Faksimile fra Guttorm Hansen: Der er det godt Ă„ sitte (1984)
En av Einar Gerhardsens foreslĂ„tte âSovjet-metoderâ mot Sovjet-vennlige kommunister i Norge brukes fortsatt â av Ap, HĂžyre, Senterpartiet og FrP.
Metoden rammer primĂŠrt KrF, Venstre, MDG og RĂždt
Sist oppdatert: 23/12-20
âStyringstilleggetâ â en av flere mulige mĂ„ter Ă„ holde smĂ„partiene* nede pĂ„ â ble til til i en korridor, i en samtale mellom John Lyng og er Einar Gerhardsen i 1952. Dette 'delingstallet' skulle fungere som en sperregrense for alle distriktsmandater (vi hadde ikke utjevningsmandater den gangen). I 1989 fikk vi et sperregrense til, pĂ„ 4%. Den gamle ble ikke fjernet. Vi har med andre ord endt opp med to sperregrenser oppĂ„ hverandre â men alle de diskriminerende hindrene i valgloven mĂ„ fjernes nĂ„ som vi ar vedtatt at alle skal vĂŠre like for loven og at ingen skal diskrimineres unĂždig.
I dag oppfĂžrer vi oss som som denne raske avtalen mellom Lyng og Gerhardsen for Ă„ fĂ„ gjennom et vedtak for 70 Ă„r siden er noe som mĂ„ holdes hellig til evig tid. Men for Ă„ oppnĂ„ proporsjonal mandafordeling â og det mĂ„ vi ha om ingen velgergrupper skal diskrimineres â mĂ„ styringstillegget mĂ„ avskaffes helt, og i stedet mĂ„ vi omsider innfĂžre det mange tror at vi allerede har innfĂžrt: faktisk og reell proporsjonal mandatfordeling.
Vi har allerede nevnt Einar Gerhardsen sĂ„kalte KrĂ„kerĂžy-tale, der han i 1948 sa at âDen viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er Ă„ redusere kommunistpartiets innflytelse mest muligâ. Kort tid senere ble det sĂ„kalte styringstillegget vedtatt. Vi hadde ikke noen sperregrense mot smĂ„partier fĂžr det, annet enn det som var bakt inn i selve mandatfordelingsmetoden. Gerhardsen sa dette kort tid etter at han (i 1945-47) arbeidet for at NKP og Ap skulle slĂ„ seg sammen. Han og Ap skjĂžnte omsider at det var viktig Ă„ distansere seg fra Sovjet-kommunismen â noe mange andre sosialister ikke bare hadde gjort for lenge siden, men som mange sĂ„ komme allerede fĂžr den russiske revolusjon.
I 1959 sa Gerhardsen pĂ„ Arbeiderpartiets landsmĂžte, i en diskusjon om Ă„ ta Ăžkt kontroll over banksektoren, at âEn har her gĂ„tt til angrep pĂ„ selve kjernen i det kapitalistiske samfunn (...) denne striden vil pĂ„ ny understreke at Det norske Arbeiderpartis mĂ„l ikke er Ă„ bevare det nĂ„vĂŠrende samfunnssystem.â Ap hadde et offisielt mĂ„l om âsosialisme pĂ„ folkestyrets grunnâ helt fram til 1981.
Stortinget skriver:
âValgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjĂžret skjer i hvert enkelt valgdistrikt. NĂ„r for eksempel 4 mandater i et valgdistrikt skal fordeles pĂ„ 7 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som svarer nĂžyaktig til stemmetallet. Flere partier kan bli urepresentert. OgsĂ„ selve utregningsmĂ„ten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de smĂ„ blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet. For Ă„ rette pĂ„ dette har vi en ordning med utjevningsmandater. Disse fordeles pĂ„ de partiene som har fĂ„tt for fĂ„ representanter i forhold til stemmeandelen pĂ„ landsbasis etter at de fĂžrste 150 plassene er fordelt. Det er totalt 19 utjevningsmandater (ett i hvert valgdistrikt). Partiene fĂ„r utjevningsmandater i de valgdistriktene hvor de var nĂŠrmest Ă„ vinne et mandat."
Dette hÞres jo fint og riktig ut, men er ikke i nÊrheten a Ä stemme med virkeligheten. De skriver bÄde at noen partier blir under-representert, og at de vil rette pÄ dette ved Ä ha en ordning med utjevningsmandater. Derfor er de pent nÞdt til, Ä annulere utsagnet over ved Ä bekrefte at denne ordningen ikke gjelder de partiene som virkelig ikke trenger den.
Wikipedia skriver:
âDet politiske valgsystemet ved stortingsvalg har flere ganger fĂžrt til en skjev fordeling mellom partiene. Dette skyldes at valgoppgjĂžret skjer fylkesvis, slik at hvis 4â5 mandater fra et valgdistrikt (fylke) skal fordeles pĂ„ 7â8 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som fullt ut representerer de stemmeberettigetes stemmer. Flere partier kan derfor ikke bli representert. For Ă„ rette pĂ„ dette ble det i 1989 innfĂžrt en ordning med Ă„tte utjevningsmandater.â
âSperregrensen gjelder ikke ved fordelingen av de 150 distriktsrepresentantene. I praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av fĂžrstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. LaguĂ«s modifiserte metode). Dette for Ă„ hindre et for fragmentert partistruktur som vanskeliggjĂžr styringsdyktige regjeringsalternativer.â
Dette med âfor fragmentert partistrukturâ kommer vi snart tilbake til â det viktige her er at âi praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av fĂžrstemandatet er 1,4 og ikke 1â.
Store Norske Leksikon skriver:
âDet fĂžrste delingstallet er satt til 1,4 i stedet for 1 for Ă„ skape en sperre mot smĂ„partierâ.
Denne sperregrensen for distriktsmandater har vi hatt siden midten av forrige Ă„rhundre.
NĂ„r man tar mandater fra smĂ„partiene, vil jo de âfrigitte mandateneâ gis til noen andre: til de som ikke er smĂ„. Dermed vil en lov som holder smĂ„partiene nede gi dobbelt effekt, siden den ogsĂ„ gir ekstramandater til de store.
Denne ordningen som i praksis er en sperregrense for distriktsmandater ble innfĂžrt lenge fĂžr vi fikk den nasjonale sperregrensen pĂ„ 4% i 1989. Den fĂžrste sperregrensen, âstyringstilleggetâ, ble jo ikke kalt sperregrense, den ble omtalt som et âdelingstallâ â sĂ„ mange har nok ikke forstĂ„tt hva den gjĂžr med mandatfordelingen. Mange tror feilaktig at den gir ekstramandater til de partiene som fĂ„r stortingsflertall â og dermed regjering og statsminister.
Allerede i 1989 hadde vi altsÄ to sperregrenser, som begge styrket de store partiene og svekket de smÄ.
Hva har sÄ dette med KrÄkerÞy-talen til Gerhardsen Ä gjÞre? Det kan forklares best ved Ä se hva slags oppslutning partiene hadde rett etter 2. verdenskrig. Det kan du fÄ ved eksempelvis Ä se her, og se pÄ tallene fra Stortingsvalgene i 1945, 1949 og 1953: STORTINGSVALG RESULTATER.
Ap hadde ved disse tre valgene henholdsvis 41%, 45,7% og 46,7% av stemmene, Senterpartiet fikk 8,1% 7,9% og 9,1% av stemmene. Ap var altsĂ„ mer enn 5 ganger sĂ„ store som Senterpartiet. Ingen ville trodd, den gangen, at Bondepartiet, som det het den gang, skulle fĂ„ like stor eller stĂžrre oppslutning enn Ap. Et sted i denne debatten oppsto det en slags enighet om at bĂžndene ogsĂ„ skulle fĂ„ litt ekstra. Den sĂ„kalte Bondeparagrafen ble opphevet i 1952, en ordning som var hĂžyst diskutabel av flere grunner. Arealfaktoren ble innfĂžrt mye senere, og avskaffes forhĂ„pentligvis snart â ikke fordi den gir ekstramandater til distriktene, men fordi den for tiden er den direkte Ă„rsak til at Sp fĂ„r mange fler ekstramandater (pĂ„ meningsmĂ„linger) enn noe annet parti. Arealfaktoren diskriminerer de fleste velgere og de fleste partier, og det finnes mye bedre mĂ„ter Ă„ sikre at landbruks-distrikter og tynt befolkede omrĂ„der ikke blir diskriminert pĂ„. Arealfaktoren diskriminer flesteparten av velgerne i tynt befolkede omrĂ„der, for de ikke stemmer pĂ„ Senterpartiet.
Tilbake til etterkrigstiden Ap var altsĂ„ mer enn fem ganger sĂ„ store som Sp, og regnet nok ikke pĂ„ âhva gjĂžr vi hvis Sp blir like store som - eller stĂžrre enn â oss, og vil tjene godt pĂ„ bĂ„de styringstillegget og evt. andre fordeler de kan oppnĂ„â? Husk at grunnregelen for hvert av partiene, nĂ„r man diskuterer endringer i valgloven, stort sett har vĂŠrt â unnskyld uttrykket â âĂ„ pisse i buksa for Ă„ holde varmenâ: de tenker ikke bare primĂŠrt pĂ„ hva deres eget parti vil tjene pĂ„, men pĂ„ hva det vil tjene pĂ„ i nĂŠr framtid.
NKP fikk 11.9% i 1945, og 5,8% og 5.1% ved de to pĂ„fĂžlgende valg. De kom aldri over 4% etter 1953, og Norge fikk ikke sperregrensen pĂ„ 4% fĂžr 1989. Kommunistpartiet ble holdt nede pĂ„ andre mĂ„ter, bl. a. med den viktigste av alle sperregrenser: fylkesgrensene. Det er vanskelig for smĂ„partier Ă„ bli representert med distriktsmandater, fordi det ofte er fĂŠrre representanter fra hvert fylke enn det er mandater, men ogsĂ„ fordi de stĂžrste partiene âtar kakaâ. Det vil si: det er slik det fungerer dersom vi ikke har en god utjevningsmandat-ordning, og det har vi definitivt ikke i dag.
Som nevnt hadde vi ikke utjevningsmandater fÞr samme Äret som vi fikk sperregrense. NKP var uansett ingen stor trussel, og de har tapt stort pÄ valglovens regler i den gang de fortsatt var litt store. Ettersom de gradvis forsvant, ble SF/SV og RÞdt holdt nede pÄ samme mÄten som Ap m.fl. Þnsket Ä holde Sovjet-vennlige NKP nede, og bÄde Venstre og KrF lider samme skjebne.
Folk har trodd pĂ„ valglovutvalgenes utspill fĂžr ogsĂ„ â og tatt feil
HĂžyre fikk 17,0% 18,3% og 18,6% de tre fĂžrste valgene etter krigen. Ap var mer enn dobbelt sĂ„ store som HĂžyre den gang, og fikk gjennom en valglov som klart favoriserte Ap, og HĂžyre stĂžttet den â antakelig i tro om at den ogsĂ„ ville hjelpe HĂžyre til Ă„ fĂ„ ekstramandater â noe den ogsĂ„ gjorde, men ikke i like stor grad som Ap.
Vi hadde dessuten ikke Sainte-LagĂŒes mandatfordelings-metode den gang, vi brukte DâHondts metode. Mange skjĂžnte at at sistnevnte overstrĂžmte Ap med ekstramandater, sĂ„ metoden ble upopulĂŠr. AndrĂ© Sainte-LaguĂ« var blitt kjent for Ă„ ha utviklet en metode som IKKE favoriserte store partier, sĂ„ hans metode var en klar kandidat for Ă„ sĂžrge for at alle stemmer skulle vĂŠre like mye verdt. Men....
En rask enighet i en korridor om delingstallet pĂ„ 1.4 John Lyng (H) og Einar Gerhardsen (Ap) hadde en samtale om bondeparagrafen og styringstillegget i en korridor under den store valgordning-reformen i 1952, ble enige om et delingstall pĂ„ 1.4 for Ă„ fĂ„ flertall for den nye valgordningen â og det fikk de.
Man fikk altsÄ vedtatt en metode som ikke lengre skulle favorisere de stÞrste partiene mest, ved Ä endre den, slik at den favorisert de stÞrste partiene mest.
Det er mye man ikke fikk sjekket grundig i en korridor i 1952, og Lyng/H visste nok ikke hvor mye mer Ap ville tjene pÄ dette enn de selv ville, men de var i hvert fall sikret Ä tjene noe pÄ en lÞsning som fungerte som en sperregrense for distriktsmandatene.
Det er nemlig dette âdelingstalletâ pĂ„ 1.4 som gjĂžr at Sainte-LagĂŒes metode fungerer som en sperregrense. I 1989 ble en ny sperregrense innfĂžrt, uten at delingstallet/âstyringstilleggetâ ble fjernet. Utjevningsmandat-ordningen gir kun utjevningsmandater til de som trenger det minst; de som er hardest rammet av skjevhetene i valgloven blir ikke med i beregningen, som jo er diskriminerende og urettferdig enten vi fĂ„r en sperregrense pĂ„ 3% eller ei. Dessuten kan de store partiene â ved Ă„ ignorere kravet om at minoriteter ikke skal diskrimineres â vedta lover som diskriminerer politiske minoriteter. NĂ„ har det snart gĂ„tt 70 Ă„r siden Gerhardsen og Lyngs lille korridoravtale, og avtalen de fikk gjennkm i 1952 har 'herjet vilt' i alle valg siden den gang, sĂžrget for en STOR mengde ekstramandater til Ap, noen ekstramandater til HĂžyre, og diskriminert alle de andre. Sp fikk sin kompensasjon mange Ă„r senere, men det svĂŠrt fĂ„ i Ap og H vet, er at begge disse partiene ser ut til Ă„ komme til Ă„ bli overkjĂžrt av Sp, dersom Sp holder seg pĂ„ omtrent samme stĂžrrelse som Ap/H.
Hvorfor er det sÄ fÄ land som har 'styringstillegg'?
I 1949-stortinget som vedtok dette, hadde Ap fĂ„tt 17 mandater mer enn de hadde stemmer til, mens NKP fikk 9 mandater mindre enn de hadde stemmer til â takket vĂŠre andre skjevheter i valgloven. Situasjonen er med andre ord ganske lik det den er i 2020: En ny valglov skal vedtas selv om to av de partiene som er hardest rammet av den knapt fĂ„r vĂŠre med Ă„ stemme - fordi de er underrepresentert av valgloven â og fordi de partiene som tjener pĂ„ den er over-representert i det organet som skal bestemme hvordan vĂ„r neste valglov skal se ut: Stortinget.
Flertallet i Valglovutvalget vi at vi skal ha tre sperregrenser i stedet for to
Som kjent vil flertallet av valglovutvalgets medlemmer nĂ„ innfĂžre enda en sperregrense, for distriktsmandatene, uten Ă„ avskaffe den eksisterende sperregrensen for distriktsmandatene (âstyringstilleggetâ/ delingstallet pĂ„ 1.4). Et flertall i valglovutvalget vil sette den ned fra 4% til 3%, men for det fĂžrste er det ikke sikkert at det blir flertall i Stortinget for det (to av de partiene som rammes hardest av hĂžy sperregrense har jo omtrent ikke stemmerett nĂ„r dette skal behandles, ettersom RĂždt og MDG kun fikk to mandater selv om de hadde stemmer nok til 10). For den andre er kombinasjonen av to eller tre sperregrenser uansett uforenlig med prisnippet om at alle skal vĂŠre like for loven/at alle stemmer skal vĂŠre like mye verdt.
De etablerte smÄpartiene kan komme til Ä bli enda mer massakrert enn de allerede er
Det at de smĂ„ partiene i svĂŠrt liten grad kommer til orde nĂ„r endringer i valgloven skal vedtas (fordi de allerede er diskriminert av valgordningen og dermed omtrent ikke har mandater i det mer eller mindre folkevalgte organet som skal behandle diskrimineringen av nettopp slike partier) minner om hvordan Donald Trump vil stoppe opptellingen av stemmer. LĂžgnene, som mer eller mindre bevisst blir servert som forsvar for Ă„ rettferdiggjĂžre diskrimineringen i valgloven, eller heller ikke sĂ„ langt unna de usannhetene Trump er kjent for. At FrP, grunnlagt av en rasist med uttalelser som âingen stemmer til de sorteâ (selv ikke i SĂžr-Afrika) og som var motstander av kvinner skulle inn pĂ„ Stortinget stĂžtter de Sovjet-lignende metodene Norge bruker mot halvparten av de etablerte partiene vi har, er kanskje ikke overraskende. FrP er jo den stĂžrste forkjemperen for hĂžyere sperregrense i Norge, selv om landet vĂ„rt er viden kjent for stor forskjellsbehanling av velgere.
Men Ap, H og Sp bÞr snarest mulig lÞfte seg selv etter hÄret og gÄ inn for en valgordning der alle er like for loven, der ingen politiske minoriteter diskrimineres, og der alle har reell og helt lik grad av lik stemme rett. De bÞr ogsÄ gÄ for en ordning som vil fungere bra om ti Är, for da kan maktforholdet mellom partiene vÊre svÊrt annerledes enn den er i dag.
De mÄ med andre ord bryte helt med all slags tankegang som har fellestrekk med hvordan man i Sovjet og andre autoritÊre regimer holder opposisjonelle grupper nede, og sÞrge for at ingen partier blir diskriminert. I likhet med HÞyre kan de nemlig, ved en rekke valg framover, vÊre helt avhengige av at smÄpartiene som stÞtter dem ikke mister mandater pga. lovene de sloss for i forrige Ärhundre.
Les mer:
Styringstillegget er ikke et styringstillegg, det er en sperregrense