Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Å fjerne eller redusere sperregrensen er ikke nok

Det finnes kun en måte å oppnå en demokratisk valgordning på, og det er å fjerne de elementene i valgloven som forårsaker misforholdet mellom valgresultatet (prosentandel stemmer til hvert parti) og mandatfordelingen på Stortinget. Dette må selvsagt kombineres med å sikre at alle valgdistrikter blir representert på det vi måtte mener er den optimale løsningen. På dette området har valglovutvalget et forslag om å fjerne arealfaktoren, og i stedet garantere at alle valgkretser (de 'gamle' fylkene) sikres et minsteantall mandater hver.

24. juli 2021

Tabellen under viser valgresultat og mandatfordeling fra 2017. Som de fleste kanskje har fått med seg, var situasjonen i 2017 på mange måter omvendt av hva den er i dag: Da var det Rødt og MDG som tapte på valgordningen – i dag er det primært KrF og Venstre som gjør det. Selv om forslagene fra det initiativløse valglovutvalget blir vedtatt, vil Norge fortsette å ha en veldig dysfunksjonell valglov, som kan fortsette å la tilfeldigheter og svakheter i valgloven føre til at stortingsflertallet og mandatfordelingen endres dramatisk fra den ene stortingsperioden til den andre. Det kan den selvsagt gjøre med en god valglov også, men da er det fordi velgerne har endret synspunkt. Det tragiske med vårt nåværende valgsystem – med eller uten valglovutvalgets foreslåtte endringer – er at valgloven forårsaker endringer i mandatfordelingen som overhodet ikke er i samsvar med valgresultatet.

Slik gikk det i ved forrige valg:

Tabell 2

Det var kun ett parti som fikk et mandatantall som stemte med valgresultatet: Venstre. 16 av 169 (9,5%) av mandatene var feilplassert i 2017. Dette er ille i seg selv, men antall feilplasserte mandater kan bli mye større enn som så. Valgloven har nemlig aldri vært basert på en modell som skal fungere uansett politisk klima. En bieffekt av dette, som flere ganger har blitt dokumentert på meningsmålinger de siste par årene, er at Senterpartiet tjener mye mer på skjevhetene i valgloven enn Ap og Høyre, som jo er hovedansvarlig for denne loven. Med  et mindre Ap, større Sp og fire partier i nærheten av sperregrensen kan vi få 30-40 feilplasserte mandater.

Det tragiske med vårt nåværende valgsystem – med eller uten valglovutvalgets foreslåtte endringer – er at valgloven forårsaker endringer i mandatfordelingen som overhodet ikke er i samsvar med valgresultatet.

En sperregrense på 3% vil hjelpe litt,  men siden fire av 9 stortingspartier har vært under 3%-grensen på flere målinger, kan fortsatt alt skje med en så høy grense. Tenker man dansk, og setter grensen til 2%, er man nærmere en idealløsning, men fortsatt langt unna, ettersom de særnorske fenomenene (arealfaktor, styringstillegg, en defekt utjevnings-løsning, måten vi håndterer grensene mellom valgkretsene på m.m.) alle fungerer diskriminerende.  

Det eneste som gir mening er å tenke ganske så Nederlandsk (mer om Nederland i et kommende oppslag), og operere med en såkalt naturlig sperregrense, som i Norge ville bety at man trenger mellom 17000 og 18000 stemmer for å få ett mandat på Stortinget. En naturlig sperregrense eliminerer det norske problemet med at et mikroparti som får mellom 0.3% og 0.4% av stemmene kan komme inn på Stortinget samtidig som partier som er mange ganger så store ikke gjør det.

Tabellen under viser hva som ville skjedd i 2017 om alle skjevhetene i valgloven hadde vært intakt – med unntak av sperregrensen, som i dette eksempelet er  satt til 1%. Det ville redusere antall feilplasserte mandater en god del – fra 16 til 6.

Tabell 1

Akkurat denne gang ville MDG fortsatt fått et mandat for lite, og det ville Venstre og Høyre også. Ap ville fått to mandater for mye, og FrP ville fått ett ekstramandat.

En av grunnene til at vi fikk en ny sperregrense i 1989 var kanskje nettopp det at uten den ville alle de andre svakhetene i valgloven skape forskyvninger i mandatfordelingen som spesielt de store partiene ikke var fornøyd med. Og det er jo de store partiene som bestemmer hvordan valgloven skal se ut i et halvdemokratisk samfunn som vårt. Dessuten er de jo slett ingen grunn til at FrP skal få ett mandat for mye mens H får ett for lite. Eller at Ap får to mandater for mye mens MDG/V taper ett hver.

En dårlig valgordning kjennetegnes bl.a. ved at mandatfordelingen blir annerledes enn om en komite med partinøytrale, kloke hoder hadde satt seg ned og beregnet en 100% rettferdig fordeling. De ville ikke godtatt en eneste av de norske valgenes mandatberegninger.

Alle de mer eller mindre særnorske påfunnene selv skaper store problemer:

Høy sperregrense kombinert med høyt delingstall er det bare Norge og Irak (av sammenlignbare land) som driver med. Utfallet må bli skjevt med en slik metode.

Delingstallet, som er en sperregrense for distriktsmandatene, er problematisk i seg selv. Denne ordningen omtales som 'styringstillegget', men det er jo ikke lengre slik at de største partiene er de samme som sitter i regjering, og 'styringstillegget' favoriserer  ikke de som skal styre landet, det favoriserer de partiene som får flest stemmer – selv om de er i opposisjon. Selvsagt skal partiene som får flest stemmer få flest mandater, men delingstallet forkludrer denne balansen, kombinert med å ta mandater fra de mindre partiene – klart i strid med Grunnloven og diskrimineringsloven.

Arealfaktoren  diskriminerer mer enn 80% av alle norske velgere, inklusivt de fleste velgere i 'arealfaktor-distriktene'.

Utjevningsmandat-ordningen utjevner ikke. Den reduserer ikke for mange tildelte mandater (slik den svenske ordningen gjør). 12 av 19 utjevningsmandater gikk i 2017 til partier som endte opp med å få for  mange mandater.

6 feilplasserte mandater er tross alt mye bedre enn 16 feilplasserte mandater, men det er mye bedre å se på helheten enn å diskutere sperregrensen isolert. Igjen, her har vi mye å lære av de landene som har lavere sperregrense enn oss, eller ingen sperregrense i det hele tatt.

For å vurdere ulike løsninger gir det mest mening se på valgresultatet for hele landet, og – basert på disse tallene – beregne hvor mange mandater hvert av partiene har stemmer nok til å få på landsbasis, og så 'låse' dette tallet. Deretter må man avgjøre hvilke distrikter disse mandatene skal hentes fra. Nå foregår jo ikke mandatfordeling manuelt, på godt og ondt, men som en rettesnor bør man, om man vurderer endringer i en valglov se på om valgresultatet blir ikke-diskriminerende ut fra idealet om at alle stemmer skal være like mye verdt.

En dårlig valgordning kjennetegnes bl.a. ved at mandatfordelingen blir annerledes enn om en komite med partinøytrale, kloke hoder hadde satt seg ned og beregnet en 100% rettferdig fordeling. Da ville de ikke endt opp med verken 16 eller 6 feilplasseringer. Om mandatfordelingen skulle beregnes av kloke, nøytrale kvinner og menn etter hvert valg, ville valgresultatet i den nederste tabellen uansett ikke blitt godtatt, den inneholder jo 3 ikke-folkevalgte politikere samtidig som de tre tapte mandatene representerer rundt 50 000 bortkastede (=uten effekt på mandatfordelingen) stemmesedler.

Disse kloke hodene ville ikke godtatt at FrP skal få ett mandat for mye mens H får ett for lite. Eller at Ap får to mandater for mye mens MDG/V taper ett hver. De ville faktisk ikke godtatt en eneste av de norske valgenes mandatberegninger. De ville heller ikke godtatt at tilfeldigheter unødig har noen påvirkning på mandatfordelingen i det hele tatt, slik de har hatt ved alle norske valg.

Her er oppskriften på en av to mulige rettferdige valgordninger:

• Delingstallet/styringstillegget avskaffes. Det skulle aldri ha vært innført.

• Sperregrensen opprettholdes, men reduseres til en 'naturlig sperregrense'.

• Arealfaktoren erstattes med å garantere alle valgdistrikt et minsteantall mandater på en måte som ikke forskyver den nasjonale partibalansen.

• Vi erstatter den nåværende utjevningsmandat-ordningen med en løsning som faktisk utjevner, slik at mandatfordelingen i hver valgkrets stemmer så godt som mulig med hvor stor oppslutning hvert av partiene er lokalt. En ny utjevnings-løsning sørger også for at alle partier, ved hvert eneste valg, ender opp med å bli representert på Stortinget i samsvar med hvor mange stemmer hvert av partiene fikk på landsbasis. Det sikrer at Venstre, som fikk 1.9% på en måling i april ville fått 1.9% av mandatene, og at MDG, som fikk 1.8% på en måling i januar, ville fått 1.9% av mandatene. Det samme gjelder KrF, som har vært nede på  totallet på 11 målinger hittil i år, og Rødt, som har fått under 3% på tre av årets målinger.

Dette bør kombineres med at man innfører preferansevalg, slik at de som ikke får uttelling for sin stemme i stedet lar sine stemme gå til et annet, selvdefinert parti.

En slik løsning ville sørge for at riktig fløy alltid ville vinne valget i et blokkbasert land som Norge.

Dessuten, dersom man vil oppnå den mest rettferdige av alle lands valgordninger, bør man erstatte 'styringstillegget' og sperregrensen med 'graderte' eller 'kalibrerte' stemmer.