De etablerte småpartiene

Småpartiene og valgordningen: de har fått altfor lite makt

FAKSIMILE FRA VG

Myten om at småparti-velgerne får mer makt enn de fortjener*

En gjennomgang av småpartienes situasjon siden 1989

SIST OPPDATERT: 19. OKTOBER 2020

Hva er verst? 8 enkeltmandater fra småpartier siden 1989 – eller 126 feilplasseringer av mandater i den samme perioden?*

Uttrykket 'småparti-velgere' i denne sammenheng refererer til de som stemmer på KrF, Venstre, Rødt, SV, MDG og SV. Om man ser på snittet av meningsmålinger siden juli 2020, viser det seg at nesten 25% av de gyldige og relevante stemmene ville gått til et av disse fem partiene – noe som ved neste valg antakelig vil utgjøre mellom 700 000 og 800 000 velgerne. Akkurat nå er ikke SV blant de minste partiene, men de har vært i nærheten av sperregrensen flere ganger på meningsmålinger de siste årene – og vi vet ikke hva som evt. vil endre seg før neste valg. Mikropartiene (Kystpartiet, Pensjonistpartiet, Partiet De Kristne, Liberalistene osv) fikk ved siste valg i overkant av 50 000 stemmer tilsammen, men ingen av dem var i nærheten av å få et mandat, og ville heller ikke fått det med en såkalt naturlig sperregrense. Om 3 millioner gyldige og relevante stemmesedler  vil bli avlevert ved neste valg, vil det med en naturlig sperregrense kreves 17 751 stemmer for å få inn ett mandat (3 000 000 / 169). Rødt (vårt minste etablerte/representerte parti) fikk 57 797 flere stemmer enn det største mikropartiet (Pensjonistpartiet) fikk i 2017.  

*Før du lurer på hva som er formålet med å sette opp '8 enkeltmandater fra småpartier siden 1989" med "126 feilplasseringer av mandater i samme perioden": Et slags hovedargument for sperregrensen og styringstillegg har vært at disse trengs for å holde småpartiene nede, siden de store partiene mener at nærværet av små partier vil bli problematisk. Men om man går gjennom norsk valghistorie, slik det har fortonet seg de siste 30 årene, har hindrene i valgloven kun forhindret en situasjon der man har hindret en enkelt fra et lite parti fra å komme inn på Stortinget å 'få altfor mye makt' ved å bruke sin vippeposisjon til å 'tvinge gjennom' vedtak. Nå handler situasjonen selvsagt ikke bare om enkeltmandater som kommer i vippeposisjon, og valgloven har forhindret en del god del velgere fra å bli representert i den samme perioden. Denne artikkelen skal handle om hvor fote det har skjedd siden vi endret valgloven i 1989. Det er nemlig noen (særlig medlemmer av de partiene som år etter år blir overrepresentert på Stortinget) som mener at det ikke er dem, men småpartiene som får for my makt.

GÅ DIREKTE TIL

STORTINGSVALGET 2017

STORTINGSVALGET 2013

STORTINGSVALGET 2009

STORTINGSVALGET 2005

STORTINGSVALGET 2001

STORTINGSVALGET 1997

STORTINGSVALGET 1993

STORTINGSVALGET 1989

Noen av partiene har jo som kjent endt opp med kun ett eller ingen mandater, selv om de har hatt stemmer nok til flere. Det at partiene ender opp med kun ett mandat kan gi inntrykk av at disse partiene er mindre enn de er, noe som igjen gir inntrykk av at de får mere makt enn de fortjener. Men gjennom den gjentatte under-representasjonen av småpartiene har disse partiene tapt innflytelse de ville hatt om det ikke var for at valgordningen, om og om igjen, forskjellsbehandler velgere. Denne forskjellsbehandlingen motarbeider visse partier gang etter gang – på samme måte som den over tid viser seg å styrke visse andre partier gjentatte ganger.

Under-representasjon av disse partiene har skjedd parallelt med at de plassene de har tapt i stedet blitt gitt til partier som Ap, H og Frp i stedet. Effekten av å miste mandater er derfor doblet. I noen land operer de med et skiftende antall parlementsmedlemmer fra år til år, og i disse landene kunne et parti vinne (tape) eksempelvis 5 mandater uten at andre partier tapte (vant) andre mandater, men vårt konstante antall mandater medfører at effekten av hvert tapte mandat dobles.

Etter at vi startet med utjevningsmandat-ordningen i 1989, har i alt 126 mandater blitt feilplassert av valgordningen. Dette har ikke bare rammet småpartiene; et stort parti kan lett miste regjeringsmakten når et av deres mindre støttepartier ryker under sperregrensen, eller fordi styringstillegget styrker et parti som ikke skal styre landet, eller fordi et parti mister et distriktsmandat fordi det har blitt reservert som ‘utjevningsmandat’. Men situasjonen er selvsagt verst for de som kommer inn med for få mandater.

Vi har en ny situasjon i Norge. Ap har blitt betraktelig mindre enn de var i sine glansdager – og er derfor mer avhengig av støtte fra partier som MdG, SV og R. KrF og V har blitt mindre, og kjemien mellom H og FrP er ikke på topp – Høyre vil fortsette å være  avhengige av at både V og KrF kommer over sperregrensen for å komme i regjeringsposisjon igjen.

Grunnloven har blitt endret siden forrige gang vi endret vår valglov. I §98 står det nå at “Alle er like for loven” og at “intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling”. Valgloven er selvsagt ikke unntatt fra å følge grunnloven, og flere internasjonale hendelser tyder på at mange land beveger seg i retning av reell proporsjonal mandatfordeling.

En annen variant av "småpartiene-får-for-mye-makt"-argumentasjonen handler om at disse, og kun disse partiene kan komme i vippeposisjon i visse saker, og dermed få altfor mye makt. Men sannheten er at alle stortingsmandater kan komme i vippeposisjon. At det eneste mandatet fra et lite parti kan avgjøre en avstemming på Stortinget kan kanskje se ut som om denne ene politikeren har for mye makt, men

...små vippepartier er som regel større enn de ser ut til å være. De virker små dersom de får f eks ett mandat i stedet for de 4-8 mandatene en proporsjonal fordeling ville ført til. I 2021 er det relativt stor sjanse for at KrF og/eller Venstre havner under sperregrensen, og dermed mister retten til å være med i utjevnings-mandatfordelingen – noe de kan tape stort på. I inneværende stortingsperiode  (2017-2021) tapte Rødt og MDG tilsammen 8 mandater av samme grunn.

• SV/MDG/R hadde stemmer nok til 20 mandater, men fikk 13. Venstre/KrF hadde i 2017 stemmer nok til å få 15 mandater, men de fikk 16. De 257 000 stemmene til de borgerlige partiene var dermed mye mer verdt enn de 345 000 stemmene til SV/MDG/R i 2017. Men det er vel fint, tenker noen, siden den borgerlige siden vant valget/fikk flest stemmer? Nei, de fikk færrest stemmer – og om de så hadde hatt flest stemmer burde de – med likhet for loven og ingen diskriminering av politiske minoriteter som utgangspunkt – uansett ikke fått ekstra-mandater – Stortinget skal jo representere velgerne, alle velgere skal representeres i like stor grad – om de ikk blir det, har vi ikke lik grad av stemmerett i Norge.

Om det ved neste valg skulle bli bli flest stemmer til den borgerlige fløyen, kan de rødgrønne allikevel ende opp med flest mandater, av samme grunn som diskutert ovenfor. Da er blir det H/V/KrF og FrP som taper på valgordningen, og dermed mister stortingsflertallet. Men det beste, for alle parter, er selvsagt at hver av fløyene ender opp med mandat-flertall, statsminister og i regjering i de periodene de har flere stemmer enn mot-fløyen.

• Alle politikere kan ende opp i vippeposisjon, inklusiv politikere i partier med mange mandater. MDG/R fikk til sammen 8 mandater for lite i 2017. Om alle partier hadde fått det antall mandater de hadde stemmer nok til, ville MDG/SV/R hatt tilsammen 20 mandater – noe som er relevant fordi de partiene ofte stemmer ganske likt. Til sammenligning hadde Senterpartiet stemmer nok til 18 mandater. Om ett av medlemmene i R eller MDG vil kunne 'vippe' inn avgjørelse er ikke det er tegn på at MDG/R har for mye makt: de burde ha litt mer makt enn Sp, fordi de representerer flere velgere. Realiteten er at Sp /og Ap, H, Frp og Sp – of faktisk SV) fikk for mye makt. R og MDG gjorde det ikke – de fikk alt for få mandater og mye mindre makt enn de burde ha fått. Det var kun to partier som tapte massivt på valgordningen i 2017, og det var MDG og R, og det er de samme to partiene om trekkes fram for å illustrere at småpartiene har 'fot mye makt'.  

Til slutt: disse partiene også for å karre til seg for mye makt, men et lite parti med 3-4% for aldri mer ekstramakt enn det de de største partiene gir dem med for å få dem til å støtte deres regjering.

I denne sammenhengen brukes begrepet småpartier om partier som fikk under 5% av stemmene. Partier opp til 14% regnes som mellomstore, og resten regnes som store partier.

2017

Småpartiene får for lite makt

MDG og R fikk ett mandat hver med henholdsvis 3,2% og 2.4% av stemmene

KOMMENTAR: Representantene til Rødt og MDG kan se ut som enkeltpersoner med uforholdsmessig mye makt, men de fikk stemmer nok til tilsammen 10 mandater, og representerer over 165 000 velgere.  16 mandater blir feilplassert ved 2017-valget.

Representerer det at Une Bastholm og Bjørnar Moxnes er på Stortinget et problem for vårt demokrati – i form av fragmentering eller mangel på styringsdyktig flertall? Nei, av flere grunner. Grønne partier har lenge gjort det bra i land det er naturlig å sammenligne seg med, men i Norge er det spesielt vanskelig å komme inn på Stortinget som et nytt parti (og vanskeligere skal det bli, om valglovutvalget får det som de vil).  For det første representerer ikke regjeringen eller stortingsflertallet et "styringsdyktig flertall": Regjeringen flertallet av velgerne bak seg, så de burde ikke være mere styringsdyktige enn ‘opposisjonen’. For det andre er ikke opposisjonen opposisjonen: Opposisjonen sitter i regjeringen. For det tredje er det å slippe til to små og relativt opposisjonelle parti en del av spillereglene i et godt demokrati, og ikke et demokratisk 'problem' eller ‘fragmentering’. Det reelle problemet fra et ytringsfrihets-standpunkt (og med demokrati og likhet for loven som utgangspunkt) er at de kun fikk to mandater i stedet for 10.

Vi har også skrevet om 2017-valget i begynnelsen av denne artikkelen – og du finner mer om Stortingsvalget 2017/valgresultater her, og mye mer om 2017-valget her.

2013

Småpartiene taper 6 mandater, de store vinner 7

MdG fikk 1 mandat med 2.8% av stemmene, men burde fått 4 mandater. De tapte med andre ord 3 mandater, mens Rødt tapte 2

KOMMENTAR: MDGs mandat i 2013 representerte 79 152 velgere, og om Norge hadde hatt den proporsjonale representasjonen vi hevder at vi har ville partiet fått fem mandater i 2013. Ap, H, FrP og Sp fikk 7 mandater for mye dette året. Representerte det at MdG fikk inn ett mandat det året et problem for demokratiet/for landet vårt? Nei, det førte bl.a. til mer mangfold, og at flere partier enn noensinne nå fokuserer på miljø/klimasaken.

Mer om Stortingsvalget 2013 her

2009

Venstre og Rødt taper 7 mandater, Ap/Frp/H vinner 7

Venstre får 2 mandater selv om de har stemmer nok til 7, Rødt får ingen mandater selv om de har stemmer nok til 2. Representerte Venstres 2 mandater noe problem for demokratiet ved sitt nærvær på Stortinget i 2009? Nei. Ville Rødt ha gjort det om de hadde fått inn de to mandatene de fortjente? Nei: De ville selvsagt gjort det vanskeligere å styre landet i en borgerlig retning, noe man selvsagt bør ha rett til som sosialist i et demokratisk land.

KOMMENTAR: Venstre fikk over 104 000 stemmer det året. Hadde de fått cirka 1700 stemmer mer i 2009, ville de fått 7 mandater. Hver av disse Venstre-mandatene ville altså ha kommet inn takket være 340 velgere (pr. mandat)  i denne situasjonen, fordi mange andre allerede også stemt på Venstre, men med en god valgordning bør ikke 1700 (eller 17000) velgere normalt kinne få inn mer enn ett mandat ekstra. Det er ikke no egalt med at de fikk ville fått in 5 mandater med 1700 velgere, det som blir helt feil er at de tapte 5 mandater pga. 1700 manglende stemmer.  

Venstre fikk 3.93% av de gyldige/relevante stemmene, og var 0.07% under sperregrensen, men tapte altså 5 mandater fordi noen mener at det gir mening å blande demokrati og lotteri. Venstres 2 mandater kunne kanskje se ut som en liten gruppe med for mye makt, men de var kun to mandater nettopp på grunn av vår  diskriminerende valgordning. Venstre hadde ikke for mye makt det året, de hadde alt for lite makt. Det at de tapte 5 mandater takket være valgloven; stortings-seter som ble overtatt av mandater fra deres meningsmotstandere representerer et demokratisk problem. Rødt hadde stemmer nok til to mandater, men fikk ingen – så selv om det bare var to av småpartiene som ble diskriminert av valgloven dette året, representerer disse to partiene i alt over 140 000 velgere. §98 i grunnloven sier at ingen skal forskjellsbehandles - men forskjellsbehandlingen fortsetter.

Mer om Stortingsvalget 2009/valgresultater her

2005

Ingen småpartier kommer inn på Stortinget

KrF 6.8%, SV (8.8%) og Venstre (5.9%) er alle mellomstore det året (se hvordan vi bruker begrepet 'mellomstore partier' over).

RV og Kystpartiet hadde stemmer nok til å få inn henholdsvis to mandater/ett mandat, men fikk ingen. Ingen partier kom inn med under 10 mandater det året.

Mer om Stortingsvalget 2005/valgresultater her

2001

Småpartiene mister i alt 11 mandater

Kystpartiet fikk 1 mandat (1.7%), Venstre fikk 2 (3.9%). Venstre mister 5 mandater takket være valgordningen, Rød Valgallianse taper 2 og får null. Representerte det at Kp og V fikk inn til sammen 3 mandater problemer av noe salg? Neppe. Det at Venstre fikk to mandater i stedet for 7 gjør det; det fører til ulikhet for loven/diskriminering. Rødt/RV og V er blant de to av partiene som har har tapt mest på valgordningen – hadde valgordningen diskriminert partiene vilkårlig hadde situasjonen fortsatt vært ille, men det at de samme få partiene blir diskriminert gjør situasjonen enda mer uetisk og diskriminerende.

Venstre fikk 3,945 % av de gyldige/relevante stemmene. 0, 55% av stemmene kostet dem altså 5 mandater/stor grad av innflytelse/og mye av den viktige ytringsfriheten man får som stortingsrepresentant.

Kystpartiet fikk 44 101 stemmer det året, som kunne gitt dem tre mandater med lik grad av stemmerett for alle.  Selvsagt burde det ene mandatet de fikk kunne komme i vippeposisjon – det kunne jo alle de andre mandatene også gjøre det året. 2001 var et spesielt dårlig år for småpartiene og proporsjonal fordeling generelt, og valgordningen førte til i alt 22 feilplasseringer.  Ingen av partiene fikk det antall mandater de hadde stemmer til.

Mer om stortingsvalget 2001/valgresultater her

1997

Feil småparti kommer inn.  ALLE partier unntatt Tverrpolitisk Folkevalgte (!), Ap og KrF taper mandater på grunn av valgordningen

I 1997 får Tverrpolitisk Folkevalgte (Kystpartiet)  ett mandat med omtrent 0.4% av stemmene, mens Rød Valgallianse, som har stemmer nok til tre mandater, ikke får noen.

KOMMENTAR: Dette er enda et eksempel på hvor udugelig valgloven er. KrF får to mandater ekstra, og ender opp med 25 mandater, mens FrP mister et mandat, og ender også opp med 25 mandater. Med en naturlig sperregrense ville ikke Tverrpolitisk Folkevalgte kommet inn på Stortinget det året. Det partiet som får flest ekstramandater av valgsystemet er som så ofte ellers Arbeiderpartiet, som får 7 mandater for mye.

Det at det er stor forskjell mellom hvor mange stemmer som skal til for å få inn de ulike partiene på Stortinget – og at alle stemmer dermed ikke er like mye verdt – har vært diskutert i en årrekke.  En av flere måter å løse det problemet på er å kreve at man må  ha et antall stemmer på landsbasis som tilsvarer den prosentandelen av velgere hver stortingsrepresentant representerer (såkalt ‘naturlig sperregrense’).

Med 165 mandater, som vi hadde i 1997, er den naturlige sperregrensen 0.606%, og da er det rimelig at et parti som får mindre enn 0.606% av stemmene på landsbasis ikke kommer inn på Stortinget.

Tverrpolitisk Folkevalgte fikk ett mandat med 9 195 stemmer, som er klart under den naturlige sperregrensen, mens Pensjonistpartiet og RV og begge kom over den naturlige sperregrensen uten å få mandater. Siden dette er et nasjonalvalg, ville det gi mer mening å gi det mandatet Tverrpolitisk Folkevalgte fikk til et av disse partiene selv om Tverrpolitisk Folkevalgte gjorde det bra i spesielt et fylke. På den annen side representerte ikke nærværet av Tverrpolitisk Folkevalgtes ene mandat noe problem for demokratiet – annet at dette mandatet hindret en annen politiker, med flere stemmer  bak seg – fra et parti som hadde flere stemmer bak seg – å komme inn på Stortinget.

Mer om stortingsvalget 1997/valgresultater her

1993

Småpartiene mister i alt 8 mandater – Ap og Sp får 9 mandater for mye

Venstre får ett mandat med 3.6% (burde hatt 6) og Rød Valgallianse får ett mandat med 1.1% (burde hatt 2). Pp får ingen mandater, men hadde stemmer nok til 2. Representerte Venstres Odd Einar Dørum mandat eller RVs Erling Folkvord mandat noe problem for demokratiet? Nei, de representerte sunn uenighet.

KOMMENTAR: Disse tre partiene hadde stemmer nok til å få i alt 8 mandater i 1993, men ble avspist med 2. Selvsagt skulle de bli tildelt makt, inklusiv muligheten til å komme i vippeposisjon slik alle stortingspolitikere han. En av grunnene til at vi i 1969 endret antallet stortingsmandater fra 150 til 155 (og holdt oss til oddetall siden den gang) var jo nettopp at  man - for å kunne bli beslutningsdyktig –  bør ha en løsning hvor man under en avstemning ikke ender opp med like mange stemmer til til begge valgmulighetene.

Vi trenger en potensiell vippemandat-situasjon for å unngå det, og igjen: alle stortingsmandater kan komme i vippeposisjon. Forøvrig får Senterpartiet  og H omtrent like mange stemmer, men H taper et mandat på valgordningen mens Sp vinner 4. “Likhet for loven”.

Mer om stortingsvalget 1993/valgresultater her  og her

1989

Feil småparti kommer inn. Venstre får null mandater med nesten 85000 stemmer, Ap får 5 mandater for mye

Dette var første valget med utjevningsmandat-ordning.  Framtid for Finnmark  fikk 1 mandat med 0.3% av stemmene, Venstre fikk null mandater med 3.2% av stemmene. Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet fikk 2.5 ganger så mange stemmer som FfF (22126 stemmer vs 8817 stemmer), men fikk ingen mandater. Venstre får nesten 10 ganger så mange stemmer som FfF, men får – ulikt FfF – heller ingen mandater. Representerte Fremtid for Finnmark noe problem for demokratiet ved sitt nærvær på Stortinget? Ikke annet enn at det mandatet burde gått til et parti/mandat med langt flere velgere bak seg.

KOMMENTAR: FfF burde ikke ha kommet inn med så få stemmer – og igjen, en naturlig nasjonal sperregrense ville løst det problemet. At Venstre, med 84740 stemmer ikke ikke fikk inn ett eneste mandat mens FfF, med 8817 stemmer fikk inn ett bør egentlig ikke trenge noen kommentar: alle stemmer må være like mye verdt. Venstre hadde stemmer nok til å få fem mandater i 1989.


Mer om stortingsvalget 1989/valgresultat her

* dette tallet er basert på partier som får kun et mandat på Stortinget. Om man tar med de partiene som får to mandater også, blir antallet litt høyere


Se også:

– Mens nye bedrifter får statssubsidier, blir nykomlinger og småfisk i politikken straffet hardt.

Selve metoden for å finne ut hvilke partier som er over/under sperregrensen kan avgjøre valget

Egeninteresse: de som var for lavere sperregrense før, men for høyere i dag

Hvis fire partier havner rett under sperregrensen, kan nærmere en halv million stemmer bli avgitt uten at disse stemmene resulterer i et eneste mandat

De store partiene har vedtatt regler som kan halvere stemme-innflytelsen til en fjerdedel av velgerne

Sperregrensen skiller ikke mellom småpartier og nye partier - men det bør den

Nei, FrP, vi har ikke for mange partier på Stortinget