Dagsnytt 18 tok nylig opp sperregrensen med FrP, Liberalistene og Vårt Land
21. juli 2021
FrPs Roy Steffensen åpnet med å forklare at FrP ville øke sperregrensen fordi dette ville øke valgdeltakelsen, en uttalelse som faller på sin egen urimelighet. Ikke bare blir motivasjonen for å stemme lavere dersom man ikke vet om stemmen kommer til å telle: Norge har ikke spesielt lav valgdeltakelse, men Danmark*, som har en sperregrense på 2%, har mye høyere valgdeltakelse enn oss.
Grunnen til at FrP vil ha høyere valgdeltakelse er nok at dette vil føre til at det må flere stemmer til for småpartiene for å komme over sperregrensen. Dette vil de kombinere med å i praksis kaste opptil flere hundretusen stemmer som er gitt til de etablerte småpartiene. Steffensen nevner også at småpartiene lett får for mye makt. For mye for… hvem? Om alle partier blir lineært representert, vil jo ingen få for få eller for mange mandater, men dette er en løsning FrP vil løse med å øke sperregrensen. Med økt sperregrense øker selvsagt risikoen for at flere partier ender opp med å bli kraftig underrepresentert.
Dersom mandatene til småpartiene får mer makt enn de har velgere i ryggen til å få, skyldes jo dette de store partiene som tilbyr dem makt mot å støtte dem. Dette har med ‘regjerings-ordning’, og ikke valgordning å gjøre.
MDG og Rødt kan i dag påvirke viktige vedtak selv om de bare har ett mandat hver – som seg hør og bør. Men disse partiene hadde velgere nok til å få inn 10 mandater i 2017, og burde derfor hatt mye mer makt, det at de har blitt avspist med ett mandat hver får dem til å fremstå som mye mindre partier enn de er.
FrP-Steffensen tror at folks vilje blir bedre representert med økt sperregrense, men de som stemmer på MDG, KrF, R eller V vil jo bli under-representert om de mister ett, flere eller alle sine mandater pga. sperregrensen. FrP har dessuten selv vært nede og hilst på 6-tallet på flere meningsmålinger ganger, så her kan de risikere å måtte smake sin egen medisin.
Myten om at småpartiene får for mye makt
SV, om de nærmer seg nivået fra 2013 (eller 2017) igjen, kan også få problemer med sperregrensen – f. eks. om Rødt fortsetter å øke. Med fem småpartier nær sperregrensen kan omtrent 20% av velgerne bli urepresentert/massivt underrepresentert. Det tilsvarer, med 3 millioner velgere, 600 000 velgere. Effekten dobles av at disse partienes meningsmotstandere blir tildelt de ledige plassene som genereres av sperregrensene, valgkrets-grensene osv. I dette regnestykket har vi ikke tatt med mikropartiene/nye partier som aldri har vært inne på Stortinget.
NRKs Sigrid Sollund påpekte dette med redusert motivasjon til å stemme dersom man ikke aner om stemmen deres teller. ‘Teller’, i denne sammenheng, betyr selvsagt ‘gjør utslag på mandatfordelingen’: om stemmene ikke har en effekt på mandatfordelingen er de jo verdiløse. Her responderer FrPs representant med at “Stemmen teller jo’, og fortsetter med et forbehold om at de må komme over sperregrensen for å få reell uttelling: “Det er jo den måten som er”, sier Steffensen. Dette er jo en kjent sak, men ikke det spørsmålet handlet om.
FrP hevder at det å heve sperregrensen til 5% vil sikre styringsdyktige flertall, men her har han nok glemt en ikke helt usentral gruppe: velgerne. Velgerflertall er det viktigste, og noe helt annet enn mandatflertall. Man kan alltids skrangle sammen et stortingsflertall dersom man ikke bryr som hvilken fløy som fikk flest stemmer, eller om at at det fortsatt er velgerne som bestemmer over politikerne her i landet, og ikke omvendt. Men enhver sperregrense på over 2% – innebærer en markant økning i risikoen for at velger-flertallet blir overkjørt – og at feil fløy vinner. Det å hjelpe fløyen som fikk færrest stemmer med å bli 'styringsdyktige' i sine fire år med å gjennomføre endringer folkeflertallet ikke vil ha er en høyst besynderlig affære.
Det er grunn til å anta at FrP verken er så opptatt av å flere til valgurnene eller at de tror på dette med at flere velgere vil bli representert med økt sperregrense. Det er sannsynlig at de er litt engstelige – etter en nedadgående kurve som har vart i 12-13 år – for at Liberalerne eller Demokratene etterhvert kan trekke til seg flere velgere og bli store.
Liberalistene
FrP fragmenteres. Noen har havnet hos Demokratene (D), andre hos Liberalistene (L). Per Sandberg (L) har tidligere stemt for å øke sperregrensen. FrP ville avskaffe den da de selv var i faresonen, og ville øke den når de kom seg stabilt over grensen. Nå vil Sandberg fjerne den, og mener i den sammenheng at det ikke er noen sperregrense på de 150 distriktsmandatene, men det er jo feil. For det første fungerer valgkrets-grensene med dagens valglov som brutale sperregrenser. For det andre har vi hatt sperregrense for distriktsmandater siden 1953, under et annet navn: “delingstall” (styringstillegg).
Fører mangel på sperregrense til partioverflod?
Sandberg kommer inn på dette med at det er flere småpartier på gang, og blir spurt av programlederen om det er grunnen til at han vil senke/fjerne sperregrensen, som han svarer ja på. Sollund spør deretter om det er en fare for at det blir ‘100 partier’ uten sperregrense, som Sandberg til en viss grad svarer ganske ryddig på, men det er mange grunner til at vi med kun 169 mandater og lavt folketall vil ikke kommer til å få et høyt antall småpartier på Stortinget – en av dem er at med et økt antall småpartier vil disse partiene fungere som sperregrensen for hverandre. Dessuten viser historien at det som regler tar, for nye partier, mange år før de kan få inn sitt første mandat, en annen er at det tar mange år bare å få inn sitt første mandat. Ap begynte med en oppslutning på 0,3%, som ved neste valg gikk opp til 0,6%. KrF begynte på 0,8% i 1933, som gikk opp til 1,4% i 1936. SF (nå SV) begynte på hele 2,4%, men ble jo dannet fordi venstresiden i Ap ble ekskludert. Rød Valgallianse fikk 0,4% i 1973, var ikke oppe i 0,8% før i 1989, og etter omdannelsen til Rødt i 2009 fikk de 1.3%. MDG fikk i de første 20 årene et snitt på under 0.2%.
FrP er et av unntakene. De fikk en brakstart med 5,0% i 1973, som ser ut til å skyldes økonomisk støtte i startfasen fra Sør-Afrika. Grunnleggeren, Anders Lange, var jo kjent som "en høyreautoritær, etnisk nasjonalist og rasist – en som forsvarte apartheid-regimet i Sør-Afrika og var kjent for uttalelser som 'Ingen u-hjelp til de sorte', 'Stopp blandede ekteskap' og 'Ingen stemmerett til negre'. Anders Langes synspunkter ble selv i Fedrelandslaget – der Vidkun Quisling en tid var i ledelsen og Anders Lange var sekretær – omtalt som ‘ytterliggående'." (Fra 'Meningsmålinger og ytre høyre').
Ved neste valg fikk FrP ingen pengestøtte fra rasistene i Sør-Afrika, og da sank oppslutningen til 1,9%.
Dagsavisen velger feil side i debatten om å redusere sperregrensen
Det er mange grunner til å slippe minoriteter til, inklusiv politiske minoriteter. Mange av dem ville havne under den naturlige sperregrensen på omtrent 0.6% dersom antallet småpartier skulle bli høyt. Dessuten er det en for mange ukjent sideeffekt å tildele mandater basert på oppslutningen på landsbasis (men dette handler ikke om å se hele landet som en valgkrets!): det ville bli slutt på det man kan få inn et mandat med 0,36% av stemmene, slik Tverrpolitisk Folkevalgte gjorde i 1997. Dessuten kunne man gjøre alvor bak løgnen om at sperregrensen er til for å holde nye partier nede: man kunne begrenset sperregrensen til å gjelde kun nye partier; slik mange mener at bør være dens egentlige formål. Man kunne også begynt med en lav sperregrense på ett eller maksimum to prosent og se hvordan det gikk.
3% er for høyt
Debatten rundes av med at Vårt Lands Erstad nevner at det er vanskeligere for små partier å komme inn i norske småfylker enn det er i Oslo, noe som til en viss grad stemmer, men dette har ikke med sperregrense å gjøre, det har med de andre grensene i valgloven; styringstillegget, en utjevningsmandat-ordning som ikke utjevner og ikke minst fylkesgrensene/grensene mellom valgkretsene.
Fylkesgrensene er også sperregrenser
På toppen av det hele kommer den forvirrende arealfaktoren inn, som jo forskyver parti-balansen og lett resulterer i over-representasjon Senterpartiet og underrepresentasjon av andre – som også rammer småpartiene. Erstad har uansett et poeng; det er vanskelig å bli lineært representert i småfylker, og det er en av grunnen til at valgloven må endres. Dette har rammet Rødt og MDG så hardt at vi i praksis bor i et land der de som sympatiserer med et av disse partiene ikke har hatt reell stemmerett om man ikke bor i Oslo.
Venstre, KrF, MDG og R alle har vært under 3% på flere meningsmålinger i år, så en sperregrense på 3% vil ikke sikre våre fire minste stortingspartier lineær representasjon. Dette kan lett føre til at fløyen med færrest stemmer får statsminister og regjering. Her må det mere till en bare å sette ned sperregrensen littegrann.
Regjeringsslitasje
Om man hadde satt sperregrensen til 2% og vedtatt at sperregrensen kun gjelder for nye partier, ville vi vært et lite skritt på vei mot lik stemmerett for alle – men det ville fortsatt vært mye som måtte ryddes opp i. Mest sannsynlig gjør den rødgrønne siden et brakvalg i september, men takket være det velkjente fenomenet ‘regjeringsslitasje’ kan situasjonen være omvendt om få år. Her gjelder det å ikke vært korttenkt.
