Styringstillegg og mindretallsregjering* er en usedvanlig dårlig kombinasjon


SIST OPPDATERT 11.JUNI 2020

Vi har som kjent en valgordning som gjør at store partiene/de som allerede sitter med mye makt får et ‘styringstillegg’, for å kunne få enda litt mer makt og dermed ha det mindre vanskelig når de skal å styre landet. I mange andre land klarer man fint å styre nasjonen uten dette tillegget, men norske politikere i store partier insisterer på at de må ha litt ekstrahjelp. Med ordet styringstillegg mener vi delingstallet på 1.4 (eller 1,2, om det blir redusert litt). Dette tallet er kun i bruk når man skal fordele utjevningsmandater, og sørger for at det store partiene kommer bedre ut av utjevningsmandat-ordningen enn de små - selv om de også kommer bedre ut av bl.a. sperregrensen og fylkesgrensene. I dag (juni 2020) er det slik at det kun er sperregrense for utjevningsmandatene, men det er foreslått i valglovutvalgets nye rapport at det også skal komme en ekstra sperregrense i Viken, får å holde småpartiene nede i det området - i tillegg til å beholde en nasjonal sperregrense. Store deler av valgordningen er fokusert på at partier som MdG, R, V og KrF skal få færre mandater enn de har stemmer nok til, mens H, Ap og Sp (og FrP, om de blir store igjen) skal få flere mandater enn de har stemmer til.


Utjevningsmandater går altså ofte  til store partier som ikke skal styre landet; til Ap når Høyre er i regjeringsposisjon, eller til Høyre når Ap har regjeringen. De ulike ingrediensene  i valgloven, slik disse oppfører seg når de ulike ordningene kombineres med hverandre, fører til at stemmer gitt til småpartier i praksis hjelper de store partiene å få flere mandater enn de har stemmer til. I 2017 gikk 14 v de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få flere mandater enn de hadde stemmer til, samtidig som flere partier fikk langt færre mandater enn de hadde stemmer til. Ja, du leste riktig – dette skjedde i 2017, ikke i 1917.


I 2017 endte eksempelvis Høyre med to mandater fler på Stortinget enn stemmene de fikk tilsa. De fikk ett utjevningsmandat fra Akershus og ett fra Oslo. Det kan veldig lett oppstå situasjoner der partier rundt sperregrensen kan miste et distriktsmandat fordi det mandatet i stedet skal gå til et parti som allerede har fått det antall mandater de har stemmer nok til. Det er nemlig ikke bare slik at styringstillegget ikke går til de som skal styre landet, men til de som allerede har flest stemmer/mandater; utjevningsmandat-ordningen gir også ekstrahjelp til de store. Med en god valgordning ville Akershusmandatet gått til MdG - som i stedet endte opp med fem mandater for lite, mens H endte opp med to for mye - takket være styringstillegget. Valgloven vi har er er dessverre såpass udugelig at vi oftere ender opp med en regjering som ikke har velgerflertallet bak seg enn en som har det. Se f.eks. Tidligere valg, del 1


Oppdatering: i det sørgelige dokumenter valglovutvalget leverte fra seg i mai (2020) er det forslag om en sperregrense til. Sperregrensen gjelder i dag kun utjevningsmandatene, men det er folk i valglovutvalget som mener at i Viken bør man også ha sperregrense på distriktsmandatene i Viken, for at de etablerte småpartiene der skal komme dårligere ut av mandatfordelingen. Dette skal komme på toppen av den nasjonale sperregrensen (og fylkesgrensene, sperregrensen osv ) som også holder partier i den størrelsesorden nede. To sperregrenser altså, og det er 2020, ikke 1920.


Hva ønsker man egentlig, dersom valgresultatet fører til at man ender opp med  en regjering som ikke har støtte blant flertallet av velgerne? Vil man virkelig gi ekstramandater til den fløyen som fikk færrest stemmer? På hvilken måte gjør man landet mer styringsdyktig eller handlekraftig da? Jo, man gjør det lettere for den tapende fløyen – altså den som fikk færrest stemmer – å få vedtatt endringer som flertallet av velgerne ikke vil ha.


Siden flertallet ville ha en annen regjering, øker det at feil fløy vant valget motivasjonen for å felle regjeringen som ikke vant valget, men ‘vant valgloven’. Resultat: ustabilitet. Det blir feil, hver gang det laget som fikk lavest oppslutning vinner. Og i Norge vinner feil fløy svært ofte. Vi er faktisk verdensberømte for akkurat det.


Lenke: Slik skaper valgordningen ustabilitet


Når taperne får ekstramandatene

Beste løsning - dersom man har endt opp med et udemokratisk utfall - er selvsagt at man retter opp fellen. Dette blir vanskelig/umulig med valglovens ekstramandater til taperne. Ekstramandater til taperne innebærer også at det blir færre distriktsmandater å kjempe om for vinnerne. Alle de fire minste partiene kan lette komme til å oppleve at de ikke bare kommer under den nasjonale sperregrensen, men at de også mister distriktsmandater de ellers ville fått, fordi de skal gå til å - sammen med styringstillegget - å gi flere mandater til de som allerede har fått så mange de har stemmer til.


OPPDATERING JUNI 2020

Valglovutvalget består utelukkende av folk som vet - eller får vite i løpet av utvalgets fartstid, at Norge er mye mer brutale mot partier som MdG/R/V/KrF enn de er i mange andre land. Og da tenker jeg ikke bare på land som ikke har sperregrense, eller ikke har styringstillegg, eller ikke har arealtillegg - jeg snakker kun om det vi kaller utjevningsmandat-ordningen, som altså ikke jevner  ut for de som allerede har kommet dårligst ut av valgordningen, selv om de kollektivt representerer omtrent hver fjerde velger i Norge. I Sverige, reduserer de – før de begynner med selve utjevnings-beregningen – antallet mandater fra de partiene som har fått beregnet flere mandater enn de har stemmer til. I Norge får de store partiene både beholde det antall de har fått (som er for høyt) mens de får utlevert enda flere ekstramandater takket være alt det innebygde valgfusket i valgloven.Og selv om det allerede er mange hundre millioner som lever i land mellom 0 og 3% sperregrense, er det allerede motstand blant de mest forgubbede politikerne mot utspillet om å senke sperregrensen fra 4% til 3%. Det er en grådighets-kultur i de store norske partiene som – kombinert med usannheter om at man f.eks. må  øke sperregrensen for å øke valgdeltakelsen, eller at det som stemmer på de store partiene ikke føler at de får igjen for stemmene sine – ikke passer godt inn i setninger som inneholder ord som respekt, empati, reell stemmerett, folkeskikk eller proporsjonal fordeling. Det er ganske stygt.


Valgloven burde først og fremst sørge for at den fløyen som vant valget faktisk ender opp med regjeringsmakt og Stortingsflertall. Om man ikke får et samsvar mellom hvilke partier de fleste velgerne ønsker å få i maktposisjon og hvem som faktisk ender i regjering blir jo resultatet deretter: helt feil. Demokrati betyr flertallsstyre.


Men sånn er det ikke i bakvendtland. Det som vanligvis omtales som styringstillegget (delingstallet på 1.4) styrker ko ikke kun partier som kommer i maktposisjon – styringstillegget vet ikke en gang hvem det er – det ser kun på størrelsen på partiene. Vi vet alle at et parti  godt kan  være størst selv om det tilhører minste fløy. Det er dessuten alltid minst ett stort parti i den fløyen som taper valget.


Det blir selvsagt  ekstra vanskelig å komme tilbake på det flertallet anser som riktig politisk spor (hvor flertallet ‘vinner’ regjering/statsminister) så lenge styringstillegget hjelper taperne å vinne  makt, for nå jobber jo styringstillegget i favør av den gruppen som egentlig ikke skulle ha kommet til makten. Dette "tillegget" jobber litt for begge fløyer, men totaleffekten av kombinasjonen av sperregrensen, styringstillegget, arealfaktoren og utjevningsmandat-ordningen slik de fungerer i dag er at


a) valgloven ikke retter ikke opp feilen med at største fløy tapte

b) valgloven gir ekstra makt til partier i den fløyen som egentlig ikke skulle sitte (alene) i regjering i det hele tatt, siden de fikk færrest stemmer.


Noen av skjevhetene i valgloven er til for å opprette feil skapt av andre skjevheter i samme lov. Sluttresultatet bryter med grunnleggende demokratiske prinsipper.

Taktisk stemming – samt store områder med jorder, skog, fjell og innsjøer har en stemmerett tilsvarende over en halv million velgere, selv om det ikke finnes mennesker i disse områdene (ja, du leste riktig) kan lett avgjøre valget. Ekstramakten som går til disse områende kan lett avgjøre hel valget.


Vi kan gjerne ha ekstramandater fra visse fylker, men det må ikke forstyrre mandatbalansen på Stortinget, rent partimessig. Uten sperregrense/styringstillegg og de andre ‘triksene’ som fordreier effekten av valgresultatet ville vi ikke hatt disse problemene.


Det finnes enkle, raske og lett forståelige metoder som  sikrer at flertallet alltid ender med statsminister og i regjering - uten at det går utover antallet representanter fra hvert fylke. Med andre ord: Vi kommer ikke til å måtte avvikle distriktsmandat-ordningen ved å fordele riktig antall mandater til partiene med en f.eks en  såkalt 'dobbelt-proporsjonal' fordeling av mandatene. En slik ordning sikrer nemlig både at alle partiene blir demokratisk fordelt i henhold til det nasjonale valgresultatet og at alle distriktene får det antall mandater vi mener de skal ha.


Begrepet 'dobbelt-proporsjonal' betyr bare at man sørger for at sluttresultatet stemmer både mht. partifordeling og mht. fordeling av mandater til distriktene. Alle som driver med valgforskning - og spesielt de som er involvert i å utforme valgloven - bør ha god kjennskap til dobbelt-proporsjonal fordeling, og spesielt Pukelsheim-metoden. Metodene er ikke nye, og de fører helt klart til økt proporsjonalitet, mer demokrati, sye likere grad av stemmerett, og reell stemmerett for alle.  Valglovutvalget har valg å oppføre seg om disse løsningen ikke finnes,


'Valgtaperne' (les: de som ofte ender opp med statsminister og regjering) blir mer handlekraftige ved å holde opposisjonen nede. Selvsagt gjør de det; de får økt kraft til å styre landet i en annen retning enn den retningen flertallet av velgerne ville ha.'


Ikke bare  er det ofte slik i Norge at den fløyen som har færrest stemmer  (pga skjevheter i valgloven) får ekstramandat(er) som trengs for å komme i regjering, men de kan også lett kunne få flere mandaters overskudd sammenlignet med den fløyen som fikk flest stemmer, takket være styringstillegget, en dårlig utjevningsmandat-ordning, og sperregrensen. i 2017 fikk de rødgrønne flest stemmer, mens de fire borgerlige partiene fikk 8 mandater fler.


Det å ha stemt for styringstillegget, sperregrensen osv, og så bli rammet av elendigheten selv må føles rart. Nå er Ap i opposisjon, og ‘lider’ både av at RV og MdG kom under sperregrensen de selv er tilhengere av, men de har altså også stemt for en løsning der motfløyen har vunnet mer i valglotteriet enn de selv har gjort de siste årene. Ved neste valg vil kanskje  KrF og/eller V, som godtar store deler av valgloven, lide samme skjebne. Mye tyder på at de kan komme til å havne under sperregrensen mens Rødt og/eller MdG havner over. Dette er kanskje første gang i Norgeshistorien at begge de politiske fløyene vil kunne rammes hardt av en så elendig valgordning som den vi har i Norge.


Begge våre politiske fløyer kan komme til å fortsette å tjene stort på valgloven – eller tape stort på den. For mange av oss er det nærmest uforståelig at de ikke vil ende valgloven slik at de får regjeringsmakt og statsminister i de periodene de selv har flertallet av velgerne bak seg.


Om f. eks. Venstre- eller MDG-velgere som forsvarer sperregrensen får spørsmål om hvorfor de mener at de selv skal holdes nede av en sperregrense, slik at de andre andre lettere skal kunne styre landet i en mindre miljøorientert retning blir de svar skyldig. Det samme gjelder de andre småpartiene. I tillegg vil vår valgordning lett føre til at mindretallet atter en gang får regjering og statsminister. Denne situasjonen blir jo enda mer tvilsom når regjeringen som sitter ved makten ikke ville sittet med makten uten sperregrensen/styringstillegget.


Man blir altså 'holdt nede’ av en ordning man selv støtter, men kan kanskje ikke forklare hvorfor man støtter den. For det er jo ingen som sier “om vi skulle slippe til med de mandatene vi egentlig hadde stemmer nok til, blir det jo vanskelig for for den fløyen som fikk færrest stemmer, men som nå sitter i regjering,  gjennomføre de politiske løsningene hverken vi eller flertallet av velgerne ikke vil ha”.



Vi har muligens hatt sperregrense/styringstillegg og en dårlig utjevningsmandat-ordning så lenge at folk tror at sånn må det bare være. Men det må det ikke.


*mindretallsregjering: Dette uttrykket er her brukt om en regjering som ikke har støtte blant flertallet av velgerne - før en bearbeiding/fordreining av valgresultatet (basert på regler om sperregrense-regler, styringstillegg osv) har funnet sted. Det er selve valgloven som er årsaken til at vi som regel ikke har flertalls-styre i Norge, og etter lang tids arbeid har ikke valglovutvalget løftet en finger for å foreslå de endringene som må til som ville løst dette problemet.


LES MER OM DET GRUNNLOVSSTRIDIGE STYRINGSTILLEGGET HER