Valgordning: Den viktigste endringen
Vi må fjerne etterlevninger fra den gang vi ikke hadde partier
#kjerneartikkel
Del 1
Den viktige forskjellen mellom 'mandatbasert' og 'partibasert'
Etter 1814 var Norge fortsatt et land uten partier. Det var to hovedgrupperinger/fløyer på Eidsvoll den gang. De kalte seg kalte seg ‘selvstendighetspartiet’ og ‘unionspartiet’, men de var faktisk ikke var partier. Det tok 70 år før Norge fikk sitt første parti, Venstre.
I disse 70 årene handlet alt derfor om hvilke mandater som skulle representere de ulike landsdelene. 25 av Eidsvoll-mennene var fra ‘kjøpsteder’ som Bergen, Trondheim, Christiania og Kristiansund, mens 54 kom fra landbruks-distriktene, som ‘Hedemarkens amt’ og ‘Buskerud amt’.
Det ble ikke en gang vurdert å innføre et reellt demokrati der alle hadde lik stemmerett i 1814 – og vi er fortsatt ikke der, 207 år senere. Vi hadde vel vært i mål for lengst om ikke det hadde vært for alle egeninteressene fra de som allerede hadde fått tildelt mye makt. De vil, som de fleste vet, gjerne ha et lovverk som gir dem mye mer makt enn de har stemmer nok til.
I tillegg til at det på Eidsvoll var dobbelt så mange fra landbruks-distriktene som det var folk fra byene/kjøpstedene, var det også 33 fra det militære (hær/flåte), altså 112 i alt – inklusiv representanter for ‘grevskapene’ i Larvik og Jarlsberg. En god del hadde tilknytning til kirken. Denne gjengen skulle lage en grunnlov på ganske kort tid, og det at det ble konsumert enorme mengder alkohol i prosessen forklarer kanskje en del av svakhetene i Grunnloven. Stemmerett for ‘vanlige’ menn eller kvinner var ikke et tema. Ingen kvinner var til stede.
Da parlamentarismen omsider ble født i Norge i 1884, hadde svangerskapet på 70 år vært sentrert rundt mandater, for partier fantes ikke. Det er fortsatt en god del av vår valgordning som er preget av valgordningen lenge var mandat-basert, uten partier. Bieffektene av dette er fortsatt alvorlige.
Situasjon 1: Stortingsrepresentant skifter mening: her fokuseres det på dette mandatets personlige meninger mens synspunktene til de som valgte vedkommende inn blir ignorert. Partitilhørighet blir ignorert.
Hvis man stemmer på et mandat fra et parti i dag, er ‘mandat’ det overstyrende elementet. Dersom en makthaver som er valgt inn fordi hun eller han er fra Ap skifter politisk ståsted, da har vårt lovverk mye mer respekt for dette ene mandatets personlige meninger enn for holdningene til de kanskje 16 000 velgerne som måtte til for å gi denne politikeren en plass på Stortinget. De 16 000 blir ignorert, og selv om vedkommende er valgt inn fordi hun/han er medlem av et bestemt parti, blir ikke heller dette fokusert på. Her er det et slags lokalt enevelde; dette mandatet kan nærmest gjøre hva det vil med sin maktposisjon.
Derfor kan Jan Bøhler – sosialdemokraten som for en stund siden meldte overgang til Senterpartiet – i dag føre Senterparti-politikk på vegne av sine 15-20000 Ap-velgere.
For noen år siden meldte et Høyremedlem i Vestfold seg inn i MDG. Hun ble stemt inn i Vestfold Fylkesting. Så meldte hun seg ut av MDG og inn i Høyre igjen, og førte Høyrepolitikk på vegne av sine MDG-velgere.
Stortingetspolitikernes oppgave er naturligvis å representere sine velgere, og når de ikke kan eller vil gjøre det, må de erstattes av noen andre som gjør den jobben de skulle har gjort. Slik fungerer samfunnet rundt dem: om en snekker blir ansatt for å snekre, og ikke vil eller kan snekker mer, da ringer man ikke en elektriker.
Alternativet for politikeren som skifter mening er å fortsette å stemme med det partiet hun eller han er valgt inn for fram til neste valg: Paul Chaffey, som meldte seg ut av SV i midt i en Stortingsperiode på slutten av 90-tallet, kunne etter utmeldingen ha ført Ap- eller Høyrepolitikk på vegne av sine SV-velgere, men han valgte å stemme med sine velgere så lenge han satt på Stortinget.
Loven burde vært slik at stortings-representanter som er valgt inn fra ett parti, og som så melder seg inn i et annet seg må erstattes med en annen fra det partiet de representerte. Nå tenker kanskje enkelte at dette jo kun handler om ett mandat, og at et mandat fra eller til ikke betyr så stor endring i mandatfordelingen, men fra et velger-ståsted er jo situasjonen en helt annen. Her er det rundt 16 000 velgere som blir overkjørt av et lovverk som er mer opptatt av politikere enn dem som har valgt dem inn.
Situasjon 2: Representanter som av en eller annen grunn ikke kan være tilstede som stortingsrepresentant for sitt parti får selvsagt også en erstatnings-person som kommer fra samme parti. Her får partitilhørighet topp prioritet, enten vedkommende må ha stand-in fordi hun er syk, gravid, eller statsminister. Man vurderer ikke en gang å finne en annen representant fra samme valgkrets men fra et annet parti, fordi partitilhørighet selvsagt er viktigere enn eksempelvis bostedsadresse eller fødested.
Situasjon 3: Stortingsvalg og mandatkabal. Man får ikke til en mandatfordeling i distriktene som samsvarer med velgernes ønsker. Velgerene ville kanskje, basert på lokale stemmetall, 2 fra Ap, to fra Høyre og en fra Sp, men om alle distrikt hadde fått proporsjonal representasjon av alle partier lokalt, ville ikke partifordelingen blitt riktig på landsbasis, så her må det inngås kompromiss. Distriktet blir derfor representert av en fra et parti som ikke har stor støtte lokalt. Her er sakens kjerne: i slike situasjoner må man prioritere riktig partifordeling på landsbasis i tillegg til at alle partier får det antall mandater de skal ha lokalt.
Om 50 000 velgere har stemt på et parti som ikke ender opp med å bli representert fra det fylket man stemmer i, burde jo stemmesedlene sørge for at en annen representant for dette samme partiet kommer inn – men sånn er det ikke. Når ikke 'valgdistrikt vs. parti'-kabalen går opp, får dette valgdistriktet det antall mandater de skal ha, men et eller flere av dem tas fra et annet parti enn de nasjonale målingene tilser. Dette er jo ikke et kommune eller fylkesvalg, det er et nasjonalvalg, og da må den nasjonale mandatfordelingen stemme med den nasjonale oppslutning hvert av partiene har fått.
Denne beklagelige overfokuseringen på bosted over parti-tilhørighet representerer et enda større brudd på grunnleggende menneskerettigheter enn når en enkeltpolitikere kan bli valgt for å føre en MDG-politikk, men stemmer med Høyre i stedet (situasjon 1, over).
Ikke misforstå: selvsagt skal det antall velgere vi bestemmer oss for komme inn fra hvert av distriktene. Det er måten vi utjevner på som er problemet. Ved hvert eneste valg er det titusenvis av velgere som ikke får uttelling for sin stemmeseddel, og i stedet for at disse stemmene kompenseres for ved at noen andre fra samme parti kommer inn på Stortinget i stedet for den de har stemt på, går erstatnings-mandatene til andre partier. 14 av 19 utjevningsmandater gikk i 2017 til partier som endte opp med for mange mandater, samtidig som mange velgere i praksis hadde stemmesedler som ikke hadde mer verdi et et blankt papirark. Rødt og MDG fikk derfor kun to mandater for omtrent 170 000 stemmer, og KrF og Venstre kommer med stor sannsynlighet til å oppleve noe lignende ved 2021-valget. Hvorfor skal over 100 000 velgere ta til takke med å bli representert av en politiker fra et helt annet parti, så lenge dette misforholdet kan fjernes, en gang for alle, med noen justeringer i valgloven?
Del 2
Demokratiske land er generelt partibasert i dag Derfor er det spesielt én viktig avgjørelse som må tas i hvert av disse landene. Hva er viktigst: en politikers adresse – eller hva slags politikk hun/han vil føre? Dette er av ekstrem betydning når man vedtar en valgordning, for det er ikke alltid slik at alle velgere får ‘både pose og sekk’; som jo ville vært at alle får inn et mandat fra det fylket de bor i, som tilhører det partiet man stemte på. Dette er i praksis umulig å få til.
I noen land er det slik at man, etter et valg, først avgjør hvor mange seter i parlamentet som skal gå til hvert av partiene. I et land som har gode score på Gallagher-indeksen, bestemmer man etter valget hvor mange mandater som skal komme in fra hvert parti – og så er det opp til partiene å velge hvilke mandater som skal komme inn. I Norge legges det ikke vekt på at alle SV-stemmer skal føre til et SV-mandat og at alle FrP stemmer skal føre til et FrP-mandat. Det legges mye mer vekt på hvor politikeren kommer fra enn hva vedkommende står for.
Hvis politikerne måtte velge Vi kan være ganske sikre på at om Støre, Solberg eller Vedum var velgere som stemte på partier som er diskriminert av valgloven, og de ikke kunne få inn det mandatet fra sitt fylke de hadde stemt på, ville de heller valgt å få inn et annet mandat fra samme parti, enn en fra samme valgkrets men fra et helt annet parti. Dette er selvsagt den naturlige løsningen, akkurat som når en folkevalgt må ha stedfortreder på Stortinget om hun blir statsråd eller syk: man finner selvsagt en stedfortreder fra samme parti. Støre ville valgt en annen sosialdemokrat, Solberg ville neppe valgt noen fra Rødt, og Jensen ville nok ikke valgt noen fra MDG. Hvorfor skal da velgernes pålegges å få standins fra andre partier enn de har stemt på?
Når man skal fordele mandater etter et valg, må det tas mer hensyn til partitilhørigheten enn til postnummer, dialekt eller fødested. Vi må selvsagt ta hensyn til to proporsjoner på en gang: et rimelig antall mandater til hvert av valgdistriktene, samt en partifordeling som stemmer med valgresultatet – men dette er en enkel prosess som til og med kan automatiseres av an algoritme.
Første skritt i prosessen med å forvandle et valgresultat til mandatfordeling, må derfor begynne med å finne ut hvor mange mandater hvert av partiene skal få. I Norge har man lenge før valget er avgjort bestemt hvor mange mandater hvert distrikt skal ha. Dette er ikke overraskende som sådan – både fordi det er viktig at alle valgdistrikt blir representert, men også fordi det var slik dete hele begynte etter 1814 – uten partier.
Men siden vår valgordning har vært partibasert siden 1800-tallet, er det avgjørende for demokratiet at velgernes synspunkter avgjør mandatfordelingen. Hensyn til bosted må tas, men ikke på bekostning av å ha en Rødt-stand-in for FrP’ere eller omvendt. Utrolig nok er det fortsatt noen som antar at vi ikke kan oppnå til proporsjonalt riktig partifordeling og proporsjonalt riktig (eller ønsket) fordeling av antall mandater pr. distrikt – men det kan vi – og det er en enkel beregning.
Vi har en slags politisk paria-kaste, som de store partiene i praksis har vedtatt at ikke er så viktige som de andre. Ofte er det omtrent 200 000 stemmesedler som går rett i papirkurven – i den forstand at de overhodet ikke har noen innflytelse på mandatfordelingen. Ap, Høyre eller Senterpartiet rammes så og si aldri av dette fenomenet. Tvert i mot: hele valgsystemet er basert på et prinsipp om at en del mandater ryker ut, selv om de har stemmer nok til å få plass på Stortinget, mens en del andre mandater får plass på tinget, selv om de ikke er folkevalgt. De får ekstramandater, som har samme effekt som om man hadde delt ut ekstra stemmesedler til velgerne som stemmer på de største partiene.
Har vi virkelig politikere på Stortinget som ikke er valgt av folket? Ja, absolutt. Alle mandatene på Stortinget har riktignok fått en del stemmer, men selv om det i snitt behøves 16-17000 stemmer for å komme inn, er det noen som kommer inn med under lokale 1000 stemmer. Det største problemet er imidlertid ikke at det av og til kommer inn en representant fra eksempelvis Finnmark med bare noen hundre stemmer lokalt – dersom partiet har mange ‘ubrukte ‘stemmer i et annet fylke. Utjevningsmandater var jo i utgangspunktet basert på et slags tilgodelapp-system, hvor man kunne få et mandat for mye i ett fylke hvis man hadde fått et mandat for lite få på landsbasis.
Det store problemet med ikke-folkevalgte på Stortinget handler om politikere som det hadde vært greit å gi et stortings-sete dersom deres parti hadde fått stemmer nok til et mandat til – men som ikke har fått disse stemmene.
I 2017 hadde Ap og Høyre stemmer nok til å få inn til sammen 90 mandater, men de fikk 94. Fire av disse kom altså inn uten at de var folkevalgt. Folket hadde, gjennom sine stemmesedler, sagt at Ap bør få 47 mandater og Høyre 43, men slik ble det ikke. FrP og Sp fikk et mandat for mye hver, og SV fikk også et ekstramandat, selv med en oppslutning som ikke var så veldig langt over sperregrensen.
Nesten alle skjevheter i mandatfordelingen har røtter det faktum at vi hittil har insistert på at det får være så om så om partifordelingen ikke er i samsvar med hvor mange stemmer hvert parti får, så lenge vi får inn det antall mandater fra hvert fylke/distrikt vi har bestemt oss for. Men – som forklart mange andre steder på våre sider: det er såre enkelt å få en mandatfordeling hvor man både får det vedtatte antall mandater til hvert distrikt OG det antall mandater til hvert parti som stemmeprosent deres tilsier.
Siden de fleste velgere (alle?) heller vil bli representert av en politiker som tilhører det partiet vi stemte på enn en som kommer fra samme valgkrets som oss, men som har helt andre synspunkter enn vi selv har, så reiser dette spørsmålet seg: hvorfor er partitilhørighet så høyt respektert i noen settinger, men ikke i denne sammenhengen? Hvorfor må en KrF-velger godta å bli representert av en SVer, og hvorfor må en Rødt-velger som mister sitt mandat, se at dette mandatet blir erstattet med et ekstramandat til Høyre?
Svaret er enkelt: dette er ikke en svikt i systemet, det er planlagt diskriminering av småpartier, innført og opprettholdt av pseudo-argumenter som at ‘vi må jo ta hensyn til distriktene’. Selvsagt må vi det. Men det går an ha to tanker i hodet samtidig.
Når Ap etterhvert fikk mye makt, etter mange år hvor godseiere, kremmere og storbønder styrte landet, var de ganske raske med å tildele seg selv mye ekstramakt – av forståelige grunner, vil mange si. Men vi burde for lengst ha innført en ordning der alle stemmer er like mye verdt.
Del 3
Store Norske Leksikon pleier å ha rett, men dette er feil: “Fra 1921 har Norge hatt forholdstallsvalg. Det sørger i det vesentlige for at velger-oppfatningene blir representert på Stortinget etter den tallmessige oppslutning de har blant velgerne.” Ved de siste 8 valgene har vi nemlig hatt til sammen over 100 feilplasserte mandater – og i dagens politiske landskap, som er svært annerledes enn hva Norge noen gang har hatt, kan vi få mye høyere antall feilplasserte mandater i årene/valgene som kommer. Snittet har de siste årene vært 13-14 feilplasserte mandater pr. valg, men tallet kan bli nesten tre ganger så høyt ved kommende valg. Med en av de ferske meningsmålingene som utgangspunkt (Opinion for Dagsavisen, Fri Fagbevegelse og Avisenes Nyhetsbyrå i mars), ville hele 36 mandater måtte regnes som feilplasserte.
Alt dette skjer fordi vi (les: de største partiene) har valgt å ikke sørge for at alle stemmer skal ha lik verdi samme hvor man bor eller hvem man stemmer på. Vi prioriterer postadresse over politikk, selv om vi enkelt kunne tatt hensyn til begge disse proporsjonene.
De største partiene tjener stort på å opprettholde et lovverk som favoriserer dem selv framfor å prioritere at grunnlovens ‘Alle er like for loven’ må respekteres ved at ingen blir forskjellsbehandlet. Ingen bør forskjellsbehandles, og spesielt ikke i selve valgprosessen – å i det hele tatt vurdere forskjellsbehandling av velgere er en fatal feil.
Vi har en ganske stor gruppe velgere som ikke har reell stemmerett. Deres stemmesedler påvirker ikke valgresultatet på noen som helst måte, ikke en gang i form av å få anledning til å oppføre ‘sekundær’-parti; et andre-valg dersom ens stemme ikke regnes mot et mandat fra det partiet man stemmer på.
Valgloven mangler respekt både for minoriteter og for proporsjoner. Det er eksempelvis vanskelig å få inn et innvandrerparti på Stortinget, fordi måten å komme igang på med sitt første stortingsmandat er gjerne å få mange stemmer i ett fylke. Får man 100 000 stemmer fordelt på 19 valgkretser får man kanskje ikke inn et eneste mandat, men allikevel kan et parti som kystpartiet fikk et mandat i 2001 med har kommet inn med mindre enn 50 000 stemmer. I 1997 fikk Tverrpolitisk Folkevalgte inn et mandat med rundt 9000 stemmer, mens Rød Valgallianse fikk null mandater med over 43000 stemmer. I 1989 kom Aunelista (FfF) inn med 0,3% av stemmene, mens Venstre ikke fikk noen mandater inn med 3,2%. I 1993 fikk RV ett mandat med litt over 26 000 stemmer stemmer, mens Venstre også fikk kun ett mandat – med nesten 90 000 stemmer.
Deres stemmesedler påvirker ikke valgresultatet på noen som helst måte, ikke en gang i form av å få anledning til å oppføre et ‘sekundær’-parti dersom ens stemme ikke regnes mot et mandat fra det partiet man stemmer på.
Om et parti får 50 000 stemmer, kan man ikke vrake noen av dem fordi de bor i valgkretser med få velgere. Eller gi dem ekstrastemmer fordi de bor i et område med mange trær. Alle stemmer fra alle fylker må ha nøyaktig samme verdi, slik at 50 000 stemmer alltid må føre til samme total-antall mandater.
“A nation’s greatness is measured by how it treats its weakest members”
Et samfunn kan vurderes utifra hvordan de behandler sine svakeste, og et valgsystem kan vurderes ut fra hvordan det behandler sitt lands ‘svakeste partier’ (når det gjelder antall): våre politiske minoriteter. Igjen – det er ikke slik at man ikke har fått til å lage et system som ikke diskriminerer de ‘svakeste’ – man har bestemt seg, med store bokstaver, for å diskriminere.
Men om et minoritets-parti som V, KrF, R eller MDG får nok velgere til å passere det antall stemmer som står bar hvert mandat i gjennomsnitt i et ikke-diskriminerende samfunn, må dette mandatet komme inn enten vi er enige med dem eller ei, og uansett hvor velgerne bor.
Nesten 140 år etter at norsk parlamentarisme oppsto har vi fortsatt ikke ryddet opp i det mest grunnleggende av alt; at alle må være like for valgloven.
Vi sitter fortsatt fast i løsninger fra den gange vi ikke hadde partier. Kvinner, og menn uten eiendom har hatt stemmerett en god stund nå, men ser vi på fenomenet reell stemmerett; stemmesedler som faktisk påvirker valgresultatet, er mange fortsatt diskriminert. Velgere som stemmer på Ap, Høyre eller Senterpartiet er det aldri – de får ekstramandater hele tiden, mens de som stemmer på MDG, Venstre, Rødt eller KrF blir forskjellsbehandlet veldig ofte.