Om Gerhardsens viktige og nødvendige oppgjør med Sovjet-kommunismen:
Hvorfor er det så få land som har ‘styringstillegg’?
‘Styringstillegget’ er basert på en løgn – og har ikke lengre med å gi ekstramandater til de som skal styre landet å gjøre.
Som vi har dokumentert i en rekke oppslag: styringstillegget oppfører seg som en sperregrense, og det finnes absolutt ingen sikkerhet for at dette tillegget styrker de som skal sitte i regjering. Tvert i mot: vi vet at styringstillegget så og si alltid gir ekstramandater til de som ikke ender opp med statsminister, regjering og stortingsflertall. Ikke bare det, men dette ‘tillegget’ kan lett forårsake at at den fløyen som har færrest stemmer ender opp med flere mandater enn de som fikk flest. Det er mange grunner til dette, og igjen - dette har vi omtalt flere ganger på vår side om ‘styringstillegget’, men en hovedgrunn til den negative effekten av styringstillegget er selvsagt at Høyre kan godt få flere stemmer enn Ap – selv om en Ap-basert fløy vinner valget.
‘Styringstillegget’ ble første gang benyttet ved stortingsvalget i 1953, som en del av et kompromiss mellom Høyre og Ap. Før 1953 benyttet vi D’Hondts metode – ikke Saint-Lagües metode. Sistnevnte ble til for at alle velgere skulle ha like stor påvirkningsmuligheter – den foregående prioriterte store partier. Men så ble altså Høyre og Ap enige, i en korridor, om å innføre styringstillegget allikevel. Men hvorfor? Og hvorfor i en korridor? Hvorfor ville H gå med på at Ap, som var størst den gangen – og ikke Høyre – skulle få ekstramandater?
“Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig”
Vel, de gjorde ikke det. Begge visste at dette delingstallet på 1.4 som de snek inn i en metode som oppsto for at store partier ikke skulle prioriteres over små, ville sørge for at både Ap og H ville få ekstramandater. Derfor kunne de ikke offisielt kalle det ‘styringstillegg’.
Ap og H vet fortsatt at styringstillegget ikke er et system som styrker den styrende fløy. De vet også at det kan føre til at feil fløy vinner valget. Nordkvinner og -menn så opp til Sverige den gangen, og Sverige hadde innført en lignende korrupsjon av Sainte-Lagüe-metoden allerede – et delingstall på 1.4. Det har de senere rettet litt opp i: det er redusert til 1.2, og det vil etterhvert forsvinne. Nå skal Norge dilte etter Sverige igjen, og noen vil at det skal reduseres til 1.2 i stedet for 1.4. Noen vil ikke en gang gå så langt, men kun redusere styringstillegget hvis ikke sperregrensen nedsettes. Det er fortsatt ofte stor avstand mellom etikk og politikk.
Gerhardsens fascinasjon og oppgjør med Sovjet
Det er mange som ikke vet hva som skjedde i forkant av innføringen av styringstillegget i sin nåværende form. ‘Landsfaderen’ Einar Gerhardsen hadde for en stund tilbake vært i Sovjet, og var fascinert av planøkonomi, Trotsky og Lenin. Ap ville avskaffe kapitalismen i 1920- og 1930-årene, og ha et klasseløst samfunn. Gerhardsen arbeidet så sent som i 1945-1947 for å slå sammen Norges Kommunistparti og Ap. Helt fram til 1981 hadde Ap, på papiret, faktisk et mål om ‘sosialisme på folkestyrets grunn’. Men så ble det veldig viktig Gerhardsen og flere å markere, enda klarerer, at deres tidligere sympati for det som skjedde i Sovjet hadde endret seg. De måtte markere enda mer avstand fra Sovjet-kommunismens mørke og anti-demokratiske sider. Ap fikk selv kritikk fordi vi i Norge hadde en valgordning som førte til massiv over-representering av Ap, og de visste at denne ikke kunne opprettholdes. I 1948, under den såkalte Kråkerøy-talen, sa Einar Gerhardsen at “Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig”.
Mest mulig er sterke ord. Gerhardsen var en populær landsfader – men også et maktmenneske, og neste valg var allerede i 1949. Ikke mye kunne gjøres før dette valget. Aps diskriminering av andre partier var voldsom: i 1949 fikk Ap 17 mandater mer enn de hadde stemmer til. Kommunistpartiet hadde fortsatt ganske stor oppslutning - den var redusert fra 11,9% til 5.8% av stemmene. Dette førte til null mandater for NKP. Men Ap visste at den nåværende valgordningen måtte endres, og de ville prøve å få et flertall for en valgordning som Ap fortsatt tjente stort på. Det Ap og H (og alle andre enn NKP) nå hadde til felles var sin Sovjet-skepsis, og H og Ap ble enige om et en ordning som favoriserte de store partiene og ikke bare Ap. Høyre hadde tidligere vært større en Ap, og håpet nok på å bli like store som de en gang var, men det eneste partiet som fikk mer enn 17-18% i 1945 og 1949 var Ap, som fikk over 40%. Ap ville ha et styringstillegg på 1.5, men fikk innvilget 1.4 takket være Høyre. Siden har det gått nedover med Ap, og H har aldri kommet tilbake til sine en gang høye nivåer. (I Irak prøvde de seg på noe tilsvarende, og de ville ha et enda høyere styringstillegg en Ap: 1.7. Men da ble det demonstrasjon i gatene.)
Endringen som skulle gjelde fra 1953-valget ble vedtatt i 1952. Både Ap og H var fornøyde med å holde kommunistene nede – av god grunn, ettersom så og si ingen av oss ville ha sovjetiske tilstander i vårt land.
Var det bare feil å holde kommunistpartiet nede? Nei, vi må ha en beskyttelse mot krefter som vil redusere vårt eget demokrati, men det burde skjedd på en annen måte. I dag, 60-70 år senere, er problemet løst: NKP har mistet all oppslutning, og hverken SV eller Rødt står for verdier lik de vi har sett i autoritære regimer som Kina og Russland. Men styringstillegget er allikevel intakt, på toppen av en sperregrense som også kan diskriminerer partier som Rødt, KrF og Venstre.
For å sikre oss mot at feil fløy vinner valget – og mot en disproporsjonal mandatfordeling – må vi erstatte sperregrensen på 4% med en naturlig sperregrense, kombinert med å avskaffe styringstillegget helt. Vi har dessuten grunnlovsendringen fra 2014 som helt klart beskytter oss mot overgrep mot demokratiske verdier (§98), så selv om NKP fortsatt hadde hatt oppslutning ville de ikke kunne få gjennomslag for Sovjet-lignende overgrep mot demokratiet i Norge. Det er for lengst på tide å fjerne lignende overgrep mot demokratiet fra vår valgordning. Det nærmeste vi kommer overgrep mot menneskerettighets-brudd og brudd på demokratiske spilleregler i dag er nettopp de ordningene vi vedtok for å forhindre slike tilstander i Norge.
Grunnen til at nesten ingen land har et styringstillegg er at styringstillegg uten tvil representerer overgrep mot demokrati og menneskerettigheter.
Det er ironiske – og tragiske – er at vi opprettholder en valgordning som faktisk er et overgrep mot grunnleggende demokratiske rettigheter, selv om den oppsto som et resultat av ønsket fra om å holde et parti som ikke respekterte slike rettigheter nede.