Professor Robert A. Dahl (1915-2014) om reelt demokrati

Demokrati er rett til medbestemmelse. Om man kan levere fra seg en stemme, men ikke har rett til faktisk medbestemmelse, er ikke demokratiet reelt. Den amerikanske professoren Robert A. Dahl har selvsagt rett i at det bør settes visse kriterier for at en nasjon kan regnes som demokratisk, og har laget en liste over fem viktige kriterier. Norge svikter på minst ett av disse punktene, ettersom valgordningen vår diskriminerer politiske grupper/velgere (se punkt 4), med det resultat at de folkevalgte faktisk ikke er valgt av hele befolkningen.  

Robert A Dahl ble født i Inwood, Iowa, men vokste opp i Skagway, Alaska, der faren var lege. Dahls bestefar, Iver Pedersen Dal, utvandret til USA i 1865 fra gården Dal Vestre ved Snåsavann utenfor Steinkjer. Robert Dahl var seg hele livet bevisst sine norske røtter og besøkte fedregården flere ganger. I 1995 ble han tildelt den svenske Skytteprisen i statsvitenskap.

Han er av mange ansett som en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike samfunnsforskere i annen halvdel av det 20. århundre. I dag (14/5-2019) er det fem år siden §98 i grunnloven, nesten nøyaktig 100 år etter grunnovsdagen i 1814, ble endret til “Alle er like for lova. Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling.” 

Dette skjedde få uker etter at den norskættede Robert A. Dahl døde. I 1994 ble Dahl utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo.  Han er kjent for sine epokegjørende studier av makt- og innflytelsesforhold i land vi regner som demokratiske. Norge har fortsatt en valglov som er basert på helt andre/motsatte prinsipper enn de Dahl mente var viktigst: den er nemlig basert på fem ulike former for forskjellsbehandling av velgerne. 

Det er det en god del ledende norske politikere og mange medlemmer av Valglovutvalget som tydelig viser at de blåser en lang mars i. 

Fra Demokrati - retten til medbestemmelse:

"Robert A. Dahl var i tiårene etter den andre verdenskrigen lei av alt snakket om hva demokratiet burde være. Mange idealer om folkestyre er hentet fra en annen tid og er umulige å realisere i dag, hevdet han. Han ønsket å lage noen kriterier for en demokratisk styreform som kunne fungere i større, moderne samfunn, og som bygde på noen grunnleggende verdier og rettigheter. Ifølge Dahl må demokratiet oppfylle følgende minstekrav: 

1. Stemmerett, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet for alle. Samfunnet må slippe til et mangfold av meninger for å motvirke fåmannsstyre (oligarki) og sikre at velgerne har mange alternativer når de skal stemme. Her understreker han også prinsippet om demokratisk likhet: Bare ved å sikre at alle får de samme rettighetene, kan en si at de har de samme politiske påvirkningsmulighetene. 

2. Mangfold av informasjonskilder. Det er viktig at velgerne kan skaffe seg korrekt informasjon om viktige problemer og samfunnsforhold og dermed få et godt grunnlag for å vurdere kandidatene som stiller til valg. 

3. Fri konkurranse om stemmene. Partiene må kunne kjempe om velgerne uten hindringer og på like vilkår.

4. Frie og rettferdige valg. Valgordningen og den praktiske gjennomføringen av valgene må ikke diskriminere velgere eller politiske grupperinger. 

5. Folkevalgt innflytelse. Det må være ordninger som sikrer at valgene faktisk får følger for politikken som blir ført. De folkevalgte organene må ha reell innflytelse over statsstyringen. Ellers blir demokratiet bare meningsløst teater."

Kommentarer til punktene over: 

#1) "Samfunnet må slippe til et mangfold av meninger for å motvirke oligarki (fåmannsstyre)".

Vi har ikke oligarki i Norge, men vi har ofte mindretallsstyre - selv i situasjoner som i dag (2019) hvor noen kaller vår regjering for en flertallsregjering. Demokrati er flertallsstyre. "Bare ved å sikre at alle får de samme rettighetene, kan en si at de har de samme politiske påvirkningsmulighetene." Dette er selvsagt riktig, og sperregrensen, fylkesinndelingen slik den fungerer i dag, styringstillegget og arealtilleget er alle gode eksempler på hvordan valgloven direkte er en forhindring for at alle skal ha de samme påvirkningsmulghetene. 

#3) "Partiene må kunne kjempe om velgerne uten hindringer og på like vilkår."

Her er det mange begrensninger, f eks det faktum at LO sponser visse partier, og at næringslivet sponser andre - mens andre partier igjen knapt har støtte fra noen. Et annet eksempel er at partier som holdes utenfor Stortinget mister mye finanisering til videre drift - noe som er betenkelig siden det kan stå 100 000 velgere bak ett mandat og 15000 bak et annet. Dessuten mister man mye støtte om man avskrives med ett mandat når man er 10 stemmer fra å få inn 8 mandater. Men det er selve valgloven som lager det største hindrene: er man enig med ett parti, får man kanskje utlevert en stemmeseddel som har like mye verdi som 5 stemmeseddler til et annet parti. Bor man utenfor Oslo, har man i realiteten aldri hatt reell stemerett (en stemmerett som ikke er med på å påvirke vagresultatet er ikke reell) om man har villet stemme på Rødt eller MdG. De som bor "i distriktene" (feil begrep, siden Oslo også er et distrikt!), i et stort, men tynt befolket område blir man behandlet som om dette distriktet hadde hatt flere hundre tusen ekstra-innbyggere. Arealtillegget i valgloven har nemlig samme effekt som om vi hadde hatt et landbruksfylke til - et med over en halv million innbyggere. 

#4)  "Valgordningen og den praktiske gjennomføringen av valgene må ikke diskriminere velgere eller politiske grupperinger.” 

Men alle de fem hovedingrediensene i vår valglov diskriminerer velgere og politiske grupperinger. Det er her det største bruddet med respekt for politiske minoriteter og folk i visse geografiske områder foregår i Norge. De fleste partilederne - og, mest sannsynlig, de fleste medlemmene i valglovutvalget - ignorerer fullstendig det Robert A. Dahl (som forøvrig hadde norske røtter og var regnet som en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike sammfunnsforskere i slutten av forrige århundre) – mente var minstekrav for å kunne kalle seg et demokrati. De fortsetter med det som ble påbegynt i 1814 - som som kjent var noe så skammelig som at at alle som hadde muligheten til det, prøvde å få støtte for vedtak som styrket deres egen posisjon i maktapparatet.

#5) "Folkevalgt innflytelse. Det må være ordninger som sikrer at valgene faktisk får følger for politikken som blir ført." 

Et svært viktig poeng, hvor vi her i landet ofte overser at det er mange som faktisk ikke har reell stemmerett. Man kan stemme, men stemmene påvirker ikke valgresultatet om man rammes av eksempelvis sperregrensen. Eller –  man kan stemme,  men med kraftig redusert grad av stemmerett  – fordi man bor i et annet distrikt og/eller stemmer på et annet parti enn dem. 

Hvis det er ett enkelt, norsk fenomen som har med demokrati/styring/makt å gjøre som våre etterkommere kommer til å se tilbake på om hundre år og skjemmes over at vi hadde løst, må det vel være valgloven. Vi er veldig langt fra likhet for loven. Mange stemmer har ingen som helst betydning for valgresultatet.