VÅR HOVEDSIDE OM AREALTILLEGGET ER HER: AREALFAKTOREN

Aller først: det finnes metoder som er mye bedre egnet til å sikre distriktenes interesser enn bruk av det vi i dag kaller arealfaktor eller arealtillegg. En av disse metodene kalles 'dobbeltproporsjonal fordeling’, og handler om å oppnå både proporsjonal fordeling av antall mandater til hvert parti (med valgresultatet som referanse) og riktig fordeling av mandater til hvert av valgdistriktene – samtidig.  

‘Vidiblogg’ er en blogg som bl. a. tar for seg valgordningen, drevet av et Ap-medlem som holder/holdt til i London. I artikkelen ‘En demokratisk valgordning?’ påpeker han/hun viktige skjevheter i valgloven, men mener at de blir løst ved hjelp av utjevningsmandatene, noe vi jo vet ikke fungerer som forventet. 

Dette skrives om arealfaktoren: "Hvor mange mandater hvert fylke får sende til Stortinget avhenger ikke bare av innbyggertall, men også av fylkets areal. Dette gjør at for eksempel Finnmark har 5 mandater, mens innbyggertallet tilsier 3 mandater. Tanken bak er at distriktene skal forfordeles fordi de har stor avstand til makta og dermed mindre mulighet til uformell innflytelse enn de som bor i sentra. Dessuten er det en måte å beskytte minoriteten (landsbygda) mot å bli overkjørt av majoriteten (de store byene). På grunn av utjevningsmandatene og det faktum at flere mandater fører til bredere representasjon fra fylket har imidlertid arealfaktoren lite å si for hvor mange representanter hvert enkelt parti får på Stortinget som helhet.” (Våre uthevninger.)

Når det gjelder dette med 'avstand til makta’ finnes det mange flere i Oslo som har avstand til makta enn det gjør i Finnmark. For all del: La gjerne Finnmark få 50 ekstramandater om noen skulle mene at det var den beste løsningen, men sørg for at den endelige parti/mandatfordelingen på Stortinget stemmer helt med det nasjonale valgresultatet. Alt annet er et brudd på grunnlovens §98 om at ingen skal forskjellsbehandles og at 'alle er like for loven’. Det er ikke rom for ‘uformell innflytelse’ på regjeringsmedlemmer eller stortingsmedlemmer selv om man bor i Oslo, og uansett er det like mulig for en Finnmarking å ta kontakt med ledende politkere via internett som det er for Oslo-folk (som har en svært høy andel innbyggere fra de andre fylkene). Om man diskriminerer noen få i ett distrikt med en metode som diskriminerer mange flere i andre distrikter, benytter man seg ikke av den best mulig metoden for å respektere de såkalte ‘distriktene’ (“såkalte”, fordi folk i Oslodistriktet også er et distrikt, ohg innbyggerne der har rett til å bli hørt like mye på som folk i andre distrikter). 

Man ‘straffer’ ikke politkerne i Oslo ved å gi Oslo for få mandater og gi andre distrikter ekstramandater – man straffer velgerne i Oslo,  hvorav de aller færreste har mer makt en velgere i andre fylker – spesielt i dag, med den reduserte graden av medbestemmelsesrett Oslovelgere har.

Med hensyn til "beskytte minoriteten (landsbygda) mot å bli overkjørt av majoriteten”: det er viktig å holde tunga rett  i munnen når man diskuterer diskriminering eller ‘overkjøring’. Om man reduserer diskriminereingen av en gruppe (Finnmarkinger), ved å i stedet diskriminere en annen (folkerike, trangbodde fylker), har man ikke avskaffet diskrimineringen. Og om den første gruppen er mindre enn den andre, ere resultatet at flere blir diskriminert – ikke færre. 

Det er ikke bare fullt mulig, men også enkelt å oppnå en mandatfordeling hvor alle distrikter får det antall mandater vi syns de bør ha - kombinert med at mandatfordelingen allikevel ender opp med at partiene får det antall mandater de bør få (basert på prosenantall stemmer ved siste valg). Man er rett og slett bare nødt til å fordele på en måte som tar hensyn til to parametre på en gang: antall mandater fra hvert distrikt, samt antall mandater til hvert parti. Dette kalles dobbelt-proporsjonal fordeling.

Dette er helt feil: "På grunn av utjevningsmandatene og det faktum at flere mandater fører til bredere representasjon fra fylket har imidlertid arealfaktoren lite å si for hvor mange representanter hvert enkelt parti får på Stortinget som helhet."

Utjevningsmandatene blir jo ikke bare hindret av sperregrensen. De blir også beregnet med delingstallet 1.4 – altså det såkalte styringstillegget. Dette skal i teorien gjøre det lettere å styre landet – men styrker jo ofte den fløyen som egentlig ikke skulle få regjeringen – ved gi ekstramandater til den fløyen som ikke fikk færrest stemmer, slik at de faktisk vinner valget. Styringstillegget kan også, sammen med de andre usmarte ingrediensene i valgordning, gi et høyt mantall ekstramandater til en fløy som allerede har et digert overtak over den fløyen som fikk færrest stemmer. Denne fløyen er kanskje mer styringsdyktig enn noensinne, men får altså allikevel ekstramdanter. 

Et eksempel på dette fra gallupper på slutten av 2019 er Senterpartiet, som får opptil 6 ekstramandater av valgloven – mandater som altså faktisk ikke er folkevaglte, men som valgordningen har ’valgt’ for oss. Sammen med andre elementene i valgloven er utjevningsmandat-ordningen ofte en direkte årsak til at den ovennevnte ‘makta' havner i feil hender. Et eksempel fra slutten av 2019 kan du lese om på våre side med kommentarer til valgmålingene. Oppslaget har tittelen "Med et naturlig overtak på 43 mandater, gir valgloven allikevel mange ekstramandater til den rødgrønne fløyen”.  Valgordningen jevner til en viss grad ut, men skaper stor avstand mellom den løsningen velgerne vil ha og slik Stortinget til slutt blir sammensatt. I tillegg overkjører den distriktene ved at de alle mister ett mandater hver. Sammeligner man Norge med Sverige, Danmark eller andre land det er naturlig å sammenligne oss med, eller med det vi burde sammenligne oss med – en valgordningen der ingen forskjellsbehandles - ser vi at det ved vært eneste valg er stor avstand mellom den andelen mandater hvert av partiene får og den andelen av gyldige/godkjente stemmer de fikk ved valget.  

Arealtillegget fører ikke til at vi får en ‘bredere' representasjon. Det fører til at vi lett kan få regjeringsskifter vi ikke skulle hatt, og til at visse partier blir underrepresentert mens andre blir overrepresentert. Det fører også til at vi får en ‘smalere’ fordeling, fordi overprioritering av småfylker eller tynt befolkede områder gjør at store partier blir forfordelt. Dette skjer på toppen av styringstillegget og sperregrensen. Viktigst av alt: det finnes kjente og mye bedre løsninger å fordele mandater på enn de vi bruker i Norge. Arealtillegget er en slags erstatning for den gamle ‘bondeparagrafen’, og handler om at mer makt skal sentraliseres til Senterpartiets partikontorer enn folk flest ønsker. 

Oslo, SV og MdG har dobbelt så stor støtte i Oslo som i resten av landet. Både fylkesinndelingen (slik den fungerer i dag), sperregrensen og arealfaktoren (slik den fungerer i dag) sørger for at et stort antall velgere i ett distrikt - og dermed partiene de representerer - blir kraftig diskriminert. Oslofolk flest er ikke ‘maktfolk', de er faktisk maktfolk i mye mindre grad enn i noe annet fylke, fordi stemmeseddelen deres er mindre verdt. Mange av de politikerne som har mye makt i Oslos befolkning kommer dessuten frar fra andre fylker. De fleste Stortingsmandatene kommer som kjent fra andre fylker enn Oslo, og det gjelder selvsagt innflytere, studenter og mange andre også. Man ‘straffer’ ikke politkerne i Oslo ved å gi Oslo for få mandater og gi andre distrikter ekstramandater – man straffer velgerne i Oslo,  hvorav de aller færreste har mer makt enn velgere i andre fylker – spesielt i dag, med den reduserte graden av medbestemmelsesrett Oslovelgere har.

Dette med at arealtillegget 'har lite å si for hvor mange representanter hvert enkelt parti får på Stortinget’ er også feil. For det første kan et enkelt mandat ekstra til den ene eller andre fløyen avgjøre hvilken fløy som får Stortingsflertallet. Dessuten har jo dette med arealtillegget vært en slags trøstepremie til bøndene/Senterpartiet, som jo ellers ville vært ganske så overkjørt av Arbeiderpartiers fordeler av styringstillgget. Arbeiderpartiet (og Høyre, og til en viss grad FrP) kan alle få fordeler styringstillegget og de andre formene for forskjellsbehandling vår valglov desverre er sentrert rundt. Men ingen tok høyde for at Sp, når de nærmer seg 20% av stemmene, faktisk ender opp med å komme mye bedre ut av valgordningen enn noe annet parti, spesielt nå som At har blitt et mye mindre parti enn det var. 

At arealfaktoren har 'lite å si for hvor mange representanter hvert enkelt parti får på Stortinget som helhet’ kunne vært sant - om det hadde vært interesse for å gjennomføre en slik ordning. Arbeiderpartiet kjempet i sin storhetsdager for motarbeide fordelelene overklassen/de som satt på eiendom hadde, og fikk medhold for en ordning som ga dem en mengde ekstramandater. Men med så mange usikkerhetsmomenter som vagordningen vår inneholder, har dette  endt opp som en kaotisk kombinasjon av middelmådige ingredienser som på ingen måte garantere en god mandatfordeling for noen av fløyene.  

Se også: 
Arealfaktoren: Nordmenn flest er diskriminert
Blir Senterpartiet valgordningens vinner heretter?
 Det er umulig å sikre grunnlovens “Alle er like for loven” uten å fjerne styringstillegget helt

Mange (inklusiv mange valgforskere) overser det aller viktigste elementet her, nemlig at det er stor forskjell på å sende ekstramandater fra visse distrikter slik vi gjør i dag og å sende ekstramandater fra visse distrikter dersom vi skulle respektert grunnloven, menneskerett-loven og menneskerettserklæringen. Hadde vi gjort det, kunne vi gjerne gitt alle småfylker/tynt befolkede fylker ti ekstra mandater hver, men fordelingen av mandater på Stortinget ville vært i samsvar (med unntak av nødvendig avrunding ned til nærmeste hele mandat) med fordelingen av stemmer hvert av partiene fikk ved valget. Man måtte da fordele mandater på en måte som tar hensyn til at to proporsjoner skal stemme: antallet representanter fra hvert parti skal stemme med prosenten av stemmer de fikk ved valget, og antallet representanter skal ende opp enten med folketallet i hvert fylke - eller med et hvilket som helst annet antall representanter vi mener hvert av fylkene  skal ha. 

Denne såkalte dobbelt-proporsjonale fordelingen kan gjøres på ulike måter. Den beste måten å gjøre det på er å vedta en løsning som også retter den feilen den nåværende utjevningsmandat-ordningen introduserer - nemlig det at man kan risikere at småpartier som MdG, Rødt, KrF, V og SV kan ende opp med å ‘tas fra’ fylker hvor de nesten ikke har fått stemmer. Dette kan kombineres f.eks. med den såkalte Pukelsheim-metoden. 

Ler mer om Pukelsheim-metoden og dobbelt-proporsjonal fordeling her:

Valglovutvalget, pollofpolls.no og proporsjonalitet

Tast dette...
site:valgordningen.no arealfaktor
...i søkefeltet til Google om du vil finne mer av det som er skrevet på våre sider og arealfaktor