15 oppslag om det såkalte
STYRINGSTILLEGGET
(tidligere kalt 'sperredivisor')
Dette er en samlingsside om vårt såkalte styringstillegg. En del av det du finner her kan du også finne på våre andre sider. Ser du etter en enkel forklaring av begrepet styringstillegg, kan du klikke her.
Mange tror at det ikke er sperregrense på distriktsmandater, men sperredivisoren fra 1952 ble ikke fjernet selv om vi fikk enda en sperregrense i 1989
NRK, september 1965: I dette 55 år gamle NRK-programmet omtales valglov-endringen i 1952. "Vi fikk en ordning der vi skulle sperre systemet mot alt for mange små partier, og vi fikk da det vi kaller en sperredivisor som [...] gjør det vanskelig for et lite parti å komme inn. Det er dette som er bakgrunnen for den situasjonen vi har kommet opp i." Situasjonen som referes til (se bildet), er at de borgerlige fikk 49% av stemmene og 80 mandater, mens sosialistene fikk 51% av stemmene og 80 mandater. Akkurat som ved 2017-valget fikk de rødgrønne flest stemmer, men de borgerlige vant valget. De fikk ti mandater fler enn sosialdemokratene. Alle varianter av den norske valgloven har hittil vært mislykkede, og det samme gjelder om sperregrensen bare blir redusert fra 4% til 3% også. Sperregrensen må enda lavere, sperredivisoren må fjernes helt, og vi må få en utjevningsmandat-ordning som utjevner. Et 69 år gammelt vedtak hindrer fortsatt en stor andel norske velgere å bli rettmessig representert på Stortinget.
Finn Gustavsen (fra SF, nå SV) sa under valgsendingen i 1965 at det å delta i et valg er – takket være den norske valgordningen – som å delta i et lotteri, som til en viss grad er sant. Men de borgerlige har i lang tid vært mye mer taktiske enn venstresiden – for å overkomme skjevhetene i valgloven en diskriminerende valglov de selv støtter. Her er forklaringen på de borgerlige gjorde 1965:
Taktisk stemming i 1965
"De samarbeidet om ikke å stille lister i fylker der de visste at de uansett ikke ville komme inn. På denne måten håpet de at velgerne ville stemme på et annet borgerlig parti. Taktikken fungerte, men den var krevende, forteller historiker og SV-politiker Hans Olav Lahlum (SV). Sosialistisk Folkeparti blir stående med de samme to representantene som de fikk i 1961. Men veksten i stemmetall er formidabel – fra 2,4 til 6 prosent. Med dagens valgsystem ville SF ha hoppet opp til 9 mandater." Kilde.
55 år senere er situasjonen på mange måter den samme. I 2017, akkurat som i 1965, vant de borgerlige selv om venstresiden fikk flest stemmer. I 1965 fikk de borgerlige 10 mandater mer enn venstresiden (Ap, SF og NKP), selv om de lå ett prosentpoeng høyere i velger-oppslutning. I 2017 fikk de borgerlige 7 mandater mer enn de rødgrønne når de rødgrønne hadde et halvt prosentpoeng høyere oppslutning. I begge tilfeller har valgordningen skylden, og det er hovedsakelig Ap som har ansvaret for at valgordningen har blitt så ubrukelig som den har blitt. Se oppslaget under om hvordan Gerhardsen nærmest innførte sovjetmetoder mot datidens sosialister; metoder som sørget for at Ap selv tapte valget i 1965, 2017 og andre år selv om de var det største partiet i den største fløyen. Metodene var forståelige den gangen, og motivet var å forhindre at et sterke kommunistparti ville kunne komme til makten og utføre ting lignende det som skjedde i Sovjetunionen. Men selv om verken SV eller Rødt på noen måte støttet det som skjedde i Sovjet, et metodene , fra langt inn i forrige århundre, for å holde en grynende opposisjon nede opprettholdt.
På grunn av en skandaløst mangelfull innsats fra det siste og tidligere valglovutvalg – kombinert med ivrig innsats fra det største partiene om å opprettholde diskrimineringen av de andre partiene – er det fortsatt ingen planer om å rette opp skjevhetene. Selv om Ap og Høyre har tapt stort på sine egne forslag om diskriminering i valgloven flere ganger, og selv om begge partier har enda mer å tape på å ikke fjerne den diskrimineringen i dag (siden begge partier er mer avhengig av hjelp fra sine støttepartier enn noensinne), er det fortsatt en god del i Høyre og Ap som vil opprettholde den respektløse kombinasjonen av den altfor høye (4%) sperregrensen fra 1989 og sperredivisoren (delingstallet) fra 1952.
På toppen av det hele har statsminister Solberg – etter å fa trumfet gjennom vedtak etter vedtak i flere år som hun vet folkeflertallet ikke vil ha, nylig gått ut og (i følge VG) og kommet med en kraftig advarsel til Ap om å reversere Høyres politikk.
For et sirkus. Stem på noen som vil gjøre Norge mer demokratisk.
Ikke stem på noen som vil at du, dine barn, søsken eller foreldre, dine venner eller andre i praksis må fortsette å være fratatt retten til å påvirke mandatfordelingen på lik linje med andre, uansett hvor de bor eller hvem de vil stemme på.
Hvorfor oppsto egentlig "Saint-Lagües metode"?
Norge benytter en mandatfordelingsmetode som oppsto for å garantere at alle velgere får samme grad av stemmerett – men vi har modifisert den slik at den i stedet fungerer omvendt: den tar mandater fra småpartiene og gir til de store.
Norge er det eneste land i Europa som benytter et så høyt "delingstall" som 1.4 kombinert med en høyere sperregrense enn det Europarådet mener bør være det absolutte maksimum for en sperregrense – 3%. Ikke rart fordelingen av mandater i Norge aldri stemmer med prosent-oppslutningen hvert parti fikk.
Sainte-Lagüe utviklet en måte å fordele mandater på i for over hundre år siden fordi de andre ordningene favoriserte store (eller små) partier. Norge er et av få land med proporsjonal representasjon som bruker denne metoden med en modifisering som gjør at den oppfører seg helt motsatt av hva den er ble designet for å gjøre: den skaper et misforhold mellom antall stemmer som har gått til hvert parti og hvor mange mandater de får på Stortinget. Den favoriserer partier som allerede har mye makt, men selv om dette tallet ("delingstallet") offisielt hevdes å gi ekstra makt til de som skal styre landet, kan tallet like gjerne gi ekstra makt til de som ikke skal styre landet.
Les mer om Diskrimineringen i valgloven >>>
Styringstillegg og mindretallsregjering* er en usedvanlig dårlig kombinasjon
Vi har som kjent en valgordning som gjør at store partiene/de som allerede sitter med mye makt får et ‘styringstillegg’, for å kunne få enda litt mer makt og dermed gjøre det lettere å styre landet. I mange andre land klarer man fint å styre nasjonen uten dette tillegget, men norske politikere i store partier insisterer på at de må ha litt ekstrahjelp. I tillegg er det sånn at utjevningsmandater ofte går til bl.a. til Høyre, selv om ordningen burde fungere slik at den sikrer småpartiene mot å få for få mandater, for slik beskriver Stortinget utjevningsmandat-ordningen:
"Valgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjøret skjer i hvert enkelt valgdistrikt. Når for eksempel 4 mandater i et valgdistrikt skal fordeles på 7 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som svarer nøyaktig til stemmetallet. Flere partier kan bli urepresentert. Også selve utregningsmåten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de små blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet. For å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater. "
Når vår øverste myndighet skriver, i samme avsnitt at "flere partier kan bli urepresentert" og at de små partiene kan bli underrepresentert i forhold til stemmetallet – og så fortsetter med at "for å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater", tror man jo i utgangspunktet at det er sånn at utjevningsmandat-ordningen retter opp det at småpartier kan bli urepresentert eller underrepresentert. Men så slutter avsnittet med at "Det er imidlertid bare partiene som har kommet over sperregrensen – 4 prosent oppslutning på landsbasis – som kan være med å kjempe om utjevningsmandatene."
Alle som følger med på stortingsvalg om meningsmålinger vet at våre fem små etablerte utjevningsmandater har alle vært under sperregrensen på 4% en rekke ganger. De fire store partiene H/Sp/Ap og FrP har ikke vært der, bortsett fra at FrP var det i sine første år.
De ulike ingrediensene i valgloven, slik disse oppfører seg når de ulike ordningene kombineres med hverandre, fører til at stemmer gitt til småpartier i praksis hjelper de store partiene å få flere mandater enn de har stemmer til.
I 2017 endte Høyre med to mandater fler på Stortinget enn stemmene de fikk tilsa: ett utjevningsmandat fra Akershus og ett fra Oslo. Med en god valgordning ville Akershusmandatet gått til MdG – som i stedet endte opp med fem mandater for lite. Valgloven vi har er er dessverre såpass udugelig at vi oftere ender opp med en regjering som ikke har velgerflertallet bak seg enn en som har det. Se f.eks. Tidligere valg.
Hva ønsker man egentlig, dersom valgresultatet fører til at man ender opp med en regjering som ikke har støtte blant flertallet av velgerne? Vil man virkelig gi ekstramandater til den fløyen som fikk færrest stemmer? På hvilken måte gjør man landet mer styringsdyktig eller handlekraftig da? Jo, man gjør det lettere for den tapende fløyen – altså den som fikk færrest stemmer – å få vedtatt endringer som flertallet av velgerne ikke vil ha.
Siden flertallet ville ha en annen regjering, øker det at feil fløy vant valget motivasjonen for å felle regjeringen som ikke vant valget, men ‘vant valgloven’. Resultat: ustabilitet. Det blir feil, hver gang det laget som fikk lavest oppslutning vinner.
I Norge vinner feil fløy svært ofte. Vi er faktisk verdensberømte for akkurat det, men etter lang tids arbeid har ikke valglovutvalget løftet en finger for å foreslå de enkle endringene som er nødvendige for å løst dette problemet.
"In the past some countries used a 'modified' version in which the first divisor, instead of being 1, was 1.4, which made it somewhat more difficult for small parties to win a first seat." (Kilde)
Styringstillegget er et tall man i noen få land – nesten ingen, faktisk – legger inn i beregningen av utjevningsmandater – noe som fører til at store partier favoriseres når disse mandatene skal deles ut. Tallet burde vært 1, men det er fordi det er 1.4 i Norge at det fungerer diskriminerende. Det benyttes som en del av en gammel mandatfordelings-metode; Sainte- Lagües metode. Ideen bak metoden var jo å sørge for at alle velgere fikk like stor grad av medbestemmelsesrett - et konsept norske regjeringer ikke har hatt sansen for, og som flertallet av medlemmene i valglovutvalget nærmest viser en forakt for.
De to mest kjente (men langt fra beste) metodene for mandatfordeling er nemlig D'Hondts metode og Sainte-Lagües metode, og vi benytter altså dessverre en modifisert versjon av sistnevnte; den som nettopp oppsto for å garantere at alle velgere ble like godt representert (se bilder over). Vi har modifisert den slik at den ikke sørger for for proporsjonal fordeling. Metoden ble dessuten utviklet uten å ta høyde for at man i land som Norge både vil ha representasjon fra alle distrikter og proporsjonal fordeling av stortingsmandatene. Slike tanker kom for alvor på banen først noen tiår etter at den franske matematikeren Jean André Sainte-Lagüe var død.
Sainte-Laguë skrev en artikkel som ble publisert i 1911, hvor han presenterte det som senere skulle bli kjent som hans fordelingsmetode. Han utviklet den for å unngå at det ble et misforhold mellom antallet stemmer hvert parti hadde fått ved valget og andelen mandater de fikk. En engelsk oversettelse av artikkelen hans er å finne i et tillegg til Lijphart og Gibberds "Thresholds and payoffs in list systems of proportional representation', European Journal of Political Research 5:3 (1977), 219–44".
Sainte-Lagües løsning ble ofte sett på som en av de mest rettferdige måtene å fordele seter i et parlament på – siden den, ulikt de fleste andre ordninger, ikke inneholdt noen favorisering av enten store eller små partier.
"The method proposed in 1910 by Sainte-Lagüe in a French review [...] was designed with the intention of guaranteeing each elector the same power or portion of representation. Fairness between voters means that all of the voters must have the same power or influence on the electoral result."
KILDE: Evaluation and Optimization of Electoral Systems
Sainte-Lagüe sin metode – det vil si, den modifiserte versjonen som "noen land brukte før", men som vi altså fortsatt bruker i Norge – fungerte/fungerer altså som en sperregrense, på samme måte som fylkesgrensene, sperregrensen og utjevningsmandat-ordningen (du leste riktig). Sverige bruker også en modifisert metode, men der er ledetallet 1.2 i stedet for 1.4, som jo betyr litt lavere grad av diskriminering. Sverige benytter den ikke i kombinasjon en arealfaktor. I Irak ble det gatedemonstrasjoner da noen ville modifisere Sainte Lagüe-metoden som ble brukt til fordeling av mandater slik at den diskriminerte småpartier. Norge er det eneste land i Europa som benytter et så høyt "delingstall" som 1.4 kombinert med en høyere sperregrense enn det Europarådet mener bør være det absolutte maksimum for en sperregrense – 3% (men se også vår artikkel kalt "Styringstillegget: Norge og Irak mot resten av verden"). Ikke rart fordelingen av mandater i Norge aldri stemmer med prosent-oppslutningen hvert parti fikk. Resultatene i land det er naturlig å sammeligne oss med er klart bedre mht. proporsjonal fordeling, og det er enkelt å overgå deres grad av proporsjonalitet ved å modernisere valgloven.
Se også: Styringstillegget: Norge og Irak vs. resten av verden
I Norge bruker vi St.-Lagües metode i forbindelse med utjevningsmandat-ordningen, slik at fordelingen av disse ekstramandatene lettere går til de største partiene. Dette bør sees i sammenheng med at både sperregrensen og fylkesinndelingen, slik vi forholder oss til den, følger samme prinsipp: de største partiene kommer best ut. Man kan godt gi det antall mandater man bestemmer seg for til et hvilket som helst fylke/fylker, med så utjevnes sluttresultatet ved å sørge for at det landsomfattende fordelingen av mandater stemmer, partimessig, med hvor mange stemmer hvert parti fikk under valget. Dette kalles dobbelt-proporsjonal fordeling.
Det var ikke uvanlig med ordninger som ga privilegier til de som allerede hadde mye makt da Sainte-Lagüe utviklet sin metode for mer enn 100 år siden, men metoden ble altså utviklet for nettopp å motvirke dette. Det er så og si ingen land som benytter denne metoden i en modifisert versjon, hvor modifikasjonen favoriserer de store partiene og dermed som fungerer som en sperregrense – i tillegg til at vi både har en sperregrense og en måte å fordele distrikts-mandater på som også helt klart favoriserer store partier. Alt dette er med på å svært ofte føre til at feil fløy vinner valget.
Norge er det eneste land i verden som bruker denne metoden med en såpass alvorlig modifikasjon og kombinerer dette andre hindrene (sperregrense, 'styringstillegg' (sperredivisor), diskriminering av velgere tettbebygde strøk m.m) slik vi gjør.
Viktigheten av å fjerne det såkalte styringstillegget helt
En av de viktigste grunnene til at vi aldri har samsvar mellom stemmeandelen hvert parti får ved Stortingsvalget og det antall mandater de får på Stortinget er det såkalte styringstillegget. Ulikt hva mange tror, fungerer styringstillegget nemlig ikke slik at det gir ekstramandater til de som skal styre landet. Det gir ekstramandater til de som uansett ville fått mange mandater uten styringstillegget. Med fire relativt store partier innebærer dette selvsagt at styringstilleget ofte gir ekstramandater til de som ikke skal styre landet, noe som gjør det vanskeligere for de som faktisk sitter i regjering å være styringsdyktige.
Styringstillegget, dette 'deletallet' som mange ikke helt forstår betydningen av, gir altså ekstramandater til visse partier, som selvsagt også betyr at andre partier får færre mandater. Høyre, Ap og Senterpartiet er gjengangere blant de som tjener mandater på grunn av valgordningen her, og “vinner” ofte ekstramandater ved stortingsvalg. Hensikten – det å gi ekstramandater til de partiene som allerede har fått flest – er jo i strid med demokratiske prinsipper, og med vårt lovverk som sier at alle skal være like for loven og at ingen skal diskrimineres urimelig eller unødig.
Det faktum at noen i praksis ikke har reell stemmerett, og at tilhengere av visse partier blir oversett med mindre de bor i Oslo, og det at vi har en valgordning i praksis betyr at noen har ‘dobbelt stemmerett’ er jo i seg selv svært diskriminerende. Men det er mye verre enn som så: noen har seks ganger så høy graf av stemmerett som andre.
Den offisielle tanken bak styringstillegget er at det skal bli lettere å styre landet for de store partiene hvis vi tar et antall mandater som skulle gått til andre (mindre) partier – ofte deres direkte opponenter – og gir til de som har mest makt. Og selvsagt blir det lettere å styre et land om man fjerner politiske motstandere fra taburettene de har fortjent. Men det å diskriminere politiske minoriteter er noe vi, som nasjon, syns er feil når vi hører om det i andre land, og derfor er det på tide å se på vår egen grad av demokrati.
I tillegg fungerer altså styringstillegget, ulikt hva mange tror, ikke slik at det gir ekstramandater til de som skal styre landet. Det gir ekstramandater til de som uansett ville fått mange mandater uten styringstillegget. Med fire relativt store partier innebærer dette selvsagt at styringstilleget ofte gir ekstramandater til de som ikke skal styre landet, noe som gjør det vanskeligere for de som faktisk sitter i regjering å være styringsdyktige. Det er nemlig ikke slik at det største partiet nødvendigvis ender opp i regjering.
Styringstillegget kan faktisk føre til at den fløyen som fikk flest stemmer ikke får styre landet i det hele tatt. Selv et eneste ekstramandat til en av fløyene kan bidra til at den fløyen dermed får det ene mandatet de trenger for å få stortingsflertall, og det ekstramandatet kan like gjerne gå til Høyre når en Ap-koalisjon skal styre landet – eller omvendt. Om man ser på 2017-valget, førte styringstillegget bl.a. til at H fikk et ekstramandat. Høyresiden hadde ikke flest stemmer, og situasjonen var ganske jevn. Den rødgrønne siden hadde, inklusiv støtte fra R og MdG, flere stemmer enn den blågule siden. Styringstillegget ga også et ekstramandat til KrF, som fikk 8 i stedet for 7 mandater. De to ekstramandatene den borgerlige siden fikk av styringstillegget bidro til at de borgerlige vant valget. Ekstramandatene KrF og H fikk av styringstillegget fikk førte til at MdG tapte 2 mandater.
De store partiene trenger ikke ekstramandater for å kunne styre landet. De trenger å samarbeide bedre med andre partier, ikke å holde andre partier unna den makt og den ekstra ytringsfrihet som en stortingsplass medfører. Det mest tragiske er nok kanskje at styringstillegget ofte fører til at den fløyen fikk færrest stemmer får flere mandater enn de egentlig har stemmer til – og om dette fører til at de ender i regjering (selv om den andre fløyen fikk flere stemmer), blir det jo lettere for de som er uenige med folk flest om hvordan landet skal styres å styre landet i en annen retning enn den stemmeantallet ved siste valg peker mot. Men det blir også feil når styringstillegget gir ekstramandater til en fløy som allerede har et solid overtak. Alt som minner om tilleggsmandater til partiene blir feil, og styringstillegget vi har fungerer i praksis bare som en sperregrense: den tar mandater fra de store og gir til de små, og den gjør det i tillegg blindt, for verken styringstillegget, grensene mellom valgdistriktene eller sperregrensen vet noe om hvem som skal styre landet. Den er noe trumpsk over den norske valgordningen, og selve valgdagen ender ofte med noe som minner et realityshow, hvor noen må ryke ut mens andre ikke må det.
En av hovedpersonene bak pollofpolls, Johan Giertsen, diskuterer om styringstillegget bør være 1.2 eller 1.4. De ønsker visst ikke å belyse de reelle resultatene av styringstillegget, som bl.a. er at Høyre, som de selv er medlemmer av, får flere mandater på Stortinget enn de har fått stemmer til av dette tillegget. Om de f eks får fire mandater ekstra, og dette bidrar til at f.eks. Rødt får fire mandater færre, blir det altså en høyredreining på Stortinget på 8 stemmer. Noen politikere på høyresiden har innrømt at de mener vi bør opprettholde sperregrensen for å holde sosialistiske (og miljø-)partier nede. Dette var lettere å forstå da det på venstresiden fortsatt var folk som forsvarte maktovergrep og sensur i fra Sovjet og Kina. Men siden valgordningen vår på mange måter i praksis nettopp fungerer som sensur (et stortingsmandat fører til kraftig økt ytringsfrihet for et minoritetsparti) og et maktovergrep mot politiske minoriteter, benytter man seg på sett og vis av denslags metoder man beskylder venstresiden for å ha støttet for å holde venstreopposisjonen og miljøsiden nede. Dessuten - og det vil nok gå opp for flere etterhvert – vil man i dagens Norge, med et kraftig svekket Ap og 4-5 småpartier som vaker rundt sperregrensen, ikke helt kunne vite om hvordan de ulike algoritmene valgloven bruker (arealfaktor på 1.8, sperregrense som dessverre kanskje opprettholdes med minst 3%, styringstillegget som dessverre kan komme til å opprettholdes med 1.2 i stedet for 1.3) kommer til å slå ut. Hver eneste gang en av disse formlene påvirker mandatfordelingen på Stortinget, får vi mer byråkrati og mindre demokrati. Formlene vi bruker skal ikke 'ha stemmerett', for da konkurrerer de med velgerne om hvem som faktisk skal styre landet.
Om vi vil ha samsvar mellom valgresultatet og hvordan partiene blir representert på Stortinget, må styringstillegget fjernes helt.
Slik styringstillegget fungerer i dag, handler det altså om å gi ekstramandater til partier som allerede er store – enten de skal i regjering eller ei. Hemmeligheten bak å ha kunnet opprettholde denne ordningen over så mange år er at styringstillegget gir de store partiene mulighet til å vedta ordninger som gavner dem selv. Det opprettholder deres overtak, som igjen fører til at de kan fortsette å opprettholde ordninger som kun styrker dem selv. Dette er en ond og høyst uetisk sirkel som har pågått, på ulike vis, siden den norske parlamentarismen ble grunnlagt.
Det å styre diskusjonen i retning av om man skal ha et styringstillegg på 1.2 eller 1.4 minner litt om det foreldre gjør med barn for å få dem til å glemme at de har lyst på noe godt: de får bare to valgmuligheter, og ingen av dem minner om det man egentlig vil ha, men det legges fram på en måte som gjør at barna glemmer hva de egentlig hadde ville ha. :) Mange tror sikkert vi må ha et styringstillegg på enten 1.2 eller 1.4 hvis man klarer å styre diskusjonen i den retningen. Men faktum er at om vi vil ha samsvar mellom valgresultatet og hvordan partiene blir representert på Stortinget, må styringstillegget helt vekk. Nesten ingen land har slikt tillegg, og når det gjelder land med en slik valgordning vi har, er det kun Irak og Norge som kombinerer en så høy sperregrense med et så høyt styringstall - og så pretenderer å skulle jevne ut alle ulikheten valgordningen produserer med en utjevningsmandat-ordning som fingerer slik vi skrev øverst i denne artikkelen. Hvis vi ikke vil ha disse ujevnheten, må vi fjerne dem fra valgordningen - så enkelt er det.
Både Ap og H vil kunne få store problemer med å samle et flertall for sin sin blokk-regjering om KrF, Venstre, MdG, SV eller Rødt havner under sperregrensen eller taper mandater på grunn av styringstillegget. Styringstillegget – og hvorvidt de nevnte partiene kommer over eller under sperregrensen – vil fortsette å gi oss ‘feil regjering’ dersom vi opprettholder styringstillegg og sperregrensen.
Direktelink til denne artikkelen på egen side:
"The method proposed in 1910 by Sainte-Lagüe [...] was designed with the intention of guaranteeing each elector the same power or portion of representation. Fairness between voters means that all of the voters must have the same power or influence on the electoral result"
KILDE: Evaluation and Optimization of Electoral Systems
Se hvor dårlig Norge kommer ut, selv med sitt mest proporsjonale valgutfall, sammenlignet med valg i andre land:
Se også
Fra Sainte-Laguës metode (Wikipedia):
"Sainte-Laguës metode kan føre til ustabilitetsparadokset, majoritetsparadokset og stemmestabilitetsparadokset
Sainte-Lagües (1882-1950) metode brukes fortsatt i Norge, selv om andre løsninger for lengst har oppstått; løsninger som ikke har problemer med ustabilitet, majoritetsparadokset eller stemmestabilitets-paradokset.
Det følgende er kopiert direkte fra Wikipedia.
Ustabilitetsparadokset går ut på at små endringer i stemmetall kan gi store utslag i mandater. I et valg med ett stort og mange små partier vil en liten endring hos velgerne påvirke både de små partiene og det store partiet veldig mye. I et valg med 10 seter der ett parti får ca 87% og tre partier får 4,3%, så vil det store partiet få alle setene. Dersom det store partiet oppnår 85% og de små ca 5% vil to seter tilfalle de små partiene på det store partiets bekostning.
Majoritetsparadokset går ut på at et parti kan oppnå mer enn 50% av stemmene, men får mindre enn 50% av mandatene. Det kan skje dersom flere lister står nokså likt i kampen om de siste mandatene slik at majoritetspartiet mister disse.
Stemmestabilitetsparadokset består i at endringer i forholdet mellom partiene påvirker mandatene til andre partier og kan gi flertall med et mindretall av stemmer. Ved kirkevalget i Agder og Telemark i 2019 fikk åpen folkekirke 49,1% av stemmene, Nominasjonslista 34,1% og Bønnelista 16,8%. Denne fordelingen gav Åpen folkekirke 4 mandater, Nominasjonslista 2 og Bønnelista 1 mandat. Hvis fordelingen mellom Nominasjonslista og Bønnelista hadde vært annerledes ville Åpen folkekirke ikke fått flertall selv om deres stemmetall forble uendret."
Myten om nødvendigheten av et styringstillegg
SIST OPPDATERT 18. JULI 2020
Blir den H/Frp-dominerte regjeringen mer handlekraftig med sine 4 ekstramandater så lenge Ap/Sp og SV får 4 ekstramandater av det samme lovverket? Styringstillegget fører til at regjeringen blir både mindre og mer styringsdyktig.
På den borgerlige siden har det gjerne vært et ønske om ‘matematisk rettferdighet’ under mandatfordelingen, ettersom Ap er det partiet som har tjent mest på de ulike måtene valgloven fordreier utfallet av valgresultatet på. Ap-politikere har ofte forsvart det såkalte styringstillegget, som gir ekstramandater til de største partiene. Den offisielle forklaringen på styringstillegget er at det skal gjøre regjeringen/Stortinget mer handlekraftige. Det de fleste tenker er vel at de store partiene gjerne vil ha enda flere mandater enn de allerede har fått, og de kan - siden de er store - få igjennom en ordning som favoriserer de store partiene, og derfor har de gjort det.
Dette er stikk i strid med grunnloven og menneskeretts-erklæringens prinsipp om lik stemmerett for alle.
Lurt å kneble politiske minoriteter?
Nå er det jo ingen tvil om at det å kneble opposisjonen og/eller politiske minoriteter selvsagt har sine fordeler, for det blir jo mye lettere å gjennomføre sin egen politikk på denne måten. Men valgordningen er her både uetisk og uintelligent. For det første fører jo kombinasjonen av styringstillegget og de andre fordreiningene ofte til at den fløyen som får færrest stemmer ender opp både med flertallet på Stortinget om regjeringsmakten. Dette i seg selv er god nok grunn til å forandre dette lovverket. Men valgordningen har blitt til ved at ulike partier ofte fokuserer mest på hva slags ordning som kan gi deres eget parti flest mandater, og derfor har de kjempet for en slik ordning. Da blir det jo lett for Ap og H å opprettholde en ordning som gir de samme partiene ekstramandater. FrP var mot flere av disse ordningene da de var små, men ombestemte seg da de selv tjente på disse ordningene, og vil nå helst ha en ordning som i enda større grad holder småpartiene nede. Det mest utrolige ved den norske valgtåken er at det til og med finnes småpartier som mener at vi bør ha et lovverk som holder deres eget parti vekk fra å komme inn på Stortinget med et rimelig antall mandater. Om man spør dem hvorfor de vil ha en valglov som holder dem vekk fra Stortinget blir det ofte veldig stille.
I praksis kan styringstillegget slå i flere retninger, men det rammer alltid de politiske minoritetene - som i skrivende stund er MdG, Venstre, KrF og (såvidt det er, siden de nå er over sperregrensen på meningsmålingene) Rødt. Sånn går det når man bor i et land som elsker å snakke varmt om å rette opp feil i andre land; land hvor man holder politiske minoriteter nede eller favoriserer visse partier ved hjelp av valgfusk eller andre metoder.
Har idealet noensinne vært lik stemmerett for alle?
Mye kan tyde på at de store partiene ikke er interessert i å løfte seg opp fra egeninteresse-motivet. I det hele tatt er det lite som tyder på at man har hatt som et ideal å få til en ordning som tilfredsstiller kravet om lik grad av stemmerett - hvor alle som stemmer i realiteten vil kunne være med på å påvirke hvem som styrer landet. Stortinget hevder selv, på sine sider, at “Når du deltar i stortingsvalg er du med på å bestemme utviklingen av samfunnet vårt“, men dette stemmer jo ikke for veldig mange av oss. Valgloven kan lett føre til at flere hundre tusen velgere ikke får være med på å påvirke hvem som kommer til makten i det hele tat, eller kun være med med veldig redusert grad av medbestemmelsesrett. Pga. alle hindrene i valgloven kan vi faktisk risikere at bare fire partier kommer inn på Stortinget – meningsmålingene har vist at vi har vært veldig lik et slikt utfall flere ganger.
Men mest av alt: vi ikke bare risikerer, men vi vet at styringstillegget fører til uforutsigbarhet og ustabilitet. Det er mange negative sideeffekter av at den minste fløyen ofte får regjering og statsminister, of man vet aldri hvordan de fem hovedhindrene i valgloven slår ut: de kan like gjerne føre til at den rødgrønne siden får ledelsen når de blågule har flest stemmer som det omvendte.
Egeninteresse
Egeninteresse er et dårlig utgangspunkt når et parti skal definere sin holdning til valgloven. De ulike ‘sperregrensene’ gir ikke mye mening sett sammen (de slåss ofte mot hverandre), men de gjør ikke det sett i isolasjon heller i hvert fall ikke om man er opptatt av at alle skal være like for loven/valgloven.
Men det hjelper jo ikke når den fløyen som får mest politisk makt ofte trumfer gjennom sine vedtak straks de kommer i regjering - selv om de veldig godt vet at flertallet av velgerne vil ha en annen løsning.
Ekstramandater er allerede et fullstending udemokratisk prinsipp, men skal man først bruke det, vil noen mene at det ville blitt minst uetisk dersom den fløyen som fikk flest stemmer fikk disse ekstramandatene. Men vårt ideal om proporsjonal fordeling og får juridiske og etiske forpliktelser overfor menneskerettserklæringen innebærer jo at ingen skal forskjellsbehandles.
I praksis kan styringstillegget slå i flere retninger, men det rammer alltid de politiske minoritetene - som i skrivende stund er MdG, Venstre, KrF og Rødt (såvidt det er, siden de er over sperregrensen på meningsmålingene). Sånn går det når man bor i et land som elsker å snakke varmt om å rette opp feil i andre land; land hvor man holder politiske minoriteter nede eller favoriserer visse partier ved hjelp av valgfusk eller andre metoder.
Norge trenger ikke valgfusk
I Norge trengs ikke tradisjonell valgfusk, fordi valgfusk er bakt inn i selve valgloven. De store partiene har flertall for en løsning som favoriserer de store partiene, og vi har blitt så vant til det en urettferdig valgordning og en løsning der mindretallet av velgerne som regel ender opp med regjeringsmakt at vi nærmest tror det må være sånn. Mange tror også at vi 'må' ha sperregrenser, arealtillegg/arealfaktor, diskriminering av folkerike fylker og Oslo-velgere, styringstillegg og en blokkbasert regjerings-ordning. Vi tror på alt dette selv om vi vet at andre land har andre og bedre løsninger; land som ikke har noen planer om å tilnærme seg den norske, utdaterte modellen. De vet jo at de, ulikt Norge, ender opp med en regjering som er i samsvar med hva flertallet av velgerne vil ha, noe som burde være et grunnprinsipp i alle valgordninger.
Tidligere stortingsvalg: valgresultater og kommentarer. Denne artikkelen går gjennom en rekke norske valg, og har mange tabeller som viser hvordan de ulike partiene enten fikk for mange eller for få mandater - sammenlignet med en valgordning som gir alle velgere lik og reell stemmerett.
Styringstillegget er ikke et styringstillegg - det er en sperregrense viser hvordan styringstilleget alene kan føre til at feil fløy vinner valget.