Definer sperregrense
En sperregrense er en minimumsgrense for hvor hĂžy oppslutning et parti mĂ„ ha for Ă„ kunne fĂ„ utjevningsmandater. I Norge brukes sperregrensen kun nĂ„r man beregner utjevningsmandater â styringstillegget fungerer som en sperregrense for distriktsmandatene. Hadde sperregrensen vĂŠrt anvendt pĂ„ distriktsmandatene i tillegg til den effekten styringstilleget har, ville ordningen vĂŠrt enda mer diskriminerende* â dessuten er jo det begrensede antall mandater pr. valgdistrikt i seg selv en 'sperregrense' som gjĂžr at store partier har lettere for Ă„ fĂ„ distriktsmandat enn smĂ„ partier.
Valglovutvalget har, pÄ tross av sperregrense-effekten som er innbakt i mÄten vi fordeler mandater til valgkretsene pÄ, styringstillegget (som var vÄr fÞrste ordning med sperregrense-effekt) og styringstillegget foreslÄtt enda en sperregrense for distriktsmandatene. Les mer ov Valglovutvalgets mangelfulle arbeid her: Valglovutvalget.
En liten endring i valgresultat (f.eks. 10 000 velgere som stemmer annerledes) bĂžr aldri fĂžre til noe annet enn en liten endring i mandatfordelingen, men vĂ„rt valgsystem er satt sammen slik at noen fĂ„ stemmer - et sĂ„ lavt tall at det ikke er nok til Ă„ fĂ„ inn et eneste mandat pĂ„ Stortinget â kan fĂžre til at eksempelvis 7 stortingsmandater byttes ut mister sine plasser mens 7 andre kommer inn.
Sperregrensen virker ikke diskriminerende pĂ„ de minste partiene, fordi 'mikropartiene som vi har i Norge ville uansett ikke fĂ„r noe mandat pga. lavt stemmetall. Den virker diskriminerende pĂ„ de velgerne som har stemmer nok til Ă„ fĂ„ mer enn ett mandat, men som ender opp med Ă„ fĂ„ fĂŠrre mandater enn de har stemmer til. Av vĂ„re 9 etablerte partier â de som er pĂ„ Stortinget i dag (2020) kan de fleste (V, KrF, R, MDG, SV) regnes som etablerte smĂ„partier, og de kan alle rammes av sperregrense-problematikken. Pga. sperregrensen kan et parti miste eksempelvis 7 mandater pĂ„ Stortinget â dersom det mangler en enkelt stemme pĂ„ Ă„ komme over sperregrensen. Det at man kan risikere Ă„ fĂ„ enten kun ett eller ingen mandater selv om man har 3-4% av stemmene â kombinert med at man kan fĂ„ 8 mandater med noen fĂ„ stemmer til, skaper ustabilitet og uforutsigbarhet mellom valgene. Noen fĂ„ stemmer i den ene eller andre retningen, kombinert med tilfeldigheter, taktisk stemming etc, kan totalt endre maktbalansen i Norge, selv om det ikke har skjedd sĂŠrlig endring i hvilke partier velgerne stemte pĂ„. En liten endring i valgresultat (f.eks. 10 000 velgere som stemmer annerledes) bĂžr aldri fĂžre til noe annet enn en liten endring i mandatfordelingen, men vĂ„rt valgsystem er satt sammen slik at noen fĂ„ stemmer - et sĂ„ lavt tall at det ikke er nok til Ă„ fĂ„ inn et eneste mandat pĂ„ Stortinget â kan fĂžre til at eksempelvis 7 mandater mĂ„ ut mens 7 andre kommer inn.. Sperregrensen i Norge er hĂžyere (4%) enn det EuroparĂ„det anbefaler som et absolutt maksimum (3%). Det finnes flere hundre millioner som lever i land med en lavere sperregrense enn Norge â eller uten sperregrense i det hele tatt. Over 300 millioner bor i land uten sperregrense (annet enn den naturlige).
Sperregrensen er i klar konflikt med grunnlovens § 98 som sier at âalle er like for lovenâ og § 92 som slĂ„r fast at styresmaktene skal representere og trygge menneskerettighetene slik de er fastsatt i grunnloven og traktater om menneskerettigheter som er bindene for Norge. BĂ„de grunnloven og menneskerettighetserklĂŠringen er tydelig pĂ„ at âintet menneske mĂ„ utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandlingâ (ogsĂ„ fra § 98).
Det Ă„ hindre politiske minoriteter reell og lik grad av stemmerett kan ikke betraktes som en rimelig, nĂždvendig eller saklig form for diskriminering.
Se vĂ„r hovedside om Sperregrensen for mer informasjon om hvordan sperregrensen diskriminerer â og hvordan den ignorerer grunnloven.
Vil du lese noe av det andre har skrevet om sperregrensen, kan du klikke her. definisjon
Definer delingstall
Valglovutvalget diskuterer (i fĂžlge den hĂžyreorienterte nettsiden pollofpolls.no) âom fĂžrste delingstall fortsatt bĂžr vĂŠre 1,4 â eller om dette bĂžr senkes til 1,2â. Delingstallet er en av de ingrediensene i valgloven som virker direkte diskriminerende pĂ„ grupper av befolkningen, ettersom den favoriserer visse partier og diskriminerer andre â et mĂžnster vi har sett over mange Ă„r. Om vi fortsatt skal ha et delingstall â enten det skulle vĂŠre pĂ„ 1.4 eller 1.2 â mĂ„ Grunnloven forandres. Ethvert styringstall/delingstall er i konflikt med loven om at ingen mĂ„ utsettes for forskjellsbehandling. Med mindre delingstallet fjernes vil det vĂŠre en direkte Ă„rsak til urimelig, usaklig og unĂždvendig diskriminering i Norge. Det finnes ingen mĂ„te Ă„ sikre at vi fĂ„r flertallsstyre i Norge pĂ„ som ikke fjerner delingstallet/styringstillegget, sperregrensen eller mĂ„ten utjevningsmandater fordeles pĂ„.
Se Valglovutvalget, pollofpolls.no og proporsjonalitet for mer informasjon om forholdet mellom valglovutvalget, hĂžyresiden og pollofpolls.no. Se Sammensetningen i Valglovutvalget for mer informasjon om hvem som sitter i dette utvalget.
Definer styringstillegg
Begrepet âstyringstilleggâ henviser til det ovennevnte delingstallet. Kort fortalt er styringstillegget som regler brukt om et sĂ„kalt delingstall (1.4) som benyttes til Ă„ omfordele stemmene fra valget, slik at store partier fĂ„r flere mandater enn de skulle hatt, mens smĂ„ partier fĂ„r fĂŠrre enn de skulle hatt. Det skjer selv om de allerede har en et veldig mye hĂžyere antall enn de andre partiene/enn den flĂžyen som 'taper' valget, og dermed ikke burde ha behov for ekstramandater. I tillegg bidrar styringstillegget lett til at den flĂžyen som fĂ„r fĂŠrrest stemmer fĂ„, og kan sĂžrge for at flertallet av velgerne taper valget. Et styringstillegg er hverken nĂždvendig eller noe politikere eller partier har krav pĂ„, og det finnes en mengde land som ikke diskriminerer politiske minoriteter pĂ„ denne mĂ„ten. Og selv om lignende fenomen forekommer i en del andre nasjoner, kan ikke det Ă„ ha et styringstillegg i den norske valgloven betraktes som en rimelig, saklig er nĂždvendig form for diskriminering, og bĂžr derfor avskaffes. Det medvirker aktivt til Ă„ opprettholde 'det norske problem': det at vi stort sett ender opp med at regjeringen gĂ„r til den flĂžyen som har fĂ„tt fĂŠrrest stemmer.
I praksis er det sĂ„kalte styringstallet ikke noe styringstillegg, ettersom det ikke er reservert for partier som skal styre landet. Styringstillegget gir ogsĂ„ ekstramandater til partier som ikke skal sitte i regjering eller har Stortingsflertall, noe vi har sett ved en rekke valg. Styringstillegget kan til og med fĂžre til at den flĂžyen som fikk flest stemmer, og dermed burde komme i regjeringsposisjon, ikke gjĂžr det â det fungerer nemlig pĂ„ samme mĂ„te som sperregrensen (og som mĂ„ten vi bruker grensene mellom valgdistriktene pĂ„): det tar mandater fra de smĂ„ partiene og gir dem til de store.
Styringstillegget, sperregrensen, arealfaktoren, fylkesinndelingen og mÄten vi utjevner mandater Ä fÞrer til - ved hvert valg - at politikere som ikke er folkevalgte allikevel fÄr en plass pÄ Stortinget.
Se vÄr side om Styringstillegget for mer informasjon.
Hvis du vil lese hva andre har skrevet om styringstillegget, kan du klikke her.
Det sÄkalte styringstallet er egentlig ikke et styringstillegg, ettersom det ikke er reservert for partier som skal styre landet. Styringstillegget gir ogsÄ ekstramandater til partier som ikke skal sitte i regjering eller har Stortingsflertall, noe vi har sett ved en rekke valg. Styringstillegget kan til og med fÞre til at den flÞyen som fikk flest stemmer, og dermed burde komme i regjeringsposisjon, ikke gjÞr det.
styringstillegg definisjon
Definer flertallsregjering
Regjeringer liker Ä kalle seg flertallsregjeringer i Norge selv om flertallet av velgerne stemte for en annen regjering, og begrepet er dermed bÄde forvirrende og direkte misvisende. Vi har sÄ og si aldri hatt en regjering basert pÄ partier (som alene eller sammen) har stÞtte blant et flertall av velgerne i Norge.
Se Verstinglandet Norge, Norge pÄ Europatoppen i mindretallsregjeringer, Ingen andre land med forholdstallsvalg kan vise til sÄ dÄrlige resultater som Norge og OSSE kritiserer Norge for en mandatfordeling der stemmer fra store distrikter med fÄ mennesker teller mye mer enn stemmer fra fylker der det bor mange for mer informasjon.
Definer arealfaktor/arealtillegg
Arealfaktoren i Norge handler om et tall (1.8) man bruker for Ä beregne ekstramandater til valgdistrikter hvor det er lite mennesker i forhold til stÞrrelsen pÄ valgdistriktet. I praksis fungerer dette som om Norge skulle ha mer enn en halv million innbyggere ekstra. Litt forenklet er det slik at hver kvadrat-kilometer regnes som1,8 velger, og sÄ kombinerer man antall mennesker i hvert valgdistrikt med antall kvadratkilometer for Ä beregne hvor mange mandater de skal fÄ. Utfallet av bruk av arealfaktoren er sterks distrikts-diskrimenerende, ettersom det fÞrer til at de fleste velgerne i landet blir underrepresentert, mens et fÄtall som bor i omrÄder med mye jorder, fjell og Þdemark og lite folk blir overrepresentert.
Om Senterpartiet kommer opp i stÞrrelsesordene rundt cirka 20% eller hÞyere, vil de kunne dra nytte av bÄde styringstillegget, sperregrensene, fylkesgrensene, utjevningsmandat-ordningen og arealtillegget, og dermed bli mye mer overrepresentert enn noe annet parti.
Da partiene som fĂ„r ekstramandater pĂ„ Stortinget pga. denne diskriminerende ordningen (stikkord: Senterpartiet), har selvsagt stemmerett i alle saker som ikke har med distriktspolitikk Ă„ gjĂžre: Norge ender pĂ„ denne mĂ„ten opp med mer Senterpartipolitikk enn det velgerne vil ha. Partier som gjĂžr det bra i tettbygde distrikt/store byer (som MDG, RĂždt; Venstre) blir underrepresentert av samme grunn. Arealfaktoren fungerer som en sperregrense for smĂ„parti-velgerne, som kan utgjĂžre omtrent en fjerdedel av velgerne. Mange er svĂŠrt kritiske til denne ordningen â ikke bare fordi fysisk smĂ„ fylker med mange innbyggere kommer dĂ„rlig ut av den pĂ„ en mĂ„te som gir innbyggerne sterkt redusert grad av stemmerett â men fordi den ikke justeres nasjonalt i henhold til valgresultatet, og ikke minst fordi den kan fĂžre til at feil regjering vinner valget. Vanligvis drar Ap og H nytte av styringstillegget, mens Sp tjener pĂ„ arealtillegget. Men om Sp kommer opp i stĂžrrelsesordenen rundt cirka 20%, vil de kunne dra nytte av bĂ„de styringstillegget, sperregrensene, fylkesgrensene, utjevningsmandat-ordningen og arealtillegget, og dermed bli mye mer overrepresentert enn noe annet parti.
Det er utrolig enkelt Ä sikre at alle distrikter skal fÄ det antall mandater vi vil de skal ha, og kombinere dette med en ny og bedre mÄte Ä utjevne pÄ, som gjÞr at fordelingen av partimandater pÄ landsbasis vil vÊre i samsvar med valgresultatet, selv om noen fylker blir tildelt et ekstra mandat eller to. Den mest aktuelle problemstillingen handler vel om Ä sikre at alle fylker representeres av minst fire mandater enten det er et tynt befolket omrÄde.
Ikke alle motstandere av arealfaktoren har noe i mot at det skal komme ekstramandater fra visse fylker. Men det at veldig mange velgere fĂ„r redusert stemmerett pga. arealfaktoren er jo uheldig â og stikk i strid mot prinsipper om reell og lik grad av stemmerett for alle. Alle er jo like for loven dersom de ikke har reell stemmerett, eller har kraftig redusert grad av stemmerett. Alt dette kunne vĂŠrt lĂžst med en utjevningsmandat-ordning som ikke fordreide valgresultatet/partifordelingen.
Det er mange mĂ„ter Ă„ respektere og styrke distriktene pĂ„, og en av dem er Ă„ gi fylker med fĂ„ innbyggere pr. kvadratkilometer ekstra mandater. Men siden man enkelt kan gi slike fylker det antall mandater de skal ha (basert pĂ„ folketallet) eller flere â uten at partifordelingen pĂ„ landsbasis blir forskjĂžvet (sammenlignet med det mandatantallet hvert parti bĂžr ha basert pĂ„ stemmefordelingen ved Stortingsvalget), er det ingen grunn til Ă„ beholde dagens utdaterte ordning.
NÄr man foretar en fordeling som tar hensyn til to parametre pÄ denne mÄten (hensyn til en rettferdig distrikts-fordeling av mandater og en rettferdig fordeling av antall mandater fra hvert parti), kalles dette dobbelt-proporsjonal fordeling.
Dobbelt-proporsjonal fordeling (biproportional apportionment) sĂžrger nemlig bĂ„de for at partiene fĂ„r de mandatene de skal ha pĂ„ landsbasis â og at valgdistriktene fĂ„r det antall mandater vi vedtar at de skal ha. Vi bruker forelĂžpig ikke en slik metode her i landet. Dermed fĂžrer arealfaktoren â selv om hensiktene er gode â til diskriminering av en type vi ikke kan godta, fordi den hverken er "rimelig, saklig eller nĂždvendig".
Mange land det er naturlig Ă„ sammenligne oss med (f.eks. Sverige) har valgordninger uten arealfaktor â og igjen: det er enkelt Ă„ gi ekstramandater til visse omrĂ„der uten at partibalansen pĂ„ landsbasis blir feil pĂ„ Stortinget. ForĂžvrig har ikke GrĂžnland arealfaktor i Danmark heller, og det er mange land som klarer seg fint uten arealtillegg av den typen vi har her, uten styringstillegg og uten en utjevningsmandat-ordning som ogsĂ„ bidrar til Ă„ Ăžke misforholdet mellom mandatfordeling og valgresultat.
Det er utrolig enkelt Ä sikre at alle distrikter skal fÄ det antall mandater vi vil de skal ha, og kombinere dette med en ny og bedre mÄte Ä utjevne pÄ, som gjÞr at fordelingen av partimandater pÄ landsbasis vil vÊre i samsvar med valgresultatet, selv om noen fylker blir tildelt et ekstra mandat eller to.
arealfaktor/arealtillegg definisjon
Se Arealfaktoren: Nordmenn flest er diskriminert, Hvorfor har trÊr og fjellknauser stemmerett? og OSSE kritiserer Norge for en mandatfordeling der stemmer fra store distrikter med fÄ mennesker teller mye mer enn stemmer fra fylker der det bor mange for mer informasjon.
Se ogsÄ
Definer fylkesinndeling/valgkretser
NB - Dette blir et slags utvidet ordbok-oppslag, ettersom spesielt dette med distriktene krever en mer leksikon-aktig forklaring!
Det er veldig viktig Ä ikke overkjÞre beboere i tynt befolkede omrÄder, geografiske/etniske minoriteter (som f.eks. samer) - eller poltiske minoriteter. Ingen distrikter bÞr diskrimineres, og det gjelder selvsagt ogsÄ ogsÄ folkerike omrÄder. Mange mener at diskriminering av folkerike omrÄder er verre enn diskriminering av tynt befolkede omrÄder, fordi det da er mange flere som blir diskriminert, men vi mÄ ta hensyn til alle distrikter.
Som nevnt over kan vi lett fjerne sperregrensen, styringstillegget og arealtillegget og allikevel sikre at verken tynt eller tykt befolkede omrÄder blir diskriminert. Om man hadde sett pÄ hele landet som et valgdistrikt, ville vi risikere at folk i f.eks. Finnmark ble oversett - vel Ä merke hvis man ikke kombinerer det Ä se hele landet som et valgdistrikt kun nÄr det gjelder den nasjonale partifordelingen. Det er nemlig fullt mulig Ä se pÄ hele landet som et distrikt nÄr man avgjÞr hvor mange mandater hvert parti skal fÄ pÄ Stortinget - og kombinere en lineÊr, nasjonal mandatfordeling med Ä sikre distriktenes interesser. Dette kan lÞses f.eks. ved Ä benytte seg av sÄkalt dobbeltproporsjonal fordeling.
NÄ er nok ikke sÄnn at det Ä ha et ekstramandat eller to for Finnmark uansett en garanti mot Ä bli overkjÞrt: mange av de som snakker om ekstramandater til Finnmark er jo de samme som har tvangs-sammenslÄtt Troms og Finnmark, og som i tillegg er for en valgordning som gjÞr det nesten umulig for et et sameparti Ä komme inn pÄ Stortinget.
Dessuten mÄ alle fylker - selv ett som har fÄtt 5 mandater i stedet for 3 - uansett forholde seg til at det kanskje er 164 mandater fra andre fylker som nok ikke stÞtter alle krav fra alle andre fylker. Det finnes uansett andre og bedre mÄter Ä sikre distriktenes interesser pÄ enn Ä gi et fylke et eller to ekstramandater.
Problemet med Ă„ fĂ„ nok stemmer til et sameparti-mandat er bl.a. at norske samer bor i mange forskjellige fylker. Det er ikke nok av dem i ett fylke til Ă„ fĂ„ et distriktsmandat, og pga. blant annet sperregrensen og styringstillegget fĂ„r de ikke noe utjevningsmandat heller. Her kunne Norge gjort som enkelte andre land, og vedtatt at en eller flere talspersoner â for en eller flere minoritetsgrupper (samer, i dette tilfellet) â alltid er sikret et mandat i vĂ„rt parlament.
Fylkesinndelingen/distriktsinndelingen, slik vi anvender den i Norge, har en tydelig diskriminerende effekt. Selvsagt skal fylkes- og kommunevalg baseres pĂ„ den inndelingen vi har i kommuner og fylker, men ved vĂ„rt nasjonale valg â stortingsvalget, er det viktig at den endelige mandatfordelingen stemmer, pĂ„ landsbasis, med den prosentfordelingen hvert av partiene fikk pĂ„ landsbasis. Det har vĂŠrt frustrasjoner over at det ikke har vĂŠrt sĂ„nn i veldig mange Ă„r.
Vi kan beholde fylkesinndelingen nÄr vi beregner hvor mange mandater som skal komme fra hvert omrÄde, men det blir etisk helt feil Ä - ved et nasjonalvalg - ikke ende opp med en mandatfordeling som stemmer med folkeviljen.
NÄr noen fÄ mandater i et fylke skal fordeles pÄ eksempelvis ni partier, er det umulig Ä fÄ en fordeling pr. distrikt som er i samsvar med valgresultat, og - enda viktigere - mange partier vil forbli u-representert i mange av valgkretsene. Derfor er det, i et nasjonalt valg, essensielt Ä utjevne disse forskjellene uten Ä i selve utjevnings-prosessen introdusere enda mer skjev-fordeling. Det dessverre nettopp det vi gjÞr i Norge.
Etter Ä ha fulgt nÞye med pÄ hvordan valgloven har utviklet seg over lang tid, er det tydelig at disse skjevhetene ikke er tilfeldige feilgrep, for de fleste peker i samme retning: de styrker store partier og holder smÄpartier nede. Men de fleste Stortingspartiene vi har (2020) er etablerte smÄpartier. BÄde fylkesinndelingen i seg selv og ordningene vi tilsynelatende har for Ä utjevne forskjeller introduserer skjevheter i mandatfordelingen som ikke Þdelegger muligheten for lik og reell stemmerett for alle.
Men bedre lÞsninger er lette Ä finne! Dette ville vÊrt en bedre mÄte Ä forholde seg til valgresultatet i distriktene pÄ:
a) Vi benytter fylkesinndelingen til Ä sikre at alle distrikter fÄr det antall mandater vi mener de skal ha.
b) Vi bruker valgprosenten til Ä definere, sÄ nÞyaktig som mulig, hvor mange mandater hvert parti skal ha pÄ landsbasis (i stortingsvalg). Noen av det som skiller et nasjonalvalg fra et lokalvalg er at nasjonalvalget skal gjenspeile hele nasjonen; alle velgere, men slik fungerer ikke den norske valgordningen.
c) Vi bĂžr utjevne pĂ„ en ny mĂ„te; en som sikrer at alle partier blir representert fra omrĂ„der de stĂ„r sterkt i. Dette foregĂ„r ved at de mest folkerike fylkene i utgangspunktet vil fĂ„ det antall mandater folketallet tilsier* â men at de i stedet "ofrer seg" litt ved Ă„ ikke alltid kunne garanteres en helt lineĂŠr mandatfordeling: selv om et stort parti f eks fĂ„r 25% av stemmene i Oslo, kan det ikke garanteres at de fĂ„r 25% av Oslomandatene. Her bĂžr hensyn til tynt befolkede distrikt ha hĂžyere prioritet, fordi det er viktigere at et lite fylke med 4-5 mandater fĂ„r representanter som er i samsvar med lokale avstemminger enn at et valgdistrikt med 20 mandater fĂ„r det. Samtidig er det feil at de folkerike valgdistriktene ikke diskrimineres: om de gjĂžr det, vil partier som hovedsakelig kun stĂ„r sterkt i store byer diskrimineres.
Vi mĂ„ unngĂ„ Ă„ fortsette Ă„ ha en ordning hvor f.eks. Finnmark fĂ„r et Venstremandat selv om Venstre ikke stĂ„r sterkt der (de kan fĂ„ det fordi Venstre stĂ„r sterkt i Oslo). Vi mĂ„ ogsĂ„ unngĂ„ at et omrĂ„de med stor kjĂžttproduksjon skal representeres av et utjevningsmandat som pĂ„ sikt vil redusere eller avvikle kjĂžttproduksjonen â med mindre de har stemmer nok til det lokalt, selvsagt. Dette er en ordning MDG ogsĂ„ vil tjene pĂ„: alle partier bĂžr, sĂ„ langt det er mulig, representeres fra distrikter de har stĂžrst stĂžtte fra.Folkerike omrĂ„der med kanskje 20 mandater tĂ„ler mye bedre Ă„ fĂ„ et mandat for lite fra et stort parti (fordi de allerede fĂ„r inn mange representanter fra de store partiene).
Merk at med en ny og god valgordning vel vi ende opp med et mye mindre behov for Ă„ "utjevne", fordi valgloven ikke lengre innfĂžrer alle de skjevhetene den gjĂžr i dag.
Med en ny og god utjevningsmandat-ordning kan vi kvitte oss med sĂ„ og si alle ulempene ved den nĂ„vĂŠrende, samtidig som at alle distrikter sikres â sĂ„ langt det er mulig â det antall mandater de skal ha â og at alle partier fĂ„r et antall mandater pĂ„ landsbasis som stemmeprosenten de fikk ved siste valg tilsier (avrundet til hele mandater, selvsagt).
Dette vil bli et mer stabilt system, fordi hele Stortinget ikke lengre vil 'bli snudd opp ned' dersom den ene flÞyen fÄr noen titalls stemmer ekstra ved neste valg. En liten gruppe velgere vil aldri kunne fÞre til mer enn ett mandat mer/mindre til noe parti.
Vi vil heller ikke risikere at f.eks 0,1% stemmesedler i slutten av opptellingen kan fĂžre til at 7-8 mandater ryker inn eller ut av Stortinget.
d) Vi bĂžr - i et nasjonalvalg â avvikle sperregrensen og styringstillegget (som ogsĂ„ er en sperregrense), og erstatte disse ordningene med en sĂ„kalt naturlig sperregrense. Med 169 mandater vil den bli pĂ„ cirka 0.6% pĂ„ landsbasis. Det vil forhindre mikropartier med under 0.6% av stemmene Ă„ fĂ„ inn Stortingsmandater. For det fĂžrste er det vanskelig Ă„ fĂ„ plass pĂ„ Stortinget, og dessuten sliter vi med et urettferdig system hvor det bak noen mandater stĂ„r titusenvis av velgere (MDG fikk kun ett mandat med 94 000 velgere/3.2%), mens andre representanter kan komme inn selv om de bare har fĂ„tt 0.4% av stemmene. En naturlig sperregrense vil redusere dette problemet, pg kun rammepartier som ikke har nok stemmer til Ă„ fĂ„ inn et mandat uansett, dersom man tar totalantallet stemmer og deler pĂ„ antall Stortings-seter (169). Ved 2017-valget vil dette tallet bli 17 319 â man bĂžr med andre ord ha minst 17 319 stemmer for Ă„ fĂ„ plass pĂ„ Stortinget (siden vi har 169 mandater og hadde 2 926 836 gyldige stemmer. Siden velgertallet varierer fra valg til valg, er det lettere Ă„ forholde seg til den naturlige sperregrensen som et prosenttall â som i Norge vil vĂŠre cirka 0.6% av stemmene siden vi har 169 mandater.
* AngĂ„ende punkt C, finnes det en type unntak. Eksempel: dersom man sikrer at samene sikres et minoritetsmandat, og i tillegg at Finnmark ogsĂ„ sikres et ekstramandat, mĂ„ disse to mandatene selvsagt 'tas fra' et sted. For om Finnmark fĂ„r to mandater mer, vil vi (med mindre vi ikke skal Ăžke det totale mandantallet til 171) mĂ„tte la resten av landet fĂ„ to fĂŠrre mandater. Dette kan gjĂžres ved at de stĂžrste distriktene/fylkene mister ett mandat hver (eller at den stĂžrste valgkretsen mister to dersom det er matematisk belegg for det) â men aldri pĂ„ en mĂ„te som rammer den nasjonale partibalansen. Den mĂ„ alltid stemme med valgresultatet.
Men det beste vil kanskje vÊre, dersom vi selv i en sterkt forbedret valgordning fortsatt trenger f eks 4 utjevningsmandater (sÄ fÄ, fordi det ikke er behov for mer utjevning med en reparert valglov), i stedet erklÊrer at vi har en valgordning med 4 utjevningsmandater og 165 distriktsmandater. Disse 165 fordeles sÄ lineÊrt som mulig mellom valgkretsene.
For ordens skyld vil det altsÄ, av hensyn til distriktene, foretas inntil to former for utjevning. Den ene handler om at man kan bestemme seg for at la et fylke som Finnmark fÄ ekstramandat(er), og/eller at vi sikrer et minoritets mandat til samene. Den andre handler om at det i noen fylker vil vÊre nÞdvendig at de 'ofrer seg' ved at de ikke sikres en helt proporsjonal fordeling mellom lokale stemmer og lokale mandater.
En ny* form for Preferansevalg
For Ä sikre at alle kan vÊre med pÄ Ä pÄvirke hvem som skal styre landet, trenger vi en ordning som gjÞr at velgerne kan oppfÞre 'reservepartier'. Med andre ord: om du stemmer pÄ Pensjonistpartiet, og de ikke fÄr noe mandat, kunne man hatt en mulighet til Ä markere at andrevalget ditt f.eks. er Helsepartiet. Av respekt for de som ikke mandat, bÞr du kunne du markere at f.eks. RÞdt er ditt tredje valg. Om ikke de kommer inn, bÞr du kunne markere at f. eks. at MdG er ditt fjerdevalg, og at SV er ditt femtevalg. Med fem muligheter skulle alle vÊre sikret at deres stemme gjÞr utslag pÄ mandatfordelingen pÄ Stortinget, men selv med muligheten til Ä oppfÞre et kun et andre- og tredjevalg, vil valgordningen bli mye mer demokratisk for de aller fleste.
Det ikke ha muligheten til en gang Ä oppfÞre ett eneste 'reserveparti' dersom partier man har stemt pÄ ikke fÄr lineÊr uttelling er en stor svakhet med vÄrt valgsystem, og viser tydelig at vi overser alles rett til Ä kunne vÊre med pÄ Ä pÄvirke valgresultatet. Man kunne til og med gjort det sÄ enkelt som at dersom et av de de etablerte smÄpartiene kom under sperregrensen og fikk kun et eller to mandater, kunne partiet (gjennom en demokratisk prosess) bestemme hvor deres ellers bortkastede stemmer skal gÄ. Det kunne f eks fÞre til at Venstre ville gi bort sine stemmer til HÞyre. Men sÄ er det kanskje Venstrevelgere som heller ville git sin stemme til eksempelvis SV. Derfor bÞr alle alle valgsedler inneholde et felt hvor man definerer hvilket parti som er andrevalget. Alt dette er selvsagt uaktuelt den dagen vi fÄr en helt demokratisk valgordning, men inntil da trenger vi en mellomlÞsning.
NĂ„ kan man tenke at det aller minste man kunne ha gjort for Ă„ demokratisere valgprosessen ville vĂŠrt Ă„ kunne stemme pĂ„ en 'flĂžy' i tillegg til et parti: Hvis en stemme ikke gjĂžr utsalg pĂ„ valgresultatet, bĂžr man allikevel kunne vĂŠre med pĂ„ Ă„ pĂ„virke hvilke av de to hovedflĂžyene man vil gi sin stemme til: Ap-koalisjonen eller HĂžyre-koalisjonen. Dette vil redusere antallet 'feil regjering'-situasjoner. Men vi har jo ogsĂ„ hatt situasjoner hvor en bred koalisjon kan bli aktuelt, eller en sentrums-koalisjon â derfor ville ikke dette vĂŠre engod lĂžsning. Derfor er det aller minste man kunne innfĂžrt i valgordningen for Ă„ sikre bedre samsvar mellom folkeviljen og mandatfordelingen at velgernes stemmer - enten de fĂžrer til faktiske mandater eller ei â alltid skal fĂžre til en ekstrastemme for den flĂžyen deres parti stĂžtter. Dermed vil bortkastede Venstre eller KrF-stemmer fĂžre til ekstrastemmer for den blĂ„gule flĂžyen, og bortkastede SV-stemmer vil resultere i ekstra stemmer for den Ap-baserte flĂžyen. Blir det i stedet en sentrums- eller 'bred' koalisjon, gĂ„r kanskje en Sp-stemme til sentrums-koalisjonen i stedet, dersom Sp blir med i en slik regjering eller stĂžtter den.
Om vi ikke innfÞrer en ordning der man kan stemme pÄ et andrevalg, kan vi risikere at veldig mange velgere ikke fÄr 'lik stemmerett'; like stor grad av mulighet til Ä pÄvirke utfallet av valget som de fleste andre har. Vi har 5 etablerte smÄpartier som kan ende opp med Ä ikke fÄ nok stemmer til Ä fÄ et eneste mandat, og som ikke kommer over sperregrensen, og heller ikke kan garanteres at de fÄr noe distriktsmandat. I et teoretisk worst-case scenario kan det bety at nesten 28% av velgerne enten ikke fÄr uttelling for sin stemme i de hele tatt. Det er veldig mange som ikke fÄr uttelling for sin stemme med dagens valgordning, og som dessverre heller ikke mulighet til Ä oppfÞre et sekundÊrvalg dersom partiet de stemmer pÄ ikke fÄr noen kandidater (eller for fÄ kandidater). Og selv om det Ä oppfÞre et andrevalg ikke tilsvarer 'lik stemmerett for alle', er det en bedre lÞsning enn Ä ikke kunne pÄvirke valgutfallet i det hele tatt.
Det finnes mÄter i dag hvor velgerne har mulighet til Ä pÄvirke detaljutfallet av et valg (vi kan legge inn 'slengere' og kumulere). En god del av det vi ser i dagens valgordning er der fordi vi etter 1814 jo ikke hadde noen partier. Man stemte kun pÄ kandidater. Det var ikke fÞr cirka 70 Är senere at Norges fÞrste parti ble konstituert pÄ en kafe i Oslo. SmÄpartiene vil selvsagt tjene pÄ en ordning med sekundÊrvalg eller en god preferansevalg-ordning, og det vil svekke makten til de store partiene. Dette er mest sannsynlig grunnen til at velgerne i dag kan rangere enkeltpolitikere, men ikke har noen muligheter til Ä rangere partiene de stemmer pÄ.
Se ogsÄ Rangert stemming Þker graden av demokrati.
* ordet ny er brukt i tittelen, fordi man muligheten til Ă„ rangere enkeltpolitikere, men ikke pariter.
Definer reelt demokrati
Fra Wikipedia:
"Demokrati, ogsĂ„ kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse pĂ„ hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til Ă„ vĂŠre uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretasâ).
Valgloven mĂ„ endres for at vi skal kunne gjennomfĂžre lik, reell stemmerett for alle i Norge. Vi har faktisk sĂ„ og si aldri hatt flertallsstyre her i landet. Siden vi heller ikke har lik og reell stemmerett for alle, er dermed er ikke âindividenes grunnleggende rettigheterâ ivaretatt heller. Selv barn som sĂ„vidt har lĂŠrt Ă„ telle forstĂ„r at noe er galt om man har en hĂ„ndsopprekning â men gĂ„r for en annen lĂžsning enn den de fleste stemte for.
Det er en grunn til at ordet flertallsstyre er et viktig og sentralt ord nĂ„r Wikipedia og andre definerer ordet demokrati, men dessverre er det sĂ„nn i Norge at vi nesten konsekvent - etter den hĂ„ndsopprekningen vi har hvert 4. Ă„r, som kalles Stortingsvalg - gĂ„r for en regjering som ikke har medlemmer som gjenspeiler flertallet av velgerne, selv om andre gode, enkle og lett-forstĂ„elige lĂžsninger finnes. NĂ„ er det jo selvsagt helt legitimt med partier som ikke vil sitte i regjering men som allikevel stiller seg bak den â men det er ikke det dette handler om. Det handler om et de partipreferansene velgerne vil ha mĂ„ gjenspeiles i mandatfordelingen pĂ„ Stortinget. NĂ„r flertallet av velgerne vil ha en rĂždgrĂžnn(eller blĂ„gul) regjering, mĂ„ valget resultere i en rĂždgrĂžnn (eller blĂ„gul) regjering.
Definer dobbeltproporsjonal fordeling
Dobbeltproporsjonal fordeling (biproportional apportionment)er en beregningsmĂ„te som kan benyttes til Ă„ beregne mandatfordeling - slik at vi bĂ„de fĂ„r det antall representanter fra hvert valgdistrikt som vi Ăžnsker Ă„ ha â og for at prosentandelen hvert parti fĂ„r stemmer med prosentandelen av stemmer de fikk under siste valg, selvsagt avrundet til nĂŠrmeste hele mandat.
Dobbeltproporsjonal fordeling kan benyttes enten man avvikler sperregrensen/styringstillegget/arealfaktoren eller ei.
Her kan du undersÞke hvordan dobbelt-proporsjonal fordeling ville slÄtt ut pÄ de siste stortingsvalgene: Den norske valgordningen
Se ogsÄ:
"Dobbelt-proporsjonal fordeling": en komplisert beskrivelse av et enkelt prinsipp
Biproportional apportionment (Wikipedia)
Les mer om dobbeltproporsjonal fordeling
dobbeltproporsjonal fordeling definisjon
Se ogsÄ Blogg om valgloven, Sperregrensen, Styringstillegget, Utjevningsmandater og Valglov-ordliste