Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

67-års-jubileum for det offentliges selvkritikk av valgordningen

"Kritikken har vesentlig vært rettet mot to forhold: 

For det første gir den gjeldende valgdistriktsinndeling med den grunnlovsbestemte fordeling av mandatene på hvert enkelt distrikt en altfor stor forskjell i det antall velgere som står bak hver representant. 

For det andre kan den forholdsmessige fordeling av mandatene på de politiske partier i det enkelte valgdistrikt føre til en politisk sammensetning av Stortinget som avviker sterkt fra den forholdsmessighet partiene burde oppnå på grunnlag av stemmetallet for hele landet"

Over ser du to av hovedkritikkpunktene mot valgordningen: det er stort avvik i hvor mange velgere som står bak hvert mandat, og sammensetningen på Storinget kan avvike sterkt fra den forholdsmessighet partiene burde oppnå på grunnlag av stemmetallet for hele landet. Allerede for 67 år siden hadde disse to problemene blitt diskutert en stund. Begge er enkle å løse, men det er dessverre en motvilje mot å løse dem - spesielt i de største partiene.

Nå er det kanskje noen som tenker at dette er et sitat fra en av våre andre sider, men nei: dette er skrevet i november 1952. De som ble født det året er pensjonister nå. Medlemmene av Utenriks- og Instutisjonskomiteen ville nok ha rotert i graven dersom de visste at vi 67 år senere ikke bare fortsatt å opprettholde skjevhetene som har blitt kritisert helt siden det såkalte forholdsvalgprinsippet ble introdusert i 1919, men også har introdusert nye skjevheter parallelt med at vi har ordnet opp i noen av de gamle. 

Vi har allerede vedtatt at ingen skal diskrimineres, at alle skal ha relll stemmerett, at stemmeretten skal være lik den stemmeretten andre har og at alle er like for loven. Vi har også forpliktelser overfor den snart 80 år gamle Menneskerettighetserklæringen som særlig politikerne i FrP er veldig ivrig på å ignorere. Men de andre partiene er ikke så mye bedre når det gjelder å innføre flertalls-styre og reell stemmerett til alle. 

Allerede for 67 år siden hadde disse to problemene blitt diskutert en stund. 
Begge er enkle å løse, men det er dessverre en motvilje mot å løse dem - spesielt i de største partiene.
 

Her ser du hvem som for tiden har størst mulighet til å sørge for at eldgamle feil ved vårt demokrati blir opprettet: Medlemmene i Valglovutvalget.

Her står det litt om hvordan dette utvalget er sammensatt:
Sammensetningen i Valglovutvalget, del 1. 

Problemet med dette utvalget, og deres mandat, er at det er svært få tegn til ønsker om å bringe Norge inn i nåtiden på dette området. Enda mer bedrøvelig: det er også tydelige tegn, blant noen av de som enklest kan gjøre noe med saken, til at de ønsker at vi ikke skal gå for fort frem med hensyn til å forbedre valgloven, men i stedet gjøre det med veldig små skritt. Men hvor langt kan et skritt egentlig være? Er ikke hundre år med med kritikkverdige forhold nok?

Vi bør rope et høyt hurra for de som skrev det de gjorde for henholdsvis 79 og 67 år siden. De lå langt foran der nivået den norske valglov-debatten ligger på i dag. Det haster med å pensjonere kritikkpunktene ved å rette opp feilene. Ellers vil vi fortsette å se situasjoner som at FrP er i regjering selv om flertallet ville ha et rødgrønt Storting (det mest tragiske er ikke at de blå vant valgordningen selv om de rødgrønne vant valget, men at de fikk så mange ekstramandater); en situasjon som ikke er helt ulikt det at Trump er blitt en av verdens mekigste menn selv om motkandidaten i USA fikk cirka tre millioner stemmer mer. 

Vi kan ikke klandre velgerne i USA eller Norge for dette. Det er den norske og amerikanske valgordningen som er årsaken til at mindretallet bestemmer over flertallet i disse landene. Selv så jeg på valgsendinger som barn på 60-tallet, og observerte at  de rundt meg gremmet seg over urettferdighetene i valgordningen den gang. I dag føles det nærmest pinlig – på vegne av min egen generasjon –  at de spekulative og udemokratiske skjevhetene i valgordningen fortsatt står sterkt i valgloven. Vi har fortsatt en "altfor stor forskjell mellom det antall velgere som står bak hver representant", og  vi har fortsatt en "politisk sammensetning av Stortinget som avviker sterkt fra den forholdsmessighet partiene burde oppnå på grunnlag av stemmetallet for hele landet”.

Dette skjer takket være en nærmest grenseløs tafatthet blant mange mange politikere og valglovutvalg-medlemmer. Beklager, barn og barnebarn.