“Nordmenn vil ikke gi småpartiene mer makt”

Hva skjer i hjernen på en som bestemmer seg for at en del av ens egne naboer, kolleger,  slektninger og venner bør ha redusert stemmerett?


18. desember 2020

I følge en meningsmåling Sentio gjorde sommeren 2020 (omtalt i bl.a. Nettavisen), vil folk flest ikke "gi" småpartiene mer makt. Men det å 'gi' noe til noen er annerledes enn å levere tilbake noe man har tatt fra dem.


Det finnes  allerede folk som hevder at småpartiene allerede har altfor mye makt. Avhengig av hvordan man stiller et spørsmål om småpartienes makt, vil nok svarene kunne bli svært varierte:  “Skal vi gi småpartiene mer makt?” vil nok trigge andre svar enn ”Mener du at alle skal reell og lik grad av stemmerett?”. “Er du enig i at dine naboer, kolleger, slektninger og venner skal ha samme grad av stemmerett som du har?” ville kanskje gi svar preget av litt mer empati enn et neandertalsk Ugh! om at man selv helst vil ha mer makt enn andre.


Og hadde spørsmålet vært “Hva ville din reaksjon vært om du fant ut at andre enn deg (folk som stemmer på andre partier, bor i andre fylker osv) hadde dobbelt så stor grad av stemmerett som det du har?”  

“Hva syns du om at de fleste velgere har en stemmerett som tilsvarer 6 av dine stemmesedler?" ville vi nok inspirert en  større forståelse av behovet for lik stemmerett for alle. For det er jo velgere i Norge som har stemmesedler som tilsvarer effekten av stemmesedlene til de som stemmer på partier som ender opp med alt for få mandater. De færreste vil nok at sine egne barn/foreldre/partnere skal få nedsatt stemmerett. men i stedet tenke at selv om de har helt andrer holdninger enn en selv bør de selvsagt ha samme grad av medbestemmelsesrett som en selv.


Vi antar at Sentios spørsmål var formulert ganske nøytralt. Spørreundersøkelsen fant at 52% av de som svarte ville beholde dagens sperregrense. Cirka 3 av 4 velgere stemmer på partier som (i hvert fall på kort sikt) tjener stort på sperregrensen: H, Ap, Frp og Sp. Disse velgerne forholder seg nok ofte til dette med makt/småpartier ut fra en slags form for selv-sentrerthet: "Hvilken ordning gavner mitt parti mest?". Allikevel ser det ser ut som om langt fra alle disse velgerne vil opprettholde en sperregrense på 4%, og det bør man se som et godt tegn. Lederen i Valglovutvalget, lagdommer Ørnulf Røhnebæk, slår klart fast i sin kommentar til Nettavisen at det å skulle avgjøre hvor stor grad av stemmerett de som stemmer på småpartiene skal 'få', basert på et personlig ønske om gjerne å skulle bli kvitt småpartiene som "helt prinsippløst":


UTDRAG FRA OPPSLAGET I NETTAVISEN:

- Hvis du tenker de som stemmer på partiene som er klart over sperregrensen, så ønsker jo de om mulig å kvitte seg med de små partiene. Hvis 11 prosent stemmer på små partier så stemmer dette egentlig veldig med valgresultatet, sier Røhnebæk til Nettavisen, og samtidig legger til:

- Men det er jo helt prinsippløst.

Han understreker at valgloven må basere seg på hva som er prinsipielt riktig, og ikke hvordan den vil slå ut for den enkelte.

- Når vi diskuterte dette så var vi jo veldig klar over at svært mange synes at småpartienes innflytelse er alt for stor og kunne tenke seg en høyere sperregrense - men spørsmålet om dette er prinsipielt riktig, sier Røhnebæk


De som er mot at alle tilhengere av partier som MDG, KRF, SV, R eller MDG skal bli kraftig underrepresentert på Stortinget, mens de som stemmer på de største partiene blir tilsvarende overrepresentert snakker som om man i Norge har vedtatt at det er helt greit å ta fra visse velgere stemmerett – enten helt eller delvis, men situasjonen er det motsatte. Vårt lovverk er klart og tydelig på dette området: man skal ikke kunne diskrimineres på grunnlag av hvor man bor, pga. sine politiske synspunkter, fordi man tilhører en minoritetsgruppe eller lignende. Alle, og ikke 'de fleste', er like for loven. Når diskrimineringen av visse partier (og velgere i visse fylker) opphører, "gir" vi dem ikke mer makt. Vi lar være å ta den fra dem.


Forøvrig: det at 52 prosent av de spurte vil beholde dagens sperregrense skyldes nok langt på vei  at det kjente ofte også føles som det tryggeste - på overflaten. Dette synspunktet er neppe fundert på tanker om hvorvidt vi skal diskriminere visse velgere og over-representere andre.

Se også: Myten om at småpartiene får mer makt enn de fortjener


Mange ser ut til å se på dette med endring av sperregrensen som enten a) noe de kan gjøre hva vi vil med, og/eller b) noe de tar stilling til kun basert på hvorvidt det gavner deres egen partipreferanse. Men hvor selvsentrert kan man tillate seg å være i et land som hardnakket påstår at det har proporsjonal mandatfordeling, at ingen skal diskrimineres og at alle er like for loven?


Når det gjelder a, snakker man egentlig om ‘friheten til å ta frihet (til reell, lik stemmerett) fra andre’. Er det er frihet noen bør ha? Nei, og i Norge har vi allerede vedtatt det motsatte,  både i grunnloven (§98), i diskrimineringsloven –  og gjennom våre menneskeretts-forpliktelser.

Et demokrati uten menneskerettigheter er fortsatt  en motbydelig affære. Vi vil f. eks. ikke ha et samfunn der 2/3 av befolkingen kan bevilge seg selv en rekke økonomiske, politiske eller andre privilegier; fordeler som den siste tredjedelen bare kan se langt etter. Særlig etter grunnlovsendringen i 2014 er det klare begrensninger på hva slags endringer vi kan innføre i valgloven, og ikke minst; vi kan heller ikke opprettholde en diskriminerende valglov etter grunnlovsendringen 14. mai 2014.  


I selve valglovutvalget var det kun to som støttet ideen om å øke sperregrensen fra 4% til 5%, og det var representantene til FrP (Anders Anundsen) og Ap (Knut Storberget). I følge Sentios lille undersøkelse er det særlig 'frihetselskerne' i Frp (59 %) som ønsker å øke sperregrensen, og dermed fjerne friheten til å bli representert på Stortinger  fra enda flere velgere. 44 % av Høyres velgere ønsker angivelig det samme. Når det gjelder Anundsen, snakker nok han på vegne av sitt parti, men det gjør ikke Storberget. Ap sitter på gjerdet når det gjelder endringer i valgloven, og det bør H også gjøre, for begge disse partiene kan tape massivt på at støttepartiene deres ryker under sperregrensen. Det har skjedde flere ganger allerede. FrP har vært for å øke sperregrensen helt siden de kom trygt over den selv.


Selv om det er all grunn til å være sikker på at grensen aldri kommer til å gå opp til 5%, er det allikevel verdt å merke seg at det selv i 2020 finnes – hva skal man kalle det – Judas-virksomhet? – på høyt hold i norsk poltikk. Og da snakker vi ikke om å svikte sitt eget parti; representantene i valglovutvalget har stått fritt til å stemme uten å nødvendigvis skulle følge partienes nåværende politikk. Vi snakker heller ikke om landssvik. Men å ville at enda færre enn i dag skal kunne praktisere sin grunnlovs-festede rett til å delta i valg på lik linje med andre borgere er et svik mot de mest sentrale demokratiske grunnreglene vi har vedtatt: Likhet for loven. Ingen urimelig eller unødvendig forskjellsbehandling. Respekt for menneskerettigheter.


For ordens skyld; reell stemmerett medfører selvsagt at man selvsagt ikke kaster eller ignorerer brysomme stemmer, verken før de er talt opp (Donald Trump-modellen) eller etter de er talt opp (den norske valglov-modellen).  Alle skal med.  


Arbeiderpartiet snakker mye om at alle skal med, men er også det partiet som har innhøstet de største politiske gevinstene på valgordninger – som et resultat av at alle ikke får "være med". Ap har fått utdelt mange titalls ekstramandater opp gjennom årene – ved et valg fikk de 17 mandater mer enn de hadde stemmer til. Nå er nok den perioden kanskje over, på grunn av en detalj Ap overså i 1953, med det mulige resultat at Senterpartiet fullstending kan overkjøre de andre partiene (ved hjelp av ekstramandater) dersom den populariteten de har sett i det siste vedvarer. Ett eneste mandat for mye til et parti er etisk uforsvarlig. I vår ferskeste meningsmåling (desember 2020) var det bare ett av partiene som fikk det antall mandater de hadde stemmer nok til, og alle de fire minste partiene havnet under sperregrensen. Straks ett eneste av de etablerte småpartiene havner under sperregrensen, blir valget transformet til en slags russisk rulett.


H/FrP er vel  de to partiene som snakker høyest om individets frihet, men dette med at alle skal med/alle ha friheten til å delta på lik linje med andre i den demokratiske prosessen har hittil ikke vært så viktig for Ap/H eller FrP. Senterpartiet kan vel regnes som et slags spesialtilfelle, de er for tiden valglovens store vinner, noe H og Ap bør (og sikkert vil) og vil forholde seg til om kort tid. Gjør de ikke det, kan alle deres politikere over 50 risikere å aldri få oppleve et eneste valg uten å risikere å tale det pga. en diskriminerende valglov.


Senterpartiet og valgordningen


Om du ser for deg en valglov der alle stemmer teller like mye og alle dermed har lik, reell stemmerett, anbefales vår side om Meningsmålinger. Der har vi så langt gått gjennom over 40 målinger, og sammenlignet valgresultatet (basert på dagens skjeve mandatfordeling) med en ordning der alle er like for loven. Resultatene av likhet for (valg)loven er alt annet enn skrekkinngytende: det eneste skjer er at ingen av partiene får tildelt ekstramandater, og at småpartiene får akkurat det antall mandater de har stemmer til, uansett hvilekt antall det er.


Dette var første del av artikkelen – neste del kommer snart. Den skal handle om DSM, og også inneholde en liten påminnelse om at de store partiene kan komme til å tape stort på å holde sine mindre støttepartier  nede ved hjelp av sperregrensen, ‘styringstillegget’, arealfaktoren og en utjevningsordning som har alt for mange bieffekter.