12 oppslag om
AREALFAKTOREN
Arealfaktor, valgkretser, distriktsmandater og fylkesgrenser
De aller fleste velgere som bor i landbruks-distriktene blir overkjĂžrt av arealfaktoren
Oppdatert 16/1-2021
Aller fĂžrst: det finnes to hoved-mĂ„ter Ă„ lĂžse dette med utjevningsmandat-beregning pĂ„. Den ene tar hensyn til et overordnet motiv om at vi skal ha proporsjonal mandatfordeling mellom partiene (noe vi mener Ă„ ha i Norge), den andre metoden â vel, den gir blaffen.
PÄ samme mÄte finnes det to hoved-tilnÊrmelsesmÄter til dette med Ä ikke skulle diskriminere velgere i visse fylker pÄ. Det fines egentlig tre, men det har vi delvis omtalt her...
... sÄ det lar vi ligge akkurat nÄ.
Man vil jo ha en ordning som sĂžrger for at ingen distrikter blir overkjĂžrt av andre distrikter. Den ene mĂ„ten Ă„ gjĂžre det pĂ„ â den vi fortsatt benytter â overser alt vi mener Ă„ ha innfĂžrt av proporsjonal mandatfordeling i nasjonalvalg. Det legges nemlig mye mer vekt pĂ„ hvilket fylke en stortingsrepresentant kommer fra enn hvilket parti hen tilhĂžrer. Man er mye mer streng hvilket distrikt et mandat stemmes inn fra, enn hvilket parti vedkommende tilhĂžrer. Slutt resultatet er at vi â ved hvert eneste valg  â fĂ„r nĂžyaktig det antall mandat pr. valgdistrikt vi har planlagt at vi skal fĂ„, men vi fĂ„r ikke det antall representanter fra hvert parti vi har planlagt Ă„ fĂ„. VI mener jo Ă„ ha proporsjonal representasjon i Norge som skulle tilsi at alle stemmer er like mye verdt, uansett hvilket parti man stemmer pĂ„ â men slik er det ikke.
Forestill deg fĂžlgende scenario. Du har stemt pĂ„ vestfoldingen Kari Hansen â som tilhĂžrer ditt favorittparti, men av en eller annen grunn blir det ikke slik at hun kommer inn pĂ„ Stortinget. Hvem ville du hatt i stedet? En annen politiker fra samme parti (uansett hvilket fylke hun kommer fra), eller en annen politiker fra ditt distrikt (uansett hvor hun stĂ„r politisk). Dette er ikke et hypotetisk spĂžrsmĂ„l, det er et av hoved-dilemmaene i vĂ„r bedrĂžvelige valgordning. I Norge har vi nemlig bestemt at din stemme ikke nĂždvendigvis sĂžrger for at partiet du stemte pĂ„ fĂ„r sikret en reell stemme til, men det er sikret at distriktet ditt fĂ„r en stemme til. Men ville du som HĂžyrevelger fra Finnmark foretrukket en SV'er fra Finnmark â eller en HĂžyrevelger fra Ăstfold?
Valgordningen dĂ„rlige lĂžsning pĂ„ dette omrĂ„det er muligens en etterlevning fra perioden fĂžr 1884 â da hadde vi nemlig ikke partier. Da var det jo rimelig at du ville ha en som i det minste representerte ditt fylke i stedet for en anne som du kanskje ikke en gang visste hva sto for. Men mye har skjedd i de 137 Ă„rene som har gĂ„tt siden den gang.
Det burde vĂŠrt slik at dersom man ikke kan tilfredsstille alles Ăžnsker om hvem man skal representeres av, sĂžrget for at man i det minste ble representerte av som tilhĂžrte samme parti. De aller fleste av oss ser nol dette med partitilhĂžrighet som viktigere enn hvor i landet kommer fra. En slik lĂžsning ville heller ikke vĂŠrt helt perfekt â man ville hatt en helt proporsjonal mandatfordeling, sĂ„ de ti punktene vi nylig har nevnt i en denne artikkelen...
...ville blitt imĂžtekommet.
Alle fylker vil ikke oppnĂ„ 100% proporsjonalitet bĂ„de mht. partifordeling og mandatantall pr. distrikt â det er nemlig umulig med mindre man gjĂžr om pĂ„ hele valgordningen. Men partifordelingen ville blitt riktig pĂ„ landsbasis, og i tillegg ville alle distrikter fĂ„tt det vi anser som riktig antall mandater.
Vi har nemlig kun disse to mulighetene: enten sĂ„ 'stemmer' politikken Storting og regjering med folkeviljen, rent politisk â eller sĂ„ gjĂžr den det ikke. Om man trenger 17751 for Ă„ fĂ„ inn et mandat pĂ„ Stortinget, og man fĂ„r inn 17004 stemmer, da fĂ„r man 4 mandater med en god valgordning. Uansett hvilket parti man stemmer pĂ„, vil man jo â hvis ikke akkurat den representanten du hadde Ăžnsket at skulle representere deg kommer inn â at det mandatet som kommer inn i stedet tilhĂžrer samme parti som det du stemte pĂ„. Se listen over (10 punkter), sĂ„ ser du hvilke massive forbedringer vi ville fĂ„tt i vĂ„rt styresett dersom vi faktisk hadde innfĂžrt proporsjonal mandatfordeling. Det vi i stedet for fokuserer pĂ„ i Norge er at vi skal ha akkurat det antall mandater fra hver av distriktene som vi har bestemt oss for (som selvsagt ogsĂ„ er viktig), og sĂ„ fĂ„r det heller bli som som sĂ„ hva hva slags politikk de kommer til Ă„ fĂžre. Men det er selvsagt mulig Ă„ bĂ„de fĂ„ det antall mandater vi vil ha fra hver valgkrets og en helt proporsjonal mandatfordeling. Det er her arealfaktoren slĂ„r fullstending feil ut.
Vi mÄ ha en form for utjevning og en mÄte Ä respektere distriktene pÄ som ikke fÞrer til en endring av det antallet mandater hvert parti ender opp med pÄ Stortinget. Anvendt pÄ dagens ordning (arealfaktoren), funnet pÄ av bankmann GrÞnvik for 30-40 Är siden, vil man altsÄ kunne gi et hvilket som helst antall mandater til landbruks-distriktene uten at det fÞrer til en mindre proporsjonal partifordeling pÄ landsbasis.
Hedmark og Finnmark kunne faktisk fĂ„tt 50 mandater hver, men det ville ikke blitt flere H-, Ap- eller Sp-politikere pĂ„ Stortinget av den grunn â dersom vi ikke hadde sett oss sĂ„ blinde pĂ„ riktig antall mandater til hvert distrikt at vi oversĂ„* det at vi jo mĂ„ ha riktig antall mandater til hvert parti ogsĂ„.
Siden Sp er opptatt av desentralisering, Ap mener at alle skal med og HÞyre er opptatt av individets frihet, burde jo ikke mer makt konsentreres hos visse parter i stÞrre grad enn stemmeprosenten tilsier: FÄr Venstre 2% av stemmene bÞr de fÄ 2% av mandatene pÄ Stortinget blir Venstre-folk. Dette er viktigere enn om den ene Venstre-representanten mÄ hentes fra Hedmark i stedet for Oppland.
Om Gunnvald GrÞnviks 'arealfaktor' og valglovutvalgets mangel pÄ etikk
Mange tenker kanskje at siden man ikke vil overkjÞre landbruks-distriktene, mÄ de andre distriktene lide litt. Men sÄnn er det jo ikke. Man kan godt la vÊre Ä diskriminere et landbruksfylke uten Ä diskriminere et byfylke. Partiene som stÄr svakere i landbruks-distriktene behÞver man heller ikke diskriminere for at partiene i distriktene ikke skal diskrimineres.
Mange tror nok at folk flest i landbruks-distriktene stemmer Senterpartiet, men sÄnn er det ikke. De fleste i disse distriktene stemmer ikke pÄ Sp. Dersom Sp fÄr 25% av stemmene i et landbruksfylke, betyr det at tre av fire velgere i dette fylket burde vÊrt representert av en politiker som ikke tilhÞrer Senterpartiet. SP ligger for tiden godt an pÄ meningsmÄlingene, og da fÄr de kanskje hver tredje stemme i distriktene de stÄr sterkest. I sÄ fall er det fortsatt to av tre velgere som ikke vil at Sp skal over-representeres pÄ landsbasis. Men hvorfor i all verden skal tre av fire velgere - eller to av tre (to tredjedels flertall er ansett som nok til Ä til og med endre grunnloven) i distriktene der Sp stÄr sterkest finne seg i Ä bli brukt som et alibi for at landets styrende organer skal over-representeres av Sp-mandater? Tiden er moden for Ä slutte Ä late som om man ikke kan kombinere helt proporsjonal parti-representasjon med et hvilket som helst mandatantall pr. valgdistrikt.
Det at Sp gÄr inn for en lÞsning som bÄde over-representerer visse distrikter og visse partier (spesielt Sp) er jo i seg selv et bevis for at Sp primÊrt til nÄ har vÊrt opptatt av at Sp skal over-representeres. Hadde de ikke vÊrt det, ville de foreslÄtt en ordning som ga ekstramandater til landbruks-distrikter uten at det fÞrte til at alle andre partier enn Sp tapte pÄ det (selv om de fleste i disse distriktene stemmer pÄ andre partier enn Sp). NÄ som arealfaktoren kommer opp til diskusjon, bÞr Sp endre sin politikk pÄ dette omrÄdet, og pÄ den mÄte vise at de faktisk er tilhengere av at alle skal ka lik grad av stemmerett.
NÄ syns kanskje Senterpartiet at de har en mer fornuftig distrikspolitikk en de andre partiene, men det syns nok alle de andre partiene ogsÄ.
En valgordning som fÞrer til at landbruks-distriktene ikke blir diskriminert burde vÊre en selvfÞlge i et land som Norge. Vi har jo dessuten bestemt oss for at ingen skal diskrimineres unÞdig eller urimelig i Norge (§98 i grunnloven), men allikevel nÊrmest later Sp som om partiet ikke har forstÄtt at man kan godt gi ekstramandater til visse fylker uten at det i et nasjonalvalg korrumperer den partibalansen pÄ Stortinget.
Sp er fortsatt er opptatt av Ă„ snakke bĂžndenes sak, som jo er fint. Men det er et men her: I dag utgjĂžr yrkesgruppen bĂžnder cirka 0,75% av befolkningen, og det finnes mange nye og gamle yrkesgrupper Ă„ ta hensyn til. Ingen er tjent med at norske bĂžnder ender opp pĂ„ ledighetstrygd â vi pĂ„ pĂ„ ingen som helst mĂ„te avvikle landbruket. Og igjen: det er lett Ă„ kombinere ekstramandater til visse distrikt (Finnmark kommer nok Ăžverst pĂ„ lista her) og allikevel ha proporsjonal mandatfordeling pĂ„ Stortinget.
Det finnes flere gode grunner for at en valgkrets ikke skal avspises med sÄ fÄ mandater at de ikke blir skikkelig representert i vÄrt parlament. Ville Finnmark kun fÄtt de to mandatene de har velgere nok tiol Ä fÄ, vil Finnmark-saker kun representeres av de to stÞrste partiene der (eller kanskje to fra samme parti), og dette er ikke en gunstig lÞsning. Med dagens valgordning, som gir seg ut for Ä eksistere av hensyn til 'distriktene', ser vi jo at beboerne i tynt befolkede omrÄder av til mÄ la seg representere av lokalpolitikere som omtrent ikke lokal stÞtte i det hele tatt.
Det finnes nesten utelukkende gode grunner for Ă„ gĂ„ for en ordning der arealfaktoren fjernes helt, og erstattes med en bedre lĂžsning; en som ikke pĂ„ noen som helst mĂ„te fĂžrer til unĂždig forskjellsbehandling av velgere â uansett hvor de bor eller hvilket parti de stemmer pĂ„.
Valglovutvalgets nye forslag har en klar svakhet; den tar ikke hensyn til dette med proporsjonal vs. skjev mandatfordeling. Det er kun Senterpartiet â som pĂ„ de siste tre mĂ„neders meningsmĂ„linger (pr. desember 2020) ville fĂ„tt 18.6% av stemmene dersom dette hadde vĂŠrt valg og ikke spĂžrreundersĂžkelse â som vil tjene pĂ„ at Senterpartiet over-representeres. Igjen: Vi trenger ikke diskriminere 81,4% av velgerne for Ă„ respektere 18,6% av dem.
Like selvsagt om at vi som nasjon ikke har noe Ä tjene pÄ at norske bÞnder mister jobben sin, kan vi ikke la en yrkesgruppe som utgjÞr under 1% av befolkningen brukes som et alibi for en valgordning som er internasjonalt kjent for Ä fÞre til at mindretallet fÄr mer makt enn flertallet. Vi ender med feil regjering og med at norske velgere har svÊrt ulik grad av stemmerett, basert pÄ hvor de bor og hvilke partier de stemmer pÄ. Vi bÞr ha mer desentralisering en vi har i dag, men det Ä sentralisere store mengder politisk makt i Stortingets Senterparti-gruppe er ikke lÞsningen pÄ det problemet. LÞsningen er Ä innfÞre et minsteantall representanter til de ulike valgkretsene/fylkene, UTEN at det bidrar til at man blir diskriminert pga. postadresse eller partitilhÞrighet.
*mange av feilgrepene i valgloven er ikke et resultat av at noe har blitt 'oversett' â det er en konsekvens av at de ulike partiene har slĂ„ss for en valgordning som gir ekstramandater til deres eget parti.
Dette bildet forklarer hvorfor den gamle ordningen med arealfaktor pr. fylke ikke kan opprettholdes
Oslo: 454 kvadrat-kilometer. De andre: 35 000 kvadrat-kilometer (gjennomsnitt)
Oslodistriktet er, sammen med en del andre tett befolkede omrĂ„der, allerede grundig diskriminert av valgloven. Ideen om Ă„ ârespektere distrikteneâ har blitt forvandlet til âla oss diskriminere noen distrikter mens andre fĂ„r en tilsvarende mengde privilegier'. Men med mindre man  aktivt vil boikotte grunnloven og grunnleggende menneskerettigheter, skal ingen distrikter diskrimineres.Â
Kartet over, fra en av Bondelagets sider, viser hvordan alle fylker unntatt Oslo nÄ er veldig store. Oslo er bare en bitteliten prikk pÄ kartet, med sine cirka 2 x 2 mil. Dette bildet burde vÊre spesielt interessant for de som evt. mÄtte mene at man fortsatt skal benytte seg av arealfaktoren - kombinert med de nye fylkesgrensene - nÄr man skal beregne hvor mange mandater hvert fylke skal ha. Det ville ha slÄtt helt feil ut, fordi Oslo er kun 454 kvadrat-km stort, mens de andre fylkene i snitt er mer enn 35000 km2 store.>
Arealfaktoren: Nordmenn flest er diskriminert
"Vi er ikke i nÊrheten av en gang Ä forsÞke Ä fÄ til en ordning hvor alle er like for valgloven">
Vidiblogg: misvisende om arealfaktor
Hvorfor har trĂŠr og fjellknauser stemmerett?
"Du vil neppe tro hvordan valgsystemet i Norge egentlig fungerer"
Fylkesgrensene er sperregrenser
âI 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med Ă„ fĂ„ inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til Ă„ fĂ„ innâ>
Om arealfaktor og valgdistrikt>
Om fylkesinndeling/valgkretser>
LES MER OM AREALFAKTOR OG VALGDISTRIKT
Fordelingen av mandater pÄ fylkene skjer ut fra en veid sum der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.
Forslaget om Ă„ kombinere folketall og areal ble fĂžrst foreslĂ„tt av Gunvald GrĂžnvik i 1988 (se GrĂžnvik, Gunnvald (1988) «Forslag til revidert valgordning.» Vedlegg til Dokument nr. 12 for 1987â88, 3â22. Stortinget, Oslo).
Problematisk valgordning (BjĂžrn Erik Rasch)
"Det kan gis argumenter for at en utkant som Finnmark skal over-representeres, skjÞnt de er svake. Langt vanskeligere Ä forstÄ er det at Sogn og Fjordane eller Hedmark skal begunstiges sammenlignet med nabofylker. Arealfaktoren er i seg selv helt vilkÄrlig, og den gir vilkÄrlige utslag. Noen partier begunstiges fremfor andre, og det skapes lett skjevheter som utjevningsmandatene er for fÄ til Ä rette opp."
Kommentar: Flere utjevningsmandater kan ogsÄ skape nye problemer, ettersom smÄpartiene i stÞrrelsesorden der Venstre og MdG befinner seg fÄr redusert mulighet til Ä fÄ distriktsmandater. I fÞlge dette sitatet er arealfaktoren i seg selv helt vilkÄrlig, samtidig som det stÄr at visse partier begunstiges fremfor andre. Arealfaktoren Þker generelt antallet mandater til de partiene som stÄr sterkest i sore fylker med relativ lav befolkning, som betyr at om Senterpartiet nÊrmer seg stÞrrelsen til Ap og H, vil det nyte godt av bÄde arealfaktoren og det sÄkalte 'styringstillegget', og fÄ flere ekstramandater av valgordningen enn noe annet parti. Se: MeningsmÄlinger.
Oslodistriktet diskrimineres:
Krever likhet for valgloven (Aftenposten)
Marit Nybakk, Ap, vil ha en aksjonsgruppe for flere stortingsmandater til Oslo.
En stemme i Finnmark teller nÄ 2,4 ganger sÄ mye som en stemme i Oslo.
â Et skikkelig demokratisk problem, hevder Marit Nybakk.
â Fullstendig urimelig, sier SVs Olav Gunnar Ballo â selv fra Finnmark.
Geokratiet â Valglovens demokratiske underskudd (Interessant digital artikkel av Andreas FĂžllesdal)
Et kort sitat: "Valglovutvalget pĂ„viste ogsĂ„ at politisk gjennomslagskraft ikke lenger er geografisk betinget. Mange ressurssvake grupper befinner seg i det sentrale ĂstlandsomrĂ„det â og i Oslo indre Ăžst. NĂ„ har politikerne grunnlovsfestet at disse fylkene skal vĂŠre underrepresentert pĂ„ stortinget.
Geokritikere vil hevde at selv om partienes styrkeforhold ikke pÄvirkes, fÞrer forfordelingen til at partienes oppmerksomhet og prioriteringer forskyves urimelig bort fra bybefolkningene. Reglene for fordeling av stemmevekt pÄvirker partienes dagsorden og kampsaker, vektingen av saker, de harde prioriteringene mellom gode formÄl, og forhandlingene bÄde innenfor og mellom partiene.
Geokratikritikerne benekter selvsagt ikke at mennesker i grisgrendte fylker har spesielle utfordringer. Poenget er at ogsÄ mennesker i tettbygde fylker har sÊrlige utfordringer. Hensikten med geokratiet er altsÄ at den siste gruppens representanter skal argumentere og stemme i oppoverbakke pÄ Stortinget om ressurser og oppmerksomhet."
Sainte-Laguë og lokale "sperregrenser"
Valgordning svikter storbyene
Valgloven er endret, men Oslo [og andre storbyer] er fortsatt diskriminert, hevder kritikere
Det norske valgsystemet er konstruert for at problemene i storbyene ikke skal prioriteres, mener professor Andreas FĂžllesdal ved UiO.
Vi foreslo for spÞk en gang at Oslo kommune skulle annektere Dronning Maud-land pÄ Sydpolen, sier Oslo-ordfÞrer Fabian Stang. à rsaken er arealfaktoren i den norske valgordningen. Hvis et fylke har mange folketomme Þyer, eller hÞyfjellssletter, gir det ekstrapoeng til mandatfordelingen til Stortinget. Oslo fÄr to nye mandater neste Stortingsvalg pÄ grunn av en justering av valgloven hvor folketallet nÄ skal spille en stÞrre rolle.
Men ikke stor nok, mener professor Andreas FÞllesdal. Han har ogsÄ tidligere frontet knallhard kritikk mot den norske valgordningen:
-Vil du si at dette er en forvrengning av demokratiet?
- Jo, det kan jo settes pÄ spissen pÄ en slik mÄte. Jeg har kalt Norge et "geokrati". Det gir ikke mening at kvadratkilometerne skal veie sÄ mye pÄ den politiske kjÞttvekten. Redselen for at de folketette omrÄdene skal ha gunst, holder ikke mÄl. I dag er det ikke grunnlag for Ä si at de folkerike omrÄdene fÄr en urimelig stor andel av fellesgodene, eller at utkantene strever med Ä nÄ igjennom, sier professor Andreas FÞllesdal ved Universitetet i Oslo.
Han mener byfylker sliter med store sosiale utfordringer som man ikke har i de andre fylkene. De tas ikke tak i.
- Det bĂžr ikke overraske at disse storbyproblemene er underprioritert. Det er poenget med valgloven, mener han.
Aardal uenig
Valgforsker og professor Bernt Aardal, som satt i valglovkommisjonen, er uenig i at skjevdelingen er alvorlig. Mye ble bedre i den nye valgloven. Automatiske justeringer hvert 8. Ă„r, blant annet:
- Det skjedde markante endringer i favĂžr av folkerike fylker, sier han. I gĂ„rsdagens Aftenposten sa han likevel at arealfaktoren trolig blir svekket eller faller helt bort til sistâŠ
Fra Valgordning svikter storbyene
Ny valgordning (Minervanett)
Arealfaktoren bĂžr fjernes og det mĂ„ settes en stopper for at man kan komme pĂ„ Stortinget med svĂŠrt fĂ„ velgere bak seg. [...] ...idealet om âen mann, en stemmeâ burde i sĂ„ stor grad som mulig etterstrebes. I Norge er variasjonen mellom antall stemmer bak hver Stortingsrepresentant for stor, og ved tildeling av de 19 utjevningsmandatene rĂ„r tilfeldighetene.
Kommentar: dette er fra konservative minervanett.no, men her er det viktig for den rÞdgrÞnne siden Ä ikke la seg skremme av kilden. Arealfaktoren kan f.eks. erstattes med en minstegaranti om fire mandater til alle fylker, og dette kan kombineres med en helt lineÊr fordeling av mandater (i henhold til valgprosenten oppnÄdd ved siste valg). En slik ordning er svÊrt nyttig - for alle partier!
Fem punkter for en bedre valgordning
"Friedrich Pukelsheims metode gÄr i korte trekk ut pÄ (steg i rekkefÞlge)
1. ved hjelp av Sainte-Laguës metode (dele stemmetallene pÄ oddetall og gi mandatet til partiet med hÞyest rest) regne ut antall mandater for hvert parti i hele Norge,
2. ved hjelp av et delingstall regne ut hvor mange mandater hvert parti skal ha i hvert enkelt fylke (summen rundes av, sÄnn at 0,5 ganger delingstallet gir 1 mandat, 1,5 ganger delingstallet gir 2 mandater osv.),
3. sammenligne summen av hvor mange mandater hvert parti skal ha nasjonalt og hvor mange de har fÄtt lokalt, og
4. ved hjelp av et nytt delingstall justere fordelingen sÄnn at partier med for mange mandater blir redusert og partier med for fÄ mandater fÄr tillegg."
Kommentar: Det finnes nok enda bedre lÞsninger enn Pukelsheims metode, men det minste vi kan kreve av valglovutvalget er at de foreslÄr en ordning som er minst like demokratisk som Pukelsheim-metoden.
Flere representanter fra Oslo-omrÄdet vil ikke styrke demokratiet""
Kommentar: Vi har allede forpliktet oss til at alle skal ha reell og lik stemmerett, og det Ä diskriminere et distrikt slik Oslo i dag diskrimineres er ikke forenelig med tanket om at alle skal ha like rettigheter. SÄ jo, det Ä slutte Ä diskriminere folk i storbyer vil ikke bare styrke demokratiet, det vil ogsÄ fÞre til at fÊrre velgere blir diskriminert, og kan faktisk godt kombineres med ekstramandater til visse distrikter (!).
Agderposten (2017):
PĂ„ tide med stor endring i valgloven
Vi mener tiden nĂ„ er overmoden for Ă„ fjerne arealfaktoren. I sin tid var avstanden til maktens base i Oslo, et gangbart argument for Ă„ gi distriktene overrepresentasjon. Kommunikasjons- og samfunnsendringer taler mot Ă„ beholde ordningen. «Hver mann sin stemme» var mantraet da demokratibevegelsen vokste frem i Europa pĂ„ 1900-tallet. Litt mer moderne sagt: «Hver person sin stemme», mener vi bĂžr vĂŠre prinsippet i et moderne demokrati. At andre land har mye stĂžrre urimeligheter i sine valgordninger, - som Storbritannia og USA som fortsatt praktiserer «valgmennene» Norge kvittet seg med ved unionsopplĂžsningen i 1905 â er ikke noe godt argument.
OgsĂ„ pĂ„ andre omrĂ„der tyder mye pĂ„ at det kan vĂŠre rom for forbedringer i dagens valgordning. Ved skiftende valg har vi sett vektskĂ„la lande pĂ„ rĂždt eller blĂ„tt â selv om flertallet av stemmer var av motsatt farge.
Bernt Aardal: Fylkesfordeling av stortingsmandater med varierende arealfaktor
Bernt Aardal: Byfolk taper pÄ valgordningen.
Matematikk og rettferdighet (Solveig-Elin Ruud) (2019)
Her er senterpartisten som ikke vil flytte stortingsmakt til distriktene
Arealfaktoren bÞr skrotes "Finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-TrÞndelag eller Finnmark? Etter mitt skjÞnn nei. I dagens moderne kommunikasjons-samfunn har velgerne omtrent samme pÄvirkningsmulighet, sÄ fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et sÊrlig godt argument og ikke er i nÊrheten av Ä trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".