Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Katrín Jakobsdóttir (Left-Green Movement), statsminister på Island siden 2017

Island har kun tre feilplasserte mandater – og en venstregrønn statsminister

13. februar 2021. Oppdatert 15. april 2021.

Norge kunne – og burde – vært et foregangsland innen demokrati, lik stemmerett til alle og menneskerettigheter generelt. Som nasjon har vi hittil vist stor interesse for å være et forbilde på mange områder – bare ikke på det området som har med lik rett til å påvirke hvem som havner på Stortinget. På det området ser mange ut til (av ren egeninteresse, siden deres eget parti tjener på denne diskrimineringen) å trives med at vi er langt bak i køen.

Selv om man ikke går til de landene i verden som har høyest grad av proporsjonalitet og lik/reell stemmerett for alle, har Norge mye å lære av andre – bl.a. av våre naboland. Vi har tidligere nevnt både Danmark og Sverige, av flere grunner – og denne gangen har turen kommet til Island – kjent som det eldste overlevende parlamentet i verden.

Det å komme inn i et lands parlament har selvsagt mye med å oppnå makt å gjøre, men kanskje er den økte ytringsfriheten som følger med et parlaments-taburett noen ganger minst like viktig – i hvert fall i begynnelsen av et partis parlament-karriere. I Norge er det fortsatt mange som ivrer etter å holde MDG nede med sperregrenser og andre uredeligheter, men i Sverige kom Miljöpartiet De Gröna inn i Riksdagen allerede i 1988; og i dag har de seks ministere i regjeringen. Island går lengre: der har Vinstrihreyfingin – Grænt Framboð (Left-Green Movement) statsministeren og to andre ministere. Vinstrihreyfingin – Grænt Framboð er ikke et direkte søsterparti til MDG, ettersom det er definert både som et grønt parti og et venstreorientert parti, noe MDG ikke er.

Forøvrig – dette er ikke et forslag om at vi bør ha Lan Marie Berg eller Une Bastholm som statsminister etter årets valg – dette handler om slutte med under-representasjonen av våre egne politiske minoriteter. Uten å gjøre det vil vi nemlig aldri nå idealet om at alle stemmer skal være like mye verdt – eller forhindre at feil fløy vinner valget.

I Danmark har man ikke bare en sperregrense på 2%, kriteriene for å få utjevningsmandater er også mer fair enn i Norge, og lik den vi har sett i endel andre land: Har man fått inn en distriktsrepresentant i ett av valgdistriktene, er man også sikret å bli med i konkurransen om utjevningsmandater. Dette er årsaken til at man ser noe i danske valgresultat man sjelden ser i Norge – nemlig at et parti kommer inn med 4 eller 5 mandater når de har oppslutning nok til å få så mange mandater. Det er jo nettopp partiene i den størrelsesorden som er mest diskriminert i Norge, det er ikke mikropartiene – de ville uansett ikke kommet over den naturlige sperregrensen.

Ved siste valg i Danmark kom tre partier med henholdsvis 2,3%, 2,3% og 2,9% inn med henholdsvis 4, 4 og 5 mandater*.  Det er 40 år siden noen kom inn med fire mandater i Norge. Ingen har kommet inn med 5 mandater, i hvert fall ikke på over 100 år. Sist noen kom inn med 3 mandater var i 1953. Etablerte småpartier har en lang og tung historikk med diskriminering i Norge.

På Island har de bare 63 parlamentsmedlemmer – I Norge har vi 169. (Danmark har 175 + fire minoritetsmandater fra Færøyene og Grønland.) Nå kunne vi selvsagt analysert Islands mandatfordeling ved hjelp av ulike metoder  – som eksempelvis Gallagher-indeksen. Men flere av disse metodene har svakheter, og de påvirkes også av mandatantall: det er lettere å få gode score med Gallaghers indeks om man har mange medlemmer i et parlament. Metoden vi har brukt mest på valgordningen.no handler derfor om hvor mange feilplasserte mandater vi ender opp med.

Et mandat som får stemmer nok til til å få inn et mandat, men som ikke kommer inn på Stortinget regnes som et feilplassert mandat, og det samme gjelder et mandat som kommer inn uten å være folkevalgt. Vedkommende er nemlig ‘valgt inn’ av valgloven, og ikke av velgerne. De eksempelvis 80 000 bortkastede stemmene som dette mandatets parti ‘blir straffet med’ (de blir ikke straffet med mandatene, men med at de fleste stemmene til partiet ugyldiggjøres), og som burde resultert i 4-5 flere mandater til dette partiet går i stedet til deres meningsmotstandere. Ikke-folkevalgte stortingsmedlemmer kvalifiserer helt klart til begrepet ‘feilplassert’.

De som har fulgt med på våre analyser av valg og meningsmålinger vet at vi i Norge har mange feilplasserte mandater. Vi har vært oppe i 30-tallet flere ganger, tallene er generelt  høyere nå enn de har vært ved våre siste valg. Vår valglov er nemlig verken laget for å fungere under alle politiske forhold eller for de forhold vi har i dag, med fire partier nær sperregrensen og tre som er omtrent like store.

Nå utmerker ikke Island seg som et land med spesielt gode vilkår for politiske minoriteter, de er faktisk det landet i Norden med høyest sperregrense. Når Island har en statsminister fra det som tilsvarer en blanding av MDG, Rødt og SV her, er det ikke et 'småparti' vi snakker om. Vinstrihreyfingin betyr 'venstrebevegelsen', og Grænt betyr grønt – dette er et miljøorientert og venstreorientert parti, med trykk på 'et': Venstre/miljøsiden på Island er ikke delt opp i tre partier slik den er i Norge, med SV, R og MDG. Det er derfor  venstre/miljøbevegelsen virker så sterk på Island. De fikk 16,9% i 2017, og SV/MDG/R fikk 11,4% i Norge samme år – men gjennomsnittet av målingene for januar 2021 viser at SV/MDG/R nå også har en oppslutning på over 16%.

Burde disse tre norske partiene slå seg sammen for å omgå sperregrenser, styringstillegg osv? Det har valgordningen.no ingen synspunkter om, dette stedet handler ikke om politikk, men om menneskerettigheter i Norge, og da spesifikt det at alle må ha rett til, på lik linje med andre, å påvirke hvem som skal styre landet. (Grunnen til at det er såpass mange negative kommentrer til FrP som det faktisk er her, er at FrP har vært de ivrigste til å motarbeide muligheten for å at alle stemmer skal være like mye verdt.)

Noen vil kanskje hevde at MDG, SV og Rødt har seg selv å takke fordi de har oppnådd så lite makt som de har. Man kan kanskje argumentere for at et samlet venstre/miljø-parti vil komme bedre ut av både sperregrensen og den sperregrensen vi kaller styringstillegg, men nå er det jo slik at styringstillegget, sperregrensen og de andre hindrene i valgloven er helt uinteressante om man ser på dem isolert. Man må se på hvordan disse ordningen fungerer samlet, og det har vist seg flere ganger at partier som ligger rundt eller litt over 10% ikke får ekstramandater. Sånn er det med en defekt valgordning.

SV/MDG/R ville selvsagt ikke blitt hindret av sperregrensen om de hadde vært ett parti i stedet for tre, men det kommer nok aldri til å skje.

Tilbake til Island: vi har kun sett på inneværende Allting-periode, og der er det tre feilplasserte mandater:

Partiet med 1.2% av stemmene får ingen mandater siden de havner under den naturlige sperregrensen.

Uten å gå i detalj om den islandske valgordningen, er det en del som tyder på at de ikke lider av David/Goliat-komplekset i samme grad som oss. I Norge tillater (og forårsaker) jo valgloven, på flere måter, at kjempene  får lov til å banke opp de små. De to partiene som fikk ett mandat for mye på Island var det venstreorienterte miljøpartiet og et senter/høyre-parti. Det eneste partiet som fikk et mandat for lite var sosialdemokratene, med sine 12.1%. Dette har antakelig å gjøre med en mangel på en nasjonal parti-utjevning for partier som under- eller over-representeres fra de ulike valgdistriktene. En av grunnene til at Island får bare 3 feilplassert mandater er at er så få – Island har bare 365 000 innbyggere. En annen grunn er at det bare er 63 medlemmer i det islandske parlamentet. 3 feilplassert mandater på Island tilsvarer 8 feilplasserte mandater her, men Norge ligger langt over det nivået.

Venstre/miljøpartiet på Island er altså for tiden større en sosialdemokratene der, og ikke noe 'småparti'. Det er også et annet forhold som skiller Island fra Norge: de har en bred samlingsregjering. Den består av tre partier: Framsóknarflokkurinn (The Progressive Party) , som er et senter-høyre populistparti med røtter bl.a. i to bondeparti, det liberalkonservative Sjálfstæðisflokkurinn (Independence Party) og Left-Green Movement, som jo er både rødt og grønt.

Nå kan man jo spørre seg om det er en god ide å la statsminister-posisjonen gå til et venstreorientert miljøparti med bare 16,9% av stemmene, men Left-Green movement er det nest største partiet på Island, og Katrín Jakobsdóttir  ble i 2017 statsminister etter en lang periode med mye ustabilitet, hvor et par av statsministerne satt bare i noen uker.

Neste valg på Island er 14 dager etter vårt stortingsvalg i september.

* Hvis noen etter å ha lest denne setningen tenker at de gjerne skulle visst hvilke partier dette gjelder, for deretter å gjøre seg opp en mening om hvorvidt du syns det er en god eller dårlig ide å slippe inn partier med 2-3 prosents oppslutning, er de nok relativt normale. Men ikke desto mindre – her bør Den gylne regel ringe en bjelle. Om man ikke syns det er greit at man – eller sitt favorittparti – ble diskriminert (fordi andre ikke hadde sansen for dette partiets verdier, fordi partiet representerte en minoritet el.l.) er det kanskje på tide å tillate andre partier, uansett størrelse og holdninger, bli rettmessig representert også – så sant partiet da ikke oppfordrer til vold, rasisme, brudd på menneskerettigheter, diskriminering el.l.

Se også:

Politics of Iceland (Wiki)

Myten om at småparti-velgerne får mer makt enn de fortjener