Detaljen Arbeiderpartiet overså

Begrepet cocktail-effekt handler om hvordan visse kjemikalier vil få en negativ ekstraeffekt dersom de blandes med andre kjemikalier.

"The knowledge we have about the effects of various chemicals is based on studies of one chemical at a time. Mixing different chemicals might alter their effect. This is commonly known as the cocktail effect and is the subject of increasing discussion among researchers.”

Kilde: Karolinska Institutet.

Dette er et fenomen som er viktig om man eksempelvis skal forske på sideeffekter av medisiner - men det er også et fenomen som ikke kun gjelder kjemikalier. De ulike ingrediensene, ‘kjemikaliene’, i valgloven bør vurderes på samme måte. Hver av ordningene, isolert, kan kanskje virke fornuftige for mange: de syns kanskje det låter fint med litt ekstra-representasjon til fylker med få folk pr kvadratkilometer, det er kanskje lurt med en sperregrense for å hindre småpartier i å få for mye makt, det er muligens bra med utjevningsmandater for å rette opp feilene fra sperregrensen og arealtillegget, og det er kanskje smart med et styringstillegg som gis til de partiene som kom best ut av valget, slik at de lettere kan styre landet. Eller?

Disse temaene, som enkeltfenomen, er diskutert flere ganger her på valgordningen.no. Vår konklusjon er at sluttresultatet i norkse valg blir feil fordi ingredisense er en blanding av dårlige og gått ut på dato. Men lite er skrevet om hvordan disse ingrediensene er ment å fungere i flokk. Mange mener at det virvaret vi har av tildels uperfekte ingredienser, slår ut på en enda mer negativ måte når de opptrer sammen. 

Ved 2017-valget tapte (som så ofte ellers) flertallet av velgerne valget. Men hvorfor? Det finnes selvsagt løsninger som kunne sørge for at dette aldri kommer til å skje mer, men disse løsningene er ikke en del av vår valglov. 

Med så mange ingredienser er det nesten umulig å forutsi hvordan et valg kommer til å ende. I 2017 vant den fløyen som fikk færrest stemmer fire mandater på ‘virvaret’: på valgloven. Høyre fikk 2 ekstramandater - to utjevningsmandater, sånn at de totalt fikk to mandater mer enn de hadde stemmer til. FrP fikk et ekstramandat, og det gjorde KrF også, på tross av at det bare såvidt kom over sperregresen, og til og med kanskje gjorde det kun på grunn av  taktisk stemming fra andre borgerlige velgere. Den rødgrønne siden vant kun ett mandat (om vi ikke tar med MdG): Ap vant 2, Sp og SV vant ett hver, mens Rødt tapte 3. Tar man med MdG på den rødgrønne siden, tapte fløyen fire mandater, ettersom MdG tapte fem. Med andre ord: den fløyen som fikk flest stemmer ble ikke styrket av styringstillegget eller ’totaljusteringen’ (sammen av sperregrensen, arealfatoren etc) nok til å ende opp med ledelsen, den var det tapende fløyen som kom best ut av. 

Nå er det kanskje noen som tror at dette er nøye gjennomtenkt og at sluttresultatet allikevel blir bra – men sånn er det nok ikke. Selv 200 år etter at begrepet demokrati i prinsippet ble et ideal i mange land, er det ikke sånn at vi har klart å få til noe så enkelt som flertallsstyre. 

Men du har kanskje allerede lest om hvordan styringstillegg og mindretallsdemokrati er en dårlig løsning, ettersom styringstillegget jo ikke er resevert for de som skal styre, men til de partiene som har flest stemmer – dersom de har krav på utevningsmandater, altså gjerne til både de som skal styre og de som ikke skal det. 

H, Ap, Sp og FrP har kommet godt ut av alt dette. Styringstillegget virker på mange måter som en ekstra sperregrense; det tar mandater fra de små partiene og gir til de store, enten de sitter i regjering eller ei, akkurat som fylkesinndelingen gjør. På mange måter jobber altså styringstillegget på 1.4 aktivt mot seg selv. Sp kommer godt ut av areal-tillegget, og sperregrensen alene kan avgjøre et valg. 

(Edit: Sp kommer for tiden (november 2019) generelt bedre ut av valglov-inngrepene enn noe annet parti. Valgloven har kanskje ikke blitt betatestet med valgresultater av den typen vi ser nå, med et svekket Ap og et i høy grad styrket Sp. Ved en av målingene fikk Sp 6 ekstramandater av valgloven, mens Ap fikk 2. Fortsetter Senterpartiets popularitet vil nok dette snart føre til at alle partiene (unntatt Sp) vil ha endringen i valgloven, slik at et parti ikke fullstending kan overkjøre de andre med sine valglov-privilegier. Mye tyder på at Sp også vil komme til å ønske endringer i valgloven, fordi utjevningsmandatordningen på ulike måter nærmest er et politisk overgrep mot mange av valgkretsene - mer om det senere.)

Så var det cocktail-effekten –- illustrert med et eksempel fra forrige Stortingsvalg. 
KrF, som såvidt kom over sperregrensen, fikk altså et mandat ekstra: de fikk 8 mandater i stedet for de 7 de hadde stemmer nok til å sikre seg. Valgresultatet tilser iat de skulle få 7 stemmer, men grunnen til at de fikk et ekstramandat var nettopp cocktail-effekten. Med dagens valgordning, men uten styringstillegget, vil KrF fått de 7 mandatene de skulle ha. Men selv om man har et styringstillegg så lavt som 1.1, ville KrF fått et mandat for mye. Det høres jo feil ut at et parti som såvidt er over sperregrensen får styringstillegg, men forklaringen ligger altså i at man blander sammen flere dårlige ingredienser - og da selvsagt ender opp med en dårlig mikstur. 

En av de største svakhetene ved den norske valgordningen et at vi aldri helt vet hvordan den kommer til å slå ut. Denne uforutsigbarheten kan føre til store overraskelser under stemmeopptellingen, fordi en veldig liten gruppe velgere kan ta Norge i en helt annen politisk retning enn det folkeflertallet vil. Mye av uforutsigbarheten skyldes den såkalte cocktail-effekten.

Man kunne like gjerne forklart det på den måten at sperregrensen på 4% ikke ville hatt en så anti-demokratisk effekt om det ikke var for styringstillegget: Med dagens ordning, men uten sperregrensen, ville ikke styringstillegget ha så negativ effekt, for det er først når sperregrensen er på 3,3% eller mer at KrF i dette tilfellet, får et mandat for mye. Det er altså kombinasjonen av to dårlige ingredisenser som ødelegger oppskriften, på grunn av måten de (ikke) jobber sammen på. Det finnes mange lignende eksempler i norsk valghistorie.

Denne kombinasjonen av ingredisenser fører altså til et mye mindre foruitsgbart slutt resultat, som eksempelet med KrF over er annerledes enn det som skjedde med SV ved samme valg: SV hadde stemmer nok til 10 mandater, men fikk 11. De ville ikke fått det om sperregrensen var lavere enn 3.3%, men det hadde ikke med styringstillegget å gjøre. Uansett: med en sperregrense på 2% ville KrF fått de 7 mandatene de fortjente, og SV ville fått de 10 de skulle hatt. 

Et annet eksempel på cocktail-effekten er at Rødt, som i mange år har vært diskriminert av valgloven, i følge flere nye målinger ikke er det, men i stedet hopper opp til å få et mandat ekstra – om man sammenligner med hva valgprosenten de har fått i disse målingene tilsier. 

En klassisk sideeffekt av alt virvaret i valgloven er at vi om og om igjen ser at partier får representanter fra områder der de har få velgere og få erfarne politikere, mens partier som står sterkt i et fylke ikke får inn et mandat fordi et helt annet parti får et utjevniingsmandat inn i dette fylket - helt uavhengig av om partiet som derfor skal være med på å representere dette distriktet har særlig støtte der. Vi kan f eks ved neste valg se at dersom MdG kommer over sperregrensen vil de måtte representerr distrikter der de har ekstra lav støtte, f. eks. landbruksdistrikter som er skeptisk til MdGs ønske om å nedtrappe kjøttindustrien eller avskaffe pelsnæringen. Ingen av disse tingene ville forekommet med en god valglov; en som er lett å forstå og gjennomføre, men som ikke diskriminerer velgere og distrikter på den måten vår nåværende valglov gjør. 

2017: Med en sperregrense på 2% ville KrF fått de 7 mandatene de fortjente (de fikk 8), og SV ville fått de 10 de skulle hatt (de fikk 11).

Ved 2017-valget hadde Høyre nok stemmer til å få et distriktsmandat i Finnmark, men mistet det fordi et utjevningsmandat som SV skulle ha ble “sendt” til Finnmark, hvor SV har mye lavere grad av velgerstøtte enn Høyre. Og siden Høyre mistet et mandat i Finnmark, fikk de ett ekstra i I Akershus, hvor valgloven sørget for at MdG, som står sterkt i Akershus, ikke fikk mandat. 

Norsk valghistorie er full av eksempler både på at ikke bare gjør ikke valgloven den jobben den skal, den genererer misforhold og udemokratiske situasjoner vi ikke hadde hatt om det ikke var for vår valgordning. Den har aldri vært rettferdig eller demokratisk, og cocktail-effekten gjør i tillegg at man ikke helt vet hvordan summen av ingrediensene i ordningen kommer til å slå ut. Men siden hver av ingrediensene (sperregrensen, styringstillegget, arealfaktoren slik den nå praktiseres, utjevningsmandatordningen og fylkesinndelingen sånn den nå fungerer) er politisk diskriminerende, vil summen av disse alt-annet-enn-perfekte ingrediensene selvsagt også være klart diskriminerende. Alle disse må endres eller avskaffes om vi skal sikre flertallsstyre i Norge.

Den norske valgloven er i stor grad formet av hvordan Arbeiderpartiet har ønsket at valgloven skal fungere. Men det ser ut til at Ap aldri tok høyde for to av de viktigste svakheten ved valgloven: 

1) Valgloven vil primært favorisere Senterpartiet dersom Sp når samme oppslutning som Ap har.

2) De ulike ingrediensene i valgloven var aldri planlagt etter en analyse av hvordan de fungerer sammen. Det kan komme til å påføre både Ap, de andre store partiene, og det norske demokratiet store tap – i tillegg til den forskjellsbehandling vi allerede ser – som spesielt rammer de små partiene, som de store jo har blitt avhengige av støtte fra. 

(Oppdatert 14/12-20)

HovedIllustrasjonen er fra https://www.soilassociation.org/the-pesticide-cocktail-effect/