De fire sperregrensene

I Norge har vi en sperregrense på 4% i forbindelse med utjevningsmandatene. Får man 3.999% av stemmene kan man risikere å få kun ett mandat, men får man 4% kan man få f. eks. 7, takket være en enkelt velger - noe som i seg selv dokumenterer hvor lite god denne ordningen er. Den personen som leverer stemmen som vipper tallet opp til 4% har altså en effekt tilsvarende det som skal til for å få inn 6 mandater ekstra. Og hvor mye skal det til for å få inn ett mandat? Det varierer. For MdG var det ved siste valg cirka 95000, fordi de ikke kom over sperregrensen. Venstre har opplevd å ikke få inn ett eneste mandat selv om de fikk 3.2% av stemmene. For Ap, H, Sp og FrP, vår politiske overklasse, er det i praksis nok med 15-16000 stemmer for å få inn et mandat

Man kan ha en god sikring av representanter for alle fylker, så mange man ønskerfor hvert av dem, og allikevel ha et nasjonalt valgresultat som ender opp med et 1:1 forhold mellom antall mandater og hvordan velgerne har stemt. Dette er beskrevet flere andre steder på her på valgordningen.no. I Norge bruker vi ikke en sånn metode. Vi må selvsagt sørge for at alle distriktene blir representert på en ordentlig måte -  en som er klart bedre enn den vi har dag, men kombinasjonen av sperregrensen og andre hindre i valgloven diskriminerer flertallet av velgerne. Spesielt det faktum at vi ikke ser på alle stemmene, nasjonalt, og sikrer at den fløyen som får flest stemmer får flest representanter på Stortinget diskriminerer selvsagt politiske minoriteter, men dette diskriminerer flertallet av velgerne. Nesten alle fylker taper f.eks. på arealtillegget.  

Fylkesgrensene er også sperregrenser
Et samisk parti, for eksempel, som sanker stemmer fra minst 6-7 forskjellige fylke, ville kanskje ville ha nok stemmer til å få inn ett mandat dersom vi hadde hatt en god valglov. Et slikt mandat forutsetter nemlig at det totale antall stemmer for hvert parti, nasjonalt, er en overordnet referanse for hvor hvem som skal tildeles makt. Men med den nåværende valgloven blir det vanskelig å få inn ett eneste mandat for et slikt parti, fordi velgerne deres ikke bor i samme fylke. Flere partier har opplevd akkurat dette. Valgloven rammer både nye og gamle partier på denne måten.

Se også: Fylkesgrensene er også sperregrenser

Utjevningsmandatene og arealtillegget sperrer disktriksmandater ute 
Det at alle fylker, uansett folketall, får ett utjevningsmandat har også en diskriminerende funksjon. De folkerike fylkene taper på på dette, siden det øker prosenten av mandater fra distrikter der det ikke er så mange velgere. Dette kommer i tillegg til at de største fylkene allerede har gitt fra seg mandater på grunn av det såkalte arealtillegget. Og når store fylker gir fra seg 7 mandater og andre fylker får 7 ekstra, blir resultatet ikke 7, men 14 ekstrastemmer til ‘vinnerne’ av denne pseudo-konflikten. Oslo og Akershus har gitt fra seg to mandater hver, og Rogaland, Hordaland og lille Vestfold har gitt fra seg ett hver. Dagens utjevningsmandat-ordningmed et innbalkt styringstillegg som favoriserer de store partiene. Så både sperregresen, fylkesgrensene og styringstilleget holder minoriteter nede. I tillegg er det sånn at siden 19 av mandatene - altså utjevningsmandatene på Stortinget (alle fylker får ett hver) jo ikke blir porporsjonalt fordelt  (pga 1.4-faktoren; det såkalte styrongstillegget eller delingstallet), vil dette forårsake enda mer fordreining av valgresultatet. Om det siste mandatet i et fylke kunne vært brukt til å representere distriktet, kunne distriktet blitt bedre representert enn dagens løsning, som i en god del tilfeller sørger for at den gjengen fylker sender fra seg til Stortinget også består av mandter som nesten ikke har fått stemmer ved valget i det hele tatt. Et par partier har fått kun ett mandat hver på landsbasis, med henholdsvis cirka 95000 og 71000 stemmer, mens vi pga dagens utjevningsmandatordning flere ganger har sett politikere komme inn på Stortinget med rundt 1000 stemmer eller mindre. Og det er klart vi må ha inn poltikere fra fylker med få folk bak seg, men vi må løse dette på best mulig måte. Mange mener at valgloven ofte har gått for en av de dårligste måtene å løse problemer på, både mht. sperregrense, utjevningsmandater og fylkesfordeling.  Utjevningsmandatordninger utjevner til en viss grad, men den utjevner på en måte som oppfører seg akkurat som sperregrensen og styringstillegget: den tar mandater fra småpartiene og gir ekstrammandater til de store, i tillegg til å hjelpe småpartiene som er over 4%-grensen til å få flere mandater enn de ellers ville fått (men ikke nødvendigvis så mange som valgresultatet tilsier. 

En sideeffekt av arealtillegget
Arealtillegget - altså det at man på sett og vis gir mange ekstrastemmer til fylker hvor det er mye fjell, skog, skog og øyer (!) er på flere måter et hinder for at velgere flest skal bli proporsjonalt representert på Stortinget. ‘Giverfylkene’ (de som gir fra seg 7 mandater) får nemlig også et mandat: et utjevningsmandat, som alle andre fylker.

Hva er så resultatet av at disse fylkene gir fra seg minst ett mandat, og også får et mandat? Svar: Redusert grad av demokrati. Småfylker kan få inn utjevningsmandater som skal representere dem, men som ikke har særlig mye støtte i lokalmiljøet. Både giverfylkene og mottagerfylkene rammes her (sammenlignet med om alle 169 mandater var distriktsmandater). Så - ikke bare mister fylker representanter de ideelt kunne fått inn på Stortinget om det ikke var for at ett av dem er reservert utjevningsmandat-ordningen, men de får også inn et mandat som ikke stemmer med det lokale valgresultatet. Ikke misforstå: de komm  rikke inn et mandat fra et annet distrikt. Men de må sende et mandat til Stortinget basert på hva folk i andre distrikter ønsker. Oslo mistet f eks et Ap mandat sist, det fikk Høyre siden de hadde krav å utjevningsmandat. Finnmark mistet et Høyremandat, det ble tatt av en Venstrepolitker med få stemmer i Finnmark. Med nøye monitoring av hvilke velgere som er lojale, også i distriktene, og hva de kommer til å stemme på, kan man styre utfallet av noe av dette ved taktisk stemming. 

Vi må utjevne til en viss grad 
Vi må alltid 'utjevne' til en viss grad, om vi vil sikre både at alle distriktene er representert med det andtall mandater de skal ha, og alle partiene også er representert i henhold til hvor mange stemmer de fikk på landsbasis ved Stortingsvalget. Problemet med dagens valglov er at den verken sikrer partiene en proprosjonal fordeling eller sørger for at ingen av fylkene blir unødvendig diskriminert.

En bedre løsning
Man kunne begynt med å forsikre seg om at alle fylker med få velgere fikk representanter som stemte med det lokale valgresultatet. Med få mandater fra et område er man mer utsatt enn man er i folkerike fylker. Med andre ord: ingen fylker med få mandater skulle noen gang se at de skulle bli representert av et parti som var blant de som fikk færrest stemmer i sitt distrikt  i hvert fall ikke mer enn høyst nødvendig. 

Når dette er gjort, bør man på samme måte sørge for at småpartiene får sine mandater fra de distriktene de står sterkest. Da slipper andre fylker å få inn representanter fra partier som har liten støtte der, og man vet at det er samsvar med hvilke fylker disse partiene har sterkest støtte fra og hvor de får sine Stortingsmandater fra. De store partiene er mindre utsatt her, fordi de har støtte i alle distrikter. 

Mangel på en lov som ikke bare sier, men som sørger for at alle er like for valgloven er selvsagt det viktigste hinderet. Mange har ikke reell stemmerett i det hele tatt, fordi stemmene deres ikke har noen som helst effekt på som ender i maktposisjon.  Det er pensjonister i Norge som har stemt i alle år, men aldri fått uttelling for en eneste stemme.

Detaljer
Det er mange detaljer som avgjør hvordan det endelige valgresultatet blir, helt ned til hvordan man regner ut hvem som skal komme fra hvert distrikt. Skal man runde av oppover eller nedover til nærmeste hele mandat? Skal man sørge for å bruke de mandatene som har flest velgere bak seg? Mer om dette senere.

Det største hinderet for et godt valgresultat er den norske valgordningen, som jo har vakt internasjonal oppmerksomhet flere ganger. Her er det flere ting som er svært avgjørende: hva slags saker fokuserer valglovutvalget på, hva slags mandat har de, hvem er det som sitter i det utvalget og hvordan har de blitt valgt ut? Noe av dette blir disuktert andre steder på valgordningen.no - se lenkene under.  

Tidligere i denne teksten har jeg noen ganger brukt ordet ‘sperregrense’ i en litt løs betydning, mer i betydingen ‘hinder’ enn i den en tradisjonelle betydingen av ordet. Arealfaktoren på 1.8 er ikke strengt tatt ikke en sperregrenser, det er en tallformel som påvirker utfallet av valget i retning av mindre demokrati.

Sperregrensen og forbudet mot listesamarbeide
Men enten vi kaller det ’sperrer’, ‘hindre’, eller noe annet: Forbudet mot listesamarbeide er også et vikig hinder for demokratiet. Uten dette forbudet kunne f eks SV og Rødt ha listesamarbeide i visse fylker, og dermed være sikret å gå inn flere sosialister på Stortinget, ettersom færre stemmer ville havne i papirkuren på denne måten. De ville garantert kommet over sprerregrensen. Med en god avtale seg i mellom ville begge partien tjent på dette, det ville bli større samsvar mellom hvem som sitter på Stortinget og hvilke partier velgerne ville ha, vi ville være et skritt nærmere å tilfresstille Grunnlovens krav om at alle skal være like for loven.  


Klkk her for å gå til vår vår samleside om Sperregrensen.


 

Sammensetningen i Valglovutvalget, del 1

Distriktsfordelingen av mandater blir nok endret. Her er noen flere visjoner

'Styringstillegg' og mindretallsregjering* er en usedvanlig dårlig kombinasjon

Arealtilleget: Nordmenn flest blir diskriminert

Enda en sperregrense?

Myte: “Om man ser på hele landet som et valgdistrikt, mister man distriktsmandatene"

Det er umulig å sikre grunnlovens 'Alle er like for loven' om man ikke fjerner sperregrensen helt

Viktigheten av å fjerne det såkalte styringstillegget helt