Norge blir ofte styrt av ‘feil regjering’; av den fløyen som fikk færrest stemmer. Med feil regjering (den som mindretallet ville ha) øker selvsagt iveren i den såkalte ‘opposisjonen’ (som altså er de som fikk flest stemmer - den egentlige opposisjonen sitter jo i regjering) etter å felle regjeringen. Dette skaper unødig mye splid og politisk støy, og tar fokus vekk fra å de sakene de som politikere bør være førsteprioritet: å lede landet på best mulig måte.
Den eneste måten å forhindre disse misforholdene på er å innføre en valglov som sikrer at den fløyen som får flest stemmer også får mest makt i Stortinget, og definitivt sitter i regjering. Dette forutsetter at politikerne og valglovutvalget går gjennom alle de forholdene som kan føre til at flertallet taper valget.

Om man ser på valgresultater fra tidligere tider, eller følger med på meningsmålinger, ser man at enkelthendelser i media i veldig stor grad kan påvirke hva folk vil stemme på. Bl.a. fordi man kan ikke ha valg hvert eneste år, er det viktig at den regjeringen og det stortingsflertallet vi får faktisk er i samsvar med hva velgerflertallet vil ha: de skal sitte der lenge.

Selv med en 100% demokratisk valglov vil det også kunne være sånn at en person kan vippe velgerflertallet over fra den ene til den andre fløyen. Sånn fungerer demokratiet. Men i Norge har vi et helt annet problem.

Stabilitet
I hvor stor grad påvirker en valgordning et lands grad av politisk stabilitet? Og hvordan skjer det? Det er jo et tankekors, når man ser på resultatene etterhvert som de dukker opp på skjermen etter at valglokalene har stengt, at plutselig kan resultatene endres fra en klart flertall for f. eks. den blå siden til en klart flertall for den rødgrønne siden. Et fylke; én enkeltkrets kan nemlig endre valgresultatet dramatisk. Rundt 15 nåværende og potensielle stortingsrepresentanter kan faktisk komme til å måtte skifte jobb på grunn av en enkelt stemme – hvis den velgerens stemme kommer i ‘vippeposisjon’. Så skjev er valgordningen. Men enkelt velger bør aldri være i stand til å vippe mer enn ett eneste mandat inn/ut av Stortinget.

Når stemmene fra en liten bygd med noen få hundre mennesker dukker opp, kan dette selvsagt føre til at man får en rødgrønn i stedet for en blå regjering. Noen få stemmer ekstra til den ene aller andre fløyen bør kunne skaffe en av fløyene det ekstra-mandatet som skal til for at de får et knapt flertall  - et flertall på en person, men ikke mer. Hvorfor ikke? Nettopp fordi de er så få. Cirka 90 000 velgere måtte til for å få inn Une Bastholm på Stortinget, men en enkelt person kan vippe 7 politikere inn på Stortinget helt alene - kombinert med å vippe 7 andre ut. Noe er galt - veldig galt. 

En eller noen få personer bør aldri kunne ha mer makt en det de må ha; nemlig muligheten til å endre flertallet på Stortinget med den brøkdelen av en prosent som skal til for å endre balansen fra 85/84 i f eks blå favør til 85/84 i rødgrønn favør.  Det vil være en mulighet for et en enkelt velger vil kunne en politiker inn/ut av Stortinget. Det at noen ytterst få velgere, med dagens løsning, kan vippe mange politikere inn/ut av tinget, representerer et alvorlig problem for demokratiet: ikke bare eliminerer det idealet om “en person, en stemme”, men det forårsaker  ustabilitet og uforutsigbarhet.  Et vedtak Stortinget gjorde rett før et valg kan omgjøres av neste Storting – ikke fordi velgeren har skiftet mening, men fordi utfallet av alle krumspringene i valgloven fører til en lotterieffekt: vi vet aldri helt hvem som ender opp i regjering etter neste valg, og det med tragiske i denne sammenheng er at vi ikke er garantert noe samsvar mellom hvilke partier velgerene vil ha og hvilke mandater som ender på Stortinget. Det blir i blant bortforklart med at “det er umulig å lage en perfekt valgordning’, men om viljen hadde vært der - blant medlemmene i valglovutvalget og de største partiene, kunne vi vedtatt full proposjonal representering og lik stemmerett for alle i morgen. Hvorfor dette ikke har skjedd allerede?  Fordi de store partiene tjener på skjevhetene i valgloven – det er derfor de har vedtatt dem.

Små grupper bør ha lite makt
I Norge kan konsekvensen av hvordan en enkelt person stemmer - en som kanskje ikke en gang er særlig interessert i politikk, eller en gang følger med på hva partiene står for, kan totalt endre maktforholdene i Norge. 

Dette er det motsatte av stabilitet. Stabilitet forutsetter at en liten endring i velgermassen kun kan føre til en liten endring i politikken regjeringen fører. 

Det som gjør saken enda mer bekymringsfull er selvsagt at valgordningen ikke bare fører til at den ene fløyen kanskje mister 7 mandater på grunn av noen få velgere, men at den i tillegg forårsaker at den fløyen som fikk færrest stemmer ved valget ender opp med makten - og ikke bare med ett ekstra mandat, men en god del mandater. 7 mandater ekstra til en fløy sammen med 7 mandater færre til motsatte fløy utgjør en forskjell i ‘stemmemassen’ på Stortinget på 14 stemmer, og alt dette trigges av en enkelt velger.

Den eneste måten å forhindre disse misforholdene på er å innføre en valglov som sikrer at den fløyen som får flest stemmer også får mest makt i Stortinget, og definitivt sitter i regjering. Dette forutsetter at politikerne og valglovutvalget går gjennom en rekke forhold som vi alle vet kan føre til at flertallet taper valget.

Blokk-demokrati
Ulikt en del andre land som regner som som demokratier, har vi ikke brede regjerings-koalisjoner. Grunn-prinsippet i norsk regjeringsdannelse er at “her skal ikke alle komme til orde”. Venstre, Rødt og MdG er spesielt utsatt. I Sverige har Miljøpartiet 5-6 medlemmer i regjeringen, på Island har det statsministeren – i Norge regnes de grønne grønne fortsatt som ugrass. Rødt sliter enda mer med å bli proporsjonal representert, og det samme gjelder Venstre. Likhet for loven? Ikke tale om – glem Grunnloven.

Norge er dessverre et 'blokk-demokrati'. Med noen få unntak har Norge vært et land som ikke har samlingsregjeringer eller brede koalisjoner. Vi har blokkbaserte regjeringer, noe som gjør valgordningen ekstra viktig. 

For når en blokk får flertallet av stemmene, men ikke flertallet av mandatene på Stortinget, ender de opp ikke bare med å ‘miste’ regjeringsmakten, de ender opp med en situasjon der fløyen som tapte valget får et ganske solid flertall på Stortinget. Ikke bare det, men valgloven styrkes også denne fløyen med ‘ekstramakt’. Alle de anti-demokratiske ingrediensene i valgloven: sperregrensen, styringstillegget osv. kan direkte forårsake at feil regjering kommer til makten. Et land som til stadighet styres av en regjering som ikke har flertallet av velgerne bak seg styres i feil retning. Se “Tidligere Stortingsvalg” for mer info.
 

Iveren etter å felle en regjering
Med feil regjering (den som mindretallet ville ha) øker selvsagt iveren i den såkalte ‘opposisjonen’ (som altså er de som fikk flest stemmer - den egentlige opposisjonen sitter jo i regjering) etter å felle regjeringen. Dette skaper unødig mye splid og politisk støy, og tar fokus vekk fra å de sakene de som politikere bør være førsteprioritet: å lede landet på best mulig måte.
 

Når regjeringer skynder seg å gjennomføre tiltak de vet velgerflertallet ikke vil ha
I lange perioder virker både media og politikere mer opptatt av hvem som skal sitte i regjering med hvem enn å fokusere på politikken som blir ført. I tillegg ser vi (både her i landet og bl.a. i USA) at de som tapte valget, men vant regjerings-lotteriet, benytter anledningen til å gjennomføre viktige endringer som de godt vet at flertallet av velgerne ikke vil ha. De ser ofte ut til å ville skynde seg, kanskje nettopp fordi de kan felles av den minoriteten på Stortinget som faktisk representerer folkeflertallet. Eller kanskje de følger med på meningsmålinger og ser at sjansen er stor for at de ikke blir sittende i mer enn en periode. 

Den eneste måten å forhindre disse misforholdene på er å innføre en valglov som sikrer at den fløyen som får flest stemmer også får mest makt i Stortinget, og definitivt sitter i regjering. Dette forutsetter at politikerne og valglovutvalget går gjennom en rekke forhold som vi alle vet kan føre til at flertallet taper valget. 

Selvsagt kan vi endre fordelingen av mandater mellom fylkene slik vi vil, men det overordnende prinsippet må være - om vi vil regne oss som et demokratisk land - at flertallet sitter med litt mer makt enn mindretallet, og ikke omvendt. Derfor bør eventuelle ekstramandater til visse fylker alltid etter-justeres på en måte som sikrer at de som vant valget ikke ender opp med mindre makt enn de som fikk færrest stemmer. 

Siden det såkalte styringstillegget i praksis ofte fører til at den fløyen som tapte valget får ekstra mange mandater på Stortinget, er det mye å rydde opp i. Styringstillegg, arealtillegg, utjevningsmandater, sperregrenser og mest av alt: mangel på ‘dobbelt-proporsjonal fordeling’, dvs en måte å fordele mandater på som både sikrer at alle fylkene er godt representert OG at alle partiene får et mandat-antall som samsvarer med antall stemmer de fikk ved valget – alle disse feilene må rettes opp.

OPPDATERT 5. OKTOBER 2020