Det kan bli lenge til Norge får et borgerlig flertall igjen
Denne oversikten viser hvordan Venstre (øverst) og KrF har gjort det ved stortingsvalg. Venstres kurve går tilbake til 1906, KrF sin kurve starter i 1933 – året da KrF ble grunnlagt.
Den neste grafen viser hvordan de samme partiene har gjort det på meningsmålinger siden 2008 (månedlige gjennomsnitt). Venstre har vært under tre-tallet en rekke ganger de siste årene. KrF lå lenge rundt 6%, deretter rundt 5% en lang periode, og så har de ligget rundt 4% og deretter mellom 3% og 4% (med noen enkelt-måneder oppom fem-tallet) den siste tiden. I likhet ned Venstre kan KrF ende opp med å ligge mellom 2 og 3%.
Kurvene til FrP og H kommer vi snart tilbake til. Tallene til V og KrF er spesielt viktige, ettersom vi jo vet hva som skjer om de havner under vår nåværende sperregrense på 4%, eller under den foreslåtte sperregrensen på 3%, støttet av et flertall i valglovutvalget: de mister flesteparten av mandatene sine, og blir sterkt underrepresentert.
Enten man ser på valgresultatene eller meningsmålingene, er tendensen for både V og KrF klart nedadgående. Vi er mange, også på den rødgrønne siden, som mener at dersom KrF eller V får stemmer nok til tre mandater, bør de få tre mandater. Får de stemmer nok til 4 eller 5, bår de få 4 eller 5. Norge blir et mer demokratisk land dersom 2.5% av velgerne stemmer på et parti – når dette resulterer i at partiet får 2.5% av mandatene.
Nå går nedover for Arbeiderpartiet også, men ikke for den rødgrønne siden. Dette kan endre seg straks Støre blir statsminister, da kommer nok avisene til inneholde flere kritiske kommentarer overfor den rødgrønne siden enn de gjør i dag, selv om journalister som dekker valg og politikk ofte er litt mer venstreorienterte enn gjennomsnittsbefolkningen. Det skulle bare mangle, de har jo satt seg litt inn i temaene de skriver om. Når Trump er ute av bildet, vil nok også massemedia over hele verden plukke mer på hans etterfølger, og siden Trump assosieres med høyresiden kan det til og med være at Trump-effekten – det at velgere har beveget seg mot venstre (ikke bare i USA) de siste årene – reduseres.
Norge har jo et særproblem, ettersom vi har allerede har to sperregrenser ('styringstillegget' og sperregrensen; svært få land har styringstillegg), vi har arealfaktor, noe som heller ikke er så vanlig – og uredelige krefter i valglovutvalget fabler til og med om å opprette enda en sperregrense – for distriktsmandatene – selv om vi allerede har det gjennom ‘styringstillegget’. Formålet er selvsagt å innføre enda en ordning som holder småpartiene unna å få det antall mandater de, basert på grunnleggende demokratiske prinsipper, har rett til å få.
Resultatet av alt dette – kombinert med at det ikke går så bra hverken for V eller KrF, kan føre til at vi kanskje ikke kommer til å få borgerlige flertall på mange år. Arealfaktoren styrker Sp, og dermed de rødgrønne, Sperregrensen rammer KrF og V oftere enn R og MDG for tiden, og det at Sp – dersom om deres nåværende opptur fortsetter - kommer til å nyte godt av både ‘styringstillegget’ og arealfaktoren er noe ikke bare partiene på høyresiden kommer til å tape på – alle andre partier en Sp taper på dette. 4 av 5 velgere taper på en valglov som gir ekstramandater til 1 av 5 velgere. Men Senterpartiet befinner seg på den rødgrønne siden, som sammen med de andre faktorene kan føre til dårlige tider for borgerlige partier.
Det finnes ingen logikk bak å ikke sette den norske sperregrensen til maksimum den de har i Danmark: 2%. Vi burde også innføre denslags kriterier for å blir med i utjevningsmandat-fordelingen som Danmark praktiserer. Det vil si – egentlig burde vi gjort som en del andre land har gjort, og erstattet hele sperregrensen med en såkalt naturlig sperregrense.