- Promote competitiveness and avoid partisan bias
- Make every vote count. A system should never discourage a citizen from voting: it should encourage participation.
- Make the Parliament a ‘mirror’ of the electorate
- Minimize the incentives to vote strategically
KILDE: MATHEMATICS AND DEMOCRACY (2006)
SIST OPPDATERT 27. JUNI 2020
Vi har tidligere skrevet om professor Robert A. Dahl (en av de mest innflytelsesrike samfunnsforskere i annen halvdel av det 20. århundre) sine forutsetninger for å kunne om anse en nasjon som demokratisk – en av disse var at valgordningen og den praktiske gjennomføringen av valgene ikke må diskriminere velgere eller politiske grupperinger. Vi har skrevet om hvordan John S. Mill allerede for 150 år siden skrev at det finnes to veldig ulike styreformer som på forvirret vis kalles demokrati. I den ene av dem overkjører flertallet av velgerne mindretallet, i den andre gjør de det ikke. Den tredje, norske varianten er bare pinlig, for her er det jo ofte mindretallet som overkjører flertallet. Dette skyldes en rekke sterkt anti-demokratiske bestanddeler i den norske valgloven.
Vi har dessuten hatt et kanskje noe misvisende oppslag som viser at man i allerede i 1952 hadde diskusjoner om to av de svakeste sidene ved den norske valgordningen:
“For det første gir den gjeldende valgdistriktsinndeling med den grunnlovsbestemte fordeling av mandatene på hvert enkelt distrikt en altfor stor forskjell i det antall velgere som står bak hver representant.”
“For det andre kan den forholdsmessige fordeling av mandatene på de politiske partier i det enkelte valgdistrikt føre til en politisk sammensetning av Stortinget som avviker sterkt fra den forholdsmessighet partiene burde oppnå på grunnlag av stemmetallet for hele landet”.
Grunnen til at dette oppslaget var noe misvisende er at dette ikke var et nytt tema i 1952. “Utvidelsen av stemmeretten fra valget i 1885 til personer med en inntekt over et visst nivå førte ikke til at antallet stemmeberettigede steg fra mer enn 52 til 63 per 1000 innbyggere. Før denne utvidelsen hadde mange skaffet seg stemmerett ved å kjøpe seg små utparsellerte jordstykker, og slike oppkjøpere ble hånfullt kalt «myrmenn»." (Kilde)
De to hovedtemaene som over (fra 1952) hadde vært diskutert i lang tid før 1952. Selv 70 år etter grunnlovsdagen i 1814 var det nesten ingen som hadde stemmerett, og hver gang valgordningen skal endres, legges det fortsatt vekt på at man kun må gjøre små endringer – under påskudd av at man ikke må gjøre noe dumt. Problemet er bare det at å kun gjøre noe små endringer i en valglov i et land som stikker seg ut med mye mindre proporsjonal fordelingen enn både sine naboland og mange andre land i seg selv ikke bare er uklokt – det opprettholder et pågående overgrep på grunnleggende demokratiske rettigheter. Det har gått over 200 år siden vår første valgordning ble vedtatt, men sunn fornuft og erfaringer fra andre land viser at vi kan selvsagt innføre reell og lik grad av stemmerett for alle når vi vil, og skulle ha gjort det for lenge siden. Vi lever fortsatt i en tid som kommer til å bli sett tilbake på med et stort spørsmålstegn: hvorfor innførte de ikke lik og reell stemmerett for alle?
De store partiene klart å skape og opprettholde en illusjon (som til og med flere sentrale politikere i de etablerte småpartiene tror på) om at det blir ‘fragmentering’ (les: mangfold) og ‘mangel på styringsdyktighet’ (les: maktmisbruk) dersom alle får lik og reell stemmerett.
Norge har alltid hatt en diskriminerende valgordning, og den dag i dag ligger vi langt etter flere av de landene det er mest naturlig å sammenligne seg med, som f.eks. Sverige, Danmark og Nederland. I Nederland trenger de ikke utjevning, de har kun naturlig sperregrense og praktisk talt ingen andre hinderløp et parti må gjennom får å oppnå et rimelig antal mandater. I Sverige har de en utjevningsordning som både utjevner 'nedover' (tar mandater fra de som har fått for mange), og oppover (gir mandater til de som har for få). De har dessverre også et styringstillegg, som et av ytterst få land – men det er halvparten så stor som i Norge. I Danmark fungerer utjevningsordningen mye bedre enn her, fordi de holder ikke så mange partier unna utjevningsmandat-ordningen som vi gjør her. I Danmark er motivet med utjevnings-ordningen å faktisk utjevne, i Norge hander den om både å svekke småpartiene (ved å redusere antall distriktsmandater) og beholde privilegiene til de store.
Noen vil kanskje hevde at både medlemmene i valglovutvalget, de som oppnevnte medlemmer til valglovutvalget og de store partiene rett og slett ignorer idealer om reellt demokrati for alle. Men alle de små og store svakhetene i valgloven følger nemlig en tråd som er så rød at den ikke kan ha blitt sånn fordi noe ikke brydde seg.
Den Norske Illusjonen
I den norske valgordningen handler det mye om å nærmest forvrenge selve utfallet av valgresultatet – slik at man i prosessen hvor man oversetter stemmer til mandater hver eneste gang ender opp med å ta mandater fra visse politiske partier (de etablerte småpartiene) og i stedet gi disse mandatene til spesielt Ap og Høyre (og Sp). Man tar fra de som har lite, og gir det man har stjålet til de som har mye. Dette er mulig fordi de store partiene er store nok til å få gjennomslag for lover de selv kommer svært godt ut av. I tillegg - og dette er kanskje det mest tragiske – har de partiene som tjener på dette klart å opprettholde en illusjon (som til og med flere sentrale politikere i de etablerte småpartiene tror på) om at det blir ‘fragmentering’ (les: mangfold) og ‘mangel på styringsdyktighet’ (les: maktmisbruk) dersom alle får lik og reell stemmerett.
Hvem som helst kan enkelt finne ut at de har en mye mer proporsjonal fordeling av mandater i mange andre land. De 'stemme-rikes' privilegier kommer til å forsvinne, for alle som er interessert vil se at de fleste land ikke har styringstillegg eller et arealtillegg som virker diskriminerede. Mange vet allerede at flere hundre millioner allerede lever i land uten sperregrense eller med en lavere sperregrense enn oss. Problemet med å få ryddet opp i alt dette har vært at noen prøver å utsette den opprydningen så mye som mulig.
Bli et foregangsland i stedet
Valglovutvalget kunne ha endret Norge for alltid om de hadde endt opp med et flertall for å innføre reell/lik stemmerett til alle. Ikke bare det, men verden trenger flere foregangsland innen dette med demokrati, menneskerett og valgordninger. Norge har en tendens til å dilte etter andre land – spesielt Sverige – men vi trenger ikke å dilte. Vi har all den kunnskap vi trenger - og erfaring fra andre land – for å kunne innføre reelt demokrati/flertallsstyre i Norge, hvor alle stemmer teller så likt som overhodet mulig. Vi vil det bare ikke – eller rettere: noen av oss vil det ikke, og de benytter seg dessverre av alle de metoder de kan for å opprettholde illusjonen om at Norge kommer til å få problemer med fragmentering og styringsdyktighet hvis vi alle får lik grad av medbestemmelsesrett.
Valglovutvalget kunne ha endret Norge for alltid om de hadde endt opp med et flertall for å vedta at alle stemmer må telle like mye. Ikke bare det, men verden trenger flere foregangsland innen dette med demokrati, menneskerett og valgordninger.
Boken Mathematics and Democracy (undertittel: Recent Advances in Voting Systems and Collective Choice) er en antologi med bidrag fra nesten 30 ulike fagfolk. I likhet med tidligere nevnte Robert A. Dahl og John S. Smith har også hovedpersonene bak Mathematics og Democracy en liste over (7) kriterier for å kunne anse en parlamentarisk valgordning som rettferdig. Her er fire av dem:
Promote competitiveness and avoid partisan bias. The system should favor no political group over another. In particular, it should render (almost) impossible the election of a majority in the Parliament with a minority of the voters.
Med andre ord; vi kan ikke lengre ha an valgordning som favoriserer Ap, H og Sp, og stjeler mandater fra de etablerte småpartiene. I tillegg ser de det som et hoved-kriterium at må være så godt som umulig å oppnå flertall på Stortinget om man ikke har flertallet av velgerne bak seg.
Make every vote count. A system should never discourage a citizen from voting: it should encourage participation.
Selvsagt bør alle stemmer telle, og de bør telle likt. En urettferdig valgordning som i praksis kan føre til at folk ikke stemmer fordi deres stemme ikke har innflytelse må unngås. Danmark har en klart bedre valgordning enn oss (sperregrense 2% og andre forhold som sikrer flere partiene utjevningsmandater) – og har klart høyere valgdeltakelse.
Make the Parliament a ‘mirror’ of the electorate representing the divergent ‘popular wills’, yet capable of governing (trough, for example, the emergence of a majority’.
Stortinget må være et speil av velgernes vilje. I praksis betyr dette at om man får 2% av stemmene, bør man få 2% av mandatene.
Minimize the incentives to vote strategically. The system should encourage the voters to express sincerely their true preferences.
Valgloven bør respektere velgerne i så stor grad at de vet at deres stemme vil utgjøre en forskjell, og i tillegg være så rettferdig at man ikke trenger taktisk stemming for å sørge for at ens foretrukne politiske fløy vinner valget. Det mest tragiske relatert til dette, er hvordan visse partier insisterer på å ha en høy sperregrense, men samtidig aktivt stemmer taktisk basert på detaljerte analyser av meningsmålinger – den slags info mye av pollofpolls.no ("sentralbordet for taktiske velgere") ser ut til å eksistere for. Å bli eksperter på taktisk stemming kombinert med å promotere høye sperregrenser slik de samme politikerne gjør kan nok anses som en slags ’råttenskap satt i system’.
Vi ser altså at ulike kilder, over en lang periode og med ulik bakgrunn legger vekt på visse gjennomgangstemaer:
– en valgordning ikke må favorisere noen partier
– alle velgere bør ha samme grad av stemmerett
– flertallet i et parlament bør ha støtte fra flertallet av velgerne
– vi bør ha en valgordning som ikke inspirerer til taktisk stemming
De fleste ser ut til å være opptatt av denne problematikken. Hvorfor er det da slik at vi i Norge har fått oppnevnt et valglovutvalg som ikke er opptatt av like demokratiske rettigheter for alle?