utjevningsmandater

"I 2005 teller en stemme i Drammen 18 prosent mer enn en stemme i TĂžnsberg, fordi Drammen ligger i samme fylke som Hardangervidda."  (Kilde/faksimile: VG)

Om utjevningsmandater, 2005-valget, uenighet mellom valgforskere – og Finland

Alle norske valg er fulle av eksempler pĂ„ at stemmene *ikke* er like mye verdt. Selvom vi overser mikropartiene og kun tar de etablere smĂ„partiene med i beregningen: de som fĂ„r in det laveste antall mandater pĂ„ Stortinget  har faktisk en sĂ„ lav grad av stemmerett at det tilsvarer kun 1/6 av den stemmeretten velgerne som stemmer pĂ„ de stĂžrste partiene har. Vi er ikke en gang i nĂŠrheten av Ă„ ha proporsjonal fordeling i norske Stortingsvalg – et problem  valglovutvalget ikke ser ut til Ă„ bry seg nevneverdig om.

Mye av problematikken rundt mandatfordeling, utjevningsmandater og ulik grad av stemmerett  handler om at vi dessverre har smale regjeringer og smale koalisjoner i Norge. Etter 1945 har dessverre bare partier fra den ene flĂžyen kommer i regjering – ofte fra den flĂžyen som fikk fĂŠrreststemmer. I stedet for Ă„ slippe alle/mange til i regjeringen, bruker vi mĂ„nedsvis pĂ„ regjeringsforhandlinger – hvor de ulike politikerne diskuterer hvordan de i neste periode kan stemme annerledes enn deres eget partiprogram, slik at de kan komme i regjeringsposisjon. For en god del velgere innebĂŠrer dette en del overraskelser, for partiet de stemte inn stemmer annerledes enn partiprorammet de ble valgt inn pĂ„.

Vi hadde en sĂ„kalt samlingsregjering i 1945, og det er selvsagt fortsatt mulig Ă„ ha samlingsregjeringer eller svĂŠrt brede koalisjoner, noe man har gode erfaringer med fra andre land. Den urimelige lĂžsningen hvor bare partier fra en av flĂžyene slipper til i regjeringen gjĂžr at veldig mye av fokusen fĂžr og etter et valg handler om hvem som skal samarbeide med hvem. Politikere og media fokuserer i perioder mer pĂ„ hva som skjer i regjeringsforhandlingene enn pĂ„ de omrĂ„dene som bĂžr gjĂžres noe med. Men det gĂ„r eksempelvis an, men en annerledes valglov, Ă„ vedta at statsministeren gĂ„r til det stĂžrste partiet  (i Nederland er det slik), og at de fleste/alle/alle partiene over en viss stĂžrrelse (evt. med vektede stemmer, slik at smĂ„ partier ikke har like mye innflytelse i regjeringen som de som representerer mange flere velgere) blir med. PĂ„ dette spesifikke omrĂ„det har vi mye Ă„ lĂŠre av andre land.


"Finland experienced its most stable government (Lipponen I and II) since independence with a five-party governing coalition, a so-called "rainbow government". The Lipponen cabinets set the stability record and were unusual in the respect that both moderate (SDP) and radical left wing (Left Alliance) parties sat in the government with the major right-wing party (National Coalition). The Katainen cabinet was also a rainbow coalition of a total of five parties."

Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_government#Finland

Klikk pÄ tabellen over for Ä gÄ til utvidet tabell

NĂ„r partier som er svĂŠrt uenige med hverandre sitter i samme regjering, mĂ„ det legges vekt pĂ„ at de som blir valgt til Ă„ representere sine partier mĂ„ kunne fungere i en slik setting. MĂ„let, i en bred koalisjon, er jo ikke Ă„ bli enige i hverandres politiske prinsipper: dette er verken valgkamp eller partilederdebatt. MĂ„let er kun Ă„ finne de beste lĂžsningene  man kan fĂ„ vedtatt pĂ„ tross av uenighetene. Akkurat dette legger man mye vekt pĂ„ i Nederland – et land som opererer med en  naturlig sperregrense.


Som et alternativ til den ikke-proporsjonale fordelingen Norge er sĂ„ kjent for, kunne man selvsagt vedta en kun litt forbedret blokkpolitikk – som i det minste sĂžrger for at  den blokken som har fĂ„tt flest stemmer alltid kommer i regjering. Dette ville vĂžrt et viktig skritt i riktig retning.  I 2005 ville dette fĂžrt til noe forvirring rundt Kystpartiets posisjon, for partiet ble dannet av en politiker som hadde bakgrunn fra flere borgerlige sammenhenger – som uttalte senere, om regjerings-stĂžtte,  at det skulle mye til for at de gikk til venstre, men at de "kunne selge seg dyrt". Et annet sentralt partimedlem ville ha Stoltenberg som statsminister. Offisielt er/var politikken deres vel at de stĂžtter den flĂžyen som gir best uttelling for deres politikk. Hadde Kystpartiet erklĂŠrt seg som et borgerlig parti den gangen, ville det blitt borgerlig flertall i 2005 med en lineĂŠr mandatfordeling, men de erklĂŠrte seg som uavhengige. Dermed hadde den rĂždgrĂžnne flĂžyen flest stemmer – noe som alltid burde kvalifisere til statsminister, stortingsflertall og regjeringsposisjon i et demokratisk land.


Dersom alle/mange partier sitter i en regjering, er partienes motiv for Ă„ velte denne regjeringen selvsagt veldig redusert – de sitter jo i den selv. Da vil det i stedet handle om Ă„ evt. bytte en representant fra et parti med en annen representant fra samme parti – en som er kanskje er mer lĂžsningsorientert, eller er flinkere til Ă„  samarbeide godt med sine politiske motstandere. Dette vil ikke forstyrre maktbalansen i regjeringen - det vil fortsatt vĂŠre like mange mandater fra partiene, noe som i seg selv bidrar til stabilitet og forutsigbarhet.


Aarebrot, Jensen, AardaI og russisk rullett

I 2005 var det heftige diskusjoner om vĂ„r skjeve valgordning bĂ„de i for- og etterkant av valget. Valgforskerne som sosialdemokraten Frank Aarebrot og Anders Todal Jenssen har ved flere anledninger kommet med kritiske kommentarer til vĂ„r valgordning. Rett fĂžr valget i 2005 ga de uttrykk for sterk bekymring over endringene i den fornyede valgordningen, som ble omtalt som 'russisk rullett', 'lotteri', og som et 'demokratisk problem’. At vĂ„r norske valgordning er og var bĂ„de lotteri og et demokratisk problem har jo blitt dokumentert utallige ganger. I dag, 20 Ă„r senere, har sosialdemokratiske Dagsavisen, nylig hevdet at "Fire prosent og 19 utjevnings-mandater har fungert rimelig godt siden denne ordningen trĂ„dte i kraft i 2005". Det er kanskje ikke sĂ„ rart – tabellen under viser at Ap fikk fem mandater mer enn de hadde stemmer til i 2005.


En annen valgforsker, Bernt Aardal, kalte Aarebrots utspill for ‘pĂžlsevev’, og mente at det ikke hadde skjedd noen endring i metoden for fordeling av utjevningsmandater pĂ„ partiene, og at det "bare" var antallet utjevningsmandater som har Ăžkt fra 8 til 19.

Dette var nok ikke helt korrekt, fordi man hadde ikke bare utvidet antall utjevningsmandater, man hadde gjort det uten Ă„ Ăžke totalt antall mandater med 11. (19-8=11). Det Ăžkte det fra 165 til 169.


Det er flere grunner til at Danmark ender opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling enn oss, blant annet det at det Ä ha fÄtt et distriktsmandat i seg selv gjÞr at et parti er kvalifisert til Ä vÊre med i utjevningsmandat-fordelingen.


Dermed mistet noen fylker et distriktsmandat, som ble erstattet av et utjevningsmandat som ikke nĂždvendigvis har mye stĂžtte i dette fylket, men som allikevel  ble sendt til Stortinget fĂ„r Ă„ 'utjevne’. De skulle nemlig representere folkeviljen i et annet fylke. Det at valgdistrikter mister distriktsmandater fĂžrer til at det blir vanskeligere for MdG/SV/R/KrF  og V Ă„ sikre seg distriktsmandater i disse fylkene.


PÄ kort sikt kan dette se fristende ut for Ap, H, Frp og Sp - men denne fristelsen kan bli kostbar for dem dersom de i kommende stortingsperioder er avhengige av at et eller flere av disse partiene er over sperregrensen for Ä fÄ flertall for sin flÞy.

Det finnes mye bedre mĂ„ter Ă„ utjevne pĂ„ enn det dagens mislykkede utjevningsmandat-ordningen kan tilby. Noe av det mest tragiske i denne sammenhengen er at man i flere av de etablerte smĂ„partiene – de som representerer cirka hver fjerde velger i Norge – ikke har forstĂ„tt at utjevningsmandat-ordningen fĂžrst og fremst gir ekstramandater til de store partiene. Det samme gjelder sperregrensen, fylkesgrensene og styringstillegget, men noen har klart Ă„ fĂ„ dem til Ă„ tro at det Ă„ Ăžke antallet utjevningsmandater alltid vil styrke deres posisjon.


Det er ikke sperregrense pĂ„ distriktsmandater, men det er det pĂ„ utjevningsmandater. Det er en av hovedgrunnene til at utjevningsmandat-ordningen primĂŠrt styrker de store partiene, akkurat som styringstillegget (som ikke styrker de partiene som skal styre, men de som allerede har fĂ„tt flest mandater). Om vi eksempelvis hadde Ăžkt totalantall utjevningsmandater til det dobbelte, kunne smĂ„partier lett oppleve Ă„ miste sitt ellers sikre distriktsmandat i en del fylker.  Et lite parti kunne lett ogsĂ„ risikere Ă„ fĂ„tt et ekstramandat i et fylke om det hadde hatt like mange distriktsmandater som fĂžr. Styringstillegget/delingstallet (1,4) slĂ„r nemlig til  for utjevningsmandatene skal beregnes.  Problematikken er den samme med vĂ„r nĂ„vĂŠrende dĂ„rlige ordning, og vi nĂ„ utjevne sĂ„ mye som mulig – men det ligger flere spĂžkelse begravet i det Ă„ frata enda flere smĂ„partier deres allerede lille sjanse til Ă„ fĂ„ in et distriktsmandat eller to.  

Veldig mange av de problemene vi har med vĂ„r nĂ„vĂŠrende valgordning – og disse ville fortsatt vĂŠre der om alle forslagene fra flertallet i valglovutvalget ble vedtatt – har Ă„ gjĂžre med ekstremt viktige detaljer i mĂ„ten mandatfordelingen blir beregnet pĂ„. Disse detaljene er en medvirkende Ă„rsak til at vi har en valglovordning som alltid fĂžrer til overraskelser, den lar tilfeldigheter rĂ„de, og medvirker til at feil vinner kommer til makten. Eksempler pĂ„ dette kan illustreres ved Ă„ se pĂ„ hvordan man i Sverige fĂžrst fjerner ekstramandater partiene har fĂ„tt fĂžr man begynner Ă„ beregne utjevningsmandater. Om vi sammenligner oss med Danmark, forstĂ„r vi ogsĂ„ hvorfor bĂ„de de og svenskene ender opp med er mye mer proporsjonal fordeling. Mens Norges valglov er preget av en voldsom maktdemonstrasjon overfor de etablerte smĂ„partiene, sier man i Danmark at omet parti fĂžrst har fĂ„tt et distriktsmandat, bĂžr de selvsagt ogsĂ„ vĂŠre berettighet til utjevningsmandater – selv om de ikke har kommet over sperregrensen (som i Danmark er 2%).  


De store partiene har vedtatt at ogsĂ„ vĂ„r utjevnings-metode skal kunne ta store mengder mandater fra de smĂ„ partiene og gi til seg selv, noe som selvsagt kan fĂžre til at et lite parti som i det minste kunne sikret seg et distriktsmandat i et fylke ikke fĂ„r det, og at det i stedet gis til noen som har helt andre oppfatninger – og i tillegg kanskje ikke har mye stĂžtte di det fylket i det hele tatt. Alt dette kan ogsĂ„ fĂžre til at de etablerte smĂ„partiene ikke bare mister utjevningsmandatene de burde fĂ„tt, men ogsĂ„ mister distriktsmandatene de ellers ville regnet det som sikkert at de fĂ„r.


Ordningen med utjevningsmandater avviklet jo ogsÄ anledningen til Ä danne listesamarbeid ved Stortingsvalg, en lÞsning som ogsÄ kunne hjelpe smÄpartier til Ä komme inn selv om de ikke var over sperregrensen. I en del valgdistrikt kunne man enkelt Þke antall sosialistiske mandater med et listesamarbeid mellom RÞdt og SV.


Ikke desto mindre, og uten Ă„ ta stilling til detaljene i disse valgforskernes uenigheter: 2005-valget endte jo som det sĂ„ ofte gjĂžr i norske valg: mange oppfattet det slik at feil regjering kom til makten. Mer om dette i tabellen under (skroll helt til hĂžyre for Ă„ se hele tabellen), men det at den flĂžyen som fikk fĂŠrrest stemmer fĂ„r regjeringen i Norge kan vel ikke lengre betegnes som  'kaos', for mange av oss forventer jo et feil resultat under disse valgnettene. SĂ„ det var kanskje hverken kaos eller ‘lillelĂžrdag', for Ă„ bruke Aardal som referense, og om det var rulett, var den heldigvis ikke russisk. Men han belyste viktige ingredienser som en del andre valgforskere har en tendens til Ă„ tie stille om. VĂ„r diskriminerende valglov er fortsatt vĂ„rt lands stĂžrste demokratiske problem – et slags gufs fra fortiden: fra den gang det liksom var greit at de store herset med de smĂ„.

Valg 2005 Stemmer Offisiell % * Reell % % av alle unntatt Kp Fikk mandater Burde hatt mandater Tap/gevinst mandater Antall feil-plasseringer Borgerlig % av effektive stemmer (med Kp som nĂžytralt parti) RĂždgrĂžnn % av effektive stemmer (med Kp som nĂžytralt parti) RĂždgrĂžnn gevinst Borgerlig tap Mandater rĂždgrĂžnne burde hatt Mandater borgerlige burde hatt Kp Mandat-resultat rĂždgrĂžnne Mandat-resultat borgerlige Stemmer rĂždgrĂžnne Stemmer borgerlige uten Kp Stemme-overskudd til rĂždgrĂžnne basert pĂ„ effektive stemmer – med Kp som nĂžytralt parti Stemmer til blĂ„ med Kp pĂ„ laget Stemmer til de rĂždgrĂžnne med Kp pĂ„ laget
Ap 862 456 32,7 % 33,05 % 33,33 % 61 56 5 5 33,33 % 5 56 61 862 456 862 456
FrP 581 896 22,1 % 22,30 % 22,49 % 38 38 0 22,49 % 38 38 581 896
H 371 948 14,1 % 14,25 % 14,37 % 23 24 -1 1 14,37 % -1 24 23 371 948
SV 232 971 8,8 % 8,93 % 9,00 % 15 15 0 9,00 % 1 15 15 232 971 232 971
KrF 178 885 6,8 % 6,85 % 6,91 % 11 12 -1 1 6,91 % -1 12 11 178 885
Sp 171 063 6,5 % 6,56 % 6,61 % 11 11 0 6,61 % 11 11 171 063 171 063
V 156 113 5,9 % 5,98 % 6,03 % 10 10 0 6,03 % 0 10 10 156 113
RV 32 355 1,2 % 1,24 % 1,25 % 0 2 -2 2 1,25 % -2 2 32 355 32 355
Kystpartiet (Kp) 21 948 0,8 % 0,84 % 0 1 -1 1 0,00 % 0,00 % 1 21 948
Total 2 609 635 0,989 % 100,00 % 100 % 100,00 %
Uten Kp 2 587 687 169 169 10 49,81 % 50,19 % 4 -2 84 84 87 82 1 298 845 1 288 842 10 003 1 310 790 1 320 793

NB - skroll til hĂžyre for Ă„ se hele tabellen

Valgresultat 2005: 10 feilplasseringer Tallene i denne tabellen viser ulike utslag av valgresultatet i 2005, slik det ville blitt uten annet enn en naturlig sperregrense (100/169, dvs. cirka 0.59%). Sammenlignet med en valgordning hvor alle har reell og lik grad av stemmerett, tjente Ap 5 mandater pĂ„ valgordningen den gang, H og KrF mistet et mandat hver, RĂžd Valgallianse tapte 2, og Kystpartiet tapte ett mandat. Dette valget illustrerer hvordan det Ă„ regne seg som et uavhengig parti vil slĂ„ ut i forhold til det Ă„ melde sin blokk-tilhĂžrighet fĂžr valget – noe som bl.a. har Ă„ gjĂžre med Kystpartiets posisjon ved 2005-valget. De erklĂŠrte seg som et uavhengig parti – noe de kunne ha tapt pĂ„ med en mer lineĂŠr valgordning. Med Kystpartiet som borgerlig parti ville de borgerlige nemlig hatt flertall i 2005, noe Bastesen med sin bakgrunn nok ville vĂŠrt veldig fornĂžyd med.

Vi hadde mange av disse problemene fĂžr 2005 ogsĂ„, og har det fortsatt. Under dekke av at “ingen valgordning er perfekt” fortsetter altfor mange Ă„ godta at feil side vinner valget. Dette med feil vinner er i seg selv er enkelt Ă„ lĂžse (innfĂžr lik, reell stemmerett for alle og reelt flertallsstyre!), men det forutsetter man endrer pĂ„ bl.a. sperregrensen. Den bĂžr avskaffes helt, og erstattes med en naturlig sperregrense (sistnevnte fjerner ofte muligheten til at omtrent 15 mikropartier skal komme over sperregrensen) – eller alternativt endre sperregrensen til 1% for kun Ă„ holde nye partier – men ikke de etablerte som V, KrF, MDG og RĂždt nede. Om mĂ„let med sperregrensen er Ă„ holde nye partier nede, bĂžr den uansett kum gjelder for nye partier, ikke for de som allerede har vĂŠrt er/har vĂŠrt pĂ„ Stortinget.


I verste fall kan sperregrensen fordanskes, og settes til 2%. Men med 2% er det fortsatt hĂžy, reell sjanse for at feil flĂžy fortsetter Ă„ ende opp med regjering og statsminister. Dessuten er det flere grunner til at Danmark ender opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling enn oss, blant annet det at det Ă„ ha fĂ„tt et distriktsmandat i seg selv gjĂžr at et parti er kvalifisert til Ă„ vĂŠre med i utjevningsmandat-fordelingen.  


Valglovutvalgets flertall foreslÄr nÄ at man i Viken skal utsettes for bÄde nasjonal og lokal sperregrense for Ä holde smÄpartiene nede. Det har aldri tidligere skjedd i norsk valghistorie - selv om den er full av lureri og smÄtricks for Ä gi mer makt til de store.


I bĂ„de Danmark og Sverige er valgordningene mer
 ‘humane’. Forutsett at man har ‘stemmer til gode’; I Danmark fĂ„r man rett til Ă„ utjevningsmandater straks man har fĂ„tt et distriktsmandat. I Sverige tar man fra for mange utdelte mandater til fra de store partiene fĂžr mĂ„ utjevner. I Norge her det minst fem ordninger som styrker de store partiene og svekker de mindre. Gjett hvilke partier som har stemt gjennom dette lovverket? 


Dessuten mÄ styringstilleget og arealfaktoren erstattes med bedre lÞsninger.

Gode endringer krever en slags nytenking, men i dette tilfelle kan man gĂ„ tilbake til 80-tallet og se pĂ„ hva valgeksperter som Balinski skrev om, eller se pĂ„ hva Pukelsheim gjorde i Sveits for 15-20 Ă„r siden. SĂ„ helt “ny” er nok ikke denne tenkingen, men man fĂ„r hĂ„pe den er gammel nok for de som skal avgjĂžre hvordan vĂ„r neste valglov blir.


Ett av Frank Aarebrots utspill fra 2005 handlet altsÄ om at han syns den nye valgordningen var mer urettferdig enn den gamle. Han pÄpekte et problem vi sliter med i dag ogsÄ: De smÄ partiene er dÞmt til Ä fÄ utlevert utjevningsmandater sist, og det samme gjelder de minste fylkene: de blir utdelt mandater til sist. Et eksempel pÄ dette fra 2017-valget er at Finnmark ble representert av et Venstre-medlem med svÊrt fÄ stemmer, mens HÞyre hadde fÄtt mange stemmer lokalt det; nok til Ä fÄtt et mandat.


Valglovutvalgets flertall foreslÄr nÄ at man i Viken skal utsettes for bÄde nasjonal og lokal sperregrense for Ä holde smÄpartiene nede. Det har aldri tidligere skjedd i norsk valghistorie - selv om den er full av lureri og smÄtricks for Ä gi mer makt til de store.


Aarebrot sa:

"- Det blir enda mer urettferdig overfor folket som stemmer. De nye reglene for utjevningsmandatene gjÞr at de smÄ partienes mandater vil bli fordelt pÄ de smÄ fylkene. Dermed kan man fÄ representanter fra fylkene som ligger langt ned pÄ listen over de som har fÄtt flest stemmer i sitt fylke, sier Aarebrot.


- La oss si at Sogn og Fjordane fylke fÄr ett av de siste utjevningsmandatene. Samtidig har RV klart Ä komme seg over sperregrensen og skal ha en representant inn. Dermed kan en RV-politiker som nesten ikke har fÄtt stemmer i Sogn og Fjordane bli valgt inn for Ä representere fylket, forklarer Aarebrot."


De store partiene overkjĂžrer de smĂ„ pĂ„ mange mĂ„ter, og dette er en av dem. De vil selvsagt representeres fra de stĂžrste byene, og sĂŠrlig fra Oslo, der de har mange erfarne politikere. Men lĂžsningen har blitt sĂ„nn at smĂ„partiene, som jo gjerne er de som trenger utjevningsmandater mest, fĂ„r hente opp sine utjevningsmandater fra “smĂ„fylkene”, som Aarebrot kalte dem. Dette kan pĂ„virke ‘kvaliteten’ pĂ„ politikerne hvert parti fĂ„r: de store fĂ„r utjevnings-politikere fra folkerike fylker, hvor det finnes mange erfarne politikere, mens smĂ„partiene fĂ„r utjevningsmandater fra omrĂ„der hvor det ikke er mange med sĂ„ mye erfaring som i de store byene.


Samme hvordan man utjevner - og en viss form for utjevning mĂ„ vi ha - bĂžr partiene ha en mulighet til Ă„ sende fra seg sine mest erfarne politikere, og i hvertfall – dersom de skal vĂŠre med i en utjevnings-prosess: utjevningsmandatene bĂžr velges fra de fylkene der disse partiene har stĂžrst oppslutning.


Kanskje man rett og slett la partiene bestemme mer over hvordan utjevningen skal foregÄ og hvor mandatene de tildeles skal hentes fra?