Valgordningen og Arbeiderpartiets nye situasjon: forstår Ap alvoret?
PUBLISERT 23. OKTOBER 2020
De borgerlige har styrt landet siden 2013, dette spesielle året da den fløyen som fikk flest stemmer faktisk også fikk stortingsflertall og regjering – noe som er ganske oppsiktsvekkende i Norge. På Gallagher-skalaen, som sammenligner graden av rettferdighet/proporsjonalitet i valg/valgordninger, kom 2013-valget allikevel kun på en 224. plass.
I 2017 var vi tilbake i den gamle, kjente tralten: de rødgrønne fikk flest stemmer, mens de borgerlige endte med maktovertaket. Men hva er situasjonen i dag, om man bruker meningsmålinger som utgangspunkt?
Nå er jo disse meningsmålingene kun nyttige dersom man ser på mange av dem under ett; enkeltmålinger er først og fremst nyttige for at tabloidpressen skal trekke til seg lesere. Men dersom vi tar utgangspunkt i et månedlig gjennomsnitt av alle målinger fra alle institutter de siste årene, får vi et interessant resultat. Det er over to år siden (juli 2018) at de borgerlige ‘vant’ (fikk størst oppslutning) et slike gjennomsnitt. Ser vi på alle måneds-snitt fra og med 2015, har de borgerlige fått større oppslutning enn de fem rødgrønne i bare ti av disse månedene. Siden 1/1-2015 har vi så langt 69 hele måneder – og i 59 av disse hadde altså de rødgrønne størst oppslutning.
Men dette kan endre seg.
Differansen mellom fløyene i 2015 var 53,3% vs 45,2% i 2015, altså 8.1 prosentpoeng.
2016: 49,8% - 48,7% = 1,1 prosentpoeng.
2017: 51,9% - 46,3% = 5,6 prosentpoeng.
2018: 49,9% - 48,5% = 1,4 prosentpoeng.
2019: 57,8% - 39,4% = 18,4 pp.
De første 9 månedene i 2020: 54,6% - 43,6% = 11,0 pp.
Vi så at endringen mellom 2018 og 2019 var på hele 17% prosentpoeng, og når det gjelder 2021-valget er det ingen som vet hvilken vei høna sparker. Ap’s års-gjennomsnitt, asert på snittet av alle måneds-snitt siden 2015 har vært:
2015: 38,0%
2016: 34,2%
2017: 30,1%
2018: 25,0%
2019: 25,2%
2020, så langt (9 hele måneder): 24,5%
Ap har med andre ord holdt seg på et stabilt, lavt nivå i snart tre år, men om man ser på kun de tre siste månedene, er tallet 23,8%. Det er mindre enn et år til neste Stortingsvalg, og det er ikke stort som tyder på at Ap er på veil tilbake til gamle høyder. Den rødgrønne siden står uansett sterkt i følge målingene: på de to siste (pr. 23/10-2020) får Ap henholdsvis 23,5% (Norstat/Vårt Land) og 19,5% (Ipsos/Dagbladet). Her spriker de samtidige målinger med hele 4%, som er interessant av flere grunner - bl. a. det feilmarginen for Ap på disse to målingene er ±2,5 og ±2,7, så her er enten feilmarginene eller meningsmålingene villedende. Uansett, mye tyder på at Aps oppslutning blant velgerne er massivt redusert siden valget i 2017, der de endte opp med 27,4%. I følge pollofpolls sin mandatberegning, ender de rødgrønne opp med 97 mot 72 mandater (Vårt Land) eller 101-68 (Dagbladet), så her er det ikke venstresiden som har problemer, det er Arbeiderpartiet.
Se også
Ap kan bli helt avhengige av at SV, R og MDG kommer over sperregrensen
På toppen av det hele tøffet Aps Knut Storberget seg da valglovutvalgets rapport ble presentert i mai i år. Han sa at han mente at sperregrensen måtte opp til 5%, men skyndte seg å legge til at siden flertallet i valglovutvalget ville ha den ned til 3% ville det å fortsette med 4% være en gyllen middelvei. Av land som er basert på samme type valgordning som vi har, er det kun Irak som er i nærheten av Norge med hensyn til den negativ kombinasjonen av to sperregrenser som vi både vi og Irak har: sperregrensen og styringstillegget er jo begge sperregrenser; styringstillegget gir ikke ekstramandater til de som skal styre landet, det kan like gjerne gi ekstramandater til partier i den fløyen som ikke skal i regjering eller får stortingsflertall. Styringstillegget er i praksis en sperregrense for distriktsmandater; en som - akkurat som den vanlige sperregrensen – tar mandater fra de små partiene og gir ekstramandater til de store. Nå vil flertallet av valglovutvalgets medlemmer at vi skal ha TO sperregrenser for distriktsmandater, både det nåværende styringstillegget, den nåværende sperregrense-ordningen (evt. redusert til 3%) og en ekstra sperregrense for distriktene.
Hva vil skje om vi opprettholder den vanlige sperregrensen? Det vet ingen, selvsagt - men det avhenger i stor grad av hvordan det går med Rødt og MDG. Mens Trine Skei Grande snakker fornøyd om hvordan V gjør det bedre i selve valget enn i meningsmålingene rett før valget (uten å nevne at dette skyldes Høyrefolk som stemmer Venstre’ for å sikre borgerlig seier), var situasjonen omvendt for R og MDG i 2017: de gjorde det bedre på målingene enn de gjorde det under selve valget, mest sannsynlig fordi endel R- og MDG-velgere stemte taktisk på SV. Det kan komme til å skje i 2021 også, og en kalkulering fra pollofpolls anslår at for eksempel Rødt bør ha 5.5% eller høyere på meningsmålinger for å føle seg relativt trygge på at de havner over sperregrensen. Nå har jo R vært under 4% flere ganger på målinger, og både R og MDG gjør det dårligere på målinger for tiden enn de gjorde høsten 2019.
Konklusjon: disse partiene kan definitivt havne under 4% grensen, og det kan komme til å koste Ap valgseieren. Nå vil kanskje en del Ap velgere tenkte at det er bedre å stemme på et av APs sannsynlige støttepartier enn å stemme på Ap - siden stemmer som kan vippe et støtte parti over sperregrensen er mer enn dobbelt så mye verdt som stemmer til et parti som helt sikkert er over denne grensen. Men alt kan skje.
Når et parti er nede på 3-4-tallet på meningsmålinger, kan det havne på under 3% i et valg, av samme grunn som allerede forklart. Det er derfor viktig at sperregrensen i Norge som et absolutt maksimum settes til 2%. Det er her Knut Storbergets utspill lett kan vise seg å føre til fatale følger for Arbeiderpartiet.
Det sies, om trapeskunstnere, at den største feilen de kan begå er å nøle med å slippe taket i den trapesen de holder i - gjør de det litt for sent, kan de falle ned. Om Ap nøler med å innse at de nå parti som er avhengige av småpartiene, kan det samme skje. Gerhardsen sa, like etter krigen, at “Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig”, kort tid før styringstillegget ble innført. Dette var i Aps glansdager, og vi vet jo at i den følgende perioden – i seks valg på rad– fikk over 40% av stemmene.
Nå har Rødt og Rødts forgjengere alltid tatt like mye avstand fra Sovjet-kommunismen som Ap, men problemet Ap sliter med i dag, er at de selv, arbeiderbevegelsen, venstresiden generelt og miljøsaken kan komme til å tape stort på at Ap fortsatt vil holde Rødt og MDG nede. Venstre, SV og Rødt har opplevd klar økning i sin oppslutning over lang tid nå, men for Ap er situasjonen omvendt.
Arbeiderpartiet har enormt mye å tape på å nøle med å innse at de nå har blitt helt avhengige av å spille på lag med sine støttepartier.