Viktigere enn sperregrense, utjevningsmandat og styringstillegg: totaljustering

(Faksimilen over er fra Dagbladet 12/9-2017)

Det er november 2019, og det er 100 år siden vi introduserte forholdstall-valgprinsippet. Som nylig nevnt i 67-års-jubileum for det offentliges selvkritikk av valgordningen, har vi diskutert skjevheter i valgloven omtrent siden den oppsto, og sitatet fra Utenriks- og Instutisjonskomiteen (fra 1952) viser til diskusjonene som kommer opp rundt hvert eneste valg – om ulike svakheter ved måten vi fordeler mandater på. De illustrerer hvordan store deler av vår valgordning ikke handler om å sørge for at valgutfallet blir så demokratisk/proporsjonalt som mulig, men om å endre utfallet av valgresultatet; om å redusere graden av proporsjonalitet. Resultatet blir selvsagt økt avvik mellom mandatfordeling og valgresultat. 

Av denne grunn er mange av de politikerne vi regner som folkevalgte faktisk ikke det. De er inne i maktapparatet fordi valgloven fordeler mandatene skjevt, og fordi stortingsrepresentanter – spesielt for de store partiene – i mange år har argumentert for en valglov som sørger for at deres egne partier blir overrepresentert.

Store deler av vår valgordning handler ikke om å sørge for at valgutfallet blir så demokratisk/proporsjonalt som mulig, men om å endre utfallet av valgresultatet; om å redusere graden av proporsjonalitet. Ap, H, Sp og FrP har tjent mye på dette. 

Allikevel er det ikke svakhetene ved hver av disse måtene å endre utfallet av valgresultatet som er det største problemet vi har. Problemet er hvordan de (ikke) fungerer sammen, som bl.a. nevnt i Valgloven og cocktail-effekten

Når man vet hvor mange som har kritisert valgloven i for- og etterkant av hvert eneste valg vi har hatt, er det på tide å se veldig grundig på hvordan sluttresultatet av alle disse ingrediensene blir. Utfallet ser ut til å bli, nærmest ved hvert eneste valg, et som flertallet av velgerne ikke vil ha. På et vis er det uvesentlig om eksempelvis arealfaktoren, isolert, høres ut som en god løsning, eller om styringstillegget i seg selv virker fornuftig. Til og med sperregrensen vil for mange virke fornuftig ved første øyekast (og kanskje andre øyekast også). Men det er først når vi ser hvordan kombinasjonen av enkeltdelene i dette lappeteppet valgloven har blitt til fungerer sammen at vi ser hva konsekvensen av den ovennevnte cocktail-effekten blir. 

Valgmålinger kan brukes som en måte å undersøke valgloven på, ved å sammenligne hvor mange mandater hvert parti får i en hvilken som helst spørreundersøkelse med det antall mandater vi hadde hatt med en mye bedre valgordning. 

Selv en enkelt endring i valgloven kan komme til å øke eller redusere sjansen for at vi får et Storting etter neste valg som er i samsvar med valgresultatet.

Prosessen er ganske enkel. Siden nøyaktige resultater for småpartier som Helsepartiet eller Pensjonistpartiet ofte ikke oppgis i meningsmålinger, vil man ikke få et detaljert resultat som også forklarer hvordan valgresultatet ville blitt om disse minste partiene ville bli representert, men man vil allikevel  kunne beregne hva som vil skje med en sperregrense på 1% (og en ellers ‘ren’ valglov uten innslag av diskriminering) dersom disse småpartiene ikke får mer enn 1% - noe de hittil ikke har gjort. 

Regnestykket blir slik: Multipliser prosenten hvert parti fikk med 1.69 (det vil si: gang det med 169 og del det på 100, siden vi har 169 mandater og driver med prosent-tall). Om et parti får 3.9% av stemmene, ender du opp med tallet 6,591 med denne kalkukasjonen. Dette partiet vil få 6,591 mandater dersom man bruker regnestyket over, men dersom man runder av dette mandatet (og mandater for de andre partiene) til nærmeste hel tall, vil regnestykket gå galt, så en finjustering trengs. 

Her er en metode som kanskje er den som er letteste å forstå og sette opp. Først bør man legge navnet på alle partiene inn i et regneark i kolonne 1, valgprosenten deres i kolonne 2, og det mandatantallet de har fått (i følge galluppen eller valgresultatet du analyserer) i kolonne 3.

Så må man beregne hvor mange mandater de ville hatt om alle stemmer hadde hatt like mye påvirkning på valgresultatet. Siden de aller minste partiene ikke er med i bergeningen, tar vi utgangspunkt i en antagelse om at de som i dag får under 1% stemmene ikke kommer inn på Stortinget ved neste valg heller. Vi må justere opp prosenten til hvert av partiene inntil sluttresultatet blir 169 mandater. Men de bør summeres manuelt, fordi om regnearket summerer for deg, kan resultatet kanskje bli 169 selv om det ikke blir det i virkeligheten - siden desimalene f.eks. i eksempeltallet 6,591 fortsatt er med i regnestykket (selv etter at du har filtrert bort desimalene).

Da kan man enten beregne en justeringsfaktor (mer om det senere), eller multiplisere tallet for hvert parti opp med mellom en faktor som antakelig er mellom 1,02 og 1,03. Regnearket må lages sånn at alle prosentantallene oppjusteres med et tall man f eks kan kalle korrigeringsfaktor, som står i en egen rubrikk. Ser man på dagens måling, er korrigeringsfaktoren 1,0215. Bruker du den, kan du lage en ny kolonne som forteller deg hvor mange mandater hvert parti skulle fått om dagens valgmåling var et valg i et land med en god valglov. 

I en femte kolonne kan du føre opp hvor mange mandater hvert parti ville fått i følge dagens fordelingsmetode. Til slutt kan du sette opp en kolonne som sammenligner et mandatantall basert på lik/reell stemmerett med et som er bearbeidet av valgloven.
Dersom vi kaller sluttresultatet av alle endringene valgloven innfører for en ‘totaljustering’, vil denne totaljusteringen vise avviket mellom dagens valgordning og en som respekterer grunnleggende menneskerettigheter. 

Politikere som ikke er folkevalgte: Senterpartiet tjener godt på denne målingen også
For tiden tjener Sp mer på valgloven enn de andre partiene. Hadde de siste målingene vært valg, ville Sp fått mellom fire og seks mandater ekstra av valgordningen. Ingen tjener så mye på valgordningen så som Sp nå gjør. Men rundt 80% av velgerne - som regel mer - stemmer ikke på Sp. Den gruppen kan snart komme til å ønske seg at Sp ved neste valg får de mandatene de fortjener, og ikke mange ekstra. 


Med dagens måling som utgangspunkt, vil mandatfordelingen bli slik (med en god valgordning):

R 7 mandater (med dagens valgordning: også 7)
SV 12 mandater (11) -1
MdG 11 mandater (10) -1
Ap 38 mandater (40) +2
Sp 33 mandater (38) +5
V 7 mandater (7)
KrF 6 mandater (3) -3
H 40 mandater (40)
FrP 15 mandater (13) +2

Totaljusteringen virker slik for den rødgrønne siden: SV/MdG mister to mandater, Ap/Sp vinner 7. Overskudd (mot høyresiden): 5 mandater. Forskyvning: Ap/Sp får et styrket overtak over venstresiden, både fordi de får 7 mandater ekstra, men også fordi MdG/SV taper 2.

For den blå fløyen fungerer totaljusteringen slik at KrF taper tre mandater mens FrP får to. Dette styrker den ytterste delen av høyresiden, og svekker KrF. 

Begge fløyene beveger seg altså til høyre på grunn av valgordningen - samtidig som valgordningen gir 9 ekstramandater til Ap, Frp og Sp. Dette er uplanlagt rot.

Ikke bare er det uplanlagt rot, utfallet av de fleste målinger (og stortingsvalg) viser godt hvordan valordningen ikke hjelper demokratiet. Uten alle de forstyrrende elementene i valgloven vlle den rødgrønne siden fått 101 av 169 mandater (som ved alle våre kommentarer kan vi ikke ta hensyn til småpartiene som ikke er inne på Stortinget, fordi vi mangler tallene). De rødgrønne har ikke bare trygt over 50% av velgerne bak seg, de har omtrent 2/3 av stemmene. Det at MdG og SV måp fi fra seg et mandat hver til Ap har ingenting med handlekraft eller styringsdyktighet å gjøre - det er et inngrep i en demokratisk prosess. 

Det samme skjer når Krf mister 3 mandater og FrP får 2 ekstra. Hverken høyresiden eller demokratiet er tjent med at vi tar stemmer fra et parti/partier på denne måten, og gir dem til andre. Og hvorfor skal Sp ha 5 mandater ekstra? Det finnes mange måter å sikre at vi får en bedre distriktspolitikk på uten å gi ett av partiene et forsprang på fem mandater i alle saker som Stortinget behandler, inklusiv alle de som ikke har noe distriktspolitikk å gjøre (de aller fleste). I tillegg kan vi gi enkelte fylker noen få ekstramandater uten at det går utover partibalansen på landsbases. Dessuten: en god distriktspolitikk bør ta hensyn til alle distriktene, ikke bare de som er tynt befolket. 

Partielederne ser like molefonkne ut hver gang de får flest stemmer mens den fløyen som fikk færrest stemmer får stortingsflertall og statsminister. 


Forutsigbarhet må planlegges
Enkelte valgforskere ser ut til å kvie seg mot å se på hvordan totalutfallet av valgloven slår ut, selv om det er ved å se på totaljusteringen at vi  kan finne ut hvordan  disse enkeltlovene fungerer sammen

En løsning som hindrer mange mandater å komme inn på Storinget, sammen med en annen  løsning som gir ekstramandater til visse partier er ingen god løsning.  Når et eller flere partier kommer over sperregrensen og får de mandatene de har fortjent, skjer også det at mange andre mandter mister sin plass. Det er ingenting i valgoven som garanterer at vi ikke får unødvendige og dramatiske endringer på Stortinget som et resultat av alle sperrene/hindrene - tvert i mot: vi vet at det er umulig å unngå slike dramatiske endringer med dagens valgordning.

Hvorfor tror vi at vi må gi mandater fra den ene fløyen og gi til den andre? Det må vi nemlig ikke. Hvorfor gir vi ofte ekstramndater til den fløyen som tapte valget? Hva er det som er så stas ved å la tilfeldigheter og uforutsigbarhet avgjøre hvem som kommer i regjering? Det er nemlig ingen som hevder at tilfeldigheter og uforutsigbarheter ikke spiller en stor rolle ved norske valg. Og det er svært mange som vet hva som skal til for gjøre valgene mye mer forutsigbare. Men mange av dem tilhører partier som vil tape mandater på en mer rettferdig valgordning.

Forøvrig: selv om man skulle ignorere etikken rundt dette – ville det om ikke annet vært mye hyggeligere å sitte i en regjering som har flertallet av velgerne bak seg (det har vi omtrent aldri hatt), og dermed innføre endringer som folk flest vil ha? For tiden suser det norske maktapparatet gjennom terrenget og får gjennom vedtak som velgerflertallet verken ville ha ved siste eller nest siste valg, og som vi vet (gjennom meningsmålinger) at har enda mindre støtte nå enn ved disse valgene. Den rødgrønne fløyen har i lang tid hatt støtte som tilsier 30-40 mandater mer enn den blå, og i følge en måling ville de fått dobbelt så mange mandater. Men den ikke-folkevalgte regjeringen ser ikke ut til å ville gi seg. Det viste forøvrig ikke Ap mye tegn til heller, når de var i lignende situasjoner.

Det er svært mange som vet hva som skal til for å gjøre valgene mye mer forutsigbare. Men mange av dem tilhører partier som vil tape mandater på en mer rettferdig valgordning.

Jeg vet ikke hva som er verst – om det er å gi mange ekstramandter til den fløyen som flertallet ikke vil skal styre landet, eller om det er å gi ekstramdanter til en fløy som overhodet ikke trenger drahjelp for å styre landet, men begge deler blir veldig feil. 

Molefonkenhet i begge leire
Etter å ha sett pressebildene av partiledernes molefonkne ansiktsuttrykkene når deres fløy har fått flest stemmer mens den andre fløyen vinner valget, er det vanskelig å forstå hvorfor vi ikke for lengst har innført fullt demokrati. Mye av det vi driver med minner mer om parodi enn demokrati. De nevnte pressebildene vil nok etterhvert bli historiske  – når man om noen år skal dokumentere denne perioden med et så stusselig valgsystem som det vi har nå. Valgloven er preget av uforutsigbarhet av en type som ingen av fløyene er tjent med, annet en på kort sikt. Ingen er tjent med at noen få velgere kan totalt endre maktbalansen på Storinget. 

Hurra for 14. mai
Den skjeve valgordningen blir vanskeligere å opprettholde etter den siste grunnlovsendringen. Det som skjedde 14. mai 2014 kan vise seg å bli viktigere enn mye av det som ble vedtatt 17.mai 1814, for 200 hundre år etter grunnloven ble laget endret vi paragraf 98. Den sier nå at “Alle er like for loven” og at "Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.” Fra et menneskerettighet-perspektiv handler dagens valglov  primært om skape eller opprettholde å forskjellsbehandling av velgerne. Den inneholder en rekke elementer som hindrer velgere å påvirke hvem som ender opp med å styre landet. Derfor er valgnette ofte som reality-show hvor man er spent på hvem som skal ut.

Valgloven inneholder mer eller mindre skjulte ingredienser som aktivt bidrar til nettopp det vi hevder at vi vil unngå: diskriminering. Men det verste er kanskje at dette pakkes inn i utsagn fra det offentlige som i realiteten dekker over alle de alvorlige skjevhetene i valgloven. Mer om det senere (men vi har allerede skrevet noe om det her).