Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Fylkesgrensene er også sperregrenser


Alle forstår at sperregrensen hindrer visse politikere og grupperinger i å få samme grad av medbestemmelsesrett som andre. Mange er også opptatt av at arealfaktoren må fjernes og/eller erstattes av noen annet, fordi de i dag fungerer sterkt diskriminerende overfor de fleste velgerne. At styringstillegget, som tar mandater fra småpartiene og gir til de store også fungerer som en ‘sperregrense’ for de små partiene er også innlysende. Men fylkes/regions-grensene er en av våre viktigste sperregrenser. De fungerer slik at det blir vanskelig å få distriktsmandater for mange av partiene, og dette er en svært viktig hindring, ettersom styringstillegget og sperregrensen ikke gjelder distriktsmandatene. Det mest anti-demokratiske utspillet som vel har kommet i valglov-sammenheng er forslaget om at sperregrensen skal gjelde for distriktsmandatene også – men det lar vi ligge akkurat nå.


Det er skrevet lite om graden av ‘hindring’ som er bakt inn i vår måte å benytte regions/fylkesgrensene på. Problemet handler selvsagt om at det for mange partier er vanskelig å bli representert i distriktene: hvert fylke har fått tildelt et begrenset antall mandater, og selv med en ellers god valgordning vil dette gjøre enorme utslag på mandatfordelingen. Om man ser på den tidligere ordningen med 19 fylker, viser det seg at selv med en ellers god valgordning vil det i så mange som 14 av de 19 fylkene kun være maksimum 4 av våre 9 ‘hovedpartier’ (de som er inne på Stortinget i dag) som får mandater.


Se også: AREALFAKTOREN DISKRIMINERER


Hva om vi fjernet alle de ovennevnte hindrene, og beregnet en mandatfordeling basert på at de geografiske grensene skulle opprettholdes, med eller uten utjevningsmandater? Det mest nyttige er kanskje å se hvordan dette ville fungert også uten bruk av utjevningsmandater, både fordi vår utjevningsmandat-ordning jo fungerer som en vert for de andre skjevhetene, men også fordi utjevningsmandatene gjerne går til partier som allerede har fått innvilget flere mandater enn de har stemmer til (takket være andre ordninger enn selve utjevningsmandat-ordningen).


“I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn”  


Så var det eksperimentet.  Tanken er å se på utfallet av valget dersom hensynet til fylkes/regionsgrensene ble opprettholdt som en metode som i praksis gir for mange mandater til de store partiene, mens sperregrensen, styringstillegget, arealfaktoren og utjevningsmandat-ordningen (som også fungerer diskriminerende) ble fjernet. På et tidspunkt innså man at var valgordning uten en god form for utjevning ville føre til en svært uheldig mandatfordeling, og dermed innførte man en dårlig form for utjevning. På flere måter man man si at valgordningen er en genistrek – dersom motivet er å favorisere visse partier og diskriminere andre, fordi motstanden mot våre politiske minoriteter er så innbakt på åpne og skjulte måter at uansett om man helt avskaffe en eller flere av valglovens sterkt diskriminere elementer, vil favoriseringen av store partier og diskrimineringen av politiske minoriteter fortsette. Dette er nøye gjennomtenkt.


Ikke misforstå - det er fint å opprettholde fylker/regioner som demokratiske enheter. Disse geografiske grensene kan benyttes til mye nyttig, som f. eks. å sikre så stor grad av lokalt selvstyre/egenart som mulig. Ideen er med andre ord ikke å ‘se på hele landet som et valgdistrikt’ – den er å kombinere respekt for distriktene med respekt for at vårt allerede erklærte ideal om at ingen skal forskjellsbehandles unødig de valgprosessen (eller andre prosesser). Med andre ord - vi må opprettholde fylker/regioner, respektere distriktene, og samtidig utjevne på en slik måte at hver enkelt velger får like stor grad av medbestemmelsesrett.


For å oppnå dette er vi nødt til vi kombinere to hensynet til to ulike ‘proporsjoner’: for de første må vi sørge for at alle partiers mandatantall stemmer med valgprosenten så langt det er mulig, og for det andre må vi sørge for at ingen distrikter blir underrepresentert eller overrepresentert - og gjøre dette på en måte hvor vi ikke automatisk diskriminerer et annet distrikt unødig i prosessen som skal til for ikke å diskriminere små eller tynt befolkede områder. Var valgordning diskriminere faktisk småfylker (geografisk små fylker/regioner veldig grundig.


La oss begynne lokalt

Etter fylkes-sammenslåingen har vi i dag langt færre fylker enn tidligere, men det er viktig at beboerne i alle de tidligere fylkene ikke diskrimineres som et resultat av dette. Og siden det viser seg at sluttresultatet ofte blir mye bedre om vi starter med å ta hensyn til de minste/tynnest befolkede distriktene, gjør vi det. Vi skal derfor bergene mandater med fylkesgrensene som nesten eneste ivaretatte ingrediens fra vår nåværende valglov, og begynner med Finnmark – med tallene fra 2017-valget som utgangspunkt. Dette er mandatfordelingen hvert fylke ville fått om vi kun forholdt oss til fylkesgrensene, og hvor arealfaktoren er erstatte med å garantere alle fylker minst fire mandater. I fem av dem er det bare 3 partier som ville blitt representert.


Tabellen under viser at alle fylkene blir representert av et antall stemmer som er så nær man kan komme en lineær fordeling, uten påvirkning av sperregrenser eller styringstillegg. Alle er sikret minst 4 mandater. I tillegg er det tatt hensyn til den naturlige sperregrensen på cirka 0.6% - den som slipper alle dagens Stortingspartier inn, men som hindrer alle partier med under 0.6% av stemmene (les: alle de andre partiene) å få et mandat.

2017 Ap H FrP SV Sp KrF V MDG Rødt
Finnmark (4) 2 1 1
Sogn og Fjordane (4) 1 1 2
A-Agder (4) 1 2 1
Troms (5) 2 1 1 1
Telemark (5) 2 1 1 1
V-Agder (6) 2 2 1 1
Oppland (6) 2 1 1 2
Hedmark (6) 2 1 1 2
Nordland (8) 2 2 2 2
Vestfold (8) 3 3 2
Møre og Romsdal (8) 2 3 2 1
Buskerud (9) 3 3 2 1
Østfold (9) 4 2 2 1
Sør-Trøndelag (10) 4 3 1 1 1
Nord-Trøndelag (5) 2 1 2
Rogaland (15) 4 4 4 1 2
Hordaland (17) 5 5 3 1 2 1
Akershus (19) 6 6 4 1 1 1
Oslo (21) 6 6 3 2 2 1 1
55 47 32 7 19 4 3 1 1

Mandatene har i denne beregningen blitt fordelt etter et  enkelt grunnprinsipp: det partiet som fikk flest stemmer, sikres første mandatet, derreter gis mandater til ett og ett parti basert på hvor mange stemmer de har fått lokalt. Ingen nasjonale sperregrenser (og definitivt ingen lokale sperregrenser), ingen tradisjonell sperregrense, intet styringstillegg –  kun jevn fordeling basert på lokale tall.


Neste tabell viser at eksistensen av fylkes/regionsgrenser, slik de benyttes i dag, alene fører til enorm skjevhet når det gjelder mandatfordeling. Vi får atter en gang se at det kun er de største som kommer bra ut disse grensene slik de i dag benyttes. Selv uten sperregrenser, styringstillegg og arealfaktor taper småpartiene (og dermed også, indirekte,  de store partiene, ettersom tap av mandater til deres mindre støttepartier ofte kan og vil koste dem regjeringsposisjon) på ordningen. At det er de største partiene som kommer best ut av måten vi benytter fylkesgrenser/regionsgrenser på i dag vet vel de fleste, men her er de konkrete tallene:


Ap HFrPSVSpKrFVMdGRødt
Antall mandater5547327194311
Burde hatt47432610187864
For mye/lite846-31-3-5-5-3

Ap, H og FrP får totalt 18 ekstramandater fordi vi ikke jevner ut maktforskjellen fylkesgrensene representerer. Ap tjener 8 mandater, H tjener 4, og FrP tjener 6 mandater bare på grunn av måten vi forholder også til disse grensene på. Det er jo nettopp derfor en form for utjevning ville kommet hendig inn, men vår variant av utjevning retter definitivt ikke opp de mange problemene valgordningen skaper, som f eks at alle de store partiene kan tape valget selv om deres fløy fikk flest stemmer.


Regionsgrensene, slik vi benytter dem nå, skaper makt-ubalanse

Valgordningen fungerer med andre ord slik at selv om det blir folkeflertall for å avskaffe sperregrensen, styringstillegget eller arealfaktoren vil valgloven fortsette å massivt styrke de store partiene på  bekostning av de små.

Hvis man lager et måltid av fem råtne ingredienser, hjelper det ikke om man fjerner en eller to av dem. Det hjelper heller ikke å fjerne 4 av dem. Det å ikke se på landet som en valgkrets KUN når man skal bestemme hvor mange mandater som skal gå til hvert parti (men ikke når det gjelder hvor mandatene skal hentes fra; de bør hentes fra alle regioner) er den femte råtne ingrediensen.


Som vist over vil våre Stortingsvalg –  selv om vi fjernet flere av etterlevningen etter svært udemokratiske holdninger – ende opp helt feil selv om bare en av dem ville opprettholdes. Ap ville fått 8 mandater for mye i 2017, FrP 6 og H 5 for mange. Småpartiene, våre politiske minoriteter, ville tapt til sammen 19 mandater.  


Men… betyr ikke dette at valgloven til en viss grad jevner ut forskjeller? Jo, men den innfører mange forskjeller også. Ulike forsøk på å oppnå faktisk proporsjonal representasjon på Stortinget har tvunget seg fram, men dagens ordning må gjennom grunnleggende endringer dersom vi skal oppnå det vi mener vårt ideal er: å fordele mandatene mellom partiene på proporsjonalt vis. Med mindre vi endrer grunnloven og fjerner vår forpliktelse til at ingen skal forskjellsbehandles, til at alle skal ha lik grad av stemmerett og våre forpliktelser til å respektere menneskerettserklæringen, må valgloven endres dramatisk.