Forslag til ny valglov:

En fornærmelse mot velgerne


Vår neste valglov kan bli enda mer ugunstig (for alle partier) enn den vi har i dag. Ved første øyekast ser det jo valglovutvalgets forslag positive ut: Lavere sperregrense, arealfaktoren foreslås erstattet med en løsning som diskriminerer færre velgere, 16-åringer kan stemme ved kommunevalg osv. Men står det mye mellom linjene i VLUs rapport, og mye av det som burde stått på linjene er fullstendig ignorert. Det er svært viktig å se på utfallet av en situasjon hvor noen av valglovutvalgets forslag blir vedtatt, mens andre ikke blir det.

Dessuten er det dessverre slik at selv om de beste forslagene i valglovutvalgets rapport blir vedtatt, er vi fortsatt langt fra å sikre at alle velgere får reell/lik grad av stemmerett – og like langt fra en sikkerhet om at det blir samsvar mellom velgerflertallet og stortingsflertall.


I intervjuer og presentasjoner har valglovutvalgets rapport blitt fremstilt enda mer ‘velgervennlig’ og rettferdig enn den gjør i VLUs (valglovutvalgets) rapport.  Det snakkes høyt om at sperregrensen bør ned, men lite om at de vil introdusere en ny sperregrensen. Lite, om noe i det hele tatt, nevnes om hva som skjer med Oslo dersom arealfaktoren ikke blir avskaffet: På grunn av fylkessammenslåing har alle fylker unntatt Olso nå blitt større, noe som kan påvirke hvordan velgere i tettbygde strøk står med en endret valglov.

Mange hevder at det spekuleres i å foreslå endringer man ‘vet’ ikke vil få flertall, kombinert med å presentere de endringen som så gode at de ikke vil skape debatt. Slik kan valgloven mer eller mindre opprettholdes – eller forverres. Muligens spekuleres det også i å få vedtatt endringer man antar at vårt neste Storting (fra 2021) ikke vil vedta, og dermed vil den nåværende valgloven være i drift i mange år til. Nesten ingen av de endringene (dobbelt-proporsjonal fordeling, sekundær-stemmer, mer rettferdig måte å  beregne sperregrensen på m.m) som helt klart vil føre til at velgerne får større grad av medbestemmelsesrett er nevnt i valglovutvalgets rapport.



Mange velgere antar at valglovutvalgets forslag blir innført, men krefter både i Ap og på høyresiden har allerede tatt til orde for å øke, og ikke senke sperregrensen. Slike utspill var vi vitne til fra samme dag som VLUs rapport ble lagt fram.


Mange blir selvsagt fornøyde når de får høre at utvalget vil beholde de gamle fylkene som valgdistrikter. Men hva om det finnes bedre løsninger? SVs representant i utvalget mener at småpartiene – som vi allerede vet ligger dårlig an) vil komme bedre ut av en løsning hvor de nye fylkesgrensene benyttes som valgdistrikt, av opplagte grunner: Jo lavere antall velgere et fylke har, dess vanskeligere er det for småpartiene å oppnå distriktsmandater. Men her er en kombinasjon mulig: Man kan pålegge de nye fylkene å sørge for god representasjon fra de ‘gamle’ fylkene de har ‘slukt’ under fylkes-sammenslåingen – dette vil øke sjansen for at småpartiene ikke blir overkjørt. De vil komme bedre ut enn i dag, og dersom dette kombineres med at det eksempelvis i det nye fylket Troms og Finnmark ikke blir anledning for å la Troms overkjøre Finnmark (eller omvendt) med hensyn til mandatantall, får vi kanskje det beste fra begge verdener.


En enda bedre løsning – en demokratisk løsning som ikke diskriminerer de gamle fylkene er enkel og god: man fordeler mandater til alle gamle fylker i det antall man bestemmer seg for, men endrer utjevningsmandat-løsningen, slik at totalantallet mandater fra hvert parti allikevel vil korrespondere med det antall stemmer hvert parti fikk på landsbasis. Men verken valglovutvalget eller de store partiene er interessert i denslags gode/enkle løsninger. De vil ha løsninger som favoriserer de store partiene, og diskriminerer velvillig 7-800 000 småpartivelgere for å få det slik de vil ha det.



Det er svært viktig å se på utfallet av en situasjon hvor noen av valglovutvalgets forslag blir vedtatt, mens andre ikke blir det. Mange har jo allerede også lagt merke til at en del av forslagene kanskje ikke vil få flertall. Og – apropos flertall – dagens Storting representerer uansett ikke verken flertallet av velgerene i 2017, eller flertallet av velgerne i dag – om man bruker snittet av hundretalls meningsmålinger som er foretatt siden 2017-valget som utgangspunkt. Forslagene til VLU skal altså vedtas eller forkastes av er parlament hvis flertall ikke representerer flertallet av velgerne.

Norge har en lang tradisjon for  at mindretallet av velgerne, gjennom å oppnå et flertall på Stortinget (takket være en diskriminerende valglov) innfører vedtak som gir privilegier flertallet på Stortinget, men ikke til flertallet av velgerne.  Dette lover ikke godt.


I Norge ikke har vi forpliktet oss til å oppføre oss i henhold til menneskeretts-erklæringen. Vi har også en fersk grunnlovendring (§ 98)  – og en diskrimineringslov – som begge slår tydelig fast at vi ikke tillater unødig eller urimelig diskriminering i dette landet. Men: dessverre har det store flertallet i valglovutvalget bestemt seg for å respondere på disse forholdene med et stort, kollektiv gjesp. VLUs medlemmer oppfører seg som dette lovverket ikke finnes. Det er noe stygt, trumpsk over det hele, for de to største samtaletemaene etter et hvert stortingsvalg: dette med diskriminering av velgere (som i hovedsak gjelder de samme partiene om og om igjen), diskriminering av distriktene (de samme distriktene blir diskriminert i valg etter valg) og at feil fløy ofte vinner valget er temaer de fleste VLU-medlemmene ikke er opptatt av. De har nemlig, med FrP i spissen, vist at de ignorer dette med at vår grunnlov sier at alle skal ha like muligheter, og alle skal kunne være med på – på likt grunnlag –  å påvirke hvem som skal styre landet.


Reell og lik grad av stemmerett for alle? Pføy. ‘Vi lager en god presentasjon i stedet, og snakker litt vennlig om forslag som kanskje aldri blir vedtatt – da roer småpartiene og menneskeretts-fanatikerne seg. I tillegg prøver vi å få inn en tredje* sperregrense, basert på problematikken i Viken, der vi nå kan risikere at småpartiene får  det antall mandater de har stemmer nok til. Skrekk og gru.’


* ’Tredje’, fordi styringstillegget ikke har noe med styring å gjøre, den fungerer akkurat som sperregrensen: det tar mandater fra de små partiene og gir til de store.


Dette kan ende mye verre en det ser ut til, og det ser allerede ganske ille ut. FrP har, helt siden de kom over sperregrensen (den de ville avskaffe) snakket varmt om å øke den til 5% eller mer. Men etter at valglovutvalget la fram sin skandaløst mangelfulle rapport, har krefter i både Ap og Sp snakket varmt om å øke sperregrensen. Knut Storberget, nestleder i valglovutvalget i og Sp-medlem, snakket varmt om å heve sperregrensen til 5% allerede den dagen valglovutvalget la fram sin rapport i mai 2020. Nationen, en slags medlemsavis for Senterpartiet, kom med lignende utspill like etter, selv om Sp allerede nyter godt av arealfaktoren. Bønder har, som Norges eneste yrkesgruppe, fått inn en klausul i valgloven som på papiret ser ut som den skal hjelpe distriktene til å få flere mandater, men som de antakelig ikke ville vært så interessert i dersom de fikk ekstramandater fra landbruks-regionene men hvor en nasjonal utjevningsordning sørget for at antallet representanter fra hvert parti på landsbasis vil stemme med antall stemmer hvert parti får (fortsatt på landsbasis) får ved valget. Arealfaktoren er en Sp-paragraf. Den diskriminerer mange distrikter, og favoriserer en yrkesgruppe over mange andre.


Om arealfaktoren ikke blir fjernet og erstattet med andre løsninger for å sørge for at vi ikke overkjører landbruks-distrikter og store fylker med få velgere, vil vi lett ende opp med – om mulig – enda mer diskriminering av vår største minoritet, småpartivelgerne. Med mange store fylker og et veldig lite Oslo, gjerne kombinert med en foreslått ekstra ‘Viken-sperregrense’, kan vi få er resultat der Oslo-velgerne (of velgere flest) blir enda mer diskriminert enn de er i dag.

Selvsagt skal vi ikke overkjøre bøndene. Men vi skal heller ikke overkjøre fabrikkarbeidere, lærere, de som jobber i helsevesenet eller noen andre. Vi må ikke ‘avdiskriminere’ bøndene på en måte som diskriminerer andre. I dag er folk flest er diskriminert av valgloven, på flere ulike nivåer: mange yrkesgrupper er diskriminert, mange fylker er det, småpartivelgere er det, folk i tettbygde strøk er det – massivt. Målet er å ikke diskriminere verken bønder eller andre yrkesgrupper, men løsningen er ikke å diskriminere andre i stedet.


Hvorfor snakkes det høyt om å senke sperregrensen til 3%, men ikke om at dette i følge mange neppe blir vedtatt, og hvorfor snakkes det ikke like høyt om den ny-foreslåtte sperregrensen som kan redusere antallet mandater fra småpartiene i Viken? Hvorfor snakkes det ikke høyt om t dersom arealfaktoren faktisk ikke avskaffes vil Oslo-velgere lett kunne underrepresenteres enda mer enn de er i dag?


Det snakkes heller ikke høyt om at styringstillegget ikke har  noe med styring å gjøre? Det er jo slett ikke sikkert at vårt største parti skal i regjering  – det vil allikevel lett kunne få ekstramandater av styringstillegget. Og – hvorfor snakkes om at vi enten kan redusere sperregrensen til 3% (den burde vært i det minste redusert til 2%, slik Danmark har gjort det for lengst) eller redusere styringstillegget fra 1.4 til 1.2? Det viktige i denne sammenheng er at nesten ingen land med en valgordning tilsvarende vår operere med styringstillegg – fordi de ikke trenger det, fordi det strider mot ‘likhet for loven’, og fordi det kan sørge for at feil fløy vinner valget.


Andre viktige elementer, som f.eks. de danske/svenske løsningene, der utjevningsmandat-ordningen på overflaten er lik vår, men hvor den (som oftest) i praksis utjevner mye bedre får heller ikke nok fokus i valglovutvalgets rapport.



Det er ingen grunn til vi må velge mellom redusert sperregrense eller redusert styringstillegg. Ingen av disse vedtakene kan behandles uten at man vet hvilke andre vedtak som kommer til å gå gjennom. Det eneste som betyr noe er sluttresultatet: Hver av enkelt-ingrediensene (sperregrense, styringstillegg osv) er egentlig uvesentlig. Vi kunne faktisk hatt en enda mer useriøs valglov enn den vi allerede har,  om man bare hadde hatt en utjevnings-løsning som rettet opp alle feilene i resten av valgloven. Norge sliter med det motsatte; vi har en utjevningsmandat-ordning som innfører mer forskjellsbehandling (samtidig som den jevner ut for visse partier og gir ekstramandater til de som trenger det minst).