Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Verstinglandet Norge

Nordiske land, og særlig Norge, har vakt internasjonal oppsikt på grunn av sin manglende balanse mellom hvilke partier velgerne vil ha inn på Stortinget og hvem som faktisk ender med makten. 

"Ingen andre land med forholdstallsvalg kan vise til så dårlige resultater som Norge” skrev professor/statsviter Bjørn Erik Rasch for noen år siden. Så selv om vi ikke kommer verst ut på verdensbasis, kan vi på mange måter regnes som ‘verst i klassen’. 

Det er 700-800 millioner som lever i land uten sperregrense eller med lavere sperregrense enn oss. Det er mange som ikke har styringstillegg eller en diskriminerende arealfaktor. 

Angående sistnevnte, er det  fullt mulig å gi ekstramandater til visse valgdistrikt, dersom det er ønskelig, og samtidig beholde en rettferdig fordeling av mandater til hvert parti på landsbasis. 

Dette er et utdrag fra en artikkel som allerede for over 25 år siden tok opp dette med vår nesten kroniske mangel på flertalls-styre:

"In countries with negative parliamentarism, however, such as Denmark, Finland, Iceland and Norway, there is no vote in the parliament before a new government assumes power. Instead, the ultimate power of the parliament rests with its ability to unseat an incumbent government. As mentioned above, in Sweden there is a vote in the Riksdag when a new government assumes power. Yet because a new government does not have to win this vote, Sweden too should be classified as a country with negative parliamentarism.

In Table 1 the record of government formation in the five Nordic countries is compared with that of ten other parliamentary democracies in the 1945-87 period.5 The Nordic countries are characterized by (1) a high frequency of minority governments, (2) a more than occasional formation of very small minority governments and (3) a short government formation process. 

In this sample of 15 parliamentary democracies, one-third of all governments only a minority of the votes in the parliament. More than half of all minority governments observed (61 of 116, or roughly 53 percent) were formed in the Nordic countries, whereas other countries with negative parliamentarism had a smaller proportion of minority governments. In the United Kingdom, the low frequency of minority governments is easily explained.  […]

As regards the Nordic countries, the proportion of minority governments is smaller in Finland and Iceland than in Denmark, Sweden and Norway. There are also some differences in the size of the minority governments. When minority governments were formed in Finland and Iceland, they were often in control of less than 40 percent of the votes in the parliament.6 Denmark has had a similar record. In Norway and Sweden, on the other hand, governments in control of less than 40 percent of the parliamentary vote have been more rare. Yet, small minority governments occurred more frequently in all of these countries than in most other parliamentary democracies. In fact, of all governments in control of 40 percent or less of the votes, 34 out of 39 governments occurred in the Nordic countries."

Meningsmålinger og endringer i valgloven viser at antallet feilplasserte mandater lett kan bli høyere i kommende valg enn de har pleid å være. Men vi ønsker ikke – og har ikke hjemmel i grunnloven – til å opprettholde forskjellsbehandlingen av velgere (basert på hvor de bor og hvilket parti de stemmer på), men å fjerne den, slik at alle velgere får reell og lik stemmerett. 

Situasjonen i dag?

– Generelt: det at partifloraen er veldig annerledes enn den noen gang har vært tidligere gjør at blir skjevhetene i valgloven blir mye tydeligere.
– Ap er mye mindre enn før, og har vært det så lenge at man snakker om 24% som et knallresultat.
– Senterpartiet har vokst seg så store at de kommer bedre ut av mandatfordelingen enn noe annet parti
– De fem rødgrønne står sterkere enn noensinne – på grunn av fremgangen til Sp, SV, Rødt og MDG. På de beste målingene får de 50% høyere oppslutning en de blågule.
– MDG og R har vokst seg større, og ligger begge bedre an til å få mandater på Stortinget høsten 2021 enn Venstre og KrF. De to sistenevnte er ofte under sperregrensen, mens R og MDG ofte er over den.
– Høyre er omtrent like store som de var ved valget i 2017, men FrP har blitt mye mindre. Dette fører til en situasjon hvor  de rødgrønne kommer til å få en rekke ekstramandater av valgloven, mens de borgerlige ofte (på meningsmålinger). I et reelt demokrati bør ingen partier tildeles flere mandater enn de har stemmer nok til, men urettferdigheten blir mye klarerer nå som de som allerede har et stort, mandatmessig overtak blir tildelt mange ekstramandater under dekke av å kunne bli ‘styringsdyktige'. 

Viktigst av alt: mens Stortinget har vært preget av å ha i snitt cirka 10-15 feilplasserte mandater ved de siste valgene, er tallene på mange av meningsmålingene mye høyere – høyeste tallet så lang er 36 feilplasserte mandater. (Feilplassert: enten et mandat som ikke er folkevalgt, ettersom moderpartiet ikke fikk stemmer nok til det antall mandater de endte opp med, eller et mandat som burde ha kommet inn men sm ikke gjorde på grunn av sperregrenser, arealtillegg eller lignende.) Her kunne det være fristende å hevde at valgordningen ikke er laget for slike forhold vi har i dag, men det ville vært misvisende, for valgloven har aldri hatt – eller hatt som mål – at ale stemmer skal være like mye verdt. Uansett – den er mye mindre egnet for dagens politiske Norge enn den har vært for tidligere parti-konstellasjoner. 

 Videre:

• Danmark har en sperregrense på 2%, Norge har en på 4%. I tillegg er det mye strengere krav til å få utjevningsmandater i Norge – i Danmark er dette lettere. Blant annet er man kvalifisert til å få være med i utjevningsmandat-prosessen straks man har fått et distriktsmandat, og det er flere andre forhold som gjlr forholdene for partier som MDG, V, HrF og R. For å sikre full proporsjonalitet bør sperregrensen fjernes helt, slik at bare den naturlige sperregrensen på cirka 0.59% gjenstår. 

• Sverige har et styringstillegg på 1.2, Norge har 1.4. I tillegg er det slik i Sverige at før man begynner å beregne utjevningsmandat-fordelingen, ser man på om noen av partiene har fått flere mandater i grunnberegningen enn de har stemmer nok til. De som har fått for mange mandater  mister disse før utjevningen beregnes.

• I tillegg til alle skjevhetene valgloven allerede har forårsaket, er situasjonen akkurat nå (november 2019) sånn at den veldig klart favoriserer cirka 20% av befolkningen: Senterpartivelgere. de ville fått mellom 4 og 6 ekstramandater om det hadde vært valg nå. Oppdatering 2021: Senterpartiets popularitet er lavere nå enn i 2019, men Sp kommer allievel bedre ut av mandatfordelingen i noe annet parti gjør, som dokumentert en rekke ganger på vår side om meningsmålinger.

• Sverige har heller ikke noe arealtillegg likt de vi har i Norge, og Danmark har definitivt ikke arealfaktor som gir ekstramandater til Grønland  basert på areal.  

• Husk at man kan kombinere det antall distriktsmandater til hvert valgdistrikt man ønsker med at totalantallet mandater fra hvert parti stemmer med prosenten av stemmer hvert parti fikk ved valget. Dette kan gjøres f. eks. dersom man benytter seg av såkalt 'dobbelt-proporsjonal fordeling’, som ikke er mer komplisert enn at man oppnår høyere grad av proporsjonalitet). Om man så hadde vedtatt at 50% av alle Stortingsrepresentantene skal komme fra Kautokeino kan man altså på en enkel måte sørge for at vi allikevel får et Storting hvor alle partiene er representert i henhold til den nasjonale valgprosenten hvert parti endte opp med - kun begrenset av den naturlige sperregrensen.

• Finland, Island og andre land har ‘brede koalisjoner’, med andre ord: regjeringen går ikke bare til partier fra den ene fløyen. Å holde den ene fløyen ut av regjeringen er i utgangspunktet en infantil og udemokratisk ide, men den spesielle løsningen vi har i Norge er mye verre: det jo veldig ofte den fløyen som taper valget som blir sittende i regjering - fullstendig uten deltakelse fra representanter fra den andre siden. Om man har fulgt med en stund på hva som skjer i media og blant politikere, ser man lett at dette fører til at den fløyen som burde ha fått regjeringen blir veldig ivrige på å finne en grunn til å felle den eksisterende regjeringen - av forståelige grunner: De som sitter i regjeringen tapte jo valget. 

Norge har opp gjennom historien stort sett blitt styrt av regjeringer som er uenige med velgerne om hva slags politikk vi skal ha. Slik er det fortsatt, og vi er fortsatt verdensberømte for det. 

Sist oppdatert: 21. april 2021



For mer informasjon om den manglende proporsjonaliteten i den norkse valgordningen, se her:

– En stemme bør telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk.

Se også: 

Ingen andre land med forholdstallvalg kan vise til så dårlige resultater som Norge

Slik fungerer dobbeltproporsjonal fordeling (link til www.valginfo.net).