OPPDATERT 14.DESEMBER 2019

Forrige bloggartikkel (Viktigere enn sperregrense, utjevningsmandat og styringstillegg: totaljustering) handlet om viktigheten av å se på hvordan de ulike ingrediensene i valgloven slår ut når de forsøker å fungere sammen. Hvis man ikke ser på summen av hvordan sperregrensen, styringstillegget etc. slår ut samlet når mandatene skal fordeles, risikerer man nemlig å få store overraskelser. 

Tabellen (kolonne 4) viser at Sp med dagens valgordning kun vil ha 0,51% av stemmene bak hvert av sine mandater, mens 1.13% velgerne står bak hvert av KrFs tre mandater. Dette henger delvis sammen med at KrF havner under sperregrensen og mister tre mandater – og med at Sp tjener godt på flere av elementene i valgloven, og dermed får 5 ekstramandater (ved forrige måling fikk de 6 ekstramandater). 

Med en bedre valgordning ville forskjellene være mye mindre. Den største forskjellen, slik utslaget blir av akkurat denne målingen, ville da være differansen mellom 0,56% og 0,5917%. 

Grunnen til at det er en forskjell selv med en god valgordning, er at man jo sender kun hele mandater på Stortinget, og det syns jeg vi bør fortsette med. Men hvis Norge vil være et foregangsland når det gjelder demokrati, stemmerett og valgordning (vi vil gjerne være foregangsland på andre områder!), kan vi gå enda lengre enn bare å ha en god valgordning. Vi kan ha en god stemmeordning på Stortinget også. Kulerammer, kalkuatorer og datakmaskiner har eksistert i lang tid, og vi kan selvsagt også bruke dem i til å innføre en løsning som er mer demokratisk enn noe annet land hittil har innført: vi kan kalibrere verdien av hver av stemmene (partiene) til Stortingsmedlemmene. Det vil ha flere fordeler, men ingen ulemper, og føre til økt grad av demokrati. 

I dag har hvert stortingsmedlem én stemme hver, men stemmene har ikke det samme antallet velgere bak seg. En liten forskjell i verdien av hver stemme kan faktisk gjøre store utslag i visse situasjoner, bl.a. fordi de fleste partiene har mer en en stemme hver – de har jo flere mandater. Har man 30 mandater vil effekten av en liten justering pr. stemme multipliseres med 30. Dersom et mandat kommer inn med kun 0,5% av stemmene bak seg, fra et lite parti, og kommer i vippeposisjon - skal dette mandatet da har like stor grad av stemmerett på tinget som et mandat som har mange velgere bak seg? Mandatet bør selvsagt ha en stemme som alle andre, men den bør ideelt representere antall velgere som står bak dette mandatet. Og omvendt: dersom f.eks. hvert av Ap- eller Høyre-mandatenes stemmer har litt mer betydning enn de egentlig skulle hatt, så kan jo et av disse mandatene også komme i vippeposisjon og oppleve å få gjennom en sak som det ikke er flertall for blant velgerne. Ikke minst kan mandatene fra et av partiene bli i stand til å få gjennom et vedtak selv om hver av stemmene til dette partiet kanskje har mye færre velgere bak seg enn det mandatene for det andre partiet har. Dette er et fenomen alle partiene selvsagt kan tape eller vinne på. Jeg kunne nevnt mange flere eksempler, men det viktigste er at det bør være et så stort samsvar mellom valgresultatet og den demokratiske prosessen som mulig. Derfor kan en metode som eliminerer prbnlemet med at noen mandater har mange flere velgere bak seg enn andre være nyttig - og viktig.

Om et eller flere partier nesten har stemmer nok til å få et mandat ekstra, kan vi forholde oss til dette ved å introdusere en finjustering; en kalibrering av hvert av mandatenes (partienes) 'stemmeverdi'. Dette vil føre til økt grad av demokrati. Vi kan enkelt og raskt kalibrere verdiene av mandatene på en måte som gjør at dersom et parti f eks  fått 15 mandater, men stemmer nok til å få 15,49 mandater, vil stemmene deres gjøre samme utslag som om dette partiet hadde 15,49 mandater på Stortinget. 

Tabellen forklarer hvordan. Kolonne 6 viser hvor mange mandater hvert parti ville fått inn (basert på gårsdagens måling) dersom alle velgere hadde lik grad av stemmerett. Kolonne 8, “Restmandat" viser hvor nær hvert av partiene var til å få et ekstra mandat - eller til å miste et av dem. Denne gangen har eksemplevis Ap nesten nok til å få ett mandat til (de har nok til 0,497 mandat til). Dersom de hadde hatt nok til 0,5 mandat ville de fått inn ett ekstra – takket være avrunding oppover. MdG har denne gang tjent litte på avrundingen, og har ingen restmandat, men har fått 0,469 mandat for mye - igjen, fordi vi runder av til nærmeste hele mandat. 

Hold telefonen sidelengs dersom bildet over er vanskelig å lese!

Men alt dette kan man løse ved å la hvert av partiene på Stortinget få en ’stemmekvotient’. Å innføre en stemmekvotient vil være nyttig på flere områder, og det er ikke noe mer komplisert en slik ‘faktor’ enn det er å ha f. eks. arealfaktor (1.8), sperregrense (4%) eller ’styringstillegg’/delingstall (1.4).  I stedet for at en stemme har en verdi på et ‘poeng’, kan stemmeverdien til et parti eksemplevis være 0,91 mens et annet parti sin stemme er verdt 1.23 poeng. Denne enkle endringen i valgordning kan brukes til å kompensere for at partier får for lite eller for mye makt – sammenlignet med hvor mange velgere de har bak seg. Det blir på en måte som å sende 0,91 eller 1,23 mandat til Stortinget – uten å gjøre det.

Denne kalibreringen/definisjonen av ‘stemmepoeng’ blir ikke noe man trenger å tenke mer på straks verdien av hver stemme er definert, like etter valget. 

Systemet er også veldig gjennomsiktig, ettersom alle som har lært matematikk på grunnskolenivå vil kunne sjekke at alle tallene er riktige. Mandatene vil heller ikke ha noe å bekymre seg om, de avleverer sin stemme som vanlig. Om stemmeverdien til et parti f.eks blir 0,967 vil alle deres mandater ha denne verdien gjennom hele Stortingsperioden. 

Kolonne 9 viser hvor mye stemmene til hver av partiene ville være verdt – igjen, basert på gårsdagens måling, med en god valgordning og innføring av finjusterende ‘desimalpoeng’. 

Kolonne 10 viser at med en slik løsning (de fleste desimalene er fjernet her, men tallene er like for alle partiene) ville alle mandatene representere  like mange velgere. Alle mandatene ville i vårt eksempel ville hatt 0,591715976331361% av velgerne bak seg, eller rettere: bak hver stemme de avgir på Stortinget.

Skulle man mene at dette blir for rart, komplisert eller for ‘science fiction’: ta i så fall en titt på kolonne 5 og kolonne 7. De kolonnene sammenligner utfallet av den siste målingen basert på henholdsvis nåværende og en god valgordning. Resultatet kunne vært mye verre: ved denne målingen var det tross alt bare ett parti (KrF) som kom ekstra dårlig ut, og ett annet (Sp) som kom ekstra godt ut av valgordningen. 

Husk at ett eneste mandat kan sørge for at regjeringen blir blå (rød) i stedet for rød (blå), og at valgresultatene siden 1814 har vært forkludret av lover og ordninger som har ført til at feil fløy ofte vinner, og til at vi nesten aldri har hatt en situasjon hvor flertallet av velgerne har vært representert i regjeringen. 

Den eneste måten vi kan forsikre oss om at vi vil få et stortingsflertall som samsvarer med valgresultatet, er ved å ha helt lik grad av stemmerett for alle. Den beste måten å gjøre det på er faktisk å runde av ‘stemmeverdien' for hvert mandat, slik at alle stemmer teller nøyaktig like mye, og at alle mandatenes stemmer representerer like mange velgere. 

Ovennevnte metode er faktisk den eneste måten å oppnå et slikt resultat på. Men: reell og lik grad av stemmerett for alle, selv uten finjustering med ‘desimalpoeng’ tar oss et godt stykke på veien.

Edit: Denne metoden ble diskutert, av Johan Scharffenberg, allerede i første halvdel av forrige århundre : ”Jeg foreslo i Morgenbladet nr. 204 å innført gradert stemmerett i forold til det antall velgerstemmer de får ved valget. Dermed kan problemet bli løst uten å endre mandatfordelingen.” *

Dette forslaget ble omtalt som logisk holdbart, men det ble også nevnt at “det kunne rettes psykologiske og praktiske innvendinger mot det”. Førstnevnte handlet om at “ordningen vil kunne sette ondt blod mellom representantene”. Men i dag vil representantene forstå at det burde være større grunn til “ondt blod” mellom dem med en løsning hvor noen mandater ender opp med mye mer/mindre makt enn stemmeantallet hver av dem (eller rettere: hvert av de partiene de representerer) tilsier at de skulle ha. Hvis ikke hadde ikke de endeløse diskusjonene om at det noen mandater får mye mer  eller mindre makt enn stemmetallet tilsier dukket opp i for- og etterkant av hvert eneste Stortingsvalg.

Vi innvilger gradert ekstrastøtte til store partier (1.4-delingstallet), vi graderer velgernes makt utfra hvor mange kvadratmeter fylket de kommer fra består av (med en 1.8-faktor), og vi har til med en ‘gradering' som sier at partier under en viss størrelsesorden (4% av velgermassen nå, mest sannsynlig 2% i neste valglov) ikke har rett til lineær representering på Stortinget: de mister retten til utjevningsmandater. Dette er  ikke så veldig annerledes enn tidligere, triste kapitler i norsk valglov, der f. eks. menn uten eiendom ikke hadde stemmeret, kvinner hadde ikke stemmerett, folk som fikk økonomisk støtte fordi de var fattige hadde ikke stemmerett osv.. 

Alle rester etter diskriminering bør avskaffes snarest mulig. De nåværende graderingene/justeringene fører til økte forskjeller og ulik grad av medbestemmelsesrett, mens graderte stemmer til stortingsmandater vil føre til det motsatte – nemlig at vi kommer mye nærmere idealet om at alle velgere selvsagt skal ha lik stor grad av medbestemmelsesrett i et demokratisk samfunn. 

Et annet motargument mot at mandatene på Stortinget skulle ha gradert stemmerett den gangen handlet om at en slik ordning “ville komplisere avstemningene” - et problemstilling som selvsagt er irrelevant i dag, fordi “moderne” teknologi er involvert i alle prosesser myndighetene utfører, og det å beregene verdien av stemmene fra hvert av partiene skal kalibreres/justeres i henhold til et tall som defineres en gang for hver storingsperiode går raskere enn det tar å si ordet ‘valg’. Det vil skje automatisk under avstemminger. 

Ideen om kalibrering av partienes stemmer ble altså satt på hold, og erstattet med ideen om at man skulle avskaffe “Bondeparagrafen” (arealfaktoren er dagens parallell til den såkalte bondeparagrafen) og kombinere dette med at alle distrikter skulle få et antall mandater som tilsvarte folketallet i hvert distrikt, og at dette skulle oppjusteres i forkant av hvert valg. Senere fant vi ut av at måten vi har gjennomført dette på fortsatt betyr at vi er veldig langt fra en løsning hvor alle velgere har lik grad av medbestemmelsesrett. Vi vet også hvorfor det er slik – og hva som skal til for å fjerne dette problemet. 

* Kilde: Reform av valgordningen

Lenke til artikkelen fra 1948: http://www.sno.no/files/documents/114872.pdf