“Nordmenn vil ikke gi smĂ„partiene mer makt”

Hva skjer i hjernen pĂ„ en som bestemmer seg for at en del av ens egne naboer, kolleger,  slektninger og venner bĂžr ha redusert stemmerett?


18. desember 2020

I fÞlge en meningsmÄling Sentio gjorde sommeren 2020 (omtalt i bl.a. Nettavisen), vil folk flest ikke "gi" smÄpartiene mer makt. Men det Ä 'gi' noe til noen er annerledes enn Ä levere tilbake noe man har tatt fra dem.


Det finnes  allerede folk som hevder at smĂ„partiene allerede har altfor mye makt. Avhengig av hvordan man stiller et spĂžrsmĂ„l om smĂ„partienes makt, vil nok svarene kunne bli svĂŠrt varierte:  â€œSkal vi gi smĂ„partiene mer makt?” vil nok trigge andre svar enn ”Mener du at alle skal reell og lik grad av stemmerett?”. “Er du enig i at dine naboer, kolleger, slektninger og venner skal ha samme grad av stemmerett som du har?” ville kanskje gi svar preget av litt mer empati enn et neandertalsk Ugh! om at man selv helst vil ha mer makt enn andre.


Og hadde spĂžrsmĂ„let vĂŠrt “Hva ville din reaksjon vĂŠrt om du fant ut at andre enn deg (folk som stemmer pĂ„ andre partier, bor i andre fylker osv) hadde dobbelt sĂ„ stor grad av stemmerett som det du har?”  

“Hva syns du om at de fleste velgere har en stemmerett som tilsvarer 6 av dine stemmesedler?" ville vi nok inspirert en  stĂžrre forstĂ„else av behovet for lik stemmerett for alle. For det er jo velgere i Norge som har stemmesedler som tilsvarer effekten av stemmesedlene til de som stemmer pĂ„ partier som ender opp med alt for fĂ„ mandater. De fĂŠrreste vil nok at sine egne barn/foreldre/partnere skal fĂ„ nedsatt stemmerett. men i stedet tenke at selv om de har helt andrer holdninger enn en selv bĂžr de selvsagt ha samme grad av medbestemmelsesrett som en selv.


Vi antar at Sentios spÞrsmÄl var formulert ganske nÞytralt. SpÞrreundersÞkelsen fant at 52% av de som svarte ville beholde dagens sperregrense. Cirka 3 av 4 velgere stemmer pÄ partier som (i hvert fall pÄ kort sikt) tjener stort pÄ sperregrensen: H, Ap, Frp og Sp. Disse velgerne forholder seg nok ofte til dette med makt/smÄpartier ut fra en slags form for selv-sentrerthet: "Hvilken ordning gavner mitt parti mest?". Allikevel ser det ser ut som om langt fra alle disse velgerne vil opprettholde en sperregrense pÄ 4%, og det bÞr man se som et godt tegn. Lederen i Valglovutvalget, lagdommer Ørnulf RÞhnebÊk, slÄr klart fast i sin kommentar til Nettavisen at det Ä skulle avgjÞre hvor stor grad av stemmerett de som stemmer pÄ smÄpartiene skal 'fÄ', basert pÄ et personlig Þnske om gjerne Ä skulle bli kvitt smÄpartiene som "helt prinsipplÞst":


UTDRAG FRA OPPSLAGET I NETTAVISEN:

- Hvis du tenker de som stemmer pÄ partiene som er klart over sperregrensen, sÄ Þnsker jo de om mulig Ä kvitte seg med de smÄ partiene. Hvis 11 prosent stemmer pÄ smÄ partier sÄ stemmer dette egentlig veldig med valgresultatet, sier RÞhnebÊk til Nettavisen, og samtidig legger til:

- Men det er jo helt prinsipplĂžst.

Han understreker at valgloven mÄ basere seg pÄ hva som er prinsipielt riktig, og ikke hvordan den vil slÄ ut for den enkelte.

- NÄr vi diskuterte dette sÄ var vi jo veldig klar over at svÊrt mange synes at smÄpartienes innflytelse er alt for stor og kunne tenke seg en hÞyere sperregrense - men spÞrsmÄlet om dette er prinsipielt riktig, sier RÞhnebÊk


De som er mot at alle tilhengere av partier som MDG, KRF, SV, R eller MDG skal bli kraftig underrepresentert pĂ„ Stortinget, mens de som stemmer pĂ„ de stĂžrste partiene blir tilsvarende overrepresentert snakker som om man i Norge har vedtatt at det er helt greit Ă„ ta fra visse velgere stemmerett – enten helt eller delvis, men situasjonen er det motsatte. VĂ„rt lovverk er klart og tydelig pĂ„ dette omrĂ„det: man skal ikke kunne diskrimineres pĂ„ grunnlag av hvor man bor, pga. sine politiske synspunkter, fordi man tilhĂžrer en minoritetsgruppe eller lignende. Alle, og ikke 'de fleste', er like for loven. NĂ„r diskrimineringen av visse partier (og velgere i visse fylker) opphĂžrer, "gir" vi dem ikke mer makt. Vi lar vĂŠre Ă„ ta den fra dem.


ForĂžvrig: det at 52 prosent av de spurte vil beholde dagens sperregrense skyldes nok langt pĂ„ vei  at det kjente ofte ogsĂ„ fĂžles som det tryggeste - pĂ„ overflaten. Dette synspunktet er neppe fundert pĂ„ tanker om hvorvidt vi skal diskriminere visse velgere og over-representere andre.

Se ogsÄ: Myten om at smÄpartiene fÄr mer makt enn de fortjener


Mange ser ut til Ä se pÄ dette med endring av sperregrensen som enten a) noe de kan gjÞre hva vi vil med, og/eller b) noe de tar stilling til kun basert pÄ hvorvidt det gavner deres egen partipreferanse. Men hvor selvsentrert kan man tillate seg Ä vÊre i et land som hardnakket pÄstÄr at det har proporsjonal mandatfordeling, at ingen skal diskrimineres og at alle er like for loven?


NĂ„r det gjelder a, snakker man egentlig om ‘friheten til Ă„ ta frihet (til reell, lik stemmerett) fra andre’. Er det er frihet noen bĂžr ha? Nei, og i Norge har vi allerede vedtatt det motsatte,  bĂ„de i grunnloven (§98), i diskrimineringsloven –  og gjennom vĂ„re menneskeretts-forpliktelser.

Et demokrati uten menneskerettigheter er fortsatt  en motbydelig affĂŠre. Vi vil f. eks. ikke ha et samfunn der 2/3 av befolkingen kan bevilge seg selv en rekke Ăžkonomiske, politiske eller andre privilegier; fordeler som den siste tredjedelen bare kan se langt etter. SĂŠrlig etter grunnlovsendringen i 2014 er det klare begrensninger pĂ„ hva slags endringer vi kan innfĂžre i valgloven, og ikke minst; vi kan heller ikke opprettholde en diskriminerende valglov etter grunnlovsendringen 14. mai 2014.  


I selve valglovutvalget var det kun to som stĂžttet ideen om Ă„ Ăžke sperregrensen fra 4% til 5%, og det var representantene til FrP (Anders Anundsen) og Ap (Knut Storberget). I fĂžlge Sentios lille undersĂžkelse er det sĂŠrlig 'frihetselskerne' i Frp (59 %) som Ăžnsker Ă„ Ăžke sperregrensen, og dermed fjerne friheten til Ă„ bli representert pĂ„ Stortinger  fra enda flere velgere. 44 % av HĂžyres velgere Ăžnsker angivelig det samme. NĂ„r det gjelder Anundsen, snakker nok han pĂ„ vegne av sitt parti, men det gjĂžr ikke Storberget. Ap sitter pĂ„ gjerdet nĂ„r det gjelder endringer i valgloven, og det bĂžr H ogsĂ„ gjĂžre, for begge disse partiene kan tape massivt pĂ„ at stĂžttepartiene deres ryker under sperregrensen. Det har skjedde flere ganger allerede. FrP har vĂŠrt for Ă„ Ăžke sperregrensen helt siden de kom trygt over den selv.


Selv om det er all grunn til Ă„ vĂŠre sikker pĂ„ at grensen aldri kommer til Ă„ gĂ„ opp til 5%, er det allikevel verdt Ă„ merke seg at det selv i 2020 finnes – hva skal man kalle det – Judas-virksomhet? – pĂ„ hĂžyt hold i norsk poltikk. Og da snakker vi ikke om Ă„ svikte sitt eget parti; representantene i valglovutvalget har stĂ„tt fritt til Ă„ stemme uten Ă„ nĂždvendigvis skulle fĂžlge partienes nĂ„vĂŠrende politikk. Vi snakker heller ikke om landssvik. Men Ă„ ville at enda fĂŠrre enn i dag skal kunne praktisere sin grunnlovs-festede rett til Ă„ delta i valg pĂ„ lik linje med andre borgere er et svik mot de mest sentrale demokratiske grunnreglene vi har vedtatt: Likhet for loven. Ingen urimelig eller unĂždvendig forskjellsbehandling. Respekt for menneskerettigheter.


For ordens skyld; reell stemmerett medfĂžrer selvsagt at man selvsagt ikke kaster eller ignorerer brysomme stemmer, verken fĂžr de er talt opp (Donald Trump-modellen) eller etter de er talt opp (den norske valglov-modellen).  Alle skal med.  


Arbeiderpartiet snakker mye om at alle skal med, men er ogsĂ„ det partiet som har innhĂžstet de stĂžrste politiske gevinstene pĂ„ valgordninger – som et resultat av at alle ikke fĂ„r "vĂŠre med". Ap har fĂ„tt utdelt mange titalls ekstramandater opp gjennom Ă„rene – ved et valg fikk de 17 mandater mer enn de hadde stemmer til. NĂ„ er nok den perioden kanskje over, pĂ„ grunn av en detalj Ap oversĂ„ i 1953, med det mulige resultat at Senterpartiet fullstending kan overkjĂžre de andre partiene (ved hjelp av ekstramandater) dersom den populariteten de har sett i det siste vedvarer. Ett eneste mandat for mye til et parti er etisk uforsvarlig. I vĂ„r ferskeste meningsmĂ„ling (desember 2020) var det bare ett av partiene som fikk det antall mandater de hadde stemmer nok til, og alle de fire minste partiene havnet under sperregrensen. Straks ett eneste av de etablerte smĂ„partiene havner under sperregrensen, blir valget transformet til en slags russisk rulett.


H/FrP er vel  de to partiene som snakker hĂžyest om individets frihet, men dette med at alle skal med/alle ha friheten til Ă„ delta pĂ„ lik linje med andre i den demokratiske prosessen har hittil ikke vĂŠrt sĂ„ viktig for Ap/H eller FrP. Senterpartiet kan vel regnes som et slags spesialtilfelle, de er for tiden valglovens store vinner, noe H og Ap bĂžr (og sikkert vil) og vil forholde seg til om kort tid. GjĂžr de ikke det, kan alle deres politikere over 50 risikere Ă„ aldri fĂ„ oppleve et eneste valg uten Ă„ risikere Ă„ tale det pga. en diskriminerende valglov.


Senterpartiet og valgordningen


Om du ser for deg en valglov der alle stemmer teller like mye og alle dermed har lik, reell stemmerett, anbefales vÄr side om MeningsmÄlinger. Der har vi sÄ langt gÄtt gjennom over 40 mÄlinger, og sammenlignet valgresultatet (basert pÄ dagens skjeve mandatfordeling) med en ordning der alle er like for loven. Resultatene av likhet for (valg)loven er alt annet enn skrekkinngytende: det eneste skjer er at ingen av partiene fÄr tildelt ekstramandater, og at smÄpartiene fÄr akkurat det antall mandater de har stemmer til, uansett hvilekt antall det er.


Dette var fĂžrste del av artikkelen – neste del kommer snart. Den skal handle om DSM, og ogsĂ„ inneholde en liten pĂ„minnelse om at de store partiene kan komme til Ă„ tape stort pĂ„ Ă„ holde sine mindre stĂžttepartier  nede ved hjelp av sperregrensen, ‘styringstillegget’, arealfaktoren og en utjevningsordning som har alt for mange bieffekter.