De borgerlige bidrar til at det blir vanskelig for høyresiden å oppnå regjeringsposisjon igjen

1. Høyresiden mister oppslutning

Høyre fikk 26,8% av stemmene i 2013, og 25% i 2017. Gjennomsnittet av meningsmålingene de tre siste månedene (1/9-30/11-2020) er 24,1%.

Høyre gjør det allikevel bedre enn de andre partiene på høyresiden:  Frp har gått fra 22,9% i 2009, via 16,3% i 2013 og 15,2% i 2017 til et snitt på 12.5% i de siste tre måneders gjennomsnitt.


KrFs resultat ved de siste valgene var henholdsvis 13,7% (1997), deretter 12,4%, 6.8%, 5.5% og 5.6% - til 4.2% i 2017. Gjennomsnitt tre siste måneder: 3,5%.


Venstre har ikke vært over 6% siden 1969. På de fire siste valgene fikk de 5,9%, 3,9%, 5,2% og 4,4%. Det er selvsagt vanskelig å si hva slags oppslutning de ville ha fått uten taktisk stemming fra andre partier på høyresiden, men fra og med  1973 har de fått under 4% av stemmene ved 8 av i alt 12 valg, selv med fra hjelp fra taktiske velgerne som i følge seg selv ‘holder seg for nesen og stemmer Venstre’.


Snittet til Venstre på de siste tre måneders meningsmålinger er 3,4%. Om man ser ett år tilbake i tid, har måneds-gjennomsnittet for V på meningsmålinger vært enten 2.9%, 3% eller 3.1% i fire av de siste ti månedene, og en gang var måneds-snittet nede i  2.7%

Vi trenger en fordansking – og en forsvensking – av valgordningen. Faksimile fra Filternyheter.no

2. Store endringer kan skje på kort tid

Det ser med andre ikke så lyst ut for høyresiden. Tallene går nedover, men ting kan endre seg.

Om vi ser på de siste årenes valg, ser vi en rekke dramatiske endringer fra det ene valget til det andre, eller over relativt få år.  Noen eksempler:


Ap sank fra 35.4% i 2009 til 27.4% i 2017. I 1985 fikk de 40,8%.

Sp sank fra 16.7% til 7.9% mellom 1993 og 1997, og steg fra 5,5% i 2013 til 10,3% i 2017.

MDG økte fra 0,3% i 2003 til 2,8% i 2013 en ni-dobling.

SV sank fra 12,5% til 8.8% mellom 2001 og 2005, og mistet der med omtrent 30% av velgerne sine. Mellom 1985 og 1989 økte de fra 5,5% til 10.1%.

Rødt steg fra 1,1% i 2013 til 2,4% i 2017, som er mer enn en dobling.

Høyre steg fra 17,2% i 2009 til 26,8% i 2013 – en økning på over 50%.

FrP økte fra 6,3% i 1993 til 15.3% i 1997, og fikk dermed mer enn 2.4 ganger så mange stemmer fra det ene valget til det neste. De steg også fra 3,7% i 1985 til 13% ved neste valg, som er mer enn en tredobling. Ved neste valg var oppslutningen halvert igjen.

KrF sank fra 12,4% i 2001 til 6,8% i 2005.

Kilde: Stortingsvalg – resultater.


Med andre ord kan store endringer oppstå i løpet av kun fire år, og ser man eksempelvis over en periode på eksempelvis fire valg i stedet for fire år, er situasjonen selvsagt enda mer uforutsigbar. En valglov kan godt komme til å gjelde for fire påfølgende valg. Hva har så dette med selvutslettelse å gjøre?


Se også   Erna Solberg minner om at valgloven er urettferdig  


Høyresiden har stort sett gjort det ganske dårlig på meningsmålinger siden høsten 2014. Men de gjorde det bra på meningsmålinger i mange år på rad før 2014.  Og endringer kan, som vi nettopp har illustrert, komme ganske så plutselig. I tillegg til de naturlige bølgene vi ser i velgeroppslutningen til de ulike partiene, har vi også den velkjente uforutsigbarheten knyttet til norske valg: en liten endring i velgermassen kan føre til veldig store endringer på Stortinget.


3. Vi kan ikke gjøre stort med at velgerne kan endre partipreferanser på relativt kort tid, men vi kan gjøre noe som forhindrer at selve valgsystemet forårsaker dramatiske  og unødvendige endringer i mandatfordelingen

Høyre fikk 25% i 2017, de fikk 24.8% i 1977, og 24% i 1927. De har vært over 30-tallet kun en gang siden 1924: de fikk 30,4% i 1985. Siden 1927 har Ap vært under 30-tallet kun en gang: i 2017. Ap har vært over 40-tallet ved 11 valg i den samme perioden.

Det vil kunne ta veldig lang tid for Høyre å komme i regjeringsposisjon hvis de ikke bidrar til en valglov som sørger for at V og KrF får det antallet mandater de har stemmer nok til – selv når de er nede på to-tallet.  Selv kun ett mandat – en eneste stemme, faktisk – kan avgjøre om vi får rødgrønn eller blågul regjering. Venstre er på sett og vis det mest stabile partiet på høyresiden, men de har ikke bare vært under 4-tallet på mange enkeltmålinger, de har også vært under 3-tallet gjentatte ganger. En valgordning som diskriminerer partier som får mellom 2% og 3% kan være direkte selvutslettende for høyresiden siden det er en reell risiko for at Venstre kan havne på en oppslutning to-komma-et-eller-annet prosent.  Dessuten holder det ikke, for Høyre, å kun alliere seg med KrF og FrP, og begge disse partiene har nedadgående kurver også. Ikke bare det: KrF har hatt en stabil, nedadgående oppslutning helt siden 1997, og KrF risikere å ende på 2-tallet sammen med Venstre i 2021 og/eller 2025.


Se også Høyre og valgordningen (samleside)


Det vil lønne seg for høyresiden å ikke bare sette ned sperregrensen til danske 2% som et absolutt maksimum, men dette er ikke nok. Den sperregrensen vi kaller ‘Styringstillegget’ må også bort – det holder ikke å redusere styringstillegget fra 1.4 til 1.2, slik svenskene har gjort. De har nemlig også en bedre utjevningsordning enn oss – en som utjevner ikke bare i form av å gi utjevningsmandater til de partiene som har fått for få mandater, men også reduserer antall mandater til de partiene som har fått for mange. Dessuten må Senterparti-paragrafen – arealfaktoren – bort, den som for tiden sørger for at valgloven gir flere ekstramandater til Sp enn til noe annet parti (basert på Senterpartiets for tiden gode resultater på meningsmålinger).

Vi kan gjerne sikre et visst minsteantall mandater til visse valgdistrikt, men dette må aldri forskyve den nasjonale mandatfordelingen. Sp er helt klart mer interessert i ‘flere mandater til Sp’ enn ‘flere mandater til distriktene’. Siden bare omtrent en av fire velgere i det Senterpartiet ofte omtaler som 'distriktene' stemmer Sp, er en ordning som favoriserer Sp i strid med folkeviljen: velgere flest, enten vi snakker om landbruks-distrikter eller på landsbasis, ville ikke ha ekstramandater til Sp. Det gjelder også de som gjerne ser at distriktene sikres mot å bli under-representert.


Den nylig foreslåtte ekstra-sperregrensen for distriktsmandater må ikke innføres i det hele tatt, og utjevningsmandat-ordningen må også fordanskes. Vi bør, i likhet med danskene, vedkjenne at om et parti er såpass stort at det får et distriktsmandat i et av distriktene, da er det godt nok til å være med i kampen om utjevningsmandatene også. I Norge mener vi at generelt at Venstre er gode nok til å sitte i regjering, men ikke bør kvalifiseres for å bli med i kampen om å få det antall mandater de har stemmer nok til.


Ved å garantere lik stemmerett til alle, vil den både den borgerlige og den rødgrønne fløyen sørge for at de vinner valget dersom de får flest stemmer – og kun da. Alt annet vil svært lett gi oss ‘feil regjering’. Høyresiden er mer enn noensinne avhengige av  støtte fra sine to småpartier: får de ikke det, vil vår utdaterte og (mot småpartiene) altfor strenge sensur ha en ren selvutslettende funksjon, siden de fire blå ligger langt bak de fem rødgrønne i så og si alle meningsmålinger.


Se også:


  Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014 – Norge på 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense  


  Meningsmålinger stortingsvalg: gjennomsnitt