På grunn av vår utjevningsmandat-ordning mister norske valgdistrikt et distriktsmandat hver - sammenlignet med en løsning der alle representantene var distriktsmandater. Hvert fylke har ett utjevningsmandat, og dette mandatet kommer altså ikke til å representere fylket fordi hun/han er ‘folkevalgt’, eller fordi vedkommende fikk mange stemmer lokalt. Én lokalpolitiker blir ‘skjøvet ut’ av en annen lokal-politiker; en som kommer fra et helt annet parti - et parti som ikke har så mye støtte lokalt, men som har det et annet sted. I et intervju i 2005 var valgforskerne Anders Todal Jenssen og Frank Aarebrot klare på at "mange velgere risikerer hakeslepp når de ser hvilket parti som stikker av med deres fylkes utjevningsmandat". Aarebrot, kjent for å sette ting litt på spissen, mente at i ‘ugudelige Finnmark kunne KrF komme inn med 30 stemmer’, og beskrev situasjonen som en slags russisk rulett. Med den nye ordningen (som vi har fortsatt) er det nemlig svært tilfeldig hvor i landet partiene får inn sine utjevningsmandater.

Kombinasjonen av styringstillegg og utjevningsmandat fungerer ikke slik at den hjelper de minste partiene å komme inn; partier som ikke har hatt nok stemmer pr. fylke til å sikres et distrikts-mandat. Den virker ofte omvendt, av flere grunner.

La oss si at et fylke får totalt 6 mandater, og at Venstre har havnet under sperregrensen, men totalt har fått så mange stemmer at de egentlig burde fått f.eks. 7 mandater på landsbasis. Venstre har fått nok stemmer i dette fylket til å sikre seg et fylkesmandat - eller rettere: de ville fått et distrikts-mandat dersom et av mandatene deres ikke var holdt av til å representere noe annet enn lokale parti-preferanser.

Ikke misforstå - vi må ha utjevning; mer og bedre utjevning enn den vi har i dag - men det finnes en bedre løsning enn å ha en utjevningsmandat-ordning som til tider oppfører seg som dr. Jekyll og mr. Hyde. Mest av alt trenger vi en valgordning som i så stor grad som mulig fjerner behovet for å utjevne.

Vår nåværende måte å utjevne på ødelegger mulighetene for proporsjonal representasjon på flere måter, fordi både sperregrensen og styringstillegget er en del av utjevningsmandat-beregningen. Men da kan vi vel bare fjerne disse to, og så er ordningen god? Nei, fordi det å reservere en representant fra hvert fylke til ikke å representere dette fylket fører til at at hvert av fylkene får en distrikts-representant for lite. 

Her er det viktig å huske at grensene mellom fylkene/valgdistriktene også fungerer som selvstendige ‘sperregrenser’. Får et fylke 6 mandater, sier det seg selv at en del partier ikke vil blir representert fra dette fylket i det hele tatt. Dette rammer små og middels store partier over hele landet. Og får man 5 mandater i stedet for 6 (på grunn av utjevningsmandat-ordningen), blir det enda vanskeligere for mange av partiene fra det fylket å bli representert.

Utjevningsmandat-ordningen fungerer nemlig ikke slik at den hjelper de minste partiene å komme inn; partier som ikke har fått nok stemmer pr. fylke til å sikres et distrikts-mandat, men som har ganske mange stemmer på landsbasis. Den fungerer ofte omvendt. 

Det er er ikke like greit at et parti blir valgt inn som utjevningsmandat som at det blir valgt inn som distrikts-mandat, av flere grunner. Noen av dem er nevnt øverst på vår utjevningsmandat-side.

Distriktsmandatene kan komme inn på Stortinget uten å hindres av sperregrensen eller styringstillegget, og er derfor viktige for partier som risikerer å bli sterkt under-representert på grunn av ulike hindre og sperrer i valgloven. Mange blir overrasket morgenen etter valgnatten, for da begynner konturene av mr. Hyde å bli mer tydelige. Mange velgere oppdager at det ikke ble så mange mandater til deres favorittparti allikevel, fordi en finurlig kombinasjon av valglover f.eks. ga det mandatet som egentlig burde gått til et etablert småparti gikk til et av de store partiene i stedet – ller fordi det mandatet som burde gått til et stort og populært parti i dette distriktet i stedet gikk til et lite parti som er populært 1800 km unna.

Dagens utjevningsmandat-ordning er også en sperregrense
I utgangspunktet har vi fire ‘sperrer’; fire ordninger som hindrer at problemer vi har hatt med valgordningen (og debattert) siden 1919 ikke har blitt løst. Disse ordningene er:

1. Fylkesgrensene (mangel på dobbelt-proporsjonal fordeling, favorisering av store partier)
2. Styringstillegget (favorisering av store partier)
3. Arealfaktoren (favorisering av områder som er tynt befolket, men mye ødemark og Senterparti-velgere)
4. Sperregrensen (diskriminering av partier som vaker mellom rundt 4% (2%-6%), inkluder flere av våre eldste partier/mer favorisering av store partier.

Selve utjevningsmandat-ordningen fungerer også som en slags sperregrense; et viktig hinder, av årsakene som ble forklart over. Det å reserve et mandat i hvert distrikt til å skulle representere holdninger som ikke har støtte lokalt er i seg selv en dårlig løsning, og i tillegg gjør denne løsningen det enda vanskeligere for dette distriktet å bli godt representert på sine egne premisser. Vi vil få mer og bedre utjevning om vi fjerner årsaken til all skjev-fordeling vi ser i det nåværende valgsystemet. 

Utjevningsmandat-ordningen reduserer graden av lokal påvirkningskraft 
Når et tynt befolket distrikt (f.eks. Finnmark) skal representeres av en person som faktisk ikke er ‘valgt av folket’, blir graden av desentralisering lavere: det er jo ikke de lokale velgerne som avgjør hvilket parti som får sistemandatet derfra. Utjevningsmandatet som har blitt definert av andre enn de som bor der (av en kalkuleringsmetode som burde vært avskaffet for lenge siden) har kanskje bare fått 900 stemmer lokalt, ønsker å fremme holdninger som lokalbefolkningen er lite opptatt av, og skal gjøre det fordi et regjeringen har bestemt at et parti som kanskje er populært i Oslo skal representeres av en politiker fra Finnmark; en som kanskje ikke har så mye erfaring som den politikeren fra samme parti som burde ha kommet inn fra et område hvor dette partiet står sterkt. Dette vil både dette partiet, begge de involverte fylkene og den generelle ‘graden av demokrati’ tape på. Dette mandatet er egentlig ikke folkevalgt, det er valgt av en matematisk formel laget av en person som døde i 1950 - og saken blir ikke bedre av at vi bruker en modifisert versjon av Sainte Lague-metoden som skaper disproprsjonalitet mellom mandatfordelingen og valgresultatet. Vi like rå regne oss som et land med proporsjonal representasjin, men dette er ikke proporsjonal representasjon, og slett ikke dobbelt-proporsjonal fordeling - det er kvintuppel-disproporsjonal mandatfordeling. Hele situasjonen blir selvsagt forverret av det faktum at ingen av de fem hovedhindrene for proprsjonalitet i valglovet har blitt utarbeidet for å fungere godt sammen. Se ‘Valgloven og cocktail-effekten’. 

Det er ingen som kan forutsi hvordan kombinasjonen av sperregrensen, grensene mellom valgdistriktene, sperregrensen, utjevningsmandatordningen og arealfaktoren slår ut - valgnatten og de nærmeste dagene har blitt redusert til et slags realityshow som handelr om hvem som skal ut. Spennende, men det er en unødvendig og toskete ordning. De siste, viktige detaljene som definerer valgutfallet avgjøres av tilfeldigheter, uforutsigbarhet, spekulativ taktisk stemming og en valglov som består av fire svake hovedelementer kombinert med en utjevningsordning som ikke utjevner. TV-kommentatorene snakker ivrig om hvor spennede dette er, men det burde ikke vært spennende - ikke på den måten. Det burde vært spennende på en måte hvor vi allikevel var trygg på at uansett hvem som vant valget, var det den fløyen som de fleste velgerne ville at skulle vinne. Det er nesten omvendt, og vi har nesten aldri hatt en regjering hvor partiet/partiene i den representerer minst 50% av velgerne. 

For å illustrere hvordan utjevningsmandatordningen vi har i dag fungerer, kunne man man gått gjennom alle valg/fylker/partier siden 1989 - eller konstruert eksempler som viser hvor feil det faktisk kan gå med denne ordningen. Men her er noen få foreløpige eksempler som illustrerer denne problematikken. 

I 2005 var det Venstre som fikk et utjevningsmandat fra Finnmark, selv om dette mandatet bare hadde fått 2.2% av Finnmarks-stemmene. Høyre hadde dette året over 9% av stemmene i Finnmark, og både KrF og Sp hadde mer enn dobbelt så mange velgere som Venstre. 

Rødt fikk cirka 4% i Oslo i 2009. I en slik situasjon vil kombinasjonen av utjevningsmandat-ordningen og styringstillegget (og sperregrensen, selvsagt, som også er en del av utjevnings-ordningen) lett føre til at et av de etablerte småpartiene (partier som til sammen representerer omtrent hver femte velger) mister et mandat - og dermed ender opp hverken med utjevningsmandat eller distrikts-mandat. Oslo-utjevningsmandatet gikk til Høyre i 2009. 

Mange av Rødt-velgerne ville nok foretrukket SV som et andrevalg, men vår valglov tillater ikke sekundærvalg, og listesamarbeid ved stortingsvalg ble også forbudt da utjevningsmandat-ordningen ble innført i 1989. Oslo-utjevningsmandatet gikk til Høyre. 

I 2017 var MdG nær ved å få sistemandatet i Akershus, Rasmus Hansson. Men dette mandatet var reservert til å være et utjevningsmandat, og gikk til Høyre. Høyre endte opp med å få flere stemmer på landsbasis på grunn av de mange faktorene i valgloven som favoriserer store partier, delvis fordi de fikk seg et utjevningsmandat i Akershus.

Vi må ha en løsning som fører til at partier blir representert fra fylker der de har mye støtte, og unngå at distrikter blir representert av politikere som har fått få stemmer (prosentvis, sammenlignet med andre fra samme distrikt), og ikke minst - en som ikke gjør det enda vanskeligere for etablerte småpartier å bli representert i samsvar med stemmeprosenten de fikk ved siste valg. Alle de fem hoved-hindrene i valgloven kan føre til skjevfordeling, og sluttresultatet vet vi jo hva blir: et Storting som ikke stemmer proporsjonalt verken når det gjelder parti- eller distrikts-representasjon. 

Flere utjevningsmandater?
Noen medlemmer av småpartier ønsker flere utjevningsmandater – kanskje til og med mange fler. Samtidig sies det at det ikke er plass til mer enn 169 representanter Stortingssalen. For å få flere utjevningsmandater, må man derfor fjerne enda fler distriktsmandater. Skal man f.eks. doble antallet utjevningsmandater, vil vi få 19 færre distriktsmandater. Da vil det bli enda vanskeligere for småpartiene å få distriktsmandater, selvsagt - det vil kun være 131 av dem igjen, fordelt på hele landet. Det kan bety at V, KrF, R og MdG kan risikere å få ganske mange stemmer på landsbasis, men havne under sperregrensen så de ikke får utjevningsmandater - og heller ikke får noen distriktsmandater, som jo har det fortrinn at de ikke hindres av styringstillegg og sperregrense.