– I skate to where the puck is going, not to where it's been
"I skate to where the puck is going, not to where it's been” er et sitat fra hockeyspilleren Wayne Gretzky.
Overført til valglov-debatten: mye av valglov-diskusjonen bærer preg av en høy drøvtyggings-faktor. Man smatter, tiår etter tiår, på gamle løsninger. D’Hondts metode sammenlignes med Sainte-Lagues metode, man diskuterer om sperregrensen skal reduseres til 3% , om arealfaktoren skal være 1.4 eller 1.6 og om styringstillegget skal være 1.2 eller 1.4. Noen diskuterer til og med – midt opp i all debatten om hvordan sperregrensen er et direkte hinder for demokratiet – om vi bør ha enda en sperregrense. Man har over lengre tid vurdert uilke antall utjevningsmandater i stedet for å diskutere hvordan man skal fjerne behovet for utjevning. Mange glemmer også at når man gjør om at distriktsmandat til utjevningsmandat, blir det vanskeligere for småpartiene å få distriktsmandater. Eller kanskje det er omvendt: at man vet at et reduset antall distriktsmandater vil gjøre det vanskeligere for småpartiene enn det allerede er, og at det er en av grunnene til storpartiene så positive til ordningen? Det har jo vært et tydelig uttalt ønske om å holde småpartier nede i mange år.
Om vi ser på utviklingen av valglovverket i fugleperspektiv, ser vi at vi har hatt en gradvis utvikling fra 1814 til i dag i retning av høyere grad av folkestyre.
Fra Store Norske Leksikon: "I Grunnloven fra 1814 het det at borgere som skulle ha stemmerett måtte ha fylt 25 år innen valget ble holdt, måtte ha opphold i landet og ha bodd i Norge i minst 5 år. De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn 5 år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler. Det var kun menn som hadde stemmerett.” […] I 1896 fikk menn allmenn stemmerett ved kommunevalg, og i 1898 ved stortingsvalg. Fra og med valget i 1900 var det allmenn stemmerett for menn. Fra og med valget i 1909 fikk kvinner, som hadde fylt 25 år og som betalte skatt av en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene eller levde i formuesfellesskap med en mann som betalte skatt, stemmerett. Kvinner som oppfylte disse betingelsene hadde hatt stemmerett ved kommunevalgene fra 1901. Fra og med Stortingsvalget i 1915 hadde kvinner over 25 år alminnelig stemmerett på lik linje med menn."
Det er mange flere som har reell stemmerett i Norge enn det var for hundre år siden, men det går altfor langsomt fremover. Mange stemmer er bortkastet/blir ignorert, opptil 20% føler at de må stemme på et annet parti enn det de er mest enig i for å i det hele tatt få en viss innflytelse på valgresultatet, noen er usmarte og stemmer blankt, noen stemmesedler er verdt 5 ganger mer enn andre stemmesedler - og opptil 20-25% av velgerne sympatiserer med partier som vaker rundt sperregrensen. I tillegg blir valget påvirket av et ‘usynlig valgkrets' med mer enn en halv million innbyggere’ - det er nemlig slik arealfaktoren fungerer. Folk i FrP snakker dessuten om å heve (!) sperregrensen.
Det skjer mye positiv utvikling også, og det hele kommer nok til å ende opp med lik og reell stemmerett for alle. Brasil avskaffet sperregrensen for ikke så lenge siden. Takket være rettssaken mot myndighetene i Sveits for noen år siden ble de tvunget til å endre valgloven, og land det er naturlig å sammenligne Norge med (Danmark, Sverige, Finland, Island - og Nederland) har mange valglov- og regjerings-løsninger som er bedre enn det vi har her.
Som dokumentert her, diskuterte man allerede på tidlig 1950-tall de samme problemene som diskuteres på våre sider og mange andre steder i dag. Den gangen skrev en statlig komite at det var en "altfor stor forskjell i det antall velgere som står bak hver representant”, og at mandatfordelingen i valgdistriktene kan føre til en "politisk sammensetning av Stortinget som avviker sterkt fra den forholdsmessighet partiene burde oppnå på grunnlag av stemmetallet for hele landet”. Siden dette har vært diskutert i mer enn hundre år, og vi fortsatt har de samme problemene, er det viktig å tenke fremover og ikke smatte for mye på gamle ordninger. Men hvor skal man begynne? Det vil i 2020 bli mye diskusjon om hva man kan gjøre med valgloven for å forbedre den. Hva kan man innføre som retter opp valglovverkets innebygde selvmotsigelser?
Det er kanskje ikke så mye som skal innføres. Men mye kan rettes opp ved å fjerne en god del av det som har blitt innført tidligere. Det er viktig å innse at grunnen til at vi ikke har kommet lengre enn det vi har skyldes at mange av de endringene vi allerede har innført er hovedårsaker til at vi har en uforutsigbar valglov som sjelden fører til at flertallet kommer til makten. Men det viktigste må være å bevege seg i den retningen vi vet at det allikevel går – det er på høy tid å ‘skate where the puck is going’. Det beste ville være å nærmest begynne fra null, siden vi ikke trenger mer lappverk.
Men først av alt må vi ta stilling til helt grunnleggende prinsipper.
Hva skal, for eksempel, skje når en velger eller noen få tusen velgere har avgitt stemmer nok til at et parti kan få inn et mandat til på Stortinget? Spørsmålet virker muligens unødvendig, men det er her mye av "hunden (på mange måter) ligger begravet”. Svaret burde være opplagt: om et parti kommer over det stemme-antall som skal til for å få et mandat til, bør det få et mandat til. Men sånn fungerer ikke vårt valglov-lappverk. Noen ganger får man ett mandat til, noen ganger gjør man det ikke, noen ganger har man mandater nok til en rekke mandater man ikke får - og verst av alt: noen ganger vil en eneste stemme sørge for at 7 mandater kommer inn på Stortinget mens 7 andre ryker ut. Dette har blitt forsvart og argumentert for flere ganger, men mest av alt har dette fenomenet blitt ignorert. Argumentene for at en eller noen få velgere kan få så mye makt er at vi "må ha" sperregrenser, arealtillegg, styringstillegg osv. - men vi vet jo at vi ikke må det. Det finnes flere hundre millioner velgere i andre land som ikke har slike ordninger.
Hvis vi vil ha stabilitet og forutsigbarhet, må vi ikke la en liten gruppe velgere påvirke valgresultatet mer en høyst nødvendig. Selvsagt vil en velger kunne vippe inn et ekstra mandat, dersom han er siste stemme som mangler før man har nok til et mandat til. Men et av hovedproblemene med valgoven er at små endringer i velgermassen kan føre til voldsomme endringer på Stortinget. Voldsomme endringer = mangel på stabilitet og forutsigbarhet.
I tillegg til det sterkt diskriminerende aspektet ved at noen mandater kan komme inn med noen få hundre velgere bak seg mens andre partier får hun ett mandat med nærmere 100 000 velgere bak seg, er dette med at noen få velgere kan vippe så mange mandater inn/ut noe av kanskje det svakeste/mest diskriminerende leddet i vår valglov. Diskriminerende fordi noen få velgere sitter med ekstremt mye makt, mens andre ikke har noen mulighet til å påvirke valgutfallet i det hele tatt. Det hele blir ekstra stygt når man vet at flere av tilhengerne av høy sperregrense aktivt organiserer taktisk stemming rett før valgdagen, basert på detaljert informasjon om hvor sterkt partiene står i hvert valgdistrikt, hvor nær det er å få et ekstramandat, i hvilke valgdistrikt taktisk stemming ikke har noe for seg, hvor mange ekstrastemmer man trenger for å sikre flertall for som fløy - og så videre. Om du tror dette ikke skjer, se hva slags informasjon som er akkumulert på pollofpolls.no, med valglovutvalgets og Høyres egen Johan Giertsen som primus motor. Og følg med på hva slags råd som går ut fra sentrale Høyre-vennlige online media rett før neste Stortingsvalg.
Det er nemlig langt fra bare tilfeldigheter som avgjør hvem som kan vippe en mengde stortingsmandater inn på/ut av Stortinget. Hundrevis, om ikke tusenvis av timer går med til analyse av valgmålinger på kommune-, fylke- og landsbasis i forkant av hvert stortingsvalg.
Tilbake til det primære: den eneste måten å forhindre dette så mye som mulig er å vedta en valglov hvor noen få stemmer (stemmer nok til å få inn et mandat, normalt rundt 16000 velgere) aldri vil føre til mer enn at dette ene mandatet kommer inn – selvsagt på bekostning av et annet.
Eller er det kanskje ikke så selvsagt at ett mandat ryker ut når et annet mandat kommer inn? Det finnes nemlig valgordninger hvor totalantallet mandater som kommer inn i parlamentet ikke er fastlåst. Mer om det senere.