Adressa.no om sperregrensen:

"Sperregrensen ble valgnattas mest sentrale uttrykk. Hvis Kristelig Folkeparti eller Venstre hadde havnet under sperregrensen, ville Jonas Gahr Støre blitt statsminister. Marginene var så små at hvis KrF hadde fått 6000 færre stemmer, hadde de havnet like under fire prosent. Da hadde de rødgrønne partiene fått flertall." 

Artikkelen beskriver videre hvordan ordningen med utjevningsmandater gir overraskende utslag, og viser til hvordan Venstre - i likhet med Senterpartiet - fikk et mandat i Nord-Trøndelag selv om Senterpartiet fikk ti ganger så mange stemmer der. 

Enda mer oppsiktsvekkende: "Hvis sperregrensen heves til seks prosent, kan cirka 720 000 stemmer bli avgitt uten at det resulterer i et eneste mandat hvis stemene blir spredt jevnt utover landet."  Dette, kombinert med at Høyre fikk drøyt 720 000 stemmer ved samme valg, og dermed 45 mandater brukes som et eksempel på hvorfor sperregrensen ikke bøg heves. Det mest oppsiktsvekkende ved dette oppslaget er vel at de beskriver vår nåværende løsning (hvor altså stemmesedlene til nærmere en halv million velgere kan ende opp med å ikke ha noen effekt i det hele tatt) som en god valglov. Når en ordning som i praksis betyr at en nærmere en halv million velgere ikke har reell, lik stemmerett og hvor mange partier holdes utenfor Storinget av valgloven  beskrives som en som "skaper mangfold" og som sørger for at "mange synspunkter blir representert" vet man vel egentlig bare at den/de som har skrevet det ikke tar hverken grunnloven eller menneskerettighetserklingen særlig alvorlig. 

Sistnevnte slår fast at "Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter." Men man kan jo ikke påvirke landets styre om man år etter år ser at stemmesedlene man har levert inn havner i papirkurven, f eks på grunn at man bor i de fylket man bor i - eller fordi man stemmer på politiske minoritetespariter som f eks Venstre - Norges eldste parti. 

Videre slår menneskerettighetserklæringen fast at "Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet, og at "Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett."

Når stemmene til folk i visse fylker og til folk som stemmer på visse partier havner i papirkurven har vi hverken lik stemmerett, reelle valg eller reell rett til å ta del i sitt lands styre. Dessuten er alt dette et brudd på grunnlovens paragraf 98, som erklærer at alle skal være like for loven - fordi valgloven også er en lov.

Senterpartiet fikk 5.5% i 2013. I de siste 5 valgene før Stortingsvalget i 2017 lå SV på fire-tallet, både ved kommune/fylke og Stortingsvalg (de fikk 4.1% i 2013). KrF og V har vært under sperregrensen på en rekke målinger i det siste. MdG og Rødt har aldri vært over sperregrensen ved noe Stortingsvalg. 

Rødt gjør det godt på meningsmålinger nå, men det er ikke sikkert de er like populære ved neste Stortingsvalg. Det er med andre ord en reell sjanse for at velgerne fra minst 5 partier kommer til å bli avspist med veldig få eller kun ett elleringen mandater ved neste Storingsvalg. Dette er klar diskriminering av både politiske minoriteter og av geografiske områder. 

De fleste som er litt interessert i denne tematikken ser vel at dette er ordninger de store partiene tjener godt på, og som de derfor kanskje ikke vil avskaffe før de selv kan tape på dem. Men siden flere av de potensielle støttepartiene til både Ap og H er like over eller under sperregrensen, og siden Ap står svakere en de gjorde i sin storhetstid, opplever vi nå for første gang at alle partiene vil kunne ha store fordeler av at småpartiene ikke blir diskriminert.

Link.