Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

7 oppslag om

Velkommen til vår side om utjevningsmandater!

Utjevningsmandat-ordningens ukjente begrensninger

Utjevningsmandat-ordningen kan føre til at småpartiene lettere mister mandater

Utjevningsmandat-løsningen vår kan lett føre til at flere av de etablerte småpartiene kan miste et eller flere mandater, ettersom 19 utjevningsmandater er mulig kun ved at 19 av de totalt 169 mandatene ikke er distriktsmandater.

På en måte har vi for få få utjevningsmandater...

Med fem partier like over sperregrensen, slik situasjonen er på målinger i skrivende stund, har vi heller ikke utjevningsmandater nok til å gi alle disse fem partiene det antall utjevningsmandater mandater de bør ha.

...men med flere utjevningsmandater vil småpartiene svekkes ytterligere

Det vil antakelig ikke hjelpe å øke antallet utjevningsmandater til f.eks. 30 – av samme grunn som nevnt i punkt 1. En løsning med 30 utjevningsmandater ville føre til at distriktene ville fått 30 færre distriktsmandater – sammenlignet med en løsning hvor alle var distriktsmandater og utjevningen foregikk på en bedre måte enn i dag. Som vi vet er det flere av de etablerte småpartiene som har det å få ett eller flere distriktsmandater som eneste mulighet (pga. sperregrensen etc).

Siden spesielt høyresiden arbeider intenst med taktisk stemming for å få V over sperregrensen, vil det bli mye vanskeligere for MDG/R å få det antall utjevningsmandater de burde fått dersom KrF/V har okkupert kanskje 12-14 ekstramandater (takket være taktiske stemming). Det omvendte kan selvsagt også skje dersom R, MdG og SV kommer over sperregrensen. Det at mange stemte taktisk i 2017 for å sikre SV over sperregrensen kan ha ført til at MDG plutselig havnet under sperregrensen på valgdagen.  

Les hele artikkelen >>>

Se også:

“I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn”  

Utjevningsmandater

- satt på spissen

Forestill deg følgende, konstruerte  scenario. Det er kun ment som et satt-på-spissen-eksempel for å vise hvor defekt valgloven vår er. Det er så godt som umulig at det følgende kommer til å skje, men det har ingenting å si - i eksemplet brukes to personer som ‘vippepersoner’, men scenarioet hadde vært like meningsløst om det handlet om noen tusen velgere.

Et tenkt scenario

Eksempel-scenarioet foregår i forkant av et viktig Stortingsvalg. I begynnelsen av neste Stortingsperiode skal det tas en avgjørelse som er veldig avgjørende for Norges fremtid. Det har etablert seg en nei-side og en ja-side i debatten om Den Store Saken.

De rødgrønne er på nei-siden, de blå er på ja-siden.

På valgdagen var det en velger som ikke rakk fram til valglokalet i tide, og hans manglende stemme førte til at Venstre akkurat fikk det mandatet de måtte ha for å få utjevningsmandater, og øke sjansen for borgerlig flertall. (Her kunne sperregrensen vært brukt som eksempel, men både arealfaktoren, styringstillegget, fylkesinndelingen og måten utjevningsmandat-ordningen kan alle føre til at en fløy; en ja- eller nei-side i en sak kan få et flertall de ellers ikke ville fått.)

Når et parti kommer over sperregrensene og dermed får 7 ekstramandater, er det 7 færre mandater å fordele på Stortinget. Det gjør der vanskeligere for de andre partiene å få utjevningsmandater; Venstre har jo okkupert 7 av dem. Nå er det jo ikke sånn at et parti komme rover sperregrensen av gangen, men allikevel er det sånn at et parti som får 7 mandater ekstra nødvendigvis betyr at det er 7 færre mandater til rådighet for de andre.

En annen hadde fikk ikke helt bestemt seg for hva han skulle stemme på. Hun slo kron og mynt, og resultatet ble at hun stemte på KrF.

Husk fortsatt at dette er satt helt på spissen, og at det ikke har noen praktisk betydning at det har det: Stemmen til KrF fikk dem over sperregrensen, og dermed fikk de 7 mandater til også.

Et tenkt resultat

Resultatet av at disse to partiene kom inn, begge på Ja-siden ble selvsagt at det ble enda færre utjevningsmandater tilgjengelig. Uansett - Siden V og Krf var så heldige (eller ‘heldige’, kanskje det var velorganisert taktisk stemming med i bildet?) med valgresultatet som de var, ble det umulig for V og MdG å få utjevningsmandater  – de fleste var jo tatt.

MdG og Rødt tapte 7 mandater hver sammenlignet med hvor mange mandater de hadde stemmer til, og dermed ble det 14 nei-stemmer færre til samme sak. Så langt har R ett mandat, MdG har ett, KrF og V har 8 hver - til sammen 18 stemmer.

De resterende 151 mandatene var splittet omtrent midten. 76 er på nei-siden, 75 er på ja-siden. Det er flertall for å stemme nei i Den Store Saken blant velgerne, de rødgrønne fikk flere stemmer enn de blå. For enkelhets skyld sier vi at det i snitt var 17000 velgere blant disse 151 mandatene representerte i snitt 17000 stemmer, og derfor 17000 flere velgere som ville ha Nei i stedet for Ja.

Ja-siden hadde allerede sikret seg 75 mandater/stemmer fra Høyre og Frp, og med 8 fra KrF og 8 Venstre  blir det til sammen 91 stemmer.

Nei-siden hadde sikret seg 76 stemmer fra Ap, Sp og SV, + 1 fra R og 1 fra MdG - til sammen 78 stemmer.

Flertalls-regjeringen vant, sier avisene

Kommentarene i avisene dagen fokuserer på at det er et klart ja-flertall for Saken. 91 mot 78 er en seier med god margin. De skriver til og med om at flertall vant - de hadde jo flere mandater på Stortinget enn de rødgrønne som fikk færrest stemmer. Det ble flere enn ja-stemmer en nei-stemmer - selv om det i utgangspunktet var 17 000 flere som villa ha Nei.

Kan en eller to stemmer utgjøre så stor forskjell?

Nå vil noen helt sikkert si at dette er en søkt/konstruert situasjon, og at det er feil å si et en eller to stemmer kan ha så mye makt - og at man ikke må glemme at selv om det var eller to stemmer ‘på vippen’, var jo de på vippen fordi mange andre hadde stemt likt.

Til det første: dette spesifikke eksemplet var ‘konstruert’, men ikke ‘søkt’, fordi norsk valghistorikk er full av eksempler som viser at det blir flertall for en sak selv om flertallet av velgerene vil noe annet. Når det gjelder dette med at en stemme alene ikke kan ha så mye makt, er det både riktig og galt. Men det som er viktig - og det som er tragisk, er at kombinasjonen av taktisk stemming, tilfeldigheter en valglov bygd over et lurvete etisk grunnlag sørger for at de faktisk pleier å få galt.

Det hele fungerer som et slags omvendt styringstillegg; et ‘styringsfradrag’

Skyldes ikke alt dette bare sperregrensen? Nei, fordi det er ikke sikkert at det var bare sperregrensen som gjorde utslag. Styringstillegget, arealfaktoren, fylkesgrensene og det faktum at utjevningsmandat-ordningen tar distriktsmandater fra distriktene; mandater som kunne gjort stort utslag på avstemminger på Stortinget… alle disse kan bidra til det sandkornet som får en regjering til å velte. Og en stemme bør kunne vippe inn et ekstramandat. Det er ikke det som er problemet, det er to andre forhold: at vi ikke har en valglov som beskytter oss mot at mindretallet vinner regjeringen - og det at feil regjering lett kan få mange mandater ekstra når de vinner. Vi har en slik situasjon i dag, siden de rødgrønne fikk flere tusen stemmer mer, mens de blå fløyen fikk 7 mandater fler enn den rødgrønne.

Ap og Høyre-velgere taper også på denne løsningen

Det at vi får et skjevt/feil utfall av valgresultatet skjer fordi valgloven aktivt, og på mange måter innfører uforutsigbart. Uforutsigbarhet fører til ustabilitet.  Det hander selvsagt ikke bare om at småpartiene diskrimineres: det at de etablerte småpartiene diskrimineres fører til at velgere for de store partiene lider under en dårlig valgordning også . Siden begge fløyer er avhengig av småpartier for å få regjeringsmakt, vil flertallet av velgerne; de som stemmer på de store partiene også rammes av dette. Ap og Sp vil kunne komme til å lide under at de tre småpartiene på den rødgrønne siden komme runder sperregrensen, og H/KrF vil kunne ‘straffes’ dersom Ap ender opp med regjeringen fordi KrF/V kom under f.eks. sperregrensen, eller fordi et av de borgerlige partiene tapte på arealfaktoren, styringstillegget (som også går til den tapende fløy, fordi det ikke er et styringstillegg), eller fordi fylkesgrensene går der det går. Eller, rettere: fordi vi ikke har dobbelt-proporsjonal fordeling.

To stemmer kan utgjøre så stor forskjell, men det er mer sannsynlig at det f.eks. er 7000 velgere som utgjør som sørger for at feil fløy vinner. Men 7000 velgere ville representert mindre en en kvart prosent av velgerne ved siste Stortingsvalg, et tall som ville vært altfor lavt til å få inn et enkeltmandat  selv om vi hadde avskaffet alle paradoksene i valgloven. Hva så om vi dobler til 14000? Fortsatt ikke nok til å få inn et mandat, selv med en god valgordning. 17000 da? Jo, det kan være nok til å få inn ett mandat til, på bekostning av et annet. Men det det bør ikke være nok til at feil fløy vinner og får mange mandater ekstra.

Når 0.6% av velgerne kan sørge for at den tapende fløy vinner – og i tillegg får mange mandater ekstra, fungerer ikke utjevningsmandat-ordningen

169 mandater er 100% av mandatene, dermed står det cirka 0,6% av stemmene, i snitt, bak hver stortingssete.  0.6% av velgerne bår aldri har mer makt enn å kunne påvirke hvem som skal sitte på et av disse setene. Om 0,6 prosent av velgerne får mere makt enn dette, blir nemlig fra de gjenværende 99,4 prosentene diskriminert. Når flertallet/nesten alle blir diskriminert, utjevner ikke utjevningsmandat-ordningen nok.

Jens Stoltenberg kommenterte en gang hvordan noen titalls stemmer i Oppland kunne avgjøre valget, og bl.a. Dagsavisen skrev i 2017 at noen få hundre stemmer kan avgjøre det hele. Flertallet tapte i 2017. Flertallet tapte også i 2009. Og 2005. Perioden fra 2013 er en av de ytterst få periodene vi har hatt siden 1814 hvor regjeringen er basert på partier som representerer et flertall av velgerne. Vi har blitt så vant til en valgordning som fører til overraskende utfall, at det er på tide å innse at dette ikke har med overraskelser å gjøre - men om mangel på en valglov som sikrer oss mot at sånt kan skje.

Utjevningsmandat-ordningen er i konflikt med folkeviljen, grunnloven,  menneskerettserklæringen og normal folkeskikk

Utjevningsmandat-ordningen kan hindre småpartier i å få distriktsmandater. Eller gi helt ulikt antall utjevningsmandater til partier som har nesten identisk antall velgere bak seg. Ordningen kan enkelt ta en rekke mandater fra den ene fløyen og gi til den andre, og dermed direkte forårsake at valgseieren går til feil fløy. Utjevningsmandat-ordningen jevner  ikke ut for alle, den prioriterer fire (Ap/Sp/H/Frp) partier samtidig som den diskriminerer de fem andre (SV/MDG/V/R/KrF). Mikropartiene diskrimineres ikke mer enn de ville blitt 'diskriminert' av den naturlige sperregrensen på cirka 0.6%

Det er lagt spesielt vekt på – både i grunnloven og internasjonale erklæringer –  at alle er like for loven: ingen skal diskrimineres. Og vi er alle tilhengere av 'folkestyre'. Men hva er det egentlig som skulle hindre folket i å styre, eller å bli representert i samsvar med hvor mange som har stemt på hvert av partiene? Selve valgordningen kan forhindre dette, og gjør det – hvert år. Utjevningsmandat-ordningen  kan hindre småpartier i å få distriktsmandater, fordi de alle har ett distriktsmandat mindre enn de ellers ville hatt som er satt av til utjevning for parter som har gjort det bra på landsbases.  Eller den kan gi mange flere utjevningsmandater til ett av småpartiene enn til et av de andre, selv om de har nesten identisk valgresultatat.  Med 4-5 partier rett i nærheten av sperregrensen vil utfallet av at noen få velgere gjøre enorme utslag på mandatfordelingen. Det er hevet over enhver tvil at sperregrensen introduserer en massiv lotterieffekt på hele valgprosessen – vi har et slags valgkaos innebygget i selve valgordningen.  

Les mer om kaos-elementene i valgordningen her

Tilfeldigheter kan  styre, og havne i konflikt med folkeviljen. For eksempel kan et forsinket lokaltog føre til et en velger ikke rekker å stemme i tide, og dermed kan valgseieren ende opp fullstendig annerledes enn den ellers ville ha gjort. Detter er fordi denne ene velgeren (eller, og mer sannsynlig: noen få hundre eller noen få tusen velgere) totalt kan endre stortingsflertallet, og ikke bare med ett mandat – med mange.

Vi er mange som mener at en liten forskjell i valgresultatet aldri bør føre til mer enn en liten endring i valgresultatet. En stemme ekstra til et parti/en fløy må aldri føre til mer dramatiske endringer enn at kun ett stortingssete går til en annen politiker enn om den ene stemmen ikke hadde blitt avgitt. Her representerer vår utjevningsmandat-ordning et stort problem.

Et onde legitimerer ikke et annet onde, og det at det like gjerne kan være Rødt som vinner tombolaen som KrF, er ikke et argument for en dårlig valgordning: det er to argumenter mot den.

Når utjevningsmandat-ordningen og tilfeldigheter (samt taktisk stemming) avgjør stortingsflertallet, blir graden av folkestyre kraftig redusert

Ifølge dagens meningsmåling får KrF 7 mandater med 4% av stemmene, og Venstre får to mandater med 3.9% av stemmene. Her har velgerne, gjennom sine stemmer, faktisk sagt at de vil at Venstre og KrF skal ha så godt som identiske muligheter til å påvirke landets utvikling – men valgloven har bestemt noe annet. Den har bestemt at hvis dette hadde vært et valg, skal KrF få 3,5 ganger så mye makt som Venstre.

Her er det med andre ord en tydelig konflikt mellom 'folkeviljen' og grunnloven på den ene siden; den mandatfordelingen vi ville fått dersom alle faktisk var like for valgloven og ingen ble utsatt for forskjellsbehandling i valgprosessen – og valgloven på den andre siden. Det kunne like gjerne vært Venstre som hadde fått 3.5 ganger så mye makt som KrF. Her har tilfeldigheter enorm makt.

Den matematiske formelen enkel: dersom tilfeldigheter får mer makt, får velgerne mindre makt. Vi kan ikke la tilfeldigheter styre  (mer enn høyst nødvendig) dersom velgerne skal styre.  Jo mer som blir overlatt til tilfeldigheter, til noen få velgere som kan vippe flertallet på Stortinget til noe annet enn det flertallet velgerne vil ha – dess mer redusert er velgernes kontroll over valgresultatet. Hvert mandat på Stortinget har 1/169-dels makt til å påvirke landets utvikling. Om bare to av disse mandatene er feilplassert (enten ikke burde vært der, fordi et annet parti hadde fått dette setet, eller vært der selv om de ikke har stemmer nok til det) reduserer demokratiet med cirka 0.6%. Den store valglov-diskusjonen i 2020 bør handle om vi bør ha en valglov som overlater så mye til tilfeldighetene.

En gjennomgang av valgene siden vi begynte med utjevningsmandat-ordningen i 1989 viser at vi har hatt 126 feilplasserte mandater de siste 8 valgene. Det vil si at 15,75 mandater i snitt har blitt feilplassert ved hvert av disse valgene. Det vil si at – om man bruker et mandat-antall på 169 som utgangspunkt, at nesten 10% av mandatene har blitt feilplassert. Dette må sees i perspektiv at noen har svært bekymret for at et av småpartiene skal komme inn på et mandat og komme i en potensiell vippeposisjon – det at vi har så mange feil-plasseringer ved hvert eneste valg representerer et MYE størreproblem for demokratiet. Med disse bakgrunnstallene, er det ingen grunn til å forundre seg over at Norges valg gjør det så dårlig i en sammenlignning mellom en rekke valg i land som regner seg som demokratiske. Les mer om dette her: Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014: Norge kommer på 124 plass, men valglovutvalgets flertall vil allikevel innføre et ekstra sperregrense .

Vi er mange som mener at en liten forskjell i valgresultatet aldri bør føre til mer enn en liten endring i valgresultatet. F.eks bør en stemme ekstra til et parti/en fløy, aldri føre til mer dramatiske endringer enn at kun ett stortingssete går til en annen politiker enn om den ene stemmen ikke hadde blitt avgitt.

Det største problemet er hverken sperregrensen, styringstillegget eller arealfaktoren: det er at ingen, med hånden på hjertet,  vil hevde at "valgordningen er nøye gjennomtenkt, så selv om det ser kaotisk under valgnatten får vi den regjeringen flertallet av velgerne vil ha." Å komme med en sånn påstand ville vært en blank løgn, for alle som vet litt om vår valgordning vet at resultatet ofte er helt uforutsigbart. Selv de  taktiske velgerne –  de som før hvert valg vil ha en høy sperregrense men som legger en enorm mengde tid i å finne ut hvordan deres egen fløy bypasse denne og vinne valget selv om den andre fløyen har fler stemmer... selv de bommer av og til. Derfor har avisene har vært fulle av oppslag om at "X vant valget selv om Y fikk flest stemmer" siden før noen av oss ble født.  

Det første som bør tas stilling til er om vi faktisk ønsker at tilfeldigheter skal fortsette å ha mye mer makt i et valg enn det som er høyst nødvendig. Valgloven inneholder en stor porsjon med 'villet diskriminering', men så kommer altså tilfeldighetenes diskriminering på toppen av det hele.

Når Venstre og Rødt taper 9 av 13 mandater, betyr det at cirka 69% av deres velgere har en 'stemmerett' som ikke har mer  verdi enn retten til å legge en papirbit i en papirkurv. Den har ingen effekt på valgresultatet i det hele tatt, annet at det kan føre til at en av fløyene mister seieren fordi et støtteparti havnet like under sperregrensen.

Vi har først og fremst å gjøre med en dyp etisk konflikt: med vår valglov har det å ende opp med en regjering som er uenig med flertallet av velgerne nærmest blitt uskreven regel.  Alle disse tallene  i valgloven (4% sperregrense, alfaktor på 1.8, delingstall på 1.4) er forårsaker at vi ender opp med en ikke-proporsjonal fordeling av mandater. Dersom omtrent 3.95% av velgerne vil ha KrF-politikk, og andelen som vil ha Rødt-politikk er omtrent den samme, bør begge disse partiene representeres i omtrent helt lik grad på Stortinget – men her går altså den stygge treenigheten mellom tilfeldigheter, taktisk stemming og en grunnlovs- og minoritets-fiendtlig valglov inn og gir det ene partiet 3.5 ganger så mye makt som det andre. Det kan like gjerne bli KrF som Rødt får 3.5 ganger så mye makt det andre partiet, fordi vi har en valgordning som ikke er rakrygget nok til å si at den fløyen får flest stemmer alltid bør få flest mandater, eller til å si at partier som får  like mange stemmer også bør få  like mange mandater.

Årsaken er antakelig en blanding an beslutnings-vegring og en veldig høy grad av parti-lobbyisme for en valgordning som gir best utfall for hvert av partiene. I tillegg har jo næringslivet også interesser her. De finansierer bl.a. "tankesmien" Civita, som fremmer konservative synspunkter, og det er jo nettopp på høyresiden at det har blitt snakket høyest om å opprettholde eller høyne sperregrensen.  

Hvis valgloven hadde fulgt vårt vedtak om at “ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling”, ville ikke all den forskjellsbehandlingen som valgloven er full av engang eksistert.

KrF vs Rødt: utjevningsmandat-ordningen tar makt fra velgerne og gir den til valgloven

Rødt og KrF har stemt likt i kun 7% av de sakene som har blitt behandlet på Stortinget i år - partiene er blant de mest ulike på Stortinget.  De tilhører også hver sin politiske fløy. Å gi disse to partiene så ulik grad av innflytelse, med omtrent like mange velgere bak seg, er et grovt overgrep mot demokratiet. Skjevheter i valgloven kan ikke legitimeres med at de jo kan skade begge parter mer enn at man kan påstå at det ikke så farlig om bestefar faller i brønnen av og til, for det gjør jo bestemor også. Et onde legitimerer ikke et annet onde, og det at det like gjerne kan være Rødt som vinner tombolaen som KrF, er ikke et argument for en dårlig valgordning: det er to argumenter mot den.

Rødt og KrF har stemt likt i kun 7% av de sakene som har blitt behandlet på Stortinget i år - partiene er blant de mest ulike på Stortinget.  De tilhører også hver sin politiske fløy. Å gi disse to partiene så ulik grad av innflytelse, med omtrent like mange velgere bak seg, er et grovt overgrep mot demokratiet

Nå er det ikke så viktig at én eneste velger kunne ført til at det ikke ble omvendt, men om du befinner deg på høyresiden: prøv å forestille deg at en enkelt velger førte til at Rødt ikke bare fikk ett, men fem mandater mer enn KrF - og dermed førte til rødgrønn regjering med klart fler stemmer enn de borgerlige –  selv om de borgerlige i et imaginært valg  hadde flere stemmer totalt.

Om du befinner deg på den rødgrønne siden: forestill deg at en enkelt eller noen få stemmer ekstra til KrF førte til at vi fikk en borgerlig regjering selv om de rødgrønne hadde flest stemmer. Begge deler blir helt feil, og spesielt feil i et land som ikke har hatt en samlingsregjering eller brede koalisjoner siden andre verdenskrig. Vi tviholder på vårt tøvete prinsipp om at en regjering skal kun bestå av medlemmer fra den ene politiske fløyen.

Dersom tilfeldigheter - eller selve valgloven -  blir tildelt makt til å skape forskyvninger i mandatfordelingen, får velgerne mindre makt.

Rødt og Venstre

Det er to partier som havner på 3.9% i den siste meningsmålingen: Rødt og Venstre. Nærmere en kvart million velgere vil at R eller V skal representere dem. Når man havner under sperregrensen, havner man ofte opp med kun ett mandat - i dette tilfellet får de to hver. De får altså fire mandater tilsammen, men burde hatt omtrent 13. Sperregrensen skal føre til økt styringsdyktighet, men her blir hverken den ene eller andre fløyen hjulpet til å styre. Valgloven fører til at Høyre, som er mer konservativt enn Venstre, får uforholdsmessig mye innflytelse, og til at Ap, som er mer konservativt enn Rødt gjør det samme. H og Ap skal selvsagt ha mye mer innflytelse enn Venstre og Rødt, fordi de er fler, men rett skal være rett:  ingen skal forskjellsbehandles, og dermed må alle velgere representeres i like stor grad.  Vi får en høyredreining i begge tilfeller, og lavere fokus på bl.a. miljøsaker som et resultat av valgloven denne gangen, noe vi også har gjort ved mange valg  – selv de valgene der venstresiden har vunnet selv om høyresiden fikk flest stemmer.  Men først og fremst:  det å ta mandater fra noen partier og øke antallet mandater til andre partier jo er stikk i strid både grunnloven og med normal folkeskikk.

UTJEVNINGSMANDATER, SATT PÅ SPISSEN     Utjevningsmandat-ordningens konflikt med folkeviljen, grunnloven,  menneskeretts-erklæringen og normal folkeskikk     UTJEVNINGSMANDATER, ENKELT FORKLART Utjevningsmandater – tre ukjente begrensninger MER OM UTJEVNINGSMANDATER Jekyll, Hyde og utjevningsmandat-ordningen VELKOMMEN TIL VÅR SIDE OM UTJEVNINGSMANDATER!

JEKYLL, HYDE OG UTJEVNINGSMANDAT-ORDNINGEN FORTSETTELSE

På grunn av vår utjevningsmandat-ordning mister norske valgdistrikt et distriktsmandat hver - sammenlignet med en løsning der alle representantene var distriktsmandater. Hvert fylke har ett utjevningsmandat, og dette mandatet kommer altså ikke til å representere fylket fordi hun/han er folkevalgt i sitt område. Én lokalpolitiker blir ‘skjøvet ut’ av en annen lokal-politiker; en som kommer fra et helt annet parti – et parti som ikke har så mye støtte lokalt, men som har det et annet sted. I et intervju i 2005 var valgforskerne Anders Todal Jenssen og Frank Aarebrot* klare på at "mange velgere risikerer hakeslepp når de ser hvilket parti som stikker av med deres fylkes utjevningsmandat". Aarebrot, kjent for å sette ting litt på spissen, mente at i ‘ugudelige Finnmark kunne KrF komme inn med 30 stemmer’, og beskrev situasjonen som en slags russisk rulett. Med den nye ordningen (som vi har fortsatt) er det nemlig svært tilfeldig hvor i landet partiene får inn sine utjevningsmandater. Den nåværende løsningen fører til at de minste partiene får sine utjevningsmandater fra de minste fylkene – men flere av de fem etablerte småpartiene gjør det jo best i store byer. Hvis R og MDG kommer over sperregrensen ved neste valg, kan de risikere at de ikke får inn sine Oslo- eller Bergen-politikere: de utjevningsmandatene kommer nok til å gå til de største partiene.

Kombinasjonen av styringstillegg og utjevningsmandat fungerer ikke slik at den hjelper de minste partiene å komme inn. Den virker ofte omvendt, av flere grunner.

La oss si at et fylke får totalt 6 mandater, og at Venstre har havnet under sperregrensen – men totalt har fått så mange stemmer at de egentlig burde fått f.eks. 7 mandater på landsbasis. Venstre har fått nok stemmer i dette fylket til å sikre seg et distriktsmandat – eller rettere: de ville fått et distrikts-mandat dersom et av distriktetes mandater ikke var holdt av til å representere noe annet enn lokale parti-preferanser. Vår nåværende måte å utjevne på ødelegger mulighetene for proporsjonal representasjon på flere måter.

Grensene mellom valgdistriktene fungerer også som  ‘sperregrenser’ Får et fylke 6 mandater, sier det seg selv at en del partier ikke vil bli representert fra dette fylket i det hele tatt. Dette rammer små og middels store partier over hele landet. Og får man 5 mandater i stedet for 6 (på grunn av utjevningsmandat-ordningen), blir det enda vanskeligere for mange av partiene fra det fylket å bli representert.

Det er er ikke like greit at et parti blir valgt inn som utjevningsmandat som at det blir valgt inn som distrikts-mandat, av flere grunner. Noen av dem er nevnt øverst på vår utjevningsmandat-side. Distriktsmandatene kan komme inn på Stortinget uten å hindres av sperregrensen eller styringstillegget, og er derfor viktige for partier som risikerer å bli sterkt under-representert på grunn av ulike hindre og sperrer i valgloven. Mange blir overrasket morgenen etter valgnatten, for da begynner konturene av mr. Hyde å bli mer tydelige. Mange velgere oppdager at det ikke ble så mange mandater til deres favorittparti allikevel, fordi en finurlig kombinasjon av valglov-elementer gjør det vanskelig for de partiene som mest av alle ville dratt nytte av utjevningsordningen. Systemet er så finurlig laget, at selv om man hadde fjernet flere av hindrene i valgloven, ville diskrimineringen av flere av de fem minste etablerte partiene fortsette – samtidig som ekstramandater ville gå til flere av de fire største. Resultatet av alt dette er at Norge er at land med en mye lavere grad av proporsjonalitet enn f.eks. Danmark.

Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014 – Norge på 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense >>>

Dagens utjevningsmandat-ordning er også en sperregrense

I utgangspunktet har vi fire ‘sperrer’; fire ordninger som hindrer at problemer vi har hatt med valgordningen (og debattert) siden 1919 ikke har blitt løst. Disse ordningene er:

• Fylkesgrensene (mangel på dobbelt-proporsjonal fordeling, favorisering av store partier)

• Styringstillegget (styringstillegget er ikke et styringstillegg, det er en sperregrense som også favoriserer store partier på bekostning av de etablerte småpartiene)

• Arealfaktoren (favorisering av områder som er tynt befolket, men mye ødemark og Senterparti-velgere, diskriminerer av områder det det bor mange velgere)

• Sperregrensen (diskriminering av partier som vaker mellom rundt 2% og 6%, inkludert flere av våre eldste partier (mer favorisering av store partier).

Selve utjevningsmandat-ordningen fungerer også som en  sperregrense; et viktig hinder, av årsakene som ble forklart over. Det å reserve et mandat i hvert distrikt til å skulle representere holdninger som ikke har støtte lokalt er i seg selv en dårlig løsning, og i tillegg gjør denne løsningen det enda vanskeligere for dette distriktet å bli godt representert på sine egne premisser. Vi vil få mer og bedre utjevning om vi fjerner årsaken til all skjev-fordelingen vi ser i det nåværende valgsystemet. 

Utjevningsmandat-ordningen reduserer graden av lokal påvirkningskraft 

Når et tynt befolket distrikt (f.eks. Finnmark) skal representeres av en person som faktisk ikke er ‘valgt av folket’, blir graden av desentralisering lavere: det er jo ikke de lokale velgerne som avgjør hvilket parti som får sistemandatet derfra. Utjevningsmandatet som har blitt definert av andre enn de som bor der (av en kalkuleringsmetode som burde vært avskaffet for lenge siden) har kanskje bare fått 900 stemmer lokalt, ønsker å fremme holdninger som lokalbefolkningen er lite opptatt av, og skal gjøre det fordi et regjeringen har bestemt at et parti som kanskje er populært i Oslo skal representeres av en politiker fra Finnmark; en som kanskje ikke har så mye erfaring som den politikeren fra samme parti som burde ha kommet inn fra et område hvor dette partiet står sterkt. Dette vil både dette partiet, begge de involverte fylkene og den generelle ‘graden av demokrati’ tape på. Dette mandatet er egentlig ikke folkevalgt, det er valgt av en matematisk formel laget av en kar som døde i 1950 - og saken blir ikke bedre av at vi bruker en modifisert versjon av Sainte-Lagüe-metoden som skaper manglende proporsjonalitet mellom mandatfordelingen og valgresultatet. Vi liker å regne oss som et land med proporsjonal representasjon, men dette er ikke proporsjonal representasjon, og slett ikke dobbelt-proporsjonal fordeling - det er kvintuppel-disproporsjonal mandatfordeling. Hele situasjonen blir selvsagt forverret av det faktum at ingen av de fem hovedhindrene for proporsjonalitet i valglovet har blitt utarbeidet for å fungere godt sammen. Se ‘Valgloven og cocktail-effekten’ 

Det er ingen som kan forutsi hvordan kombinasjonen av sperregrensen, grensene mellom valgdistriktene, styringstillegget. utjevningsmandat-ordningen og arealfaktoren slår ut – valgnatten og de nærmeste dagene har blitt redusert til et slags realityshow som handler om hvem som skal ut. De siste, viktige detaljene som definerer valgutfallet avgjøres av tilfeldigheter, uforutsigbarhet, spekulativ taktisk stemming og en valglov som hovedsakelig består av fire svake hovedelementer kombinert med en utjevnings-ordning som ikke utjevner.

TV-kommentatorene snakker ivrig om hvor spennende dette er, men det burde ikke vært spennende - ikke på den måten. Det burde vært spennende på en måte hvor vi allikevel var trygg på at uansett hvem som vant valget, var det den fløyen som de fleste velgerne ville at skulle vinne. Det er nesten omvendt, og vi har nesten aldri hatt en regjering hvor partiet/partiene i den representerer minst 50% av velgerne. 

Her er noen få foreløpige eksempler som illustrerer denne problematikken 

I 2005 var det Venstre som fikk et utjevningsmandat fra Finnmark, selv om dette mandatet bare hadde fått 2.2% av Finnmarks-stemmene. Høyre hadde dette året over 9% av stemmene i Finnmark, og både KrF og Sp hadde mer enn dobbelt så mange velgere som Venstre. 

Rødt fikk cirka 4% i Oslo i 2009. I en slik situasjon vil kombinasjonen av utjevningsmandat-ordningen og styringstillegget (og sperregrensen, selvsagt, som også er en del av utjevnings-ordningen) lett føre til at et av de etablerte småpartiene (partier som til sammen representerer omtrent hver femte velger) mister et mandat – og dermed ender opp hverken med utjevningsmandat eller distrikts-mandat. Oslo-utjevningsmandatet gikk til Høyre i 2009. 

Skal man f.eks. doble antallet utjevningsmandater, vil vi få 19 færre distriktsmandater. Da vil det bli enda vanskeligere for småpartiene å få distriktsmandater, selvsagt - det vil kun være 131 av dem igjen, fordelt på hele landet. Det kan bety at V, KrF, R og MdG kan risikere å få ganske mange stemmer på landsbasis, men havne under sperregrensen så de ikke får utjevningsmandater - og heller ikke får noen distriktsmandater, som jo har det fortrinn at de ikke hindres av styringstillegg og sperregrense.

Mange av Rødt-velgerne ville nok foretrukket SV som et andrevalg, men vår valglov tillater ikke sekundærvalg, og listesamarbeid ved stortingsvalg ble også forbudt da utjevningsmandat-ordningen ble innført i 1989. Oslo-utjevningsmandatet gikk til Høyre. 

I 2017 var MdG nær ved å få sistemandatet i Akershus, Rasmus Hansson. Men dette mandatet var reservert til å være et utjevningsmandat, og gikk til Høyre. Høyre endte opp med å få flere stemmer på landsbasis på grunn av de mange faktorene i valgloven som favoriserer store partier, delvis fordi de fikk seg et utjevningsmandat i Akershus. De fleste utjevningsmandatene ved dette valget gikk til partier som endre opp med å få flere mandater enn de hadde stemmer til.

Vi må ha en løsning som fører til at partier blir representert fra fylker der de har mye støtte, og unngå at distrikter blir representert av politikere som har fått få stemmer (prosentvis, sammenlignet med andre fra samme distrikt), og ikke minst - en som ikke gjør det enda vanskeligere for etablerte småpartier å bli representert i samsvar med stemmeprosenten de fikk ved siste valg. Alle de fem hoved-hindrene i valgloven kan føre til skjevfordeling, og sluttresultatet vet vi jo hva blir: et Storting som ikke stemmer proporsjonalt verken når det gjelder parti- eller distrikts-representasjon. 

Flere utjevningsmandater?

Noen medlemmer av småpartier ønsker flere utjevningsmandater – kanskje til og med mange fler. Samtidig sies det at det ikke er plass til flere representanter enn 169 i Stortingssalen. For å få flere utjevningsmandater, må man derfor fjerne enda fler distriktsmandater. Skal man f.eks. doble antallet utjevningsmandater, vil vi få 19 færre distriktsmandater. Da vil det bli enda vanskeligere for småpartiene å få distriktsmandater, selvsagt - det vil kun være 131 av dem igjen, fordelt på hele landet. Det kan bety at V, KrF, R og MdG kan risikere å få ganske mange stemmer på landsbasis, men havne under sperregrensen så de ikke får utjevningsmandater - og heller ikke får noen distriktsmandater, som jo har det fortrinn at de ikke hindres av styringstillegg og sperregrense.  

*Slik Aarebrot ble sitert den gangen, skal han ha sagt at "De minste fylkene vil ikke ha noen innflytelse med hvem som representerer dem", men det må være et feilsitat – Aarebrot visste godt at de ville ha innvirking på hvilke distriktsrepresentanter som skulle representere dem - det er kun utjevningsmandatet som beregnes ut fra prosentandelen stemmer på landsbasis. Bernt Aardal skrev en kommentar til Aarebrots utspill den gang, med en ingress hvor det sto "Den nye valgordningen representerer ikke noe demokratisk problem", men det er jo ikke  sikkert at han har skrevet ingressen selv heller. Kanskje endringen som ble gjennomført i 1989 var det beste de kunne komme opp med den gangen, men løsningen var langt fra perfekt - midt i en tid hvor prinsippet om "one man, one voice" ble diskutert blant valgforskere i mange land.

Se også:

67-års-jubileum for det offentliges selvkritikk av valgordningen

Valgloven og 'cocktail-effekten'

Ville du bare ha begrepet utjevningsmandater, enkelt forklart? Se vår valglov-ordliste!

Her er en del av det du kan se på vår "Les mer"-side:

MER OM UTJEVNINGSMANDATER

#utjevningsmandat #1

"Men man må ha minst 4% av stemmene for å nyte godt av ordningen med utjevningsmandater, med det resultatet at hundretusener av velgere kan ende opp med null uttelling for stemmene sine. Argumentene for denne ordningen har vært å holde ekstremist-partier nede, gjøre det lettere å styre landet, og å unngå 'fragmentering' - hvilket refererer til oppdeling av større partier i småpartier. Om man ser på ferske meningsmålinger og de siste valgene, viser det seg i praksis at de partiene som rammes av sperregrensen hverken er ekstremister eller resultat av nye oppdelinger av eksisterende partier."

Fra Vår udemokratiske valgordning

#utjevningsmandat #2

"Styringstillegget benyttes kun når fordelingen av utjevningsmandatene skal beregnes. I følge valgdirektoratet er hensikten med utjevningsmandatene å utligne eventuelle skjevheter i representasjonen etter at distriktsmandatene er fordelt, men på grunn av styringstillegget (deletallet på 1.4) legger altså  utjevningsmandat-ordningen i Norge inn en diskriminering av politiske partier i denne prosessen. Ordningen som skal utligne skjevheter introduserer med andre ord skjevheter. I tillegg er fungerer utjevningsmandat-ordningen slik at en del partier som kunne fått distriktsmandater lokalt (det er ikke sperregrense på distriktsmandater), mister denne muligheten i og med at en del av distriktsmandatene har blitt erstattet av utjevningsmandater. På toppen av det hele ender man ofte med at utjevningsmandatene hentes fra valgdistrikt der partiet de representerer har svært liten støtte"

Fra Viktigheten av å fjerne det såkalte styringstillegget helt

#utjevningsmandat #3

"I Norge bruker vi den i forbindelse med utjevningsmandat-ordningen, slik at fordelingen av disse ekstra-mandatene lettere går til de største partiene. Dette bør sees i sammenheng med at både sperregrensen og fylkesinndelingen, slik vi forholder oss til den, følger samme prinsipp: de største partiene kommer best ut.  Man kunne godt ha gitt det antall mandater man bestemmer seg for til et hvilket som helst fylke/fylker, og deretter utjevne sluttresultatet ved å sørge for at den landsomfattende fordelingen av mandater stemmer, partimessig, med hvor mange stemmer hvert parti fikk under valget. Dette kalles dobbelt-proporsjonal fordeling."

Fra 'Styringstillegg' og mindretallsregjering* er en usedvanlig dårlig kombinasjon

#utjevningsmandat #4

"Det at alle fylker, uansett folketall, får ett utjevningsmandat har også en diskriminerende funksjon. De folkerike fylkene taper på på dette, siden dette øker andelen stemmer fra distrikter der det ikke er så mange velgere. Dette kommer i tillegg til at de største fylkene allerede har gitt fra seg mandater på grunn av det såkalte arealtillegget. Og når store fylker gir fra seg 7 mandater og andre fylker får 7 ekstra, blir resultatet ikke 7, men 14 ekstrastemmer til ‘vinnerne’ av denne ordningen. Oslo og Akershus har gitt fra seg to mandater hver, og Rogaland, Hordaland og lille Vestfold har gitt fra seg ett hver.

Utjevningsmandater beregnes med et innbakt styringstillegg som favoriserer de store partiene. Både sperregrensen, fylkesgrensene og styringstilleget holder politiske minoriteter nede. Siden 19 av mandatene - altså utjevningsmandatene på Stortinget (alle fylker får ett hver) jo er fritatt fra en proporsjonal fordeling (pga 1.4-faktoren) – vil dette nødvendigvis forårsake enda mer fordreining av valgresultatet; en mindre proporsjonal fordeling av mandatene.

Dersom det siste tilgjengelige mandatet i et fylke ellers kunne ha vært brukt til å representere distriktet, ville distriktet blitt bedre representert enn med dagens løsning, som i en god del tilfeller sørger for at den gjengen fylkene sender fra seg til Stortinget også består av mandater som nesten ikke har fått stemmer ved valget i det hele tatt. Et par partier har fått kun ett eneste mandat hver på landsbasis, selv med henholdsvis cirka 95000 og 71000 stemmer, mens vi pga dagens utjevningsmandat-ordning flere ganger har sett politikere komme inn på Stortinget med rundt 1000 stemmer eller mindre. Og det er klart vi må ha inn politikere fra fylker med få folk bak seg, men vi må løse dette på best mulig måte. Mange mener at valgloven ofte har gått for en av de dårligste måtene å løse problemer på, både mht. sperregrense, utjevningsmandater og fylkesfordeling."

#utjevningsmandat #5

"Arealtillegget - altså det at man på sett og vis gir mange ekstrastemmer til fylker hvor det er mye fjell, skog, skog og øyer (!) er et direkte hinder for at velgere flest skal bli proporsjonalt representert på Stortinget. ‘Giverfylkene’ (de som gir fra seg 7 mandater) får nemlig også et mandat: et utjevningsmandat, som alle andre fylker. Alt det virker til en viss grad som det bare er dårlig planlagt, men utfallet av alle skjevhetene i valgordningen er stort sett den samme: den motarbeider småpartier og favoriserer store.

Hva er så resultatet av at disse fylkene gir fra seg minst ett mandat, og deretter også får et mandat? Svar: Redusert grad av demokrati. Småfylker kan som nevnt få inn utjevningsmandater som skal representere dem, men som ikke har særlig mye støtte i lokalmiljøet. Både giver-fylkene og mottaker-fylkene rammes her (sammenlignet med om alle 169 mandater var distriktsmandater). Så - ikke bare mister fylker representanter de ideelt sende kunne få inn på Stortinget fordi et av dem er reservert utjevningsmandat-ordningen, men de får også inn et mandat som ikke stemmer med det lokale valgresultatet. Ikke misforstå: de kommer ikke inn et mandat fra et annet distrikt. Men de må sende et mandat til Stortinget som er basert på hva folk i andre distrikter ønsker. Oslo mistet f eks et Ap-mandat sist, det fikk Høyre siden de hadde krav å utjevningsmandat."  

Fra De fire sperregrensene

#utjevningsmandat #6

I stedet for å prøve å 'reparere' svakhetene i valgloven, bør vi fjerne behovet for utjevning så langt det er mulig ved å fjerne så menge som mulig av de elementene i valgloven som forårsaker skjev mandatfordeling: det at noen stemmer ikke gjør utslag på valgresultatet i det hele tatt, mens andre stemmer har veldig ulik grad av påvirkningskraft, avhengig av hvor man bor og hvilket parti man stemmer på.

Etter et lokalvalg i Sveits for en tid tilbake var det en velger som gikk til søksmål – fordi den daværende valgloven var et brudd på på hans lovfestede rett til lik stemmerett. Hans stemme hadde selvsagt blitt telt opp sammen med  de andre stemmene, men den hadde overhodet ingen effekt på valgresultatet - akkurat som mange opplever ved norske Stortingsvalg.

Han vant saken (se opp, norske domstoler!). I desember 2002 slo retten fast at myndighetene var pålagt å finne en løsning på problemet med at ikke alle innleverte stemmer er med på å påvirke valgresultatet.

Har man lovfestet at loven er lik for alle – og at man ikke skal ha diskriminering – må man jo ha en valglov som sørger for at alle stemmer har effekt på valgresultatet; like stor effekt til og med. Etter søksmålet i Sveits utarbeidet den matematikk-professoren Friedrich Pukelsheim  en løsning som sørget for at både partiene og distriktene blir proporsjonalt representert. Distriktene kan bli proporsjonalt representert enten med folketallet i hvert distrikt, eller med et vedtak om hvor mange representanter dette fylket skal ha, og partiene må bli fordelt i samsvar med andel stemmer de fikk ved valget.

Det viktige er at at man tar hensyn til to parametre på en gang - og sørger for at begge blir like mye tatt hensyn til, derav begrepet 'dobbelt-proporsjonal' fordeling. En løsning som fører til at  partiene blir representert i samsvar med valgresultatet eliminerer behovet for utjevningsmandater.

Fra Slik ble sveitsiske myndigheter dømt til å endre en valgordning fordi en velger gikk til søksmål. Hans stemme gjorde nemlig ikke utslag på valgresultatet

Litt om hva andre har skrevet:

Innspill til valglovutvalget (fra Venstre)

En tredje svakhet med dagens valgsystem er metoden for å fordele utjevnings-mandater. Her regner man først ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha, og etter dette fordeles ett mandat om gangen. Når de første utjevningsmandatene fordeles, er det mange valgdistrikter å velge mellom, og metoden fordeler utjevningsmandatet uten at det strider mot det lokale resultatet i distriktet. Men når de siste mandatene fordeles, gjenstår det bare noen få aktuelle valgdistrikter, og man risikerer at et parti blir tildelt et utjevningsmandat i et fylke hvor det har relativt lav oppslutning.

Som et eksempel ble de fire siste utjevningsmandatene i 2005 tildelt Venstre i valgdistrikter der partiet hadde lavere oppslutning enn andre partier som verken ble tildelt et distriktsmandat eller et utjevningsmandat. (Se tabell.) Det siste utjevningsmandatet ble tildelt Venstre i Finnmark, der partiet kun hadde 2,2 % oppslutning. Et slikt utfall er uheldig både for det aktuelle partiet og det aktuelle fylket, og valgsystemet burde søke å unngå slike ekstreme utfall.

Eksempel på hvordan utjevningsmandatene fordeles på partier og fylker med den nye valgordningen (2009)

Utjevningsmandat-ordningen er diskriminerende:

Ny valgordning mer urettferdig (2004)

"De nye reglene for utjevningsmandatene gjør at de små partienes mandater vil bli fordelt på de små fylkene. Dermed kan man få representanter fra fylkene som ligger langt ned på listen over de som har fått flest stemmer i sitt fylke, sier Aarebrot.

- La oss si at Sogn og Fjordane fylke får ett av de siste utjevningsmandatene. Samtidig har RV klart å komme seg over sperregrensen og skal ha en representant inn. Dermed kan en RV-politiker som nesten ikke har fått stemmer i Sogn og Fjordane bli valgt inn for å representere fylket, forklarer Aarebrot."

Kommentar: I tillegg vil et lite parti risikere å miste distriktsmandater pga. utjevningsmandat-ordningen, ettersom noen av fylkes-mandatene nå er reservert til å fungere som utjevningsmandater for andre fylker. Ordningen er laget slik at småpartier lett kan miste mandater som blir erstattet av mandater fra partier som allerede har for mange på landsbasis. Småpartiene lider under utjevningsmandat-ordningen på flere måter: de vil kunne komme til å representeres av mandater fra fylker der de har liten støtte, de kan miste mandater, de vil komme dårligere ut av 'utjevningen' ved at sperregrensen som jo er en del av utjevnings-ordningen, og det samme gjelder styringstillegget. Utjevningsmandat-ordningen er en kombinasjon av diskrimineringende ordninger pakket inn i noe som i utgangspunktet låter som en kun utjevnende ordning. Om utjevningsmandat-ordningen i 2004 var mer eller mindre diskriminerende enn den forrige er forsåvidt ikke så interessant i dag (2019), men den er fortsatt slik at vi er langt fra at alle skal ha lik og reell stemmerett.

Er der virkelig ingen argumenter for at ændre det kommunale valgsystem? (Om Pukelsheim m.m.)

De ubegripelige utjevningsmandatene

Utjevningsmandater, styringstillegg og sperregrense

Du finner mer om hva andre har skrevet om utjevningsmandater og utjevningsmandat-ordningen her.

Se også Blogg om valgloven, Sperregrensen, Styringstillegget, og Valglov-ordliste