VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Stortingsvalget 2017: hva gikk galt?

2017-valget endte, som norske valg ofte gjør, med at fløyen som fikk færrest stemmer vant valget – takket være vår ubrukelige valgordning. Ap burde fått statsministeren den gang, men fikk det ikke pga. elementer i valgloven de stemte for den gangen de tjente enda mer på valglovens forskjellsbehandling enn de gjør i dag.  For slik valgloven faktisk oppfører seg, har den to hovedingredienser: forskjellsbehandling – og det å motarbeide politiske minoriteter. Hvilke endringer må til for å øke graden av rettferdighet og demokrati i valgloven? Utjevningsmandat-ordningen løser nemlig ikke våre problemer – I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn.

I dette oppslaget, som er en fortsettelse av vår oversikt over tidligere stortingsvalg, brukes 2017-tallene for å vise hvordan si kan unngå å fortsette med at feil regjering ofte ender med makten i Norge.

FAKSIMILE FRA NRK.NO

Parti Stemmer Andel av stemmer som førte til mandat* Fikk mandater Burde hatt mandater Fikk for mange/få mandater
Arbeiderpartiet 800 947 27,88 % 49 47 2
Høyre 732 895 25,51 % 45 43 2
Fremskrittspartiet 444 681 15,48 % 27 26 1
Senterpartiet 302 017 10,51 % 19 18 1
Sosialistisk Venstreparti 176 222 6,13 % 11 10 1
Venstre 127 910 4,45 % 8 8 0
Kristelig Folkeparti 122 797 4,27 % 8 7 1
Miljøpartiet De Grønne 94 788 3,30 % 1 6 -5
Rødt 70 522 2,45 % 1 4 -3
*Totalt antall stemmer til partier som kom inn på Stortinget 2 872 779 100,00 % 169 169

Kommentarer til tabellen

Kolonnen "Burde hatt mandater" i tabellen over  er basert på en valgordning med en naturlig sperregrense*, men uten andre sperregrenser, styringstillegg eller lignende. Tallene i tabellen kan kombineres med et hvilket som helst antall mandater til valgdistriktene, ettersom ideen bak tabellen (og denne nettsiden) er at den endelige fordelinger av mandater til hvert parti alltid må justeres slik at den stemmer med den andel hvert parti fikk av gyldige stemmer. Spesielt når det gjelder 'kampen mellom fløyene', så er det viktig å huske at det i siste instans er uvesentlig hvordan hver av hindrene (sperregrensen, utjevningsmandat-ordningen etc) slår ut: det viktige er hvordan de fem problem-makerne fungerer sammen. Tabellen over viser at dersom vi begrenser oss til å se på hvordan valgloven påvirker hvilken fløy som ender opp med å komme i regjering, handler ikke valgloven om å skape styringsdyktig flertall. Rent fløy-messig nuller jo de to ekstramandatene til Høyre ut de to ekstramandatene til Ap. FrPs ene ekstramandat nuller ut ekstramandatet til Sp. Ekstramandatet til SV nuller ut ekstramandatet til KrF. Det som førte til at feil fløy vant valget i 2017, var at MdG/R tapte tilsammen 8 mandater. Ved neste valg er det kanskje V og KrF som taper et høyt antall mandater. Det var en Facebook-kampanje rett før 2017-valget som oppfordret venstresiden og miljøentusiaster til å stemme på SV i Oslo, fordi ellers kunne man risikere at FrP fikk det mandatet. Om det var denne kampanjen som førte til at en del SV-ere og MdG-ere stemte på SV vites ikke, men tallene over viser uansett at valgloven ikke handler om å skape stabilitet, forutsigbarhet eller om å gi ekstramandater til den fløyen som ender opp med å styre landet. Sistenevnte sier seg selv, fordi de selv ganske sent i opptellingen er uvisst om det dukker opp noen tall fra en område som kan snu hele situasjonen opp/ned.


Svensken, dansken og nordmannen

Slik valgloven faktisk oppfører seg, har den to hovedingredienser: forskjellsbehandling – og det å motarbeide politiske minoriteter. MdG er ikke et nytt parti, det ble dannet for over 30 år siden. De ble ikke holdt nede som parti fordi de var nye, eller fordi de var ekstremistiske - de ble holdt nede fordi de tapte mandater kanskje både pga. sperregrensen, fylkesgrensene, styringstillegget og arealtillegget som jo som kjent diskriminerer Oslo-distriktet, der både MdG og R står sterkt. Hadde de fått 4,0% i stedet for 3.3% (tabellen tar kun effektive stemmer i betraktning), ville de nok ha fått 5 mandater til, men det er ikke helt sikkert at de ville fått det, bl.a. fordi SV, V og KrF også kom over sperregrensen, og hadde dermed brukt 15 av de 19 utjevningsmandatene. Med kun 4 utjevningsmandater igjen, kunne jo ikke MdG/R fått 8. Om fem småpartier kommer rett over sperregrensen og ellers ville fått kun ett distriktsmandat hver, ville man hatt behov for 35 utjevningsmandater, men...


•  om vi skulle økt antallet utjevningsmandater til 30 eller 40 ville det blitt mye vanskeligere for småpartiene å få inn et eneste distriktsmandat (og de ville kanskje heller ikke få inn et eneste utjevningsmandat heller).

• det er ikke bare småpartiene som får utjevningsmandater - som vi så i 2017 fikk jo hverken MdG eller Rødt utjevningsmandater.


Seks av utjevningsmandatene gikk til SV (som endte opp med ett mandat for mye), tre gikk til Høyre (som endte opp med to mandater for mye), fire gikk til Venstre, 5 til KrF (som endte opp med et mandat for mye), og ett gikk til Senterpartiet (som dermed endte opp med et mandat for mye). Ja, du leste riktig: fire av partiene som skulle hjelpes til å få det antall mandater de burde få, endte med å få flere mandater enn de hadde stemmer nok til. I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer til.


Vi har en elendig valglov. Om du sjekker mandatfordelingen i Sverige og Danmark, ser du fort at vi ligger langt etter våre naboland når det gjelder proporsjonal representasjon. For ordens skyld: Det finnes andre land med bedre valgordninger enn Sverige og Danmark (inklusiv flere land som ikke har sperregrense i det hele tatt), men Sverige og Danmark ender opp med en mandatfordeling som er mye mer rettferdig enn den vi ender opp med her.


Se også: "En stemme bør telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk".

Det verste med 2017-valget var ikke at de rødgrønne fikk flest stemmer kombinert med at de blå endte opp med regjering og statsminister. Dette er selvsagt ille  i seg selv, men det som illustrerer best hvor defekt vår valglov er, er at den blå fløyen endte opp med mange flere mandater enn den rødgrønne, selv om den rødgrønne (inklusiv MdG) fikk flest stemmer.


Den norske valgloven, eller rettere: mangel på en ordning der man sørger for at fordelingen av mandater på Stortinget stemmer med prosentandelen stemmer hvert parti har fått – fører jo til at de store partiene får ekstramandater. Om man finner noen som mener at valgloven er god og gjennomtenkt, kan man jo – med utgangspunkt i tabellen over – spørre om hvordan styringstillegget slo ut. Støttet det den fløyen som burde ha vunnet valget, eller den som vant valget? Hvorfor får SV og KrF ett mandat for mye, hvis poenget er å styrke de store partiene? Hvorfor er det riktig at MdG og R skal tape i alt 8 mandater? Hvis noen svarer at alle elementene i valgloven er skapt på en slik måte at sluttresultatet alltid vil gi mening, så lyver de – eller så vet de ikke hva de snakker om. Valgloven er et kroneksempel på forskjellsbehandling; på at alle ikke er like for loven.


Slik valgloven faktisk oppfører seg, har den to hovedingredienser: forskjellsbehandling – og det å motarbeide politiske minoriteter.


Det er tross alt er enkelt å lage en valgordning...

• som sørger for at riktig fløy – den med flest stemmer – alltid kommer i regjering. Slik er det definitivt ikke i dag,

• hvor mandatene fordeles proporsjonalt riktig mellom partiene (en stor forbedring sammenlignet med dagens løsning)

• der distriktene får akkurat det antall mandater vi mener de bør ha – og det gjør de uten at det går ut over muligheten for å få til en helt proporsjonalt riktig partifordeling på landsbasis

• der velgere i tynt befolkede områder ikke må representeres av partier med veldig lite lokal støtte

• der det antall velgere som skal til for å få inn eksempelvis et Høyre eller MdG-mandat vil være omtrent det samme antall som må til for å få inn et FrP- Ap- eller Senterparti-mandat

• som tar det hensyn til Grunnloven som den ikke bare er pålagt å ta, men som all sunn fornuft tilsier at den bør ta: Ingen velgere må utsettes for unødvendig eller urimelig forskjellsbehandling.


Det det skorter på er viljen til å skape en valglov som ikke forskjellsbehandler velgerne.


Alternative utfall av samme valgresultat

Takket være en nyttig tabell her er det lett å vurdere en bedre løsning – såkalt dobbeltproporsjonal fordeling – som tar hensyn til både mandatfordeling mellom partiene og antall mandater vi ønsker å ga fra hvert distrikt.


A)

Den første av våre sammenligninger av ulike mulige løsninger benytter seg av samme arealfaktor, delingstall og styringstillegg og sperregrense-prosent* som i dag.

Legg merke til at Finnmark fortsatt har 5 mandater, men et av dem er fra Høyre - som hadde stor støtte der i 2017, og ikke Venstre, som hadde liten støtte i Finnmark. Venstre fikk siste-representanten fra Finnmark i 2017.

A H FrP Sp SV V KrF Total
Østfold 3 2 2 1 0 0 1 9
Akershus 4 6 3 1 1 2 1 18
Oslo 6 5 2 0 2 3 1 19
Hedmark 3 1 1 2 0 0 0 7
Oppland 3 1 1 2 0 0 0 7
Buskerud 3 3 1 1 1 0 0 9
Vestfold 2 3 1 0 1 0 0 7
Telemark 2 2 1 1 0 0 0 6
Aust-Agder 1 1 1 0 0 0 1 4
Vest-Agder 2 2 1 0 0 0 1 6
Rogaland 3 4 3 1 1 1 1 14
Hordaland 4 5 3 1 1 1 1 16
Sogn og Fjordane 1 1 0 2 0 0 0 4
Møre og Romsdal 2 2 2 1 0 0 1 8
Sør-Trøndelag 4 2 1 1 1 1 0 10
Nord-Trøndelag 2 1 1 1 0 0 0 5
Nordland 2 2 2 2 1 0 0 9
Troms 2 1 1 1 1 0 0 6
Finnmark 1 1 1 1 1 0 0 5

*Grunnen til at R og MdG ikke er representert i det hele tatt, er at sperregrensen her er satt til å gjelde pr. fylke. Dermed får de ikke en gang de to mandatene de ble avspist med i 2017. Tro det eller ei, men det er faktisk enkelte politikere som mener at vi skal ha en konstruert sperregrense (pr. fylke) i stedet for eller i tillegg til sperregrensen som gjelder på nasjonalt nivå – og i tillegg til alle de andre delene i valgloven som forskjellsbehandler velgere.


B)

Her er samme settinger som over benyttet, men arealfaktoren er avviklet og erstattet med et minimumsantall mandater (4) fra hvert fylke.

Og igjen - siden det faktisk finnes noen som mener at Valglovutvalget/Stortinget må vurdere å innføre en fylkesvis sperregrense i tillegg til den nasjonale (se dette innslaget, skrevet av pollofpolls.no's Johan Giertsen (som også sitter i Valglovutvalget), tar vi også i denne oversikten en slik begrensing med i beregningene. Et forslag som holder partier som MdG, KrF, SV, Rødt og SV utenfor Stortinget i enda større grad enn i dag (og tidligere år) vil selvsagt føre til  massive protester. Vi snakker tross alt om et alvorlig overgrep mot demokratiske spilleregler, mot ytringsfrihet og menneskerettigheter. En grunn til at noen politikere ønsker dette, er vel at spesielt MdG og Rødt står sterkere enn før, og begge partiene har slik det ser ut nå gode mulighet til å komme over den nasjonale sperregrensen på 4% i 2021. Dette er det  krefter i næringslivet som ikke er så glade for, og om MdG/R fortsetter å ha stor oppslutning (som ikke er usannsynlig, bl.a. fordi tilsvarende partier i mange andre land har god oppslutning), så er vel enda et hinder for småpartiene (det finnes fem allerede) den eneste muligheten til å holde disse partiene utenfor den demokratiske prosessen.

Se også Sammensetningen i Valglovutvalget, del 1.

Fylke A H FrP Sp SV V KrF Total
Østfold 3 2 2 1 1 0 0 9
Akershus 5 6 3 1 1 2 1 19
Oslo 7 6 2 0 2 3 1 21
Hedmark 2 1 1 2 0 0 0 6
Oppland 3 1 1 1 0 0 0 6
Buskerud 3 2 2 1 1 0 0 9
Vestfold 3 3 1 1 0 0 0 8
Telemark 2 2 1 1 0 0 0 6
Aust-Agder 1 1 1 0 0 0 1 4
Vest-Agder 2 2 1 0 0 0 1 6
Rogaland 3 4 3 1 1 1 2 15
Hordaland 4 5 3 1 2 1 1 17
Sogn og Fjordane 1 1 0 2 0 0 0 4
Møre og Romsdal 2 2 2 1 0 0 1 8
Sør-Trøndelag 4 2 1 1 1 1 0 10
Nord-Trøndelag 1 1 1 1 0 0 0 4
Nordland 2 2 1 2 1 0 0 8
Troms 1 1 1 1 1 0 0 5
Finnmark 1 1 1 1 0 0 0 4

C)

Samme settinger som over, men med en sperregrense på 2%.

Europarådet anbefaler alle land å ha en sperregrense på maksimum 3%, men alt over 2% kan aktivt føre til at vi fortsetter som Europamestere i mindretallsregjeringer. Det finnes 600-700 millioner som lever i land med lavere sperregrense enn Norge, eller ingen sperregrense i det hele tatt.

Se også: Styringstillegget: Norge og Irak vs. resten av verden

Fylke A H FrP Sp SV V KrF MdG R Mandater
Østfold 3 2 2 1 0 0 1 0 0 9
Akershus 5 5 3 1 1 2 0 1 1 19
Oslo 5 5 2 0 2 2 1 2 2 21
Hedmark 2 1 1 2 0 0 0 0 0 6
Oppland 3 1 1 1 0 0 0 0 0 6
Buskerud 3 2 1 1 1 1 0 0 0 9
Vestfold 2 3 1 1 1 0 0 0 0 8
Telemark 2 2 1 1 0 0 0 0 0 6
Aust-Agder 1 1 1 0 0 0 1 0 0 4
Vest-Agder 2 2 1 0 0 0 1 0 0 6
Rogaland 3 4 3 1 1 1 1 1 0 15
Hordaland 4 5 2 1 1 1 1 1 1 17
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 0 0 0 0 0 4
Møre og Romsdal 2 2 2 1 0 0 1 0 0 8
Sør-Trøndelag 3 2 1 1 1 1 0 1 0 10
Nord-Trøndelag 2 1 0 1 0 0 0 0 0 4
Nordland 2 2 1 2 1 0 0 0 0 8
Troms 1 1 1 1 1 0 0 0 0 5
Finnmark 1 1 1 1 0 0 0 0 0 4

Her er MdG og R inne med henholdsvis 6 og fire mandater. Til dere på høyresiden: Ikke fortvil, fordi fjerning/redusering av sperregrensen kan like gjerne føre til økte sjanser for at dere havner i regjeringsposisjon ved fremtidige valg. Siden både KrF og V i lang tid har ligget dårligere an på meningsmålinger enn R/MdG, kan det være at høyresiden vil være mer avhengig av en lavere sperregrensen enn den rødgrønne siden.

Med hensyn til det ovennevnte forslaget om å øke diskrimineringen av politiske minoriteter i Norge ytterligere: Sjansen for at noen går til søksmål mot myndighetene pga. en allerede svært diskriminerende valglov er mye større enn at noen skal få igjennom et vedtak som kun handler om å karre til seg mer makt ved å holde sine politiske opponenter nede.


D)

Samme som over, men uten arealfaktor eller minsteantall:

Fylke A H FrP Sp SV V KrF MdG R Mandater
Østfold 3 2 2 1 0 0 1 0 0 9
Akershus 4 6 3 1 1 2 0 1 1 19
Oslo 6 5 2 0 2 2 1 2 2 22
Hedmark 2 1 1 2 0 0 0 0 0 6
Oppland 3 1 1 1 0 0 0 0 0 6
Buskerud 3 2 2 1 1 0 0 0 0 9
Vestfold 2 3 1 1 1 0 0 0 0 8
Telemark 2 2 1 1 0 0 0 0 0 6
Aust-Agder 1 1 1 0 0 0 1 0 0 4
Vest-Agder 2 2 1 0 0 0 1 0 0 6
Rogaland 3 4 3 1 1 1 1 1 0 15
Hordaland 4 5 2 1 1 1 1 1 1 17
Sogn og Fjordane 1 1 0 2 0 0 0 0 0 4
Møre og Romsdal 2 2 2 1 0 1 1 0 0 9
Sør-Trøndelag 3 2 1 1 1 1 0 1 0 10
Nord-Trøndelag 2 1 0 1 0 0 0 0 0 4
Nordland 2 2 1 2 1 0 0 0 0 8
Troms 1 1 1 1 1 0 0 0 0 5
Finnmark 1 0 1 0 0 0 0 0 0 2

Her har Finnmark endt opp med bare to mandater, Oslo har de 22 mandatene folketallet tilsier - osv. I Osloregionen bor det så mange at det å diskriminere dette distriktet ville innebære å diskriminere et veldig stort antall mennesker. Den beste måten å drive arealjustering på er antakelig å garantere alle fylker et minsteantall mandater (inklusiv eller ekslusiv et mandat som er reservert til samisk/minoritets-representasjon). En av valgforskerne har foreslått en slik løsning - der alle de gamle fylkene (som nå regnes som valgdistrikt) sikres et minmum av 4 mandater hver. Men uansett hva slags valgordning vi vil ende opp med, er det viktigste at partifordelingen på Stortinget stemmer med valgresultatet på landsbasis.


Det som måtte skje av øvrig kompensasjon til fylker bør belastes likt enten på de mest folkerike fylkene - eller på alle fylkene. Mer om det om kort tid, for det finnes en måte å beregne arealfaktor på som styrker distriktene uten at det rammer f. eks. Oslo-distriktet så hardt som det gjør nå. Dagens diskriminering representerer kraftig skjev-fordeling som lett kan føre til at vi er tilbake til 'feil  fløy vinner'. Forøvrig: Om vi tar ondet ved roten, og fjerner de fem hovedårsakene til at valgloven så ofte slår så feil ut, bør vi kunne klare oss med en utjevningmandat-ordning som kun handler om å 'justere' 2 mandater.


E)

Om man vil ha så mange som 7 mandater som skal gis som ekstramandater til tynt befolkede fylker, bør man i utgangspunktet lage en mandatfordeling basert på 162, og ikke 169 mandater. De 7 mandatene man har holdt av på denne måten, kan f eks fordeles til Troms, Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Oppland. Da kan tapet av fem distriktsmandater fordeles til de mest folkerike fylkene: Oslo, Akershus, Vestfold (som ikke lengre blir diskriminert av valgordningen): Dette kombineres med at visse fylker får et lavere mandat-antall fordi de ikke lengre oppjusteres på grunn av innsjøer, skog og fjell - rett og slett fordi dette i dag fungerer svært diskriminerende for velgere i folkerike området.


Resultatet kunne f eks bli slik:

Østfold 9
Akershus 18
Oslo 20
Hedmark 6
Oppland 7
Buskerud 8
Vestfold 8
Telemark 6
Aust-Agder 4
Vest-Agder 6
Rogaland 14
Hordaland 16
Sogn og Fjordane 4
Møre og Romsdal 8
Sør-Trøndelag 10
Nord-Trøndelag 5
Nordland 9
Troms 6
Finnmark 5

Dette er bare et eksempel, og ikke noen ideell løsning, bl.a. fordi det er et diskrimineringsforhold mellom Sogn og Fjordane og Finnmark. Sogn og Fjordane har et mye høyere folketall en Finnmark, og får fire mandater, mens Finnmark får fem.


Kun to mandater til utjevning? Vi kan - med en god valgordning som er basert på ingredienser som fra grunnen av er planlagt slik at de fungerer godt sammen –  klart oss med at Finnmark får et ekstramandat, slik at de slipper å representeres av et veldig snevert utvalg av sine egne lokalpolitikere. Dette kan  kombineres med at vi - i likhet med en del andre land  bestemmer oss for å reservere et minoritetsmandat til samisk representasjon, også hentet fra Finnmark.  Dermed sitter vi igjen med 167 mandater som skal fordeles, og hvor mange som skal gå til hvert av valgdistriktene bør beregnes lineært basert på folketallet i hvert valgdistrikt.


Forøvrig: selv fra Oslodistriktet er det jo allerede politikere på sikre listeplasser som kommer fra andre deler av landet - som f.eks. Finnmark, og veldig mange Oslo-boere er jo nettopp innflyttere fra helt andre distrikter. Som alle vet er også en veldig lav andel av Stortingspolitikerne fra Oslo (rundt 10%).


I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn.


Den beste løsningen er nok å finne den naturlige sperregrensen først (antall godkjente stemmer delt på det antall mandater vi skal ha (169) på Stortinget. Da kan dessuten de ligger søvnløse av frykt for at Helsepartiet og Pensjonistpartiet kommer inn på Stortinget slappe av. Dersom vi ser på hele landet som et valgdistrikt kun når det gjelder hvor mange mandater hvert parti skal få på Stortinget og erstatter den gamle sperregrensen med å bruke den naturlige sperregrensen i stedet, må den sperregrensen være den eneste vi bruker – og dessuten gjelde på landsbasis. Med en slik ordning (og andre forbedringer)  ville de samme 9 partiene kommet inn på Stortinget etter 2017-valget som de som kom inn med dagens ordning, men fordelingen av mandater til hvert parti for første gang kunne beskrives som proporsjonal representasjon; et ideal vi påberoper oss å tilstrebe.


Hva slags egeninteresse?

Til slutt: det er svært viktig, spesielt hvis man er medlem av et parti som snakker distriktenes sak (noe de fleste partier sikkert mener å gjøre) – å finne ut av om man først og fremst er opptatt av at det skal komme flere representanter fra 'distriktene' (alle innbyggere bor jo i et 'distrikt'), eller om det er egeninteressen som slår til: kanskje man først og fremst vil ha så mange representanter som mulig inn fra det partiet en selv stemmer på. Et eksempel: omtrent tre av fire velgere i landbruks-distriktene stemmer på et annet parti enn Senterpartiet. Hvis målet er å få inn så mange Sp-folk som mulig, må man ha en annen strategi enn om man vil ha inn så mange fra 'distriktene' som mulig. Det finnes dessuten verken juridisk eller etisk hjemmel for å diskriminere velgere, uansett hvor de bor, og dette ble ekstra tydelig etter grunnlovsendringen i 2014.

Vi må ha en valglov som sørger for at ingen velgere i noe distrikt blir diskriminert , og siden det jo er velgere og ikke busker og trær som har stemmerett,  må vi sørge for at – dersom vi skal gi et distrikt ett eller flere mandater mer enn folketallet tilsier dette ikke må føre til at velgere i dette eller andre distrikter blir forskjellsbehandlet. På flere av de siste meningsmålingene i 2019 fikk Senterpartiet en rekke 'gratismandater' av valgordningen; mange fler enn noe annet parti. Dette skjedde nok fordi Sp da hadde økt støtte, og dermed nøt godt av flere av alle de fem hoved-sperrene (hindrene) i valgloven:

1) Styringstillegget for utjevningsmandater (1.4)

2) Sperregrensen for utjevningsmandater (4%)

3) Fylkesinndelingen, slik den har vært benyttet, har fungert diskriminerende. Siden ikke alle partier kan representeres fra alle fylker, vil selve innbyggertallet i hvert fylke fungere som en slags sperregrensen-lokal sperregrense for hvert valgdistrikt

4) Utjevningsmandat-ordningen, i sin nåværende form, fungerer også som en sperregrense: den fjerner ett distriktsmandat fra hvert distrikt, og erstatter det med et annet mandat, som kun kommer gjennom nåløyet dersom det passerer de andre fire hindrene i hinderløypen. Det sier seg selv at dette ikke bare rammer de minste partiene: Med 9 partier over den naturlige sperregrensen i et distrikt som kun får inn 4 eller 5 vil minst 4-5 partier vil falle ut. Det er ofte de samme små og mellomstore partiene som rammes av dette.

5) Arealfaktoren (1.8). Arealfaktoren skaper en virtuell befolkningsgruppe som tilsvarer mer enn en halv million innbyggere, ofte med mer sympati for Sp enn gjennomsnittsbefolkningen.

Hver av disse hindrene/sperrene kan, alene, føre til at den fløyen som fikk færrest stemmer vinner valget. Det at vi har fem slike sperrer økser selvsagt risikoen for at vi fortsetter å være et land som er kjent for å ha regjeringer som ikke har støtte blant flertallet av velgerne.

Det er veldig viktig – dersom det innvilges ekstramandater til ett eller flere distrikter også i vår neste valglov –  at §98 i grunnloven ikke blir brutt. Det betyr at ingen velgere skal forskjellsbehandles unødig elle urimelig basert på hvor de bor, deres politiske tilhørighet eller andre forhold. Derfor må aldri 'flere mandater til andre distrikter enn Oslo' føre til at partifordelingen på landsbasis ender opp med at mindretallet bestemmer over flertallet. Senterparti-velgernes ønske om flere mandater til Sp på Stortinget må heller ikke overkjøre prinsippet om en rettferdig partifordeling på landsbasis.  

'Flere mandater til Sp' og 'flere mandater til distriktene' er nemlig to ulike temaer, og dette er ikke kun fordi tre av fire velgere i landbruks-distriktene stemmer på andre partier enn Sp. Skal alle velgere være like for loven, må simplethen alle har lik grad av medbestemmelsesrett.


F)

Den ideelle løsningen

Vi vil snart skrive mer om hva den mest ideelle løsningen ville vært; den som fører til minst mulig diskriminering, som sikrer at fløyen med flest velgere bak seg ender opp med statsminister/i regjering og – som fører til at alle velgere har så lik grad av medbestemmelsesrett som overhodet mulig.


Dette er noen av hovedelementene i en slik løsning:

• Den nasjonale sperregrensen erstattes med en naturlig sperregrense (antall godkjente stemmer delt på antall mandater). Dette betyr at man, i et nasjonalvalg som vårt Stortingsvalg jo er, vil nasjonale hensyn tas mer hensyn til enn lokale. Den gamle sperregrensen blir derfor fjernet, og erstattet med en  grense som i praksis innebærer at de samme 9 partiene som vi har på Stortinget i dag etter all sannsynlighet også vil komme inn på Stortinget i 2021 også, men med et annet antall mandater – et som er i samsvar med det antall stemmer partiene fikk ved siste valg.

• Arealfaktoren erstattes med en garanti til hvert valgdistrikt om å bli representert av minst fire mandater.

• Styringstillegget avvikles – det er verken juridisk eller etisk belegg for en slik løsning, dessuten fungerer denne ordningen heller ikke slik den er ment å fungere.

• Det er kun det nasjonale valgresultatet som avgjør hvor mange mandater hvert parti får inn (på landsbasis/totalt) på Stortinget.

• Utjevningsmandat-ordningen slik den fungerer i dag avvikles, siden utjevningen (som forklart over) foretas på en ny og bedre måte.

• Siden Finnmark får to mandater ekstra, har vi totalt 167 distriktsmandater som skal fordele.

• Ingen partier vil risikere at de kommer mye dårligere ut av de stemmene de har fått enn andre partier.

• Løsningen er mye enklere å forstå enn utjevningsmandat-ordningen, sperregrensen, styringstillegget og arealfaktoren. De tre siste avskaffes, den første erstattes av en bedre løsning.

• Ordningen garanterer at fløyen som får flest stemmer får statsministeren og kommer i regjering.

• Dagens problem med at tynt befolkede områder må sende fra seg representanter til Stortinget som har veldig liten støtte i sitt lokalmiljø forsvinner. Det vil være behov for en viss grad av utjevning, men den endrer ikke det faktum at alle partiene vil vli representert i så stort samsvar med valgprosenten hvert enkelt part fikk ved valget – kombinert med bruk av en naturlig sperregrense.

• Ordningen er, ulikt dagens ordning, kompatibel med Grunnloven og Menneskerettighetserklæringen

• Hverken Ap eller Høyre risikerer å måtte oppleve at deres fløy fikk flest stemmer, men at den de allikevel hverken får statsminister eller kommer i regjering.


* naturlig sperregrense: en sperregrense man kommer til ved å beregne hvor stor andel av stemmene et parti bør ha (på landsbasis) for å få inn sitt første mandat. Alle de 9 partiene som er på Stortinget nå ville kommet inn med en naturlig sperregrense, men ingen av de som ikke kom inn ville ha kommet inn. Endringen vill allikevel ha ført til en bedre og annerledes mandatfordeling, og sluttresultatet ville bl.a. blitt at den fløyen som fikk flest stemmer alltid vil få statsminister og plass i regjeringen.