"The Norwegian electoral system is based on the principles of direct election and proportional representation", skriver regjeringen på sine sider. Dikt og forbannet løgn, sier vi. Les mer her: Meningsmålinger

32 oppslag om

SPERREGRENSEN


Valgforsker Anders Todal Jensen:

- Virkningen av å falle under sperregrensen eller bare klare noen få eller ett distriktsmandat er voldsom

"I USA vant republikaneren Donald Trump en soleklar seier i presidentvalget i 2016 selv om han fikk 2,8 millioner færre stemmer enn demokraten Hillary Clinton. Nå viser resultatet etter stortingsvalget her hjemme mandag det samme."

Siden man ikke kan forutse hvordan sperregrensen og den geografiske filtreringen av politisk makt vil slå ut, er det at Venstre fikk 8 mandater og kom i regjering med færre stemmer enn enn Rødt/MdG enda et eksempel på bl.a. tilfeldighetens makt. Venstre fikk 8 mandater, MdG/Rødt fikk 2 tilsammen. Historisk sett har Venstre også mistet mandater pga sperregrensen.

"Virkningen av å falle under sperregrensen eller bare klare noen få eller ett distriktsmandat er voldsom, sier valgforsker Anders Todal Jenssen til NRK."

Styringstillegget er IKKE et styringstillegg, det er en sperregrense

19. AUGUST 2020

Vi har tidligere skrevet at vi i Norge har 4-5 ‘sperregrenser’. Arealfaktoren fører ikke bare til flere mandater til noen av distriktene, men den fører til flere Senterparti-mandater, siden det ikke foretas en nasjonal utjevning som sørger for at vi ender opp med en proporsjonal parti-fordeling på landsbasis. Ekstramandater til visse partier – eller distrikter – innebærer alltid færre mandater til andre partier/distrikter. Arealfaktoren gjør at velgere i flere folkerike fylker – og partiene der – får redusert  oppslutning. Fylkesgrensene gjør det mye lettere for de store partiene å få distriktsmandater, fordi det selvsagt er vanskelig for småpartiene å få inn nok distriktsmandater når antallet mandater fra hvert valgdistrikt er begrenset - sammenlignet med en annen og bedre løsning med 169 mandater totalt. Utjevningsmandat-ordningen retter ikke opp dette; den utjevner bare  ‘oppover’ (gir ekstramandater)m den reduserer ikke når den ser et for høyt mandatantall.


Siden ett mandat fra hvert fylke er reservert til utjevning, blir det også vanskeligere for småpartiene å få mandat der; totalantallet mandater blir jo lavere siden ett av dem er holdt av til noe annet enn å være distriktsmandat. Dermed skaper utjevningsmandat-ordningen også diskriminering, spesielt av de fem små partiene.


Nå er hverken fylkesgrense kombinert med mangel på nasjonal utjevning, arealfaktoren eller utjevningsmandat-ordningen strengt tatt ‘sperregrenser’ – men de har en lignende funksjon. Det såkalte styringstillegget er imidlertid noe for seg selv; en uintelligent* liten skapning som ikke vet hva den gjør – eller rettere; beregningen av styringstillegget ‘vet ikke’ hvem som skal ende opp i regjering. Det er slett ikke sikkert at det største partiet skal i regjering, men beregningen av styringstillegget tar kun hensyn til oppslutningen til et parti; ikke til om partiet skal et regjering eller stortingsflertall. Styringstillegget er en sperregrense.


GÅ TIL ARTIKKEL OG TABELLER>>>


Fjern sperregrensen

(Fra Morgenbladet, 2017)

Morgenbladets leder: Fjern sperregrensen

– Mens nye bedrifter får statssubsidier, blir nykomlinger og småfisk i politikken straffet hardt.

"Nye ideer kommer naturligvis ofte fra miljøer utenfor de organisasjonene som lever av gårsdagens ideer. I forskningsprosjektet «The State of Norwegian Entrepreneurship», ledet av Torgeir Reve, finner forskerne at det er de unge, små bedriftene som skaper flesteparten av de nye jobbene. Men i én bransje er politikerne skeptiske til gründere: i politikken. Der er partiene selv markedsledere, og anser det som riktig å la seg skjerme fra konkurransen med styringstillegg og sperregrense.

Mens nye bedrifter får statssubsidier, blir nykomlinger og småfisk i politikken straffet hardt. På en meningsmåling denne uken var det fem partier som hadde sperregrensen innenfor feilmarginene: Rødt, SV, MDG, KrF og Venstre. Om alle disse havner rett under, er det en femtedel av velgermassen. Om det skjer, får de noen distriktsmandater, og ender opp med omlag seks prosent av setene i Stortinget. Tre fjerdedeler av velgerne stemmer på ett av de fire store partiene – og får i så fall 94 prosent av mandatene."

Hvis fire partier havner rett under sperregrensen, kan nærmere en halv million stemmer bli avgitt uten at disse stemmene resulterer i et eneste mandatDe fire 'sperregrensene' Det er umulig å sikre grunnlovens 'Alle er like for loven' om man ikke fjerner sperregrensen helt • Sperregrensen skiller ikke mellom småpartier og nye partier - men det bør denBør FrP revurdere sitt syn på sperregrensen? Brasil har ingen sperregrense  • Virkningen av å falle under sperregrensen eller bare klare noen få eller ett distriktsmandat er voldsomSperregrensen introduserer enda et usikkerhetsmoment, og tilfeldighetene får mer makt: Taktisk stemmingVenstre: sperregrensen diskriminerer et parti som hverken er nytt, ekstremistisk eller et resultat av fraksjonering"...urimelige og tilfeldige utslag" Et titalls stemmer i Oppland kan bli avgjørende for regjeringsskiftet "...ikke rimelig at de etablerte partiene kan vedta regler som halverer stemme-innflytelsen til en hel fjerdedel av velgerne" Europarådet: "Maksimum 3% sperregrense" • Seks av partiene vaker under sperregrensen. Sperregrensen må gåDanmark: 40 utjevningsmandater og 2% sperregrenseDet er alvorlig at et regjeringsparti vil skvise ut konkurrenter ved å endre lovenSett sperregrensen, se hvilket flertall du får 19% av velgerne under sperregrensenRødt og MDG fikk tilsammen omtrent 40.000 flere stemmer enn Venstre. Likevel får regjerings-støttepartiet åtte stortingsrepresentanter, mens de to andre bare får én hverMDG fikk én representant for sine 94.000 stemmer. KrF fikk 123.000 stemmer og åtte på stortingetHalvard Bakke (Ap): Hvis  Rødt ikke oppnår fire prosent ved valget, blir deres stemmer fordelt til bl.a. Høyre og FrP • Småpartiene som byttedyr ved et vannhull på savannen. Hvem av dem er det som blir slukt av sperregrensen?

Europarådet:

En sperregrense på over 3% vil være skadelig for demokratiet

"In well-established democracies, there should be no thresholds higher than 3 % during the parliamentary elections. It should thus be possible to express av maximum number of opinions. Excluding numerous groups of people from the right to be represented is detrimental to a democratic system." Kilde.

Europarådet en sperregrense på over 3% vil være skadelig for demokratiet

Problemet med en sperregrense på 3% i Norge at den fortsatt er for høy for å sikre en nogenlunde proporsjonal fordeling mellom antall stemmer og antall mandater. Vi trenger ingen sperregrense i det hele tatt (annet enn den naturlige sperregrensen), men mange vil sikkert at vi setter den til 2% som Danmark har, selv om f eks Nederland er fornøyd med å ikke ha noen sperregrense. Alt over 2% sperregrense vil lett kunne føre til veldig klare misforhold mellom velgere/mandater, noe som fører til ustabilitet - og dessuten til at tilfeldighetene vil ha en altfor stor innflytelse på valgresultatet.

Kun halvparten av EU-landene benytter sperregrense (‘electoral threshold’) under EU-parlamentsvalget. Tyskland ble dømt til å fjerne sin, siden den var i strid med grunnloven.

Note: This infographic shows the situation based on information supplied to the authors by national sources up to 1 April 2019. It is updated periodically, as the rules in individual Member States are confirmed in the run-up to the 2019 elections. For any questions on voting rights in specific individual cases, please refer to the relevant Member State authorities.

Grafikken over viser sperregrensen ved valg til EU-parlamentet i ulike land. Kun halvparten av landene har sperregrense i disse valgene. Tyskland hadde det, men dette førte til et søksmål, og i likhet med en lignende sak i Sveits for noen år siden, ble myndighetene dømt til å gjøre om på en valgordning. Vi skal ikke lage noen stor sak av dette, fordi dette ikke er noe tema for Norge siden vi ikke er EU-medlemmer – men skal allikevel spandere på oss et retorisk spørsmål: Hvis det å ikke holde småpartier nede fører til så mange problemer som enkelte hevder, hvorfor er det da så mange EU -land som velger å ikke ha sperregrense ved disse valgene?

Høyesteretts begrunnelse mot denne sperregrensen i 2014 var at den var i konflikt med grunnloven.

Les mer om dommen fra  Tyskland her:

Germany’s top court annuls 3% threshold for EU election

Les mer om dommen fra Sveits her.

Se også:

"In well-established democracies, there should be no thresholds higher than 3 % during the parliamentary elections. It should thus be possible to express av maximum number of opinions. Excluding numerous groups of people from the right to be represented is detrimental to a democratic system" (Europarådet)



Vi har ikke for mange partier

(FRA FINANSAVISEN.NO)

Nei, FrP, vi har ikke for mange partier

Men dere føler kanskje at noen av de etablerte småpartiene kan komme til å få litt vel mange mandater på Stortinget?

I Frankrike er 16 partier representert i nasjonalforsamlingen. I Spania er det 19. Belgia har 12. Nederland har 13 (uten sperregrense). Italia har 12. Portugal har 9 partier. Finland har 10. Danmark har 10 partier i Folketinget (de pleier riktignok å ha 8-9 partier der, selv med sin sperregrense på 2%). Endelig – et land som har færre partier enn oss: Sverige. De har 8 partier i Riksdagen – vi har 9 på Stortinget. Men hvorfor skal vi bruke Sverige som mal?

Noen få mener at vi har for mange politiske partier på Stortinget – og at man derfor må øke sperregrensen slik at vi får færre. Men om vi så hadde fjernet hele sperregrensen og erstattet den med en naturlig sperregrense, ville de samme partiene som vi har i dag sittet på Stortinget.

Forskjellen ville da vært at noen av de minste ville få flere mandater enn de har i dag. Er det kanskje nettopp det FrP er bekymret for?

LES MER>>>

Månedens sitat:

"Det bor allerede mellom seks og syv hundre millioner jordboere i land med lavere sperregrense enn vår (eller ingen annen sperregrense en den naturlige sperregrensen), så det er klart vi kan fjerne eller sette ned sperregrensen vi også."

Fra vår valglovblogg-artikel "'–En stemme bør telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk."

12. MAI 2020

Fylkesgrensene er også sperregrenser

Alle forstår at sperregrensen hindrer visse politikere og grupperinger i å få samme grad av medbestemmelsesrett som andre. Mange er også opptatt av at arealfaktoren må fjernes og/eller erstattes av noen annet, fordi de i dag fungerer sterkt diskriminerende overfor de fleste velgerne. At styringstillegget, som tar mandater fra småpartiene og gir til de store også fungerer som en ‘sperregrense’ for de små partiene er også innlysende. Men fylkes/regions-grensene er en av våre viktigste sperregrenser. De fungerer slik at det blir vanskelig å få distriktsmandater for mange av partiene, og dette er en svært viktig hindring, ettersom styringstillegget og sperregrensen ikke gjelder distriktsmandatene. Det mest anti-demokratiske utspillet som vel har kommet i valglov-sammenheng er forslaget om at sperregrensen skal gjelde for distriktsmandatene også – men det lar vi ligge akkurat nå.


Det er skrevet lite om graden av ‘hindring’ som er bakt inn i vår måte å benytte regions/fylkesgrensene på. Problemet handler selvsagt om at det for mange partier er vanskelig å bli representert i distriktene: hvert fylke har fått tildelt et begrenset antall mandater, og selv med en ellers god valgordning vil dette gjøre enorme utslag på mandatfordelingen. Om man ser på den tidligere ordningen med 19 fylker, viser det seg at selv med en ellers god valgordning vil det i så mange som 14 av de 19 fylkene kun være maksimum 4 av våre 9 ‘hovedpartier’ (de som er inne på Stortinget i dag) som får mandater.


Hva om vi fjernet alle de ovennevnte hindrene, og beregnet en mandatfordeling basert på at de geografiske grensene skulle opprettholdes, med eller uten utjevningsmandater? Det mest nyttige er kanskje å se hvordan dette ville fungert også uten bruk av utjevningsmandater, både fordi vår utjevningsmandat-ordning jo fungerer som en vert for de andre skjevhetene, men også fordi utjevningsmandatene gjerne går til partier som allerede har fått innvilget flere mandater enn de har stemmer til (takket være andre ordninger enn selve utjevningsmandat-ordningen).

Les mer og fylkesgrenser og sperregrenser>>>

Morgenbladet om sperregrensen:

"...ikke rimelig at de etablerte partiene kan vedta regler som halverer stemme-innflytelsen til en hel fjerdedel av velgerne"

"Sperregrensen er begrunnet i behovet for trygg styring. Parlamenter kan stivne i et kaos av småpartier, og man vil jo nødig bli et kaotisk u-land uten sperregrense, som Nederland. Men politikken kan sannelig også stivne i idétørken hos de store partiene. Partilederdebatten mandag kveld var et godt eksempel på dette. De flammende appellene, de nye ideene og utfordringene flagret fra småpartiene, men Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og Høyres Erna Solberg viftet dem vekk som fluer. Om disse to fikk velge, skal valgkampen være et oppgjør mellom sluggerne, full av «debatter» om antallet nye jobber, resultatene i skolen, formuen i oljefondet, og om antall uføre har gått ørlite opp eller ned «på deres vakt», som om de var allmektige diktatorer. Tre prosent av stemmene er mange mennesker. Det er, for eksempel, flere enn alle velgere i Nord-Trøndelag. Et parti som får såpass mange stemmer bør være representert på tinget – med tre prosent av mandatene. Det skulle bare mangle. "

Mer her: Fjern sperregrensen

FrP, individets frihet og sperregrensen

Faksimilen fra Dagen.no er fra 2013.

Bør FrP revurdere sitt syn på sperregrensen?

FrP ville avvikle sperregrensen helt (da de var under sperregrensen) til å øke redusere den til 3% (på 90-tallet) til å ville øke den 5% (i 2010). Stortinget avviste alle disse forslagene.  Siden har det vært ulike FrP'ere som har foreslått 5-6% for å bli kvitt småpartiene, og enkelte har snakket om 8%. Høyres Kåre Willoch har også snakket om at han vil ha færre partier, som jo også er i konflikt med grunnleggende demokratiske grunnprinsipper. Hvordan kan medlemmer av partier som mener å være over snittet interessert i individets frihet mene at de har retten til å hindre politiske minoriteter å blir rimelig representert på Stortinget, samtidig som de opprettholder ordninger som gjør at de selv får flere mandater enn valgresultatet tilsier?

At sentrale politikere på den blå siden vil øke sperregrensen har blitt kommentert flere ganger – nettopp fordi de så ofte forfekter individets frihet. Det er besynderlig at de som har historisk vært mest opptatt av å bebreide venstresiden for å sympatisere med autoritære regimer som Sovjet og Kina (noe begge våre sosialistiske partier tar klart avstand fra i dag) faktisk ofte er de samme som gjør nettopp det samme de misliker autoritære regimer for: å "kneble opposisjonen" – ved å  fjerne eller kraftig redusere retten til å påvirke hvordan landet skal styres, med den reduserte grad av viktig ytringsfrihet det medfører.

Ytringsfrihet

For det er jo ingen 'ytringsfrihet' som er viktigere enn å ha et rimelig antall representanter snakke for sin sak på Stortinget - med all den mediadekning, fokus, millioner i økonomisk støtte osv. det medfører. Men nok om det - inntil videre får man bare forholde seg til det faktum at vi har politiske partier som vil hindre andre å komme i maktposisjon slik at de lettere kan få gjennomslag for sine egne synspunkter, under dekke av å trenge ekstrahjelp for å bli 'handlekraftige'. Dette med styringsdyktighet/handlekraft en gammel myte som ser ut til å være vanskelig å slå hull på, selv om de fleste vel ser at mye av styringstillegget går til den fløyen som ikke egentlig burde styre landet/ikke fikk de fleste stemmene.

Grafen over er basert på kommunevalg-resultatene fra 1991 samt siste meningsmåling i skrivende stund (NRK/Aftenposten,13/8-19) I Stortings-målingene gjør de det bedre, men det har vært en nedadgående kurve der og, og det går brattere nedover enn det pleier.  

Nå handler denne nettsiden primært om Stortingsvalg, men siden det snart er kommunevalg og de fleste nok har lagt merke til at det ikke går så bra for FrP i meningsmålinger, er det jo nærliggende å tenke at det kanskje kan påvirke FrPs syn på sperregrensen. Hvis kurven i grafen over skulle være representativ for FrPs utvikling i tiden som kommer, vil de jo definitivt havne under sperregrensen på 8% som enkelte har foreslått, men kanskje også under en grense på 6 eller 5%, kanskje til og med under en grense på 4% om et par år.


Det ironiske er at et lovforslag som har støtte i det nåværende, 'blå' Storting – men ikke i velgerflertallet –  kan kan stoppes av et påfølgende, rødgrønt Storting som kanskje heller ikke har støtte fra flertallet av velgerne.

Egentinteresse

Det er mange som mener at partiene – når de skal definere sitt syn på sperregrensen – tar sine avgjørelser basert på hvordan de selv vil komme ut av situasjonen. Det har til og med blitt foreslått, fra høyresiden, at det beste ville vært om bare velgerne som er enig med de fire største partiene skal ha reell/lik grad av stemmerett, og dermed ha muligheten til å stemme på sitt parti og se at det fører til at de får den representasjonen de skal ha på Stortinget.

Ved Stortingsvalg-galluper står som regel venstresiden + Sp og MdG mye sterkere enn høyresiden. Nå finnes det folk både i V og KrF som heller vil samarbeide med de rødgrønne enn med H og FrP, og om en endring skulle skje her, ligger selvsagt FrP og H veldig dårlig an. Et av de beste trekkene Ap antakelig kunne ha gjort ville være å invitere til en bred regjerings-koalisjon hvor alle partiene bortsett fra H og FrP blir invitert. Men det aller beste trekket både Ap og H kan gjøre er å invitere til et samlingsregjering hvor begge fløyer er godt representert. Det av de to store partiene som gjør det vil antakelig høste mye støtte og få ekstrastemmer bare fordi de inviterer alle til å delta i styringen av landet, evt med en sperregrense som kun gjelder regjeringsdeltakelse (men ikke stortingsdeltagelse). Med alle (eller de aller fleste) partiene i regjering vil motivet for å felle regjeringen selvsagt også reduseres - noe som vil bidra til økt stabilitet.  

Med 7.5% på ny måling: Vil disse FrP-politikerne fremdeles ha en sperregrense på 8%?

Vi har en valgordning som i realiteten nærmest kunne vært designet for å skape ustabilitet og la tilfeldigheter, flaks og taktisk stemming avgjøre valget. Valgloven er full av underfundigheter som fører til uønskede resultater –  utover den helt klare negative sideeffekten at man tillater tilfeldigheter å avgjøre hvem som ender i regjering.

Ustabilitet  

Vi ser hele tiden at overgangen fra å få inn kun et mandat på Stortinget til å få inn 8 er veldig bratt. Det betyr at småpartier som R, KrF, MdG, V og SV lett vil kunne gå fra å omtrent ikke ha innflytelse til å ha ganske mye makt, som som selvsagt fører til ustabilitet fra den ene regjeringen til neste, ettersom endringene i maktapparatet er mye mer dramatisk enn enringen i velgeroppslutning. Sperregrensen er en drama queen. Det blir ekstra ille fordi det at noen kommer over sperregrensen automatisk gjør det vanskeligere for andre å komme over den.  I mange år har det vært partier som Rødt, MdG og SV som har tapt på dette, men for øyeblikket ser det ut som om  MdG, Rødt og SV ligger godt an i forhold til sperregrensa, mens KrF og Venstre lett kunne tape stort på valgordningen ved neste Stortingsvalg. Bare litt færre stemmer enn i 2017, og de vil kunne tape 12-14 mandater ved neste valg.

Om en sak er under behandling rett før et valg, og skal viderebehandles i neste Stortingsperiode, vil partifordelingen på tinget selvsagt være mye mer dramatisk endret enn endringen blant velgerne tilsier. En blå, sittende regjering kan lett komme til å foreslå en lovendring som har flertall i det sittende Storting men ikke blant flertallet av velgerne. Det ironiske er et et lovforslag som har støtte i det nåværende, 'blå' Storting, men ikke i folket,  kan kan stoppes av et påfølgende, rødgrønt Storting som kanskje heller ikke har støtte fra flertallet av velgerne. Dette er en parodi på demokrati.

Mangel på intelligente løsninger

Valgloven fører til en rekke absurditeter som lett kan unngås. Om partiene som snakker varmt og frihet og demokrati ville innføre reelt demokrati/flertallsstyre i Norge, ville vi hatt det allerede.  Den eneste måten å oppnå dette på er å innføre flertallsstyre, noe som hverken er urealistisk eller ekstremt i et land som regner som som demokratisk.

Løsningen er å begynne med å avskaffe styringstillegget, den nåværende arealfaktoren og sperregrensen. Den eneste reelle måleenheten vi har for å se om valgordningen fungerer så demokratisk som den kan gjøre, er å se om utfallet av valget fører til at den fløyen som fikk flest stemmer blant velgerne også har flest representanter på tinget. Er ikke dette tilfelle, finnes det kun en medisin: å endre valgloven slik at vi får en helt proporsjonal representasjon av velgernes partipreferanser på tinget. Dette er enkelt å gjennomføre – til og med på detaljnivå. Den største motstanden mot reell og stemmerett for alle ser ut til å være FrPs ønske omen høyere sperregrense – en løsning som i praksis vil fungere som slags sensur (man sensurer hvem som har retten til å ytre seg på Stortinget). Unge Høyre har også tatt til orde for en høyere sperregrense. Hva er det med 'individets frihet' og høyresiden som gjør at de mener at alle individer skal ha høy grad av frihet, bortsett fra reell og lik rett til å påvirke hvem som skal styre landet?

Brasil-Norge 31-0: Brasil har nemlig ingen sperregrense


Som mange vet har Nederland ingen sperregrense, og mange land har lavere sperregrense enn Norge.  Det er 7-800 millioner mennesker på kloden som lever i land med lavere sperregrensene enn Norge - eller ingen sperregrense i det hele tatt.

Noen har hevdet at det ville bli vanskelig å “tenke Nederlandsk” i Norge. Enkelte norske tilhengerne av sperregrensen mener at siden Nederland jo er et såpass lite land er det  er, er det enkelt for dem ha en slikt valgsystem som de har, men at det ville være vanskelig å innføre noe tilsvarende i Norge. Norge er nemlig 9 ganger så stort som Nederland, og avstanden mellom nasjonens ytterkanter er stor. Men de klarer det altså i Brasil, som er 200 ganger større enn Nederland.

Dessverre har misforståelsen om at man ikke kan kombinere det å “se hele landet som en valgkrets” når det gjelder parti-fordeling med en hvilken som helst fordeling av distriktsmandater man måtte ønske oppstått, og det vil ta litt tid å motvirke skadeeffekten av denne vrangforestillingen. Den har til og med blitt observert blant valglovutvalgets egne medlemmer. 


Men tilbake til Brasil. Der praktiserer de “Alle er like for loven” (paragraf 98 i den norske Grunnloven) når det gjelder valg og reell stemmerett. Det gjør ikke vi. Kanskje et av argumentene for å fjerne sperregrensen var at det å slippe til småpartier som kan være sterke i visse regioner, men ikke i andre, blir sett på som en måte å respektere distriktene på. I Norge snakker vi mye om a gi ekstramandater til store fylker med lite folk som en del av ‘respekten’ for distriktene. Men det er mennesker vi skal respektere, ikke busker og kratt. Når det er sagt er det selvsagt viktig at alle distrikter blir representert på en ordentlig måte.


Det vanskelige med Brasils løsning er selvsagt at de er så mange. Det er snart 210 millioner mennesker i Brasil, hvilket betyr mange meninger, mange partier, store avstander og mange distrikter. Dermed var det hele 31 partier med en oppslutning på mellom 0,4% 4,5% som fikk inn mandater ved siste valg.

Det ville nok vært en bedre løsning for mange av småpartiene å slå seg sammen, men myndighetene lar folk velge selv. Ved å tillate disse partiene å få mandater selv om de “bare” er minoriteter, vil nok de partiene som gjør det beste jobben etterhvert vokse fra de mindre partiene. Med cirka 40 ganger så mange innbyggere enn Norge, og et område som er 22 ganger så stort, blir det selvsagt mange småpartier - og de slipper til. De har jo egentlig heller ikke noe valg, om de skal representere menneskerettighetserklæringen. Man kan jo si at mange av disse partiene nok ikke får utrettet så mye siden partifloraen er så fragmentert som den er. Mulig det, men i så fall får jo både de store og de små partiene det akkurat som de vil ha det. 


Det er 4320 km mellom Brasils yttergrenser (øst/vest), altså mer enn dobbelt så mye som mellom ytterpunktene i Norge (nord/sør). Hva er det som gjør at Brasil klarer noe som Norge foreløpig ikke har klart, selv om er enda større, mange flere og avstandene mellom ytterpunktene av nasjonen er mer enn dobbelt så høye? Svar: respekt for politiske minoriteter - og for menneskerettigheter.


31 småpartier i Brasil med til sammen 110 av 513 mandater betyr jo at man også i praksis respekterer minoritets-grupper. Den norske valgloven, på den annen side fungerer jo som et direkte hinder mot at minoritetsgrupper (f eks samer eller innvandrere) ville kunne få en representant på Stortinget - i tillegg til å diskriminere politiske minoriteter. Partiene som er dedikert til å representere de svakeste i samfunnet: de eldre og de som trenger hjelp med helsen (Pensjonistpartiet og Helsepartiet) slipper jo heller ikke til. Jeg tviler sterkt på om de ulike småpartiene i Brasil kan gjøre noen skade, på samme måte som jeg er overbevist om at Pensjonistpartiet eller Helsepartiet heller ikke vil skape problemer om de kommer inn.

FULL ARTIKKEL HER>

De fire 'sperregrensene'


I Norge har vi en sperregrense på 4% i forbindelse med utjevningsmandatene. Får man 3.999% av stemmene kan man risikere å få kun ett mandat, men får man 4% kan man få f. eks. 7, takket være en enkelt velger - noe som i seg selv dokumenterer hvor lite god denne ordningen er. Den personen som leverer stemmen som vipper tallet opp til 4% har altså en effekt tilsvarende det som skal til for å få inn 6 mandater ekstra. Og hvor mye skal det til for å få inn ett mandat? Det varierer. For MdG var det ved siste valg cirka 95000, fordi de ikke kom over sperregrensen. Venstre har opplevd å ikke få inn ett eneste mandat selv om de fikk 3.2% av stemmene. For Ap, H, Sp og FrP, vår politiske overklasse, er det i praksis nok med 15-16000 stemmer for å få inn et mandat

 

Man kan ha en god sikring av representanter for alle fylker, så mange man ønsker for hvert av dem, og allikevel ha et nasjonalt valgresultat som ender opp med et 1:1 forhold mellom antall mandater og hvordan velgerne har stemt. Dette er beskrevet flere andre steder på her på valgordningen.no. I Norge bruker vi ikke en sånn metode. Vi må selvsagt sørge for at alle distriktene blir representert på en ordentlig måte -  en som er klart bedre enn den vi har dag, men kombinasjonen av sperregrensen og andre hindre i valgloven diskriminerer flertallet av velgerne. Spesielt det faktum at vi ikke ser på alle stemmene, nasjonalt, og sikrer at den fløyen som får flest stemmer får flest representanter på Stortinget diskriminerer selvsagt politiske minoriteter, men dette diskriminerer flertallet av velgerne. Nesten alle fylker taper f.eks. på arealtillegget.


Fylkesgrensene er også sperregrenser

Et samisk parti, for eksempel, som sanker stemmer fra minst 6-7 forskjellige fylker, ville kanskje ville ha nok stemmer til å få inn ett mandat dersom vi hadde hatt en god valglov. Et slikt mandat forutsetter nemlig at det totale antall stemmer for hvert parti, nasjonalt, er en overordnet referanse for hvor hvem som skal tildeles makt. Men med den nåværende valgloven blir det vanskelig å få inn ett eneste mandat for et slikt parti, fordi velgerne deres ikke bor i samme fylke. Flere partier har opplevd akkurat dette. Valgloven rammer både nye og gamle partier på denne måten.


Utjevningsmandatene og areal-tillegget sperrer distriktsmandater ute 

Det at alle fylker, uansett folketall, får ett utjevningsmandat har også en diskriminerende funksjon. De folkerike fylkene taper på på dette, siden det øker prosenten av stemmer fra distrikter der det ikke er så mange velgere. Dette kommer i tillegg til at de største fylkene allerede har gitt fra seg mandater på grunn av det såkalte arealtillegget. Og når store fylker gir fra seg 7 mandater og andre fylker får 7 ekstra, blir resultatet ikke 7, men 14 ekstrastemmer til ‘vinnerne’ av denne pseudo-konflikten. Oslo og Akershus har gitt fra seg to mandater hver, og Rogaland, Hordaland og lille Vestfold har gitt fra seg ett hver. Utjevningsmandater med et innbakt styringstillegg som favoriserer de store partiene. Så både sperregrensen, fylkesgrensene og styringstillegget holder minoriteter nede. I tillegg er det sånn at siden 19 av mandatene - altså utjevningsmandatene på Stortinget (alle fylker får ett hver) jo er fritatt fra en proporsjonal fordeling (pga 1.4-faktoren), vil dette forårsake enda mer fordreining av valgresultatet. Om det siste mandatet i et fylke også kunne vært brukt til å representere distriktet, kunne distriktet blitt bedre representert enn dagens løsning, som i en god del tilfeller sørger for at den gjengen fylkene sender fra seg til Stortinget også består av mandater som nesten ikke har fått stemmer ved valget i det hele tatt. Et par partier har fått kun ett mandat hver på landsbasis, med henholdsvis cirka 95000 og 71000 stemmer, mens vi pga dagens utjevningsmandat-ordning flere ganger har sett politikere komme inn på Stortinget med rundt 1000 stemmer eller mindre. Og det er klart vi må ha inn politikere fra fylker med få folk bak seg, men vi må løse dette på best mulig måte. Mange mener at valgloven ofte har gått for en av de dårligste måtene å løse problemer på, både mht. sperregrense, utjevningsmandater og fylkesfordeling.  


En sideeffekt av arealtillegget

Arealtillegget - altså det at man på sett og vis gir mange ekstrastemmer til fylker hvor det er mye fjell, skog, skog og øyer (!) er på flere måter et hinder for at velgere flest skal bli proporsjonalt representert på Stortinget. ‘Giverfylkene’ (de som gir fra seg 7 mandater) får nemlig også et mandat: et utjevningsmandat, som alle andre fylker.

 

Hva er så resultatet av at disse fylkene gir fra seg minst ett mandat, og også får et mandat? Svar: Redusert grad av demokrati. Småfylker kan få inn utjevningsmandater som skal representere dem, men som ikke har særlig mye støtte i lokalmiljøet. Både giverfylkene og mottaker-fylkene rammes her (sammenlignet med om alle 169 mandater var distriktsmandater). Så - ikke bare mister fylker representanter de ideelt sende kunne få inn på Stortinget bed at et av dem er reservert utjevningsmandat-ordningen, men de får også inn et mandat som ikke stemmer med det lokale valgresultatet. Ikke misforstå: de komme rikke inn et mandat fra et annet distrikt. Men de må sende et mandat til Stortinget som er basert på hva folk i andre distrikter ønsker. Oslo mistet f eks et Ap mandat sist, det fikk Høyre siden de hadde krav å utjevningsmandat. Finnmark mistet et Høyremandat, det ble tatt av en Venstrepolitiker med få stemmer i Finnmark. Med nøye monitoring av hvilke velgere som er lojale, også i distriktene, og hva de kommer til å stemme på, kan man styre utfallet av noe av dette ved taktisk stemming. 


Vi må alltid 'utjevne' til en viss grad – dersom vi vil sikre både at alle distriktene er representert med det antall mandater de skal ha, og alle partiene også er representert i henhold til hvor mange stemmer de fikk på landsbasis ved Stortingsvalget. Problemet med dagens valglov er at den verken sikrer partiene en proporsjonal fordeling eller sørger for at ingen av fylkene blir unødvendig diskriminert.


En bedre løsning

Man kunne begynt med å forsikre seg om at alle fylkene med få velgere fikk representanter som stemte med det lokale valgresultatet. Med få mandater fra et område er man mer utsatt enn man er i folkerike fylker. Med andre ord: ingen fylker med få mandater skulle noen gang se at de skulle bli representert av et parti som var blant de som fikk færrest stemmer i sitt distrikt  i hvert fall ikke mer enn høyst nødvendig.


Når dette er gjort, bør man på samme måte sørge for at småpartiene får sine mandater fra de distriktene de står sterkest. Da slipper andre fylker å få inn representanter fra partier som har liten støtte der, og man vet at det er samsvar med hvilke fylker disse partiene har sterkest støtte fra og hvor de får sine Stortingsmandater fra. De store partiene er mindre utsatt her, fordi de har støtte i alle distrikter. 


Mangel på en lov som ikke bare sier, men som sørger for at alle er like for valgloven er selvsagt det viktigste hinderet. Mange har ikke reell stemmerett i det hele tatt, fordi stemmene deres ikke har noen som helst effekt på som ender i maktposisjon.  Det er pensjonister i Norge som har stemt i alle år, men aldri fått uttelling for en eneste stemme.

 

Det er mange detaljer som avgjør hvordan det endelige valgresultatet blir, helt ned til hvordan man regner ut hvem som skal komme fra hvert distrikt. Skal man runde av oppover eller nedover til nærmeste hele mandat? Skal man sørge for å bruke de mandatene som har flest velgere bak seg? Finnes det måter hvor man kan påvirke resultatet i retning av at  de store partiene får mandater fra de store fylkene (der det er flest med lang erfaring å velge blant), mens småpartiene lett kan representeres fra småfylker - og så videre. Mer om dette senere.


Det største hinderet for en godt valgresultat er den norske valgordningen, noe som har vakt internasjonal oppmerksomhet flere ganger. Her er det flere ting som er svært avgjørende: hva slags saker fokuserer valglovutvalget på, hva slags mandat har de, hvem er det som sitter i det utvalget og hvordan har de blitt valgt ut? Noe av dette blir diskutert andre steder på valgordningen.no - se lenkene under.


I denne teksten har jeg noen ganger brukt ordet ‘sperregrense’ i en litt løs betydning, mer i betydingen ‘hinder’ enn i den en tradisjonelle betydingen av ordet. Arealfaktoren på1.8 og styringstillegget er ikke strengt tatt sperregrenser, de er ‘formler’ som påvirker utfallet av valget i retning av mindre demokrati og mer makt til de som allerede har mye makt.


Sperregrensen og forbudet mot listesamarbeide

Men enten vi kaller det ’sperrer’, ‘hindre’, eller noe annet: Forbudet mot listesamarbeide er også et  hinder for demokratiet. Uten dette forbudet kunne f eks SV og Rødt ha liste-samarbeide i visse fylker, og dermed være sikret å få inn flere sosialister på Stortinget, ettersom færre stemmer ville havne i papirkurven på denne måten. De ville garantert kommet over sperregrensen. Med en god avtale seg i mellom ville begge partiene tjent på dette, det ville bli større samsvar mellom hvem som sitter på Stortinget og hvilke partier velgerne ville ha, vi ville være et skritt nærmere å tilfredsstille Grunnlovens krav om at alle skal være like for loven.  


Valgloven/sperregrensen introduserer enda et usikkerhetsmoment, og tilfeldighetene får mer makt:

Taktisk stemming

I tillegg til alle de andre momentene som kan påvirke et valg med vår nåværende ordning (forfordeling av visse distrikter, sperregrensen, styringstillegget osv.) er det en kjent sak at det også foregår organisert, taktisk stemming i Norge. For eksempler har Høyrevelgere ved flere valg stemt på Venstre for å sørge for at de kommer over sperregrensen og dermed bidrar til et borgerlig flertall. En lignende situasjon oppsto når SV (eller SV'ere) ville at folk som var opptatt av miljø og sosial rettferdighet før forrige Stortingsvalg oppfordret folk fra lignende partier å stemme på SV (i stedet for Rødt/MdG), slik at at ikke SV mistet et mandat i Oslo til FrP. Dette kan ha vært årsaken til at MdG havnet under sperregrensen, med det resultat at MdG fikk færre, og ikke flere (til en viss grad) likesinnede på Stortinget i denne perioden, og en mindre miljø-orientert politikk i landet. Årsaken til at folk stemmer på at annet parti enn det de egentlig foretrekker? Sperregrensen.

Link: Mange partier rundt sperregrensen kan gi taktisk stemmegivning i valget (Nationen)

Et utdrag: "Ifølge Todal Jenssen er det usikkert hvor mange som valgte å stemme taktisk i 2005, fordi det ikke er forsket på det. Valgforskeren sier taktisk stemmegiving har vært mer belyst i Sverige enn i Norge.

- Etter forrige riksdagsvalg fantes det analyser som tydet på at Kristendemokratene hadde fått så mye som 40 prosent taktiske stemmer. Da begynner det å bli et fenomen av betydning.

Det er en rekke mulige utslag av taktisk stemming i valget 2013:

- Ap-velgere stemmer taktisk på SV i håp om å berge den rødgrønne regjeringen.

- SV-velgere stemmer Ap fordi SV ikke vil få innflytelse dersom partiet havner utenfor regjering.

- Høyre-velgere stemmer KrF eller Venstre for å sikre sentrum innflytelse dersom Høyre inngår regjeringssamarbeid med Frp.

Todal Jenssen sier taktisk stemmegiving kan være et «skummelt fenomen»."

Siden man ikke helt kan forutse hvordan takstisk stemming vil slå ut, innebærer den slags strategi enda et element av tilfeldigheter - tilfeldigheter som kan avgjøre hva slags regjering man får.

Ler mer om taktisk stemming her: Taktisk stemming

Venstre: sperregrensen diskriminerer et parti som hverken er nytt, ekstremistisk eller et resultat av fraksjonering


"Først av alt, Venstre har vært et mikroparti helt siden partisplittelsen på Røros i 1972. Siden den gang har det blitt avholdt 11 stortingsvalg. Velgerne har gjennom disse valgene stemt inn totalt 36 venstre-representanter. Det er sju færre enn hva Arbeiderpartiet fikk inn på tinget etter katastrofevalget i 2001.

Å bale med sperregrensa er altså ikke noe nytt fenomen i Venstre. Partiet har ikke holdt seg over sperregrensa i to valg på rad siden den fatale partisplittelsen."


Dette er et godt eksempel på at de ulike 'sperregrensene' vi har ikke i praksis ikke fungerer som en måte å holde nye partier nede på, for å forhindre fraksjonering eller for å sørge for at ekstremistpartier ikke kommer inn på Stortinget. Mange mener at valgloven bør skille mellom nye partier og eksisterende partier - av hensyn til å forhindre fraksjonering og et politisk landskap med mange småpartier. Med andre ord: de mener at sperregrensen kan opprettholdes (om enn med en noe lavere prosent) for nye partier, men at partier som allerede har vært på Stortinget ikke skal kunne holdes nede av sperregrensen. Hadde det vært valg i dag, og spørreundersøkelsene er i nærheten av å være riktig, ville sperregrensen hindret Venstre å komme inn med mer enn ett mandat, selv om de har stemmer nok til flere. Venstre er Norges eldste parti.


Kilde: Høyre er Venstres halmstrå


verdidebatt.no om sperregrensen:

"...urimelige og tilfeldige utslag"

"Grensen på fire prosent kan gi nokså urimelige og tilfeldige utslag.

Ved valget i 2009 fikk partiet Venstre en oppslutning på 3,9 prosent. Dette ga to distriktsmandater, men ingen utjevningsmandater. Ved valget i 2013 fikk SV 4,0 prosents oppslutning, noe som i alt ga sju representanter – fem av disse er utjevningsmandater."


Kommentar: For ordens skyld - det at et parti som i utgangspunktet lett kan tape på valgordningens mange krumspring får 5 utjevningsmandater er i seg selv ikke et utslag av "urimelige og tilfeldige utslag". Det er jo en løsning som i utgangspunktet finnes for å forhindre at partiene kommer dårlig ut av et valg å grunn av skjevheter i valgordningen. Problemet er imidlertid det at løsningen med utjevningsmandater i seg selv er diskriminerende, fordi det er her det såkalte styringstillegget (deletallet 1.4) og sperregrensen slår inn, og sørger for at visse partier i valg etter valg får ekstramandater på bekostning av andre partier som taper stort på valgordningen. Dette er politisk diskriminering - hverken mer eller mindre. I tillegg fører utjevningsmandat-ordningen til at det blir vanskeligere for småpartiene å få inn distriktsmandater - det blir fo færre av dem hvis 19 mandater som kunne ha vært distriktsmandater i stedet blir utjevningsmandater.


Mer her. Se også Jekyll, Hyde og utjevningsmandat-ordningen.

Det er umulig å sikre grunnlovens 'Alle er like for loven' om man ikke fjerner den kunstige sperregrensen

Tabellen over viser hvordan ulike sperregrenser påvirker utfallet av valgresultatet. Ved siste valg var det de blå som tjente på dette (de fikk 7 mandater flere enn de rødgrønne) – men det har ofte vært omvendt. En sperregrense  på maksimum 2% (uten distrikts-diskriminering eller styringstillegg) ville i 2017 sikret at flertallet på Stortinget og statsminister stemte med folkeviljen, men 1% er en bedre løsning, og det er faktisk umulig å sikre at ‘alle er like for loven’ (paragraf 2 i grunnloven) uten å redusere sperregrensen til den naturlige sperregrensen (ca. 0.6%).


Tabellen viser 2017-valget på en måte hvor man ser effekten av sperregrensen isolert fra de andre fordreiningene (arealfaktor, styringstillegg osv), med en sperregrense på 1%/naturlig sperregrense), 2%, 3% og 4%, samt hvordan resultatet ville blitt med lik stemmerett for alle: 0% sperregrense.


Tabellen viser at med en sperregrense på 4%  ender man opp med en feil fordeling (89 blå, 80 rødgrønne). Denne vil til en viss grad oppveies av de andre ‘fordreiningene’ og utjevningsmandatene, men allikevel vet vi jo at resultatet ble 88/81 til de blå, selvom den andre fløyene fikk flest stemmer. I tillegg: de andre løsningene (arealtillegget, styringstillegget osv) fører med seg andre fordreininger av valgresultatet.

Sluttresultatet er som kjent ofte at de som fikk færrest stemmer ender opp med statsminister og regjering, og i tillegg ender løsningen med utjevningsmandater ofte med at et fylke ender opp med en representant som ikke har fått særlig mange stemmer i sitt distrikt.


Med 3% blir fordelingen også feil. Fremdeles ender den fløyen som tapte valget med flest mandater, med statsminister og regjering.

Med både en og to prosents sperregrense ender man opp med riktig mandatfordeling basert på 2017-tallene, det er over 2% at det denne gangen får feil.


Valgloven skal i teorien beskytte oss mot nye partier, mot fraksjonering, mot at ekstremister skal komme til makten osv, men det partiet som lider mer mest under valglovens manglende logikk er jo for tiden Venstre, som jo er det eldste partiet vi har. KrF og MdG rammes også av valgloven, men Venstre har vært nede under 3%-grensen på 13 av de 14 siste valg-målingene (pr. 8/4-19), og var det første partiet Norge hadde.

KrF og spesielt Venstre vil kunne rammes like hardt av sperregrensen som MdG og Rødt har vært, og siden tilfeldigheter kan spille en stor rolle her: sperregrensen, selv om den settes til 2%, vil kunne føre til at det blir tilfeldigheter, og ikke velgerne, som avgjør hvem som ender opp med makten etter neste valg. Med 3% er det veldig sannsynlig at dette vil skje.


'Det kan vi løse med taktisk stemming’, tenker kanskje noen, men så enkelt er det ikke når den blå siden står så svakt som den nå gjør på målinger. Det blir heller ikke enkelt om Ap/Sp-folk stemmer taktisk på småpartier som vil støtte dem for å sikre regjeringsmakt på samme måte som H/FrP har stemt på V for å sikre en Høyreregjering.


Målet må være at den fløyen som kun får noen få stemmer ekstra kun skal ende opp med ett mandat mer en den andre fløyen: 85/84. Valgloven må endres dramatisk.


Sitat fra Store Norske Leksikon:

"Grunnloven hadde inntil 2014 ingen alminnelig bestemmelse som fastslo likhetsprinsippet, men enkelte av dens bestemmelser i den alminnelige del kunne sees som enkeltutslag av dette, og prinsippet var i praksis anerkjent både av lovgivningsmakten og av de offentlige myndigheter. Ved lov av 21. mai 1999 nummer 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fikk blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon lovs status i Norge. Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98."

– Et titalls stemmer i Oppland kan bli avgjørende for regjeringsskiftet, mener statsministeren

Sitatet over stammer fra et oppslag før 2009-valget, da statsministeren het Jens Stoltenberg. Han sa videre at "vi sier alltid at alle stemmer teller like mye, men denne gang kan stemmene fra Oppland bli helt avgjørende". Vet ikke om det stemmer at Stoltenberg faktisk sa det den gangen - utsagnet stemmer jo overhodet ikke med virkeligheten at "alle stemmer like mye".  Mange stemmer er bortkastet, siden vi har en valgordning som gjør at flere hundre tusen stemmer på partier som kan havne under sperregrensen og hvor man ikke en gang er i nærheten av en løsning hvor alle stemmer teller like mye. Han har selvsagt rett i at ti stemmer i Oppland kan avgjøre valget. Eller én.

For av og til vil man i avstemninger kunne se at en enkelt stemme kan være helt avgjørende. Problemet med den norske løsningen er at en stemme kan blir mye mer avgjørende enn den bør være, ettersom en person kan vippe mange politikere ut av Stortinget, og dermed ikke bare forårsake at maktbalansen kan endres fra blå til rødgrønn eller omvendt (med ett mandat), den kan også føre til at ikke bare én person blir vippet inn på Stortinget, men at like mange politikere kan vippes ut. Dermed øker sjansen for regjeringsskifte.

Og et regjeringsskifte i seg selg er det ikke noe feil med - om flertallet av velgerne faktisk vil ha en annen regjering enn flertallet av velgerne ville ha ved forrige valg. Det som er feil er den høye sannsynligheten for at sammensetningen i den nye regjeringen ikke kommer til å stemme med det velgere har stemt for (akkurat som ved forrige valg) - i tillegg til det at en enkelt stemme kan påvirke hvem som kommer til å få i eksempelvis 14 av Stortings-taburettene. Det kan nemlig skje hvis den ene stemmen sørger for at f. eks. 7 KrF-politikere  blir 'vippet' inn på tinget - då må nemlig 7 andre vippes ut.

Jeg tror de fleste er enige om at det er bedre - spesielt siden vi har blokkpolitikk og ikke samlingsregjeringer - at når det er den ene fløyens tur til å sitte i  (en regjering hvor den andre fløyen ikke er representert) burde de heller ha kommet i en slik posisjon i de perioden hvor de faktisk hadde flertallet av velgerne bak seg.

I tillegg blir det feil at tilfeldigheter, taktisk stemming og ukloke paragrafer kan sørge for at en person kan bykse en hel flokk inn eller ut av Stortinget. Dette medfører mye større sjanse for at tilfeldighetene får makt, at taktiske velgere ender opp med å avgjøre det hele, og at avgjørelsene som tas ikke stemmer med folkeviljen.

Link.

Indregard om sperregrensen:

Seks av partiene vaker under sperregrensen. Sperregrensen må gå

"Seks av par­ti­ene va­ker rundt sperre­gren­sen. Til sam­men re­pre­sen­te­rer dis­se seks mer enn hver fjer­de vel­ger. Sperregrensen må gå."

"Og det er en urett­fer­dig­het som vir­ker helt me­nings­løs. Redselen for at et par­ti med en pro­sents opp­slut­ning skal få en re­pre­sen­tant på tin­get, er ab­surd. Det er ak­ku­rat like sann­syn­lig at det bi­drar til sta­bi­li­tet som at det sa­bo­te­rer for den, slik da­gens ek­sem­pel ty­de­lig il­lust­re­rer. Å hev­de at det­te hen­sy­net til en po­ten­si­elt økt sta­bi­li­tet i vis­se hy­po­te­tis­ke si­tua­sjo­ner vei­er tyngre enn stem­me­ne til ti pro­sent av vel­ger­ne, er ure­de­lig.

Det er nes­ten så man kun­ne mis­ten­ke de sto­re par­ti­ene for å ha en egen­in­ter­es­se i å be­hol­de litt eks­tra stem­me­vekt til de sto­re par­ti­ene."


Mer her (fra 2015): Indregard: Stikkord valgordning

Adressa.no om sperregrensen:

Hvis fire partier havner rett under sperregrensen, kan nærmere en halv million stemmer bli avgitt uten at disse stemmene resulterer i et eneste mandat

"Sperregrensen ble valgnattas mest sentrale uttrykk. Hvis Kristelig Folkeparti eller Venstre hadde havnet under sperregrensen, ville Jonas Gahr Støre blitt statsminister. Marginene var så små at hvis KrF hadde fått 6000 færre stemmer, hadde de havnet like under fire prosent. Da hadde de rødgrønne partiene fått flertall."  (Kommentar: de rødgrønne hadde flertall av stemmene, men med noen få stemmer til ville de også fått flertallet av taburettene på Stortinget..  

Artikkelen beskriver videre hvordan ordningen med utjevningsmandater gir overraskende utslag, og viser til hvordan Venstre - i likhet med Senterpartiet - fikk et mandat i Nord-Trøndelag selv om Senterpartiet fikk ti ganger så mange stemmer der.

Enda mer oppsiktsvekkende: "Hvis sperregrensen heves til seks prosent, kan cirka 720 000 stemmer bli avgitt uten at det resulterer i et eneste mandat hvis stemmene blir spredt jevnt utover landet."  Dette, kombinert med at Høyre fikk drøyt 720 000 stemmer ved samme valg, og dermed 45 mandater brukes som et eksempel på hvorfor sperregrensen ikke bør heves. Det mest oppsiktsvekkende ved dette oppslaget er vel at de beskriver vår nåværende løsning (hvor altså stemmesedlene til nærmere en halv million velgere kan ende opp med å ikke ha noen effekt i det hele tatt) som en god valglov. Når en ordning som i praksis betyr at en nærmere en halv million velgere ikke har reell, lik stemmerett og hvor mange partier holdes utenfor Stortinget av valgloven  beskrives som en som "skaper mangfold" og som sørger for at "mange synspunkter blir representert" vet man vel egentlig bare at den/de som har skrevet det ikke tar hverken grunnloven eller menneskerettighets-erklæringen særlig alvorlig.

Sistnevnte slår fast at "Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter." Men man kan jo ikke påvirke landets styre om man år etter år ser at stemmesedlene man har levert inn havner i papirkurven, f eks på grunn at man bor i de fylket man bor i - eller fordi man stemmer på politiske minoritets-partier som f. eks. Venstre eller MdG.

Videre slår menneskerettighetserklæringen fast at "Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet, og at "Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett."

Venstre fikk – i likhet med Senterpartiet – ett mandat i Nord-Trøndelag selv om Senterpartiet fikk ti ganger så mange stemmer der

Når stemmene til velgere  i visse fylker havner i papirkurven har vi hverken lik stemmerett eller reell rett til å ta del i sitt lands styre. Dessuten er alt dette et brudd på grunnlovens paragraf 98, som erklærer at alle skal være like for loven - fordi valgloven faktisk er en lov.

Senterpartiet fikk 5.5% i 2013. I de siste 5 valgene før Stortingsvalget i 2017 lå SV på fire-tallet, både ved kommune/fylke og Stortingsvalg (de fikk 4.1% i 2013). KrF og V har vært under sperregrensen på en rekke målinger i det siste. MdG og Rødt har aldri vært over sperregrensen ved noe Stortingsvalg.

Rødt gjør det godt på meningsmålinger nå, men det er ikke sikkert de er like populære ved neste Stortingsvalg. Det er med andre ord en reell sjanse for at velgerne fra minst 5 partier kommer til å bli avspist med veldig få eller kun ett eller ingen mandater ved neste Stortingsvalg. Dette er klar diskriminering av både politiske minoriteter og av geografiske områder.

De fleste som er litt interessert i denne tematikken ser vel at dette er ordninger de store partiene tjener godt på, og som de derfor kanskje ikke vil avskaffe før de selv kan tape på dem. Men siden flere av de potensielle støttepartiene til både Ap og H er like over eller under sperregrensen, og siden Ap står svakere en de gjorde i sin storhetstid, opplever vi nå for første gang at alle partiene vil kunne ha store fordeler av at småpartiene ikke blir diskriminert.

Link.



Den danske valgordningen og sperregrensen:

40 utjevningsmandater og 2% sperregrense


"Den danske valgordningen regnes som en av de mest matematisk rettferdige i verden. Danmarks Folketing har 179 medlemmer, men 4 av disse velges fra hhv. Færøyene og Grønland. Av de 175 øvrige mandater er 135 distriktsmandater og 40 utjevningsmandater.

For å komme i betraktning ved fordeling av utjevningsmandatene må et parti enten

          a) ha oppnådd minst ett distriktsmandat eller

          b) i to av tre landsdeler ha oppnådd minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer som det i landsdelen er avgitt pr. distriktsmandat eller

          c) i hele landet har oppnådd minst 2 pst. av de avgitte gyldige stemmer.

I praksis er det sperregrensen på 2 pst. som har betydning."


Kommentar: en løsning med 40 utjevningsmandater kan gjøre det mye vanskeligere for de etablerte småpartiene å få det antall mandater de har stemmer til i Norge, fordi vi har så mange andre hindre i valgloven enn bare sperregrensen, og også fordi at straks man reserverer flere distriktsmandater som utjevningsmandater i hvert av fylkene, blir det vanskeligere å få inn distriktsmandat.


Stortinget skriver i sin kommentar over at "I praksis er det sperregrensen på 2 pst. som har betydning", men an bør  være klar over at i tillegg til tallverdiene for sperregrensen, styringstillegget/delingstallet, arealfaktoren osv. er måten man beregner eksempelvis styringstillegget eller sperregrensen av enorm betydning. Trekker man f. eks fra for mange tildelte mandater får utjevnings-prosessen setter i gang (slik man gjør i Sverige)? Bergener med man prosenttallet av totalt antall stemmer eller av de som har gått til partier som kommer inn på Stortinget? En av hovedgrunnene til at Danmark har en mye mer rettferdig valgordning enn vår, er punkt a over. Om vi hadde hatt den i Norge, ville MDG/KRF/Rødt/Venstre være sikret å bli med i utjevningsmandater straks de har fått inn et distriktsmandat, noen de alle pleier å gjøre.


Med andre ord: Stortinget tar feil. Om vi hadde fortsatt med en altfor høy sperregrense, f.eks. 4%, ville mandatfordelingen blitt en helt annen om vi hadde hatt de samme intensjonen som de har i eksempelvis Danmark og Sverige om proporsjonal fordeling.


Kilde: Vurderinger omkring sperregrensen



Se også:

Nederland - så enkelt kan det gjøres


Dagbladet om sperregrensen:

Det er alvorlig at et regjeringsparti vil skvise ut konkurrenter ved å endre loven

"Dersom Venstre, KrF og SV havner under en mulig grense på fem prosent, vil stemmer fra nesten en halv million nordmenn mangle proporsjonal representasjon på Stortinget."


Kommentar: Det er omtrent like alvorlig at vi allerede har en lov - som også er vedtatt av av de store, etablerte partiene - og som også har som hovedfunksjon å skvise ut ‘konkurrenter’ med omtrent den samme prosenten (4% i stedet for 5%). 


Mer her: Det er alvorlig at et regjeringsparti vil skvise ut konkurrenter ved å endre loven

NRK:

SETT SPERREGRENSEN – SE HVILKET FLERTALL DU FÅR

Her er en enkel side som viser hvordan de ulike fløyene kommer ut med ulike sperregrenser. Mange har nok sittet med lignende utregninger for å finne en sperregrense som gavner deres eget partivalg. Men om vi virkelig vil ha likhet for loven og "equal rights", er jo regnestykket enkelt.

Alle varianter av sperregrense innfører et tilfeldighets-element, og resultatet er umulig å forutse. Så om man vil ha så stort samsvar mellom det folk stemmer på og regjering/Storting, er det ingen løsninger som er mindre avhengig av tilfeldigheter en den Nederlandske: ingen sperregrense.

Une Bastholm (FrP) sier i samme artikkel: "Dagens ordning viser at velgere som stemmer på små partier er svakere representert. Mens jeg representerer 94.000 stemmer, vil en Arbeiderparti-representant ha 16.000 stemmer bak seg".

Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre, skrev George Orwell i Animal Farm. Med 94000 stemmer bak MdGs representant vs 16000 stemmer bak Aps mange representanter, blir det i praksis som on Ap-velgere får utlevert nesten 6 stemmesedler hver, mens FrP-velgere får kun en - ved dette valget. Ved andre valg har Ap tapt på valgloven. Det som kjennetegner alle valgene er at de små partiene; de reelle opposisjonspartiene mister mandater. og ikke bare det: om opposisjonspartiene f eks har mistet 70 mandater over en viss peride, har disse mandatene blitt gitt til de de opponerer mot, spesielt Ap, Høyre og Senterpartiet. Den demokratiske ubalansen er altså ikke på 70 mandater for denne perioden, men på 140 - i opposisjonens disfavør.

TV2 om sperregrensen:

19% av velgerne under sperregrensen

Dette oppslaget fra 2017 viser hvor galt det kan gå for demokratiet med sperregrense-ordningen. Alle småpartiene lå under sperregrensen på denne meningsmålingen, noe som også kan skje ved reelle valg. Partiene som faller under grensen er KrF, SV, Venstre, Rødt, MdG og "andre". Disse utgjør tilsammen 19% av velgerne, som dermed får en kraftig redusert rett til å påvirke hvilken politisk retning landet skal ta. Med 19% av stemmene skulle man hatt 19% av mandatene, dvs 31 mandater. Om dette hadde vært et valg, og ikke en spørreundersøkelse, ville småpartiene fått kun 11 mandater.

De hadde altså mistet 20 mandater, som i stedet ville gått til de fire store partiene: deres politiske motstandere. Den demokratiske differensen ville med andre ord vært 40 mandater (sammenlignet med en løsning hvor alle har like rettigheter), siden 20 mandater ville bli tatt fra småpartiene mens de store ville fått 20 ekstra.

Dagsavisen 2017:

Rødt og MDG fikk tilsammen omtrent 40.000 flere stemmer enn Venstre. Likevel får regjerings-støttepartiet åtte stortingsrepresentanter, mens de to andre bare får én hver


At valgordningen er dypt urettferdig, er det stor enighet om - selv innen de partiene som tjener på den. De fleste partiene har mye å tape på denne valgordningen, siden det ikke er enkelt  for noen å føle seg sikker på at den fløyen de selv tilhører vil 'vinne Stortinget' selv om de vinner flertallet av velgerne. De fleste partiene vil tape på valgordningen fordi de fleste partier ikke er store partier.


I artikkelen står det et relativt oppsiktsvekkende sitat fra MdG's representant i dette utvalget:

"SV, som fikk bare drøyt 176.000 stemmer, er inne med 11 representanter. Venstre og KrF fikk henholdsvis noe under 128.000 og 123.000 stemmer, men vil ta opp åtte stortings- seter hver. Rødt og MDG fikk tilsammen 165.000 stemmer ved valget, og sitter igjen med bare én representant hver.


– Det er jo slik sperregrensen fungerer, og det kan være litt kunstig å legge sammen to partier slik, men dette gjør jo at Une (Bastholm) og Bjørnar (Moxnes) har veldig mange stemmer bak seg, og det er klart at dette er en skjevhet. Men sperregrensen har blitt innført for å sørge for styringsdyktighet, så selv om mitt parti er et offer for ordningen, så ser jeg at det er et poeng å ha den, sier Strømmen."


Det virker som mange har slukt dette med "styringsdyktighet" blindt. MdG har eksistert i 30 år, og omtrent aldri kommet inn på Stortinget. I 2017 ville de fått inn 5 mandater, dersom alle stemmeberettigede hadde hatt lik stemmerett. Men her sier altså Øyvind Strømmen, MdGs eget mandat i Valglovutvalget, at han ser at det er et poeng å ha sperregrensen - i en setting hvor hans eget parti nettopp har tapt 4 mandater pga. valgordningen. 'Poenget' med sperregrensen er altså styringsdyktighet - og det er snakk om styringsdyktighet for deres egne politiske motstandere/for den fløyen som fikk færrest stemmer.


Mener MDG at MDG er uheldig for styrings-dyktigheten?

Da lurer man jo selvsagt på hvordan MdG mener at landet ville fått redusert styringsdyktighet dersom 5 av hans partifeller hadde vært på Stortinget. Eller  - mer spesifikt: hva slags problemer med styringsdyktighet tror Strømmen at MdGs representanter ville kunne skape - rent bortsett fra at det ville bli mye vanskeligere å få igjennom vedtak som er ikke er miljøvennlige?  Er det ikke nettopp for å stemme mot denslags vedtak at MdG vil være på Stortinget?

Vil MdG virkelig ofre fire mandater for at de partiene som MdG antakeligvis mener at ikke er like miljøvennlige som de selv er lettere skal få igjennom vedtak MdG er uenige i? I et demokrati må man jo godta  at det selvsagt blir vanskeligere for de som sitter på makten å få gjennom sine vedtak når deres opponenter også får litt makt. Løsningen på dette er ikke fjerne politikere, men få til de beste avgjørelsene man kan få til når alle synspunkter har kommet på bordet. Det å holde politikere vekk fra Stortinget er selvsagt en tydelig diskriminering av disse partienes "rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter." Men det er også et angrep på ytringsfriheten, ettersom politikere som kommer inn top tinget ikke bare får stemmerett der, men de får også en grad av eksponering, ytringsfrihet og økonomisk støtte som øker ved hver representant de får inn.


De ville ha KrF og V rett over sperregrensen - og klarte det

Det er viktig i denne sammenhengen å være klar over at både KrF og Venstre bare kom like over sperregrensen på 4%. Høyrefolk og FrP'ere drev aktiv kampanjevirksomhet rett før valget, som de har gjort flere ganger før, for å få folk i sine egne partier til å stemme taktisk. Høyresiden er tilhengere av  høy sperregrense - men bruker altså organiserte kampanjer rett før valgdagen for å komme seg rundt denne loven.  


Rødt og MdG tapte altså 7-8 mandater på dette, og KrF/V vant sannsynligvis 12. At to borgerlige partier får inn ekstramandater på denne måten vil selvsagt endre Norges utvikling veldig tydelig i denne stortingsperioden. Prosessen er tvers i gjennom udemokratisk, og MdG og Rødt er de som i skrivende stund taper mest på dette – og har gjort det i mange år. De er begge i følge seg selv spesielt fokusert på å forbedre miljøet og å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. MdGs mann i valglovutvalget ser altså poenget i å holde MdG nede med sperregrensen. Hvorfor har ikke MdG en representant i valglovutvalget som klart tar avstand fra de lovene som holder MdG nede?


Overskriften i avsnittet som ble sitert over er "Poenget med sperregrensen", men det man sitter igjen med er et slags spørsmål om hva MdGs rolle er i Valglovutvalget, og det samme gjelder selvsagt andre småpartier som selv burde mene de bør holdes unna Stortinget for at deres politiske motstandere skal bli ekstra handlekraftige. Når regjeringen som regel tilfaller mindretallet, blir jo ofte styringstillegg gitt til de som egentlig ikke skulle styre landet. I tillegg gis jo styringstillegget til partier i begge fløyene - bare de er store nok.  Vil vi virkelig at det skal bli lettere for de som ‘tapte valget, men vant regjeringen’ å kunne få igjennom vedtak som er i strid med hva flesteparten av velgerene mener – slik at  de som i praksis vinner på skjevhetene i valgloven er de som ikke skulle hatt Stortingsflertall og statsminister, men som får det pga. sperregrensen (og andre hindre som er bakt inn i valgloven).


Styringstillegget er egentlig ikke et styringstillegg, det er et makt-tillegg til de som allerede har mye makt; dvs. enda en måte å holde småpartiene nede på – og enda en grunn til at vi ikke har likhet for valgloven i dette landet.



Se også:

De fire sperregrensene

Sammensetningen i valglovutvalget


Aftenposten om sperregrensen:

MDG fikk én representant for sine 94.000 stemmer. KrF fikk 123.000 stemmer og åtte på stortinget

Fint, tenker kanskje MdGs motstandere. Men neste gang kan det være omvendt.

Link.

Halvard Bakke (AP) om sperregrensen (2009):

Det er en stor urettferdighet...

"Det er en stor urettferdighet at verken RV eller Kystpartiet er representert, selv om RV med sine 32 355 stemmer etter en matematisk fordeling skulle hatt to mandater, og Kystpartiet ett mandat med sine 21 948 stemmer. Det ville ved valget i 2005 gitt et storting med 84 representanter til de fire borgerlige partiene og 84 til de rødgrønne pluss RV, med Kystpartiet på vippen med sitt ene mandat. Hvis partiet Rødt ikke oppnår fire prosent ved valget om noen uker, blir deres stemmer i realiteten fordelt til blant andre Høyre og Frp"

Kilde: Tøys om valgordningen

Nationen om sperregrensen:

"Småpartiene lever like farlig som byttedyr ved et vannhull på savannen. Hvem av dem er det som blir slukt av sperregrensen?"

Denne artikkelen bringer forsåvidt ikke noe nytt til de av dere som kjenner problematikken rundt sperregrensen godt, men ordbruken er interessant. Hovedproblemet med sperregrensen – utover det opplagte faktum at den er i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper om likhet for loven, lik stemmerett for alle osv. – er at den er en hovedårsak til at tilfeldigheter spiller en viktig rolle mht. hvilke partier som kommer i regjering.

Mest sannsynlig vil alle velgere at valget egentlig  skal avgjøres basert på noe så grunnleggende som at det er bedre at flertallet bestemmer over mindretallet enn omvendt. For det er vel ingen som egentlig  a) selv syns det ville være greit å miste mange mandater pga. sperregrensen eller b) mener at en blanding av flaks/tilfeldigheter og taktisk stemming (som sperregrensen definitivt inviterer til) skal bestemme hvem som blir statsminister? Er det virkelig noen små partier som mener at de selv bør holdes nere av sperregrensen, og i så fall: hvorfor?

Link: Livet ved sperregrensen


Aftenposten (2017):

Regjeringsspørsmålet kan i år bli avgjort av en håndfull småpartivelgere i Moss

"Ap og Høyre kan skvette opp eller ned noen prosentpoeng i de kommende uker, og langt fra betydningsløst er naturligvis dét. Men de store er prisgitt de små. Ap og Støre kan tape kampen om makten hvis SV dupper så vidt under streken. Høyre og Fp kan miste regjeringsmakten fordi Venstre ikke klarer å mobilisere hundre ekstra velgere i Horten. Eller i Rogaland. Eller i Moss".

Kilde


Faksimile fra Dagbladet

EGENINTERESSE:

De som var for lavere sperregrense før, men vil ha høyere sperregrense i dag

"Når det gjelder sperregrensen, er det vårt syn at den bør være lavest mulig, også for å gi plass på Stortinget til alle partier som kan samle et visst antall stemmer. Dersom det overhodet skulle knyttes noen vilkår til dette, kunne det for eksempel vært at man først oppnådde et fylkesmandat. Men ut fra en demokratisk tankegang synes ikke vi det er noe fornuftig med sperregrense i det hele tatt. Detbetyr at vi i denne omgangførst vil stemme for det lavestetall for sperregrense, og av de muligheter som foreligger i forslagene, er det tre. Men vi skulle gjerne gått enda lenger ned.”

Dette var Carl I. Hagen og FrPs synspunkt i 1988. Den gang ble det også kommentert at FrP sikkert vil endre mening om de kommer et godt stykke over sperregrensen selv.

I 2008 foreslo de følgende endring i Grunnloven: "Intet Parti kan tildeles nogen Udjævningsrepræsentant medmindre det har faaet mindst 5 Procent af det samlede Stemmetal for det hele Rige.” Fra å ville ha bort sperregrensen helt har standpunktet altså endret seg til at den bør heves i FrP. 

Bernt Aardal: "Ofte bruker partiene prinsipielle argumenter, men egeninteressen spiller alltid inn”

Under overskriften “Frp vil heve sperregrensen. Gjett hvem som tjener mest på det…” skriver VG at “om sperregrensen var seks prosent ved stortingsvalget i 2013, ville Høyre og Frp hatt flertall på Stortinget, og sluppet å ta hensyn til samarbeidspartiene KrF og Venstre."

I 2017 sa Hagen (i følge VG) "Det er veldig gledelig at både MDG og Rødt, som ville skapt kaos om de kom i vippeposisjon, ser ut til å være sikret langt under sperregrensa. Nå blirde et humorinnslag på Stortinget."

Men det er nok ikke bare Hagen/FrP som lar sitt syn på sperregrense og valgordning generelt påvirkes av hva slags løsning som vil gi deres eget parti best uttelling. Bernt Aardal sa i fjor at "Ofte bruker partiene prinsipielle argumenter, men egeninteressen spiller alltid inn” (vår uthevning). På sin egen nettside skriver han, i et innlegg om revisjon av valgloven: "Slik blir debatten om valgordninger også et spørsmål om å finne balansen mellom kontinuitet og endring, og mellom egeninteresse og demokratiske prinsipper."

Når det gjelder egeninteresse vs. demokratiske prinsipper håper jeg så mange partier som mulig kjenner sin besøkelsestid, holder egeninteressene helt utenfor – og i stedet støtter en så demokratisk løsning som mulig: kun naturlig sperregrense.


Se også:

Med 7.5% på ny måling: Vil disse FrP-politikerne fremdeles ha en sperregrense på 8%?

Holder arkivet tett til brystet