Rødt og valgordningen
Om sperregrenser, valgdistrikt og arealfaktor
3. mars 2021
For noen år siden gikk Rødts daværende leder ut med et forslag om å sette ned sperregrensen til 2%, eller aller helst fjerne den helt. Under en avstemning i inneværende valglovutvalg stemte Rødts representant for å sette sperregrensen ned til 3%, men det var nok fordi alternativene i avstemningen var å opprettholde dagens høye sperregrense på 4%, eller øke den til 5%.
Det er flere partier som for tiden diskuterer sitt forhold til sperregrensen og valgordningen generelt, og hva Rødts nåværende politikk er på dette området er muligens også under revurdering – som nok er lurt.
Rødt har tidligere vært tilhengere av å i praksis fjerne styringstillegget, øke antallet utjevningsmandater og opprettholde arealfaktoren – i tillegg til at de har villet ha flere utjevningsmandater. Styringstillegget må selvsagt avskaffes – det handler kun om favorisering av store partier på bekostning av småpartienes mandatantall, og er i konflikt med grunnloven. Men å øke antallet utjevningsmandater ville nok blitt en blandet fornøyelse for Rødt, ettersom et økt antall utjevningsmandater betyr et redusert antall distriktsmandater (det sier at det ikke er plass til flere enn 169 seter på Stortinget), og hittil har Rødt kun fått distriktsmandater.
Se også:
Utjevningsmandater og utjevningsmandat-ordningens mange svakheter
Flere partier har basert sitt syn på valgloven på en av og til overdreven optimisme om at de nok snart/fortsatt er et ganske stort parti – noe flere av dem har tapt stort på. Rødt er ikke sikret noen plass over den nåværende sperregrensen på 4%, og har også vært under tre-tallet på flere ganske ferske meningsmålinger. Utjevningsmandat-ordningen favoriserer store partier. Ved 2017-valget gikk de aller fleste utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få flere mandater enn de hadde stemmer til, og ikke til å utjevne for de fire minste partiene på Stortinget.
Her kan småpartier generelt/Rødt havne i flere feller på en gang. En av dem handler om at de kan få gjennomslag for noen av sine (tidligere) synspunkter, som f.eks. å opprettholde arealfaktoren og å øke antall utjevningsmandater. Men hva om de ikke får gjennomslag for en så lav sperregrense at den ikke stenger ute mandater for noen av de etablerte småpartiene? De har alle vært nedom 2-tallet på meningsmålinger de siste månedene.
Det er også en potensiell risiko for at Rødt overser fylkesgrensenes makt. Det er en grunn til at Rødt aldri har fått mandater unntagen fra Oslo, og det er at Rødt-velgere fra andre steder enn Oslo i praksis ikke har hatt stemmerett. I Oslo er det lettere å få distriktsmandater enn andre steder, fordi Oslo har hatt rundt 20 mandater totalt.
Med ni partier på Stortinget og valgkretser/fylker med mindre enn 9 representanter, sier det seg selv at alle ikke kommer inn – selv om de gjør gode valg. Det er dessuten mer sannsynlig at de største får flere mandater (i de fleste fylkene) enn at småpartier får ett. Fylkesgrensene er en av de viktigste sperregrensene vi har.
Se også: Fylkesgrensene er sperregrenser
Danmark har omtrent samme folketall og mandatantall i Folketinget som oss, men de har 40 utjevningsmandater, og en sperregrense på 2%. En av de viktigste forskjellene på Norge og Danmarks valgordning er imidlertid en annen, som handler om kriteriene for å bli med i konkurransen om utjevningsmandater. I Danmark og en del andre land er nemlig det å ha fått et distriktsmandat i seg selv nok til å bli med i kampen om utjevningsmandatene. Med en slik ordning ville et parti som Rødt, i Norge, få utjevningsmandater selv om de ikke havner over sperregrensen.
Sverige har også bedre løsninger enn oss. Der utjevner de i begge retninger, så det er ikke bare snakk om å tildele flere mandater til de som har fått for få (eller mener de har krav på flere mandater, selv om de har fått det antall mandater som stemme-mengden tilsier), man utjevner også nedover.
Det burde ikke være sånn at et parti som allerede har fått det antall mandater som stemmeprosenten tilsier får utjevningsmandater i tillegg. Den svenske løsningen med å jevne ut både oppover og nedover er mye bedre enn vår. Ideen om å kombinere elementer i valgloven som skaper skjev mandatfordeling med å ha en ordning som på klønete vis utjevner for disse skjevheten er optimal. Den optimale løsningen er å fjerne behovet for å utjevne, og da er det spesielt ett område som kan forbedres: vi må først og fremst sørge for at alle partier får det antall mandater de har stemmer nok nok til, og deretter fordele de på distriktene på en mest mulig rettferdig måte.
Dagens løsning er omvendt: man fastsetter først et antall mandater til hvert distrikt, slik at distrikts-fordelingen alltid stemmer, men lar det være så som så med om den nasjonale mandatfordelingen stemmer med valgprosenten til hvert parti. Disse to proporsjonene (riktig antall mandater til hvert valgdistrikt/riktig antall mandater til hvert parti) kan kombineres på en god og enkel måte som aldri fører til at partibalansen på Stortinget er i konflikt med hvordan velgerne har stemt.
Arealfaktoren er en misforstått og feilslått ordning. Her er et kort utdrag av et intervju med en statsviter i Dagbladet, fra like etter forrige valg:
“– Hvordan kunne man sikret seg mot en situasjon der flest stemmer ikke fører til flest mandater?
– Vi kunne f.eks. hatt hele landet som én valgkrets, men da ville ingen finnmarkinger ha kommet inn på tinget.”
Kan det være at Rødts tidligere politikk på dette området ‘lider’ av den samme misforståelsen? Det å fordele mandatene helt i henhold til valgresultatet kan godt kombineres med å vedta at Finnmark skal ha f.eks 4 eller 5 mandater selv om de bare har innbyggere nok til to, eller med at alle fylker skal ha minst 4 mandater, slik valglovutvalgets flertall nå går for.
Fra valglovutvalgets rapport: “Den norske ordningen med et stort innslag av areal i mandatberegningen er et særtilfelle. Sverige fordeler mandater mellom valgdistrikter kun basert på innbyggertall, mens Danmark i tillegg har en lav arealfaktor som gir små utslag”.
Se også: Arealfaktoren
Det er heller ikke noe problem at landbruksfylker får ett mandat for mye eller to, dersom flertallet ønsker en slik ordning, men det må ikke være en løsning som forstyrrer parti-balansen. Flertallet i landbruks-distriktene stemmer jo faktisk ikke på Sp, og de som stemmer på noe annet enn Sp (de fleste) vil ikke ha en ordning der de skal brukes som et alibi for flere Sp-mandater på tinget. Og igjen; dette kan kombineres med et hvilket som helst antall mandater til hvert fylke/distrikt.
Det store spørsmålet: Fylke vs. valgdistrikt
Det er viktig ikke bare med nok mandater fra hvert av de nye fylkene, om de opprettholdes, men også fra hvert av de gamle fylkene. Dette kan løses på minst tre måter:
A) Vi opprettholder vi de gamle fylkene som valgdistrikt, enten de nye fylkene består eller ei
B) Vi ignorer de gamle fylkene, og lar de nye fylkene fungere som valgdistrikt på samme måte som de har vært tidligere. Det innbærer lavere lokal sperregrensen, men man risikerer under-representasjon av mandater fra de gamle (og mindre) fylkene
C) Vi baserer valgkretsene på de nye fylkesgrensene, slik at diskrimineringen av småpartiene reduseres, men pålegger de nye fylkene å sørge for at hvert av de gamle fylkene blir representert med et visst antall mandater. Da får man både lavere lokal sperregrense og ivaretakelse av de gamle fylkenes behov for å bli representert.
Det er et viktig problem knyttet til A – den løsningen opprettholder nemlig dagens problem med at det er så og si umulig for de minste Stortingspartiene å komme inn fra andre fylker enn de aller største. Dette gjelder spesielt for småpartier under sperregrensen: de får jo kanskje ingen andre mandater enn distriktsmandater.
B er også problematisk, siden den løsningen kan bety at mange distrikter ikke blir representert på Stortinget i det hele tatt, eller blir kraftig under-representert.
C ser ut til å være den beste løsningen for småpartiene, og dermed også for de største partiene – ettersom de ofte er avhengige av at deres mindre støttepartier ikke blir underrepresentert på Stortinget.
Parti-representantene i valglovutvalget var som sagt fristilt og representerte ikke nødvendigvis sine partiers offisielle standpunkt. Men det er allikevel verdt å merke seg at Rødts representant, Thomas Nygreen, stemte annerledes enn det man ville anta at et parti med stor interesse for å ivareta Rødts og andre småpartiers mulighet til å få en rettferdig reservasjon på Stortinget (og selvsagt kombinere dette med å ivareta distriktenes/de gamle fylkenes interesser. Det vil som sagt bli letter for minoritets-partier å bli representert i store valgkretser: I Viken, f.eks., ville man fått hele 38 mandater og dermed lavere ‘lokal sperregrense’ enn med en ordning som minner mer om dagens diskriminerende løsning.
Flertallet i utvalget – Anders Anundsen (FrP), Dag Arne Christensen (U*), Johan Giertsen (Høyre), Anne Grimsrud (Senterpartiet), Hagen (U), Thomas Nygreen (Rødt), Ørnulf Røhnebæk (leder i utvalget), Sigrid Stokstad (U), Bjørg Tørresdal (KrF) og Kari Aarnes (U) mener dagens valgdistrikts-inndeling med 19 valgdistrikter bør videreføres – i følge utvalgets rapport. (*U=Uavhengig)
Dette er den ordningen som gir høyest lokal sperregrense – og dermed skaper flest problemer for småpartiene. Som forklart i C, over, kan man kombinere en slik løsning med en sikring av de gamle fylkenes representasjon, men det går ikke fram av rapporten om dette er noe som ble vurdert å stemme over – så det kan være at Nygreen stemte for de gamle fylkene enten fordi han var opptatt av å desentralisere makt og opprettholde de små fylkene generelt, eller fordi det rett og slett ikke var en opsjon for å stemme for det vi over har omtalt som løsning C.
Om Rødt fortsatt er tilhengere av arealfaktoren er uvisst – deres forsvar for den gamle arealfaktoren ble uttrykt før et forslag til en løsning med minste-antall kandidater til alle fylker ble lagt på bordet. Flertallet i valglovutvalget vil erstatte arealfaktoren med en løsning der hvert av de gamle fylkene blir sett på som valgdistrikt, kombinert med et garantert mandatantall til hvert av disse valgdistriktene. Dette er en løsning som vil lønne seg for det store partiene, ettersom oppdelingen i mindre fylker – på tross av mange fordeler og sunn desentralisering – jo er en av hovedårsakene til at småpartier blir underrepresentert på Stortinget.
Seks utvalgsmedlemmer – Kristin Taraldsrud Hoff (U), Heikki Eidsvoll Holmås (SV), Sofie A.E. Høgestøl (Venstre), Øyvind Strømmen (MDG), Bernt Aardal (U) og Tom Refsum Aatlo (U) ‘mener en reduksjon i antallet valgdistrikter vil bidra til å øke proporsjonaliteten ved valget’ i følge rapporten:
“Ettersom den effektive sperregrensen i det enkelte distrikt reduseres, vil det bli lettere for partiene og listene å få valgt representanter. Dette vil øke representasjonen av partiene som har en oppslutning under sperregrensen. Flere direktemandater i hvert distrikt vil gjøre at flere partier blir representert med et direktemandat framfor å bli representert med et utjevningsmandat. Dette vil føre til at flere toppkandidater fra denne gruppen partier blir valgt, noe som vil kunne gi en mulighet for flere partier til å få representanter som representerer valgdistriktet over lengre tid.”
De ulike medlemmene i valglovutvalget var uenige om hvor mange valgdistrikt vi bør ha:
– Holmås (SV) og Høgestøl (V) vil ha 11.
– Holmøyvik (U), Storberget (Ap) og Aatlo (U) vil ha 12 ved å dele Viken. En slik deling når det gjelder valgkretser under et stortingsvalg vil øke diskrimineringen av småpartier.
– Strømmen (MDG) vil ha 12 ved å dele Troms og Finnmark.
– Hoff (U) og Aardal (U) mener at både Viken og Troms og Finnmark bør deles.
Igjen: dette er ikke en diskusjon om å beholde de nye fylkene eller å splitte dem opp igjen – det handler kun om valgkretser, og igjen: nye og større valgkretser kan kombineres med å sikre at ingen av de gamle fylkene blir overkjørt.
For ordens skyld: valgordningen.no mener jo at når det gjelder selve mandatfordelingen under et stortingsvalg – og kun da – bør hele landet på sett og vis sees på som ‘et stort valgdistrikt’, og at dette må kombineres med god og rimelig representasjon fra alle distrikter, gjerne med de gamle fylkesgrensene som mal.
Eller rettere: vi vil at man skal starte hele mandatfordelings-prosessen med å sikre at alle partier får det antall mandater de har stemmer nok til å få, basert på stemmeprosenten de endte opp med (på landsbasis).
Det er viktig at partiene skal få det antall stortingsmandater de har stemmer nok til – verken flere eller færre. Alle de gamle fylkenes interesser bør også ivaretas, og at uansett hvor mange fylker eller valgdistrikt vi ender opp med, må vi kombinere reell proporsjonal partifordeling med å ikke overkjøre noen distrikter. Inntil vi får en løsning med lik stemmerett for alle (uansett fylke/parti) kan antakelig en ordning med færre valgdistrikt være en god løsning selv om alle de nye fylkene ble vedtatt oppløst. Det forutsetter at man på ingen måte overkjører de gamle fylkenes interesser, og sikrer at mandater til hver av de gamle fylkene ikke fører til at noen av de sammenslåtte fylkene blir favorisert eller under-representert. Desentralisering av makt, både geografisk og politisk, er viktig, og det kan godt være at den beste løsningen er å oppløse alle de nye fylkene som ønsker det. Vi bør uansett få til en ordning hvor fylkesgrensene ikke fungerer som sperregrenser på en måte som rammer de fleste partiene.
Taktikkeri
Samme dag som valglovutvalget la fram sitt arbeide i mai, fikk Aps representant i utvalget it med forslag om en sperregrense på 5%. Det var bare to av medlemmene i utvalget som støttet dette, og grunnen til at Aps mann gjorde dette hadde nok med taktikk å gjøre, for han snakket også om at 4% kunne bli en ‘gyllen middelvei’ mellom 2% og 4%. Rødt tenker mindre taktisk, og stemmer for 2% dersom de mener sperregrensen bør være på 2%. Med sunn fornuft, grunnloven, diskrimineringsloven og menneskerettserklæringen som referanse gir det uansett ikke mening å vedta/opprettholde at noen velgere skal ha reell stemmerett mens andre ikke skal ha det, eller at noen velgere skal ha en kraftig redusert grad av stemmerett. Derfor er det grunn til å håpe på at R går inn for å erstatte den nåværende sperregrensen med en ‘naturlig sperregrense’, og ikke med en på 2%, ettersom litt mindre sunn fornuft da kan få enkelte til å tenke at ‘noen vil ha 5%, noen vil ha 2% derfor stemmer vi for 3,5%’. Det er dessuten ikke hjemmel i grunnloven for å fjerne lik/reell stemmerett for noen av velgerne.
Spørsmål: Det er jo flertall for en sperregrense på 3% i Valglovutvalget, og der var jo alle Stortingspartiene representert – så da er vel den saken avgjort?
Svar: Hva enkelt-medlemmene i dette utvalget mener betyr ikke så mye – de har vært fristilt fra sine offisielle partiprogram, og det er Stortinget som avgjør saken. Flere av partiene er forøvrig i gang med å oppdatere sine synspunkter på dette området, og det er ingen grunn til å tro/anta at moderpartiene nødvendigvis kommer til å stemme i samsvar med hva deres representant i Valglovutvalget mente da de behandlet disse sakene.