En av de viktigste grunnene til at vi som regel ikke har samsvar mellom stemmeandelen hvert parti får ved Stortingsvalget og de som ender opp på Stortinget er det såkalte styringstillegget. Ulikt hva mange tror, fungerer styringstillegget  nemlig ikke slik at det gir ekstramandater til de som skal styre landet. Det gir ekstramandater til de som uansett ville fått mange mandater uten styringstillegget. Med fire relativt store partier innebærer dette selvsagt at styringstilleget ofte gir ekstramandater til de som ikke skal styre landet, noe som gjør det vanskeligere for de som faktisk sitter i regjering å være styringsdyktige. 

I stedet for at man ender opp med at alle har lik stemmerett, gis det altså ekstramandater til visse partier. Høyre, Ap og Senterpartiet er gjengangere her, og “vinner” ekstramandater ved hvert valg. Hensikten er å gi ekstramandater til de partiene som allerede er store. Dette er jo i strid med demokratiske prinsipper, og med vårt lovverk som sier at alle skal være like for loven. Om noen i praksis ikke har reell stemmerett, og tilhengere av visse partier blir oversett med mindre de bor i Oslo, om vi har en ordning som i praksis betyr at noen har ‘dobbelt stemmerett’ er jo dette diskriminerende. Men det er mye verre enn som så: noen har seks ganger så høy graf av stemmerett som andre.

Tanken er at det blir lettere å styre for de store partiene hvis vi tar et antall mandater som skulle gått til andre (mindre) partier, ofte deres direkte opponenter, og gir til de som har mest makt. Og selvsagt blir det lettere om man fjerner politiske motstandere. Men det å diskriminere politiske minoriteter er noe vi som nasjon syns er feil når vi hører om det i andre land, og derfor er det på tide å se på vår egen grad av demokrati. I tillegg fungerer styringstillegget, ulikt hva mange tror, ikke slik at det gir ekstramandater til de som skal styre landet. Det gir ekstramandater til de som uansett ville fått mange mandater uten styringstillegget. Med fire relativt store partier innebærer dette selvsagt at styringstilleget ofte gir ekstramandater til de som ikke skal styre landet, noe som gjør det vanskeligere for de som faktisk sitter i regjering å være styringsdyktige. 

Styringstillegget kan også føre til at den fløyen som fikk flest stemmer ikke får styre landet i det hele tatt. Selv et enkelt ekstramandat til en av fløyene kan bidra til at den fløyen dermed får det ene mandatet de trenger for å få stortingsflertall, og det ekstramandatet kan like gjerne gå til Høyre når en Ap-koalisjon skal styre landet – eller omvendt. Om man ser på 2017-valget, førte styringstillegget bl.a. til at H fikk et ekstramandat. Høyresiden hadde ikke flest stemmer, og situasjonen var ganske jevn. Den rødgrønne siden hadde, inklusiv støtte fra R og MdG, flere stemmer enn den blågule siden. Styringstillegget ga også et ekstramandat til KrF, som fikk 8 i stedet for 7 mandater. De to ekstramandatene den borgerlige siden fikk av styringstillegget bidro til at de borgerlige vant valget. Ekstramandatene KrF og H fikk av styringstillegget fikk førte til at MdG tapte 2 mandater.

De store partiene trenger ikke ekstramandater for å kunne styre landet. De trenger å samarbeide bedre med andre partier, ikke å holde andre partier unna den makt og den ekstra ytringsfrihet som en stortingsplass medfører. Det mest tragiske er kanskje at styringstillegget ofte fører til at den fløyen fikk færrest stemmer får flere mandater enn de egentlig har stemmer til. Om dette fører til at de ender i regjering (selv om den andre fløyen fikk flere stemmer), blir det jo lettere for de som er uenige med folk flest om hvordan landet skal styre å styre landet i en annen retning enn den stemmeantallet ved siste valg peker mot. 

Her et et interessant eksperiment man kan prøve om man snakker med noen fra Venstre, KrF, MdG eller andre partier som vaker rundt sperregrensen: Spør dem hvorfor de mener at deres eget parti skal holdes unna Stortinget med en sperregrense eller et styringstillegg. Man kunne også spurt FrP’ere om dette da FrP var et lite parti. Den gangen ville de avskaffe sperregrensen, når FrP ble større ville de øke den. Men ingen jeg har møtt mener at deres eget parti bør miste mandater for at det skal bli lettere for deres opponenter å styre landet i en annen retning enn det de selv vil. Dette handler selvsagt og politisk egeninteresse. 

Allikevel diskuterer Høyre-medlemmene bak pollofpolls, denne gang ved Johan Giertsen, nå om styringstillegget bør være 1.2 eller 1.4. De ønsker visst ikke å belyse de reelle resultatene av styringstillegget i denne artikkelen, som bl.a. er at Høyre, som de selv er medlemmer av, får  flere mandater på Stortinget enn de har fått stemmer til . Om de f eks får fire mandater ekstra, dette igjen bidrar til at f.eks. Rødt får fire mandater færre, blir det altså en høyredreinining på Stortinget på 8 stemmer. Noen politikere på høyresiden har innrømt at de mener vi bør opprettholde sperregrensen for å holde sosialistiske (og miljø-)partier nede. Dette var lettere å forstå da det på venstresiden fortsatt var folk som forsvarte maktovergrep og sensur i fra Sovjet og Kina. Men siden valgordningen vår på mange måter i praksis nettopp fumger som sensur (et stirtingsmandat fører til kraftig økt ytringsfriget for et minoritetesparti) og et maktovergrep mot politiske minoriteter.

Om vi vil ha samsvar mellom valgresultatet og hvordan partiene blir representert på Stortinget, må styringstillegget fjernes helt.

Slik styringstillegget fungerer i dag, handler det primært om å gi 3-4 partier som allerede er store ekstramandater. Hemmeligheten bak å ha fått dette til over så mange år er nettopp at styringstilleggetgir de store partiene mulighet til å vedta ordningen som gavner dem selv. 

Det å styre diskusjonen i retning av om man skal ha et styringstillegg på 1.2 eller 1.4  minner litt om det  foreldre gjør med barn for å få dem til å glemme at de har lyst på noe godt: de får bare to valgmuligheter, og ingen av dem minner om det man egentlig vil ha, men det legges fram på en måte som gjør at barna glemmer hva de egentlig hadde ville ha. :) Mange tror sikkert vi må ha et styringstillegg på enten 1.2 eller 1.4 hvis man klarer å styre diskusjonen i den retningen.  Men faktum er at om vi vil ha samsvar mellom valgresultatet og hvordan partiene blir representert på Stortinget, må styringstillegget helt vekk.

Ap og H vil kunne få store problemer med å samle et flertall for sin sin blokk-regjering om KrF, Venstre, MdG, SV eller Rødt havner under sperregrensen eller taper mandater på grunn av styringstillegget. Styringstillegget og hvorvidt de nevnte partiene kommer over eller under sperregrensen vil fortsette å gi oss ‘feil regjering’ dersom vi opprettholder styringstillegg og sperregrense. 

Ved siste valg hadde Pensjonistpartiet og Helsepartiet kunne kommet inn med ett mandat hver, dersom vi hadde hatt en valgordningen uten alle dagens hindre, og også uten en naturlig sperregrense, slik de har i Nederland (hvor de ikke har noen sperregrense). Det hadde styrket pensjonistenes sak og fungert et talerør for de som er mest avhengige av et godt helsesystem – men siden det er pratisk talt ingen som vil avskaffe sperregrensen helt men ikke en gang operere med en naturlig sperregrense, vil disse to partiene ikke kommet inn på tinget uansett. 

PUBLISERT i 2018. SIST OPPDATERT 27 JUNi 2020