VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

Det er umulig å sikre grunnlovens 'Alle er like for loven' om man ikke fjerner sperregrensen helt (med tabell)

Klikk her for å se tabellen i større utgave

PUBLISERT: APRIL 2019. SIST OPPDATERT: JUNI 2020

Den vedlagte pdf-tabellen viser hvordan ulike sperregrenser påvirker utfallet av valgresultatet, men den inneholder ikke en egen kolonne for beregninger basert på bruk av en 'naturlig sperregrense' – resultatet for 1% sperregrense og naturlig sperregrense blir som regel det samme. En naturlig sperregrense er en prosentsats man kommer til ved å dele 100 på antall mandater. Tallet – cirka. 0,6% for Norges vedkommende – angir hvor stor del av velgerne man trenger for å kunne få en mandat, og en slik sperregrensen brukes bl.a. i Nederland, hvor de ikke har andre sperregrenser enn den naturlige sperregrense. 

Med en naturlig sperregrense i Norge ville verken Pp, Helsepartiet eller Partiet De Kristne fått mandater på Stortinget – resultatet ville blitt det samme som om man hadde hatt en sperregrense på 1%.

Husk at styringstillegget og fylkesgrensene og andre elementer i valgloven også hindrer de etablerte småpartiene i å få mandater. Tabellen over viser resultatet om man fjerner alle hindrene i valgloven, men selv da - kun med en naturlig sperregrense - ville de samme 9 partiene kommet inn på Stortinget i 2017 som vi har i dag. Forskjellen er bare at med en god valglov ville partiene bli representert i samsvar med antall velgere som stemte på  dem. Dette sikrer at riktig fløy vinner valget og at antallet stemmer som skal til for å få inn et mandat er omtrent likt for alle velgerne. Den store fordelen med proporsjonal mandatfordeling for de etablerte småpartiene er at de får det antall mandater de har velgere til. 2% av stemmene betyr 2% av mandatene (avrundet). Den store fordelen for de store partiene er at de slipper å tape valget fordi et ellre flere av støttepartiene deres gavent under under sperregrensen. 

Ved siste valg var det de blå som tjente på valgordningen –  de fikk 7 mandater flere enn de rødgrønne, selv om de hadde færre stemmer. En sperregrense  på maksimum 2% (uten distrikts-diskriminering eller styringstillegg) ville i 2017 sikret at flertallet på Stortinget og statsminister stemte overens med folkevlljen, men en naturlig sperregrense (eller 1%) er en bedre løsning, og det er faktisk umulig å sikre at ‘alle er like for loven’ (paragraf 2 i grunnloven) uten å benytte noe annet enn den naturlige sperregrensen.

Tabellen viser 2017-valget på en måte hvor man ser effekten av sperregrensen isolert fra de andre fordreiningene (arealtillegg, styringstillegg osv), med en sperregrense på 1%/naturlig sperregrense, 2%, 3% og 4%, samt hvordan resultatet ville blitt om man ikke en gang hadde benyttet den ‘naturlige' sperregrensen.

Tabellen viser at med en sperregrense på 4%  ender man opp med en feil fordeling (89 blå, 80 rødgrønne). Denne vil til en viss grad oppveies av de andre ‘fordreiningene’ og utjevningsmandatene, men allikevel vet vi jo at resultatet ble 88/81 til de blå, selvom den andre fløyene fikk flest stemmer.  

Valglordningen vår fører ofte til at den den fløyen som fikk færrest stemmer ender opp med statsminister og regjering, og i tillegg fører utjevningsmandat-ordningen ofte til at et  eller flere valgdistrikt ender opp med en representant som ikke har fått særlig mange stemmer i sitt distrikt. 

Med 3% blir fordelingen også feil. Fremdeles ender den fløyen som fikk færrest stemmer med statsminister, regjering og stortingsflertall. 

Med både en og to prosents sperregrense ender man opp med riktig mandatfordeling basert på 2017-tallene, det er med sperregrenser høyere enn 2% at det denne gangen går galt. Danmark har hatt en sperregrense på 2%, i mange år, og de har ikke gjort det så vanskelig for sine småpartier å få bli med i beregningen av utjevningsmandater. F. eks. er man kvalifisert til å bli med i kampem om utjevningsmandatene når man har sikret seg et distriktsmandat. Mandatfordelingen i Danmark er dermed bortimot proporsjonal, mens vi i Norge ved siste valg endte opp med 16 feilplasserte mandater.

Valgloven skal i teorien beskytte oss mot nye partier, mot fraksjonering/fragmentering, mot at ekstremister skal komme til makten osv, men det partiet som lider mer mest under valglovens manglende logikk er for tiden Venstre, som jo er det eldste partiet vi har og som regnes for å være pålitelige nok til at de kan sitte i regjering. KrF, MdG og R rammes også av valgloven, men Venstre har vært nede under 3%-grensen på 13 av de 14 siste valgmålingene pr. 8. april 2019). 

KrF og spesielt Venstre vil kunne rammes like hardt av sperregrensen som MdG og Rødt har vært i flere år, og tilfeldigheter kan også spille en stor rolle. Sperregrensen, selv om den settes til 2%, vil også kunne føre til at det blir tilfeldigheter, og ikke velgerne, som avgjør hvem som ender opp med makten etter neste valg. Med 3% er det veldig sannsynlig at dette vil skje. Derfor er den beste løsningen å benytte den naturlige sperregrensen, eller – som et kompromiss – sette den til maksimum 2%.

‘Alt kan vi løse med taktisk stemming’, tenker kanskje noen, men så enkelt er det ikke når den blå siden står så svakt som den nå gjør på målinger. Det blir heller ikke enkelt om Ap/Sp-folk stemmer taktisk på småpartier som vil støtte dem for å sikre regjeringsmakt på samme måte som H/FrP har stemt på V for å sikre en Høyreregjering.

Målet må være at den fløyen som kun får noen få stemmer ekstra kun skal ende opp med ett mandat mer en den andre fløyen: 85/84. Valgloven må endres på flere punkter for å få til dette, og den burde vært endret for lenge siden.



Klikk her for å se tabellen

Sitat fra Store Norske Leksikon:

"Grunnloven hadde inntil 2014 ingen alminnelig bestemmelse som fastslo likhetsprinsippet, men enkelte av dens bestemmelser i den alminnelige del kunne sees som enkeltutslag av dette, og prinsippet var i praksis anerkjent både av lovgivningsmakten og av de offentlige myndigheter. Ved lov av 21. mai 1999 nummer 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fikk blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon lovs status i Norge. Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98."

Klikk her for å gå til vår samleside om sperregrensen