Valgordningen og Høyres dilemma: Vil Høyre, som Willoch, 'sanere partifloraen'?
Erna Solbergs koronatabbe blir bare småtteri sammenlignet med om Høyre blir husket som det partiet som gjorde det nærmest umulig for de borgerlige å komme i regjering igjen i overskuelig framtid
Høyre har snakket varmt om reelle forbedringer i valgloven ved en rekke anledninger, og av god grunn: det er jo ikke bare Ap som har tapt valg utelukkende på grunn av vår valgordning. Men det eneste de har gjort på dette området, i sine snart 8 år i regjering, er å opprette enda et utvalg. Hva er egentlig Høyres strategi på dette området? Vi tar for oss fire ulike scenarioer.
Publisert 19. april 2021. Oppdatert 20. mai 2021
Se på denne listen over alle meningsmålinger i 2021. Basert på de 40 meningsmålingene vi har hatt så langt i 2021, har de rødgrønne et overtak på cirka 17 prosentpoeng. Dette er i seg selv svært negativt for høyresiden, men på toppen av det hele kommer vår skjeve mandatfordeling. Den ble vedtatt på et tidspunkt da støtten til hvert av partiene var helt annerledes enn den er nå. Lovverket rundt dette fungerte ikke da det ble lansert, og med vår nye partiflora blir situasjonen enda verre for høyresiden. Ap er riktignok mindre, med de andre partiene på den rødgrønne siden har økt oppslutning i mye større grad enn Ap har mistet sin – samtidig som Venstre, Krf og FrP er svekket. Resultat: de fem rødgrønne får ikke bare det mandattallet de fortjener: de vil med stor sannsynlighet få mange fler. Det hele beror på hvor mange partier som havner under sperregrensen: Om et parti gjør det, vil man selvsagt få mange feilplassert mandater på Stortinget, men om alle gjør det, kan vi ende opp med 30-40 feilplasserte politikere i 2021. MDG og R ligger i snitt over sperregrensen så langt i år, mens KrF/V ikke har gjort det. Det er svært sannsynlig at den borgerlige fløyen kommer til å få eksempelvis fem mandater for lite, mens de rødgrønne får fem for mange. Allikevel vil det kunne ta mange år eller tiår før høyresiden vil stemme for en valglov som hindrer dem i få det antall mandater de har stemmer nok til.
Dette problemet er lett å løse – vi må bare endre valgloven slik at den er kompatibel med hva grunnloven og andre lover sier om forskjellsbehandling, og vedta en valglov der ingen velgere forskjellsbehandles: alle stemmer må være like mye verdt. Gjør vi det, vil ingen partier – ikke et eneste ett – få flere eller færre mandater enn stemmetallet tilsier. Det er nettopp her de borgerliges problem ligger: ikke bare vil de med stor sannsynlighet tape valget med et brak, de vil ikke en gang få det lave mandatantallet de fortjener – pga. vår svært utdaterte og ubrukelige valgordning.
Scenario 1, borgerlig koalisjon
‘Borgerlig koalisjon’ ser ikke ut til å fungerer lengre: Høyres to minste støttepartier er for små, og selv med en rettferdig valgordning er de blå langt unna regjeringsposisjon. Dessuten har jo FrP har forlatt høyreregjeringen og stemt sammen med opposisjonen ved flere anledninger. I tillegg har disse tre partiene mistet mange velgere. Høyres koalisjons-konsept har vært vaklevorent ganske lenge.
Scenario 2: kanskje man kan styrke den borgerlige fløyen med utgangspunkt i Arbeiderpartiets tilbakegang? Ap har blitt mindre, og Høyre er ved en del målinger Norges største parti, men det hjelper ikke stort, siden dette verken har hjulpet Høyre eller den borgerlige fløy. Sp har nemlig blitt mye sterkere, SV og Rødt har også blitt større, det samme gjelder MDG – som denne gang, i god tid før valget, også har gått ut med støtte til den rødgrønne siden.
Scenario 3: Bør Høyre tenke mer på seg selv og mindre på en borgerlig koalisjon? Kanskje Høyre er mindre opptatt av å få til en Høyrebasert koalisjons-regjering, og nå heller tenker litt sånn som FrP gjorde da de forlot regjeringen: på å bli tydeligere på sin egen politikk, og å vokse seg større på den måten?
FrPs strategi har ikke fungert foreløpig. Det er krefter i Høyre som helst så at KrF, V og FrP gikk dukken, og at alle de borgerlige derfor stemmer på H i stedet. Men selv om Høyre skulle klare å holde seg oppe på det nivået de har hatt i snitt i det siste (24.1%, basert på alle mars-meningsmålinger), eller komme seg opp på oppslutningen de har hatt på sitt beste, er det ikke sikkert de får gjennomført noe som helst. De kan bestemme seg for å tenke mer på Høyre og mindre på andre partier/velgerne, men det har sin pris – mer om det snart.
Se også Høyre og valgordningen (samleside)
Høyre har vært like over 30% kun to ganger siden 1924, og det var i 1981/1985; i ‘jappetiden’. Høyres oppslutning dalte fra 26,8% i 2013 til 25% i 2017, og er litt lavere nå.
Høyre ville altså endre valgloven. Men etter å ha vært i regjering i snart åtte år har de kun nedsatt et utvalg – et utvalg som har vist en ekstrem mangel på evne til å foreslå ordninger som faktisk fører til at valle stemmer er like mye verdt. Vi har dessuten har flere slike utvalg før, og det er faktisk en grense for hvor mange ganger den samme problematikken må utredes. Lenge før det siste valglovutvalget satt i gang sin virksomhet, var det klinkende klart for alle som har satt seg inn i valgordninger hva som måtte til for at alle stemmer skulle bli like mye verdt: man må fjerne de elementene i valgloven som gjør at velgere fra visse partier/visse valgkretser har stemmesedler som har opptil cirka seks ganger så høy verdi som andre stemmesedler.
Dette er interessant: rett før 2013-valget lå Høyre over 30% på meningsmålinger ved hvert eneste måneds-gjennomsnitt i 16 (!) måneder på rad. Dette snudde seg i siste måneds-gjennomsnitt før valget (august 2013), og etter at Høyre begynte på sin snart 8-årige regjerings-karriere, har de ikke vært over 30% i måneds-gjennomsnitt en eneste gang. Det er egentlig ingen grunn til å tro at Høyre vil gjenoppleve sine glansdager, hvor de i 6-7 valg på rad (for hundre år siden) fikk mellom 33 og 41% av stemmene.
Høyre kan prøve å tviholde på skjevhetene i valgloven som diskriminerer de fleste partier unntatt Ap, Sp og Høyre. Da vil de med sine rundt 25% kunne ende opp med et ekstramandat eller to, kanskje tre, men dette er også usikkert – ettersom både Ap og spesielt Senterpartiet kommer bedre ut av skjevhetene i valgloven enn Høyre. I den (i skrivende stund) siste meningsmålingen fikk Ap, SV og Sp til sammen 8 mandater for mye, V og KrF tapte åtte mandater, mens KrF og H verken tjente eller tapte på valgordningen.
Det største problemet med en slik taktikk er av etisk/politisk art. Er man opptatt av liberal-konservatisme, da er man opptatt av liberalisme – av frihet og menneskerettigheter. Og er man det, må det jo føles helt feil å ha en strategi som går inn for å styrke sitt frihetselskende parti ved å (indirekte) fortelle en del av sine meningsmotstandere at de dessverre ikke kan få innvilget reell og samme grad av stemmerett som folk flest. Det er nemlig akkurat det Høyre i dag forteller velgere som foretrekker KrF, V, MDG eller R over Høyre. Kan man regne seg som faktisk liberal dersom man tar stemmeretten fra en kvart million velgere? Nei. Hvis man kun er så frihetselskende at man sikrer full stemmerett for de fleste, men ikke for sin egen opposisjon, bør man kanskje unngå ord som frihet og menneskerettigheter.
Willochs ‘cunning plan’: å ‘sanere’ partifloraen
Vil Høyre, i likhet med Høyres grand old dad, Kåre Willoch, ‘sanere partifloraen’? Willoch – som har vært både generalsekretær, leder og statsminister for Høyre – har vært klar i sin ideologi. Han mener at valgordningen i enda større grad bør diskriminere velgere, og at målet er ende opp med bare to eller maksimum tre partier. Dette sa han i 2004, ikke så lenge etter at Venstre tapte stort på diskrimineringen av småpartier – med null mandater i 1989 (3.2%) og ett mandat i 1993 (3.6%):
"– Vi har for mange politiske parti
– Så vidt eg kan sjå kjem vi ikkje ut av dette uføret med mindre vi får sanert partifloraen, seier Willoch til Bergens Tidende. Han meiner vi greier oss godt med to parti, eller eventuelt tre.
– Så bort med Venstre, Sp og...
– Det vil eg ikkje ha sagt noko om. Dersom vi endrar valordninga til fordel for større parti, så er det ikkje godt å seia korleis dei mindre partia vil te seg for å overleva.”
Han mener altså at vi 'må kvitte oss' med flere politiske parti – men hvordan?
Willoch er tydeligvis ikke en gang i nærheten av å brenne for begreper som frihet og menneskerettigheter – selv om han hevder å være det. Han visste godt at valgloven allerede var sterkt diskriminerende, men ville ha enda større favorisering av store partier. Kåre Willoch blir fortsatt snakket opp på nettsteder som Civita, Høyres egne nettsider osv. Men å snakke om å ‘sanere partifloraen’, og om enda større grad av å favorisere større partier som både Willoch og andre konservative har snakket varmt om, er faktisk ikke forenelig med å være opptatt av frihet og menneskerett. Det finnes kun en måte å kvitte seg med partier på i Norge, og det er å diskriminere dem i hjel.
Muligheter for alle – bortsett fra når det gjelder dette med stemmerett da.
“Vi tror på Norge, fordi vi tror på deg” er Høyres motto – i teorien. Det burde kanskje heller være noe om at ‘vi tror på en god del av dere, men mener også at mange av dere ikke bør ha reell, lik stemmerett, for da blir det letter for oss å styre landet i den retningen vi ønsker. Vi er derfor tilhengere av å diskriminere meningsmotstandere, og dette gjelder ikke bare småpartier på den rødgrønne siden, men også de som stemmer på våre borgerlige støttepartier.” Det høres ille ut – fordi det er ille. Her ligger nemlig Høyres største dilemma: de vil ta fra stemmeretten til mange av de velgerne de er avhengige av for å komme i regjeringsposisjon igjen: en tvers i gjennom elendig ide.
Scenario 4
Det gunstigste utfallet av Høyres dilemma er nok å gå tilbake til å bli et av de partiene som kanskje var tydeligst på at de vil endre valgordningen slik at alle stemmer faktisk blir like mye verdt. Hvem vet – kanskje det å aktivt arbeide for endringer i samfunnet (å opprette enda et utvalg er ikke nok!) som vil føre til klart økt grad av demokrati også vil føre til noen ekstra stemmer?