De borgerlige bidrar til at det blir vanskelig for hÞyresiden Ä oppnÄ regjeringsposisjon igjen

1. HĂžyresiden mister oppslutning

HÞyre fikk 26,8% av stemmene i 2013, og 25% i 2017. Gjennomsnittet av meningsmÄlingene de tre siste mÄnedene (1/9-30/11-2020) er 24,1%.

HĂžyre gjĂžr det allikevel bedre enn de andre partiene pĂ„ hĂžyresiden:  Frp har gĂ„tt fra 22,9% i 2009, via 16,3% i 2013 og 15,2% i 2017 til et snitt pĂ„ 12.5% i de siste tre mĂ„neders gjennomsnitt.


KrFs resultat ved de siste valgene var henholdsvis 13,7% (1997), deretter 12,4%, 6.8%, 5.5% og 5.6% - til 4.2% i 2017. Gjennomsnitt tre siste mÄneder: 3,5%.


Venstre har ikke vĂŠrt over 6% siden 1969. PĂ„ de fire siste valgene fikk de 5,9%, 3,9%, 5,2% og 4,4%. Det er selvsagt vanskelig Ă„ si hva slags oppslutning de ville ha fĂ„tt uten taktisk stemming fra andre partier pĂ„ hĂžyresiden, men fra og med  1973 har de fĂ„tt under 4% av stemmene ved 8 av i alt 12 valg, selv med fra hjelp fra taktiske velgerne som i fĂžlge seg selv ‘holder seg for nesen og stemmer Venstre’.


Snittet til Venstre pĂ„ de siste tre mĂ„neders meningsmĂ„linger er 3,4%. Om man ser ett Ă„r tilbake i tid, har mĂ„neds-gjennomsnittet for V pĂ„ meningsmĂ„linger vĂŠrt enten 2.9%, 3% eller 3.1% i fire av de siste ti mĂ„nedene, og en gang var mĂ„neds-snittet nede i  2.7%

Vi trenger en fordï»żansking – og en forsvensking – av valgordningen. Faksimile fra Filternyheter.no

2. Store endringer kan skje pÄ kort tid

Det ser med andre ikke sÄ lyst ut for hÞyresiden. Tallene gÄr nedover, men ting kan endre seg.

Om vi ser pĂ„ de siste Ă„renes valg, ser vi en rekke dramatiske endringer fra det ene valget til det andre, eller over relativt fĂ„ Ă„r.  Noen eksempler:


Ap sank fra 35.4% i 2009 til 27.4% i 2017. I 1985 fikk de 40,8%.

Sp sank fra 16.7% til 7.9% mellom 1993 og 1997, og steg fra 5,5% i 2013 til 10,3% i 2017.

MDG Ăžkte fra 0,3% i 2003 til 2,8% i 2013 en ni-dobling.

SV sank fra 12,5% til 8.8% mellom 2001 og 2005, og mistet der med omtrent 30% av velgerne sine. Mellom 1985 og 1989 Ăžkte de fra 5,5% til 10.1%.

RĂždt steg fra 1,1% i 2013 til 2,4% i 2017, som er mer enn en dobling.

HĂžyre steg fra 17,2% i 2009 til 26,8% i 2013 – en Ăžkning pĂ„ over 50%.

FrP Þkte fra 6,3% i 1993 til 15.3% i 1997, og fikk dermed mer enn 2.4 ganger sÄ mange stemmer fra det ene valget til det neste. De steg ogsÄ fra 3,7% i 1985 til 13% ved neste valg, som er mer enn en tredobling. Ved neste valg var oppslutningen halvert igjen.

KrF sank fra 12,4% i 2001 til 6,8% i 2005.

Kilde: Stortingsvalg – resultater.


Med andre ord kan store endringer oppstÄ i lÞpet av kun fire Är, og ser man eksempelvis over en periode pÄ eksempelvis fire valg i stedet for fire Är, er situasjonen selvsagt enda mer uforutsigbar. En valglov kan godt komme til Ä gjelde for fire pÄfÞlgende valg. Hva har sÄ dette med selvutslettelse Ä gjÞre?


HĂžyresiden har stort sett gjort det ganske dĂ„rlig pĂ„ meningsmĂ„linger siden hĂžsten 2014. Men de gjorde det bra pĂ„ meningsmĂ„linger i mange Ă„r pĂ„ rad fĂžr 2014.  Og endringer kan, som vi nettopp har illustrert, komme ganske sĂ„ plutselig. I tillegg til de naturlige bĂžlgene vi ser i velgeroppslutningen til de ulike partiene, har vi ogsĂ„ den velkjente uforutsigbarheten knyttet til norske valg: en liten endring i velgermassen kan fĂžre til veldig store endringer pĂ„ Stortinget.


3. Vi kan ikke gjÞre stort med at velgerne kan endre partipreferanser pÄ relativt kort tid, men vi kan gjÞre noe som forhindrer at selve valgsystemet forÄrsaker dramatiske endringer i mandatfordelingen

HĂžyre fikk 25% i 2017, de fikk 24.8% i 1977, og 24% i 1927. De har vĂŠrt over 30-tallet kun en gang siden 1924: de fikk 30,4% i 1985. Siden 1927 har Ap vĂŠrt under 30-tallet kun en gang: i 2017. Ap har vĂŠrt over 40-tallet ved 11 valg i den samme perioden.

Det vil kunne ta veldig lang tid for HĂžyre Ă„ komme i regjeringsposisjon hvis de ikke bidrar til en valglov som sĂžrger for at V og KrF fĂ„r det antallet mandater de har stemmer nok til – selv nĂ„r de er nede pĂ„ to-tallet.  Selv kun ett mandat – en eneste stemme, faktisk – kan avgjĂžre om vi fĂ„r rĂždgrĂžnn eller blĂ„gul regjering. Venstre er pĂ„ sett og vis det mest stabile partiet pĂ„ hĂžyresiden, men de har ikke bare vĂŠrt under 4-tallet pĂ„ mange enkeltmĂ„linger, de har ogsĂ„ vĂŠrt under 3-tallet gjentatte ganger. En valgordning som diskriminerer partier som fĂ„r mellom 2% og 3% kan vĂŠre direkte selvutslettende for hĂžyresiden siden det er en reell risiko for at Venstre kan havne pĂ„ en oppslutning to-komma-et-eller-annet prosent.  Dessuten holder det ikke, for HĂžyre, Ă„ kun alliere seg med KrF og FrP, og begge disse partiene har nedadgĂ„ende kurver ogsĂ„. Ikke bare det: KrF har hatt en stabil, nedadgĂ„ende oppslutning helt siden 1997, og KrF risikere Ă„ ende pĂ„ 2-tallet sammen med Venstre i 2021 og/eller 2025.


Det vil lĂžnne seg for hĂžyresiden Ă„ ikke bare sette ned sperregrensen til danske 2% som et absolutt maksimum, men dette er ikke nok. Den sperregrensen vi kaller ‘Styringstillegget’ mĂ„ ogsĂ„ bort – det holder ikke Ă„ redusere styringstillegget fra 1.4 til 1.2. slik svenskene har gjort: de har nemlig en mye bedre utjevningsordning enn oss, som utjevner ikke bare i form av Ă„ gi utjevningsmandater til de partiene som har fĂ„tt for fĂ„ mandater, vi ogsĂ„ reduserer antall mandater til de partiene som har fĂ„tt for mange. Dessuten mĂ„ Senterparti-paragrafen – arealfaktoren – bort, den som for tiden sĂžrger for at valgloven gir flere ekstramandater til Sp enn til noe annet parti (basert pĂ„ Senterpartiets for tiden gode resultater pĂ„ meningsmĂ„linger).

Vi kan gjerne sikre et visst minsteantall mandater til visse valgdistrikt, men dette mĂ„ aldri forskyve den nasjonale mandatfordelingen. Sp er mer interessert i ‘flere mandater til Sp’ enn ‘flere mandater til distriktene’ – men bare en av fire velgere i det Senterpartiet omtaler som 'distriktene' stemmer Sp.


Den foreslÄtte sperregrensen for distriktsmandater mÄ ikke innfÞres i det hele tatt, og utjevningsmandat-ordningen mÄ ogsÄ fordanskes. Vi bÞr, i likhet med danskene, vedkjenne at om et parti er sÄpass stort at det fÄr et distriktsmandat i et av distriktene, da er det godt nok til Ä vÊre med i kampen om utjevningsmandatene ogsÄ.


Med disse endringene vil den bĂ„de den borgerlige og den rĂždgrĂžnne flĂžyen sĂžrge for at de vinner valget dersom de fĂ„r flest stemmer, og kun da. Alt annet vil svĂŠrt lett gi ‘feil regjering’. HĂžyresiden har mer enn noen sinne ekstremt avhengige av  stĂžtte fra sine to smĂ„partier: fĂ„r de ikke det, vil vĂ„r utdaterte og (mot smĂ„partiene) altfor strenge sensur ha en ren selvutslettende funksjon, siden de fire blĂ„ ligger sĂ„ langt ba de fem rĂždgrĂžnne sĂ„ og si alle meningsmĂ„linger.


Se ogsÄ:

Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014 – Norge pĂ„ 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense

MeningsmÄlinger stortingsvalg: gjennomsnitt