Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Valgordningen: En sorgens dag

27. mai 2020


Valglovutvalgets  rapport ble lagt fram i dag, og var  dessverre like preget av utdatert tankegods som mange fryktet. Selv om de mest demokrati-fremmende elementene i rapporten blir vedtatt, er vi på ingen som helst måte sikret reell proporsjonal representasjon. Vi er fortsatt langt fra en valglov som fører til et samsvar mellom velgerflertallet og stortingsflertallet.

Dersom sperregrensen blir litt redusert, arealfaktoren blir erstattet med en bedre løsning og styringstillegget (som ikke er et styringstillegg, men en sperregrense) blir litt redusert, vil det fortsatt være stor risiko for at vi vil ende opp med en statsminister, regjering og stortingsflertall som rett og slett er uenige med folk flest om hvordan landet bør styres, akkurat som vi har idag. Dessuten har valglovutvalget foreslått en ny sperregrense, som en ekstra sikkerhet mot at småpartiene skal få det antall mandater de har stemmer nok til i Viken.

Valglovutvalgets Knut Storberget er bekymret for at vi ikke kan få til styringsdyktige flertall – men det første man må ta tak i er å sørge for at det er flertallet, og ikke mindretallet som styrer Norge. Han foreslår en sperregrense på 5%, selv om en på 3% også er altfor høy, ettersom den lett kan føre til at feil fløy vinner valget.

Den norske sperregrensen er allerede høy, og har ofte forhindret at den fløyen som får flest stemmer også får flest stortingsrepresentanter. Storbergets forslag ville gitt bÅde Ap og H tre ekstramandater (i tillegg de de ekstramandatene de allerede hadde fått) ved 2017-valget, og også forhindret KrF og V i å få utjevningsmandater. Vi kommer i månedene som kommer til å se, gang etter gang, at representanter for de største partiene konstruerer argumenter for å opprettholde de fem hovedelementene i valgloven som favoriserer store partier. Styringstillegget er nemlig ikke et styringstillegg, det er et 'storings-tillegg', og gir ekstramandater til alle de store partiene, ikke bare de som skal styre. Det er svært få land som har styringstillegg, men i Norge tror mange fortsatt at deer noe vi bare ha. Dessverre er valgloven så nøye gjennomtenkt, at selv om men fjerner et av de fem elementene som favoriserer de store partiene, vil våre etablerte og relativt små opposisjonspartier allikevel holdes nede av valgloven. Ikke bare det, men det samme vil skje selv om fjerner nesten alle.

Hvis man løser sine problemer med å styre landet ved å fortelle en stor del av velgermassen at deres stemmer ikke vil gjøre utslag på valgresultatet, har man jo allerede sendt fra seg en fallitterklæring; en beskjed om hva slags manglende entusiasme for menneskerettigheter og reel, lik stemmerett man har.

Selve utjevningsmandat-ordningen er også med på å 'forvrenge' mandatfordelingen, ettersom den favoriserer store partier. Det gjør også det foreslåtte styringstillegget pÅ 1.2. (Ja – vi vet at det i dag er enda høyere, men det gjør ikke saken bedre.)

Med en sperregrense på 3% kan fortsatt alt skje i kjølvannet av et valg. Selv om valglovutvalgets svært beskjedne og utdaterte forslag blir vedtatt, vil vi med stor sannsynlighet fortsette å se at den fløyen som fikk færrest stemmer ender opp med langt mer makt enn den som fikk flest stemmer. Et marginalt høyere eller høyere stemmeantall for V, KrF, R eller MdG kan fortsatt bidra til at feil fløy vinner ikke bare vinner valget, men får ekstramandater de ikke burde fått.

Les mer om valglovutvalget

Begge fløyer kan lide massive nederlag på grunn av valglovens skjevheter. Innspillene til Valglovutvalget vil kunne ramme den rødgrønne siden mye hardere enn høyresiden – om arealfaktoren omsider blir avskaffet og erstattet med noe bedre (det bør den), vil Sp mistet noen av sine ufortjente ekstramandater, og vi vil få en mer proporsjonal fordeling av mandatene. Men selv med utvalgets beskjedne innspill kan vi i de kommende år (og det vil mest sannsynlig ta 15 år før valgloven blir endret igjen) se at V og/eller KrF havner under sperregrensen, eller at styringstillegget slår til med tilsvarende fordreininger – slik at ogsÅ de borgerlig lett vil kunne oppleve at et velgerflertall ikke vil sikre dem verken stortingsflertall eller statsminister/regjeringsposisjon. En dårlig valglov kan slå begge veier, men den slår alltid nedover – mot de etablerte småpartiene. Hvem av dem som havner rett over/under sperregrensen er helt uforutsigbart, og fører derfor til uforutsigbarhet. Noen få velgeres stemmer kan føre til massive endringer i Stortings-sammensetningen, og det eneste som kan forhindre denne ustabiliteten er å fjerne alle de elementene i valgloven som forårsaker at noen få velgere får så mye makt. Noen få stemmer må aldri føre til mer enn en liten ending i partifordelingen på Stortinget – men de som ikke kjenner så godt til hvordan valgloven egentlig fungerer, ser ut til å være mer bekymret for at et parti skal få uforholdsmessig mye makt – ved å få en enkelt politiker i vippeposisjon – enn av det faktum at noen få velgere (alt fra en enkelt ekstravelger til noen få tusen) kan føre til at 14 seter på Stortinget vil få nye brukere.

En sperregrense på 3% i utgangspunktet er selvsagt bedre enn en sperregrense på 4% – men dette forutsetter at det ikke innføres andre endringer som gjør situasjonen verre for de etablerte småpartiene enn den allerede er. Som et eksempel, er det allerede krefter som ønsker at sperregrensen også skal gjelde for distriktsmandatene ("direktemandatene"), og små endringer i hvordan styringstillegget fungerer, eller hvordan sperregrensen beregnes (av totalt stemmetall? av godkjente/gyldige stemmer?) kan føre til at selve prosenttallet i sperregrensen ikke er den mest avgjørende faktor nÅr mandatene skal fordeles.

Danmark har en sperregrense på 2%, og Sverige har en på 4%, men begge landene har en langt mer proporsjonal fordeling av mandatene enn vi har. Det er jo slik at bÅde fylkesgrensene, arealfaktoren, styringstillegget og selve utjevningsmandat-ordningen i praksis fungerer som 'sperregrenser' – den norske valgloven er relativt full av vedtak som gjør det vanskelig for våre politiske minoriteter å oppnå proporsjonal representasjon.

En sperregrense på 3% i utgangspunktet er selvsagt bedre enn en sperregrense på 4% – men dette forutsetter at det ikke innføres andre endringer som gjør situasjonen verre for de etablerte småpartiene enn den allerede er.

Noen land har ikke sperregrense i det hele tatt, eller (ideelt:) kun en "naturlig sperregrense". Veldig mange (6-700 millioner) bor i land med sperregrense på 3%, og det finnes land som har høy sperregrense, men hvor andre paragrafer i valgloven som sørger for at småpartiene ikke kommer så skjevt ut som i Norge – for eksempel atman er godkjent for utjevningsmandater straks man har oppnådd et distriktsmandat i et av valgdistriktene. Norge skårer dårlig på omtrent alle disse feltene, og de minimale endringene valglovutvalget foreslår fjerner på ingen måte det faktum at Norge er kjent for å være et av de landene som kommer aller dårligst ut(blant de som regner seg for å ha proporsjonal representasjon)når det gjelder samsvar mellom valgresultatet og det antall mandater hvert av partiene får.

Nå vil selvsagt de minst visjonære hevde at man må ha disse hindrene for å oppnå 'styringsdyktighet'.Men for det første førermange av de ordningene som i teorien skal føre til styringsdyktighet til at feil fløy vinner, eller styrker den fløyen som ikke skal styre landet. For det mangler debatten om hvor stor grad av medbestemmelsesrett de ulike velgerne skal mangler et etisk fundament. I praksis før vår forkludrete valgordning ofte til at den fløyen som ikke burde ha vunnet valget (pga. for få stemmer) blir ekstra styringsdyktige; bedre egnet til å overkjøre velgerflertallet.

Dersom man syns det er vanskelig å styre et land med det antall man får tildelt, bør man arbeide hardere eller bedre for å få flere mandater, kommunisere sitt budskap bedre, eller samarbeide i større grad med de som ikke kommer i maktposisjon – ikke ta fra/redusere andres grad av medbestemmelsesrett.

Om man løser sine problemer med å styre landet ved å fortelle en stor del av velgermassen at deres stemmer ikke vil gjøre utslag på valgresultatet (med den syltynne begrunnelse at om alle skulle få lik og reell stemmerett, blir alt så vanskelig for dem) har man jo allerede sendt fra seg en fallitterklæring; en beskjed om hva slags manglende entusiasme for menneskerettigheter og reel, lik stemmerett man har.

Det hjelper ikke å si at man vil at alle skal ha lik og reell stemmerett, eller at alle er like for loven, dersom man samtidig presenterer forslag tilenvalgordning som nettopp opprettholder forskjellsbehandlingen av velgere.

Det er nemlig ingenting i vår grunnlov som gir en gruppe velgere myndighet til å fortelle en annen gruppe velgere at de ikke kan være med på å bestemme hvem som skal styre landet, eller kun være med med sterkt redusert stemmerett.

Se også: De fire sperregrensene

Styringstillegget, som valglovutvalget vil opprettholde, kan altså lett gå til partier i en fløy som allerede har et massivt overtak av mandater sammenlignet med opposisjonen. Grunnen tilalle disse selv-motarbeidende elementene i valgloven fortsatt eksisterer, er primært at ulike partier har kjempet for endringer i valgloven som sørger for at de selv kommer bedre ut av den, og det er umulig å forutse hvordan kombinasjonen av alle disse vedtakene slår ut når de opptrer sammen. Jeg klandrer ingen partier for å forsøke å komme bedre ut av valgordningen - både de rødgrønne, de borgelige, landbruks-distriktene og våre politiske minoriteter (MdG/R/V/KrF) har alle måttet lide under valglovens skjevheter. Men det er på tide å innføre en valglov som diskriminerer så lite som overhodet mulig – en valgordning der alle faktisk har reell, og lik grad av stemmerett.


Valglovutvalget har foreslått at også vår neste valglov skal være full av de elementene som sørger for at grunnleggende menneskerettigheter blir overkjørt – i vårt lille land som så altfor ofte viser at menneskerettighets-problematikk kun er noe man vil se grundig på dersom det handler om andre land enn vårt eget.


– En stemme bør telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk.