandater for mye. SV og NKP får i alt 6 mandater for lite.

"Ved valget i 1953 fikk Arbeiderpartiet 46,7 prosent av stemmene og 77 av setene. Denne gangen får de 46,8 prosent av stemmene, men bare 74 plasser. Flere stemmer gir altså færre plasser, enda valgordningen er nøyaktig den samme." (Kilde)

TO REGJERINGSSKIFTER: 1963

NEI

Regjeringen måtte gå av på grunn av den såkalte Kings Bay-saken. SF stemte for et mistillitsforslag mot regjeringen, og Jon Lyng ble statsminister for cirka fire uker før Gerhardsen var tilbake igjen.

______________________________

STORTINGSPERIODEN 1957-1961

150 MANDATER

18 FEILPLASSERINGER

32.2% av velgerne ble diskriminert, mens Ap, H og Bondepartiet/Senterpartiet fikk 9 mandater for mye.

Riktig fløy vant, men...

NEI

Valgordningen fører til nok en høyredreining. Ap får 48,3% av stemmene, og danner regjering alene, selv om NKP fikk stemmer nok til 8 mandater. De fikk kun 3, mens Ap fikk fem for mange.

Ap får 78 av 150 mandater med 48,3% av stemmene. NKP fikk 3,4% av stemmene, Ap/NKP fikk altså tilsammen 51,7% av stemmene. Ap fortsetter med ren Ap-regjering.

"Med landsfader Einar Gerhardsen tilbake på statsministerkontoret sitter Arbeiderpartiet trygt. 48,3 prosent av stemmene er en solid etterkrigsrekord, og de beholder det rene flertallet på Stortinget." (Kilde)

Riktig fløy vant, men valgordningen førte til en høyredreining sammenlignet med om Ap hadde dannet en regjering med NKP.  Ap fikk 6 mandater for mye, NKP og KrF tapte 4 mandater hver. Et argument for ikke å ha med NKP i regjeringen er at en regjering med kun Ap tar mer hensyn til at en stor andel av velgerne verken ville  ha Ap eller NKP i regjering – noe som selvsagt må tas hensyn til også.  Uansett burde ingen av velgerne diskrimineres.

Stemmene til de borgerlige felleslistene fordelt på partiene som inngikk i dette listesamarbeidet.

______________________________

1953-1957

150 MANDATER

NEI

12. oktober: Tredje stortingsvalg etter krigen. Valgordningen fører til en enda en høyredreining. Torp sitter fortsatt som statsminister uten flertallet av velgerne bak seg. Styringstillegget/delingstallet på 1.4 var nå innført, og den såkalte Bondeparagrafen var avskaffet. Den forrige ordningen var enda mer udemokratisk, da ville Ap fått 92 mandater selv om de kun hadde nok stemmer til 72. Torp fortsetter.

"Oppslutningen øker fra 45,7 til 46,7 prosent, og antall plasser på Stortinget synker  fra 85 til 77 av 150." (Kilde)

Ap beholder altså flertallet på Stortinget. NKP hadde stemmer nok til 8 mandater, men får 3. Ap har stemmer nok til 70 mandater, men får 77.

SKIFTE AV STATSMINISTER: 1955

NEI

22 januar - Gerhardsen overtar etter Torp, og sitter helt til 1963. Ap ønsket å skifte statsminister, og beholdt rent flertall på Stortinget selvom de ikke hadde rent flertall under valget.

____________________________

1949-1953

150 MANDATER

NEI

Nytt valg. Ap får 17 mandater for mye, NKP får 9 mandater for lite. Valgordningen fører til en høyredreining.

Ap har 56,7% av mandatene med 45,6% av stemmene. Om man slår sammen stemmene til NKP og Ap ville de tilsammen fått et flertall på Stortinget (NKP fikk 5,9%), men ikke bare kom ikke NKP i regjering  – de kom ikke inn inn på Stortinget heller. Ap hadde stemmer nok til å få 68 mandater, men fikk 85 (av 150). Kanskje det var derfor de, selv om de hadde under halvparten av stemmene, kunne innføre styringstillegget/delingstallet på 1.4, som ga ekstramandater til dem selv.  (Ap ville opprinnelig at det skulle være på 1.5)

Ap hadde altså stemmer til å få færre mandater enn de fikk, men de fikk flertall på grunn av valgordningen – og brukte dette flertallet til å innvilge seg selv andre fordeler (styringstillegget); et vedtak småpartier som NKP sikkert ikke ville gått med på. Dette hadde ikke gått om de ikke hadde fått 17 mandater for mye av i gave fra valgordningen.

"Valgordningen i 1949 var nådeløs mot småpartiene: Kommunistene fikk ikke en eneste representant på Stortinget. […] Fra forrige valg går Norges Kommunistiske Parti ned fra 11,9 til 5,8 prosent av stemmene – og fra 18 til null representanter på Stortinget. Stortingsvalget 10. oktober 1949 er først og fremst en parademarsj for Arbeiderpartiet. De blir største parti i samtlige fylker, og øker oppslutningen fra 41,0 til 45,7 prosent av stemmene. På Stortinget får de et svært komfortabelt flertall med 85 av 150 mandater.

Valget i 1949 er det siste valget med den gamle valgordningen der man skiller mellom byer og landdistrikter. I løpet av denne valgperioden vedtar Stortinget en ny valgordning der hvert fylke er en valgkrets. Skjevfordelingen mellom by og land blir mindre, men fortsatt er spredtbygde fylker overrepresentert." (Kilde)

Dette var siste valg med Victor D’Hondts (1842-1901) sin metode. Denne metoden favoriserte store partier, og ble erstattet av St. Lagües metode, som til gjengjeld ble modifisert slik at den også favoriserte store partier.

Det eneste partiet som fikk mer enn 17-18% i 1945 og 1949 var Ap, som fikk 41%/45,6%.

REGJERINGSSKIFTE: 1951

NEI

19. november: Ap-regjeringen gikk av, og Oskar Torp ble sjef for en ny Ap-regjering. Gerhardsen ønsket avløsning.

______________________________

STORTINGSPERIODEN 1945-1949

150 MANDATER

Ja – bred koalisjon (først ja, så nei – selv om Gerhardsen ville fortsette med samlingsregjering-prinsippet)

25 juni - Einar Gerhardsens første regjering var en samlingsregjering. Det var representanter fra Ap, H, Bondepartiet (Senterpartiet), V, NKP og Hjemmefronten i regjeringen – som kun var ment som en overgangsregjering inntil neste valg. Fordi regjeringen blir en samlingsregjering har den støtte fra mer enn halvparten av velgerne.

"– Gerhardsen ønsket egentlig å videreføre det brede politiske samarbeidet fra den provisoriske samlingsregjeringen sommeren 1945. Han foreslo i landsstyret å invitere NKP, Venstre og KrF til et samarbeid.” (Kilde.)

NEI

5. november samme år

Stortingsvalg. Riktig fløy vinner, men Norge får en ettparti-regjering. Valgordningen fører til en høyredreining. Gerhardsens andre regjering var derfor regjering med mindre enn halvparten av stemmene i ryggen. Et enda bredere samarbeid i regjering ville kanskje vært enda mer nyttig.

"D’Hondts metode, som Norge bruker i årene fra 1919 til 1949, gir de største partiene en solid fordel i opptellingen. Og siden Arbeiderpartiet er aller størst, er det de som tjener mest på denne skjevheten.

Arbeiderpartiet får 41 prosent av stemmene ved valget i 1945, og dette holder akkurat til flertall på Stortinget: 76 av 150 representanter.” (Kilde)

KOMMENTAR: Vi gikk senere over til å benytte Sainte-Laguës metode, men ved å bruke en modifisert versjon av den som nesten ingen andre  land bruker – i hvert fall ikke kombinert med en høy sperregrense*, hadde vi fortsatt et system som helt klart favoriserte store partier.

Norges Kommunistparti fikk 11,9% av stemmene - en endring på +11,6 siden forrige valg. Ap og NKP fikk altså totalt 52.6% av stemmene, så riktig fløy vinner. Ap og NKP hadde stemmer nok til å få 79 mandater. Ap fikk 76 og NKP 11 mandater, men fordelingen dem i mellom burde vært 62 til Ap og 18 til NKP. Ap får altså 14 mandater for mye.

* Se også Styringstillegget: Norge og Irak vs. resten av verden

Mer om tidligere valg her (tabeller som viser historiske resultater fra Stortingsvalg, mandatantall, regjeringer etc.):

Stortingsvalg – valgresultater 1945-2017

Stortingsvalg – resultater 1906-2017

'Styringstillegget': utslag på valgresultat 2001-2017

Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014

Norges mest proporsjonale valg noensinne kommer på 224 plass internasjonalt

Har småparti-velgerne fått mer makt enn de fortjener?

1989-2017

Stortingsvalg 1885-2017 (UiO)

Mandatfordeling 1921-2017 (UiO)

Norske regjeringer siden 1945 (UiO)

Liste over norske regjeringer (Wiki)

Norske regjeringer siden 1945 (regjeringen.no)

Ministerier og regjeringer (NSD)

Søk i regjeringer siden 1814 (regjeringen.no)

Partienes representasjon på Stortinget 1945–2013 (stortinget.no)

Stortingsvalg. Godkjente stemmer etter parti/valgliste (SSB)

Stortingsvalg. Valgte representanter etter parti/valgliste (SSB)

Stortingsvalg. Personer med stemmerett, avgitte stemmer og valgte representanter (SSB)

Oversikter, valg og levekår (SSB)