Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

utjevningsmandater

"I 2005 teller en stemme i Drammen 18 prosent mer enn en stemme i Tønsberg, fordi Drammen ligger i samme fylke som Hardangervidda."  (Kilde/faksimile: VG)

Om utjevningsmandater, 2005-valget, uenighet mellom valgforskere – og Finland

Alle norske valg er fulle av eksempler på at stemmene *ikke* er like mye verdt. Selvom vi overser mikropartiene og kun tar de etablere småpartiene med i beregningen: de som får in det laveste antall mandater på Stortinget  har faktisk en så lav grad av stemmerett at det tilsvarer kun 1/6 av den stemmeretten velgerne som stemmer på de største partiene har. Vi er ikke en gang i nærheten av å ha proporsjonal fordeling i norske Stortingsvalg – et problem  valglovutvalget ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om.

Mye av problematikken rundt mandatfordeling, utjevningsmandater og ulik grad av stemmerett  handler om at vi dessverre har smale regjeringer og smale koalisjoner i Norge. Etter 1945 har dessverre bare partier fra den ene fløyen kommer i regjering – ofte fra den fløyen som fikk færreststemmer. I stedet for å slippe alle/mange til i regjeringen, bruker vi månedsvis på regjeringsforhandlinger – hvor de ulike politikerne diskuterer hvordan de i neste periode kan stemme annerledes enn deres eget partiprogram, slik at de kan komme i regjeringsposisjon. For en god del velgere innebærer dette en del overraskelser, for partiet de stemte inn stemmer annerledes enn partiprorammet de ble valgt inn på.

Vi hadde en såkalt samlingsregjering i 1945, og det er selvsagt fortsatt mulig å ha samlingsregjeringer eller svært brede koalisjoner, noe man har gode erfaringer med fra andre land. Den urimelige løsningen hvor bare partier fra en av fløyene slipper til i regjeringen gjør at veldig mye av fokusen før og etter et valg handler om hvem som skal samarbeide med hvem. Politikere og media fokuserer i perioder mer på hva som skjer i regjeringsforhandlingene enn på de områdene som bør gjøres noe med. Men det går eksempelvis an, men en annerledes valglov, å vedta at statsministeren går til det største partiet  (i Nederland er det slik), og at de fleste/alle/alle partiene over en viss størrelse (evt. med vektede stemmer, slik at små partier ikke har like mye innflytelse i regjeringen som de som representerer mange flere velgere) blir med. På dette spesifikke området har vi mye å lære av andre land.


"Finland experienced its most stable government (Lipponen I and II) since independence with a five-party governing coalition, a so-called "rainbow government". The Lipponen cabinets set the stability record and were unusual in the respect that both moderate (SDP) and radical left wing (Left Alliance) parties sat in the government with the major right-wing party (National Coalition). The Katainen cabinet was also a rainbow coalition of a total of five parties."

Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_government#Finland

Klikk på tabellen over for å gå til utvidet tabell

Når partier som er svært uenige med hverandre sitter i samme regjering, må det legges vekt på at de som blir valgt til å representere sine partier må kunne fungere i en slik setting. Målet, i en bred koalisjon, er jo ikke å bli enige i hverandres politiske prinsipper: dette er verken valgkamp eller partilederdebatt. Målet er kun å finne de beste løsningene  man kan få vedtatt på tross av uenighetene. Akkurat dette legger man mye vekt på i Nederland – et land som opererer med en  naturlig sperregrense.


Som et alternativ til den ikke-proporsjonale fordelingen Norge er så kjent for, kunne man selvsagt vedta en kun litt forbedret blokkpolitikk – som i det minste sørger for at  den blokken som har fått flest stemmer alltid kommer i regjering. Dette ville vørt et viktig skritt i riktig retning.  I 2005 ville dette ført til noe forvirring rundt Kystpartiets posisjon, for partiet ble dannet av en politiker som hadde bakgrunn fra flere borgerlige sammenhenger – som uttalte senere, om regjerings-støtte,  at det skulle mye til for at de gikk til venstre, men at de "kunne selge seg dyrt". Et annet sentralt partimedlem ville ha Stoltenberg som statsminister. Offisielt er/var politikken deres vel at de støtter den fløyen som gir best uttelling for deres politikk. Hadde Kystpartiet erklært seg som et borgerlig parti den gangen, ville det blitt borgerlig flertall i 2005 med en lineær mandatfordeling, men de erklærte seg som uavhengige. Dermed hadde den rødgrønne fløyen flest stemmer – noe som alltid burde kvalifisere til statsminister, stortingsflertall og regjeringsposisjon i et demokratisk land.


Dersom alle/mange partier sitter i en regjering, er partienes motiv for å velte denne regjeringen selvsagt veldig redusert – de sitter jo i den selv. Da vil det i stedet handle om å evt. bytte en representant fra et parti med en annen representant fra samme parti – en som er kanskje er mer løsningsorientert, eller er flinkere til å  samarbeide godt med sine politiske motstandere. Dette vil ikke forstyrre maktbalansen i regjeringen - det vil fortsatt være like mange mandater fra partiene, noe som i seg selv bidrar til stabilitet og forutsigbarhet.


Aarebrot, Jensen, AardaI og russisk rullett

I 2005 var det heftige diskusjoner om vår skjeve valgordning både i for- og etterkant av valget. Valgforskerne som sosialdemokraten Frank Aarebrot og Anders Todal Jenssen har ved flere anledninger kommet med kritiske kommentarer til vår valgordning. Rett før valget i 2005 ga de uttrykk for sterk bekymring over endringene i den fornyede valgordningen, som ble omtalt som 'russisk rullett', 'lotteri', og som et 'demokratisk problem’. At vår norske valgordning er og var både lotteri og et demokratisk problem har jo blitt dokumentert utallige ganger. I dag, 20 år senere, har sosialdemokratiske Dagsavisen, nylig hevdet at "Fire prosent og 19 utjevnings-mandater har fungert rimelig godt siden denne ordningen trådte i kraft i 2005". Det er kanskje ikke så rart – tabellen under viser at Ap fikk fem mandater mer enn de hadde stemmer til i 2005.


En annen valgforsker, Bernt Aardal, kalte Aarebrots utspill for ‘pølsevev’, og mente at det ikke hadde skjedd noen endring i metoden for fordeling av utjevningsmandater på partiene, og at det "bare" var antallet utjevningsmandater som har økt fra 8 til 19.

Dette var nok ikke helt korrekt, fordi man hadde ikke bare utvidet antall utjevningsmandater, man hadde gjort det uten å øke totalt antall mandater med 11. (19-8=11). Det økte det fra 165 til 169.


Det er flere grunner til at Danmark ender opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling enn oss, blant annet det at det å ha fått et distriktsmandat i seg selv gjør at et parti er kvalifisert til å være med i utjevningsmandat-fordelingen.


Dermed mistet noen fylker et distriktsmandat, som ble erstattet av et utjevningsmandat som ikke nødvendigvis har mye støtte i dette fylket, men som allikevel  ble sendt til Stortinget får å 'utjevne’. De skulle nemlig representere folkeviljen i et annet fylke. Det at valgdistrikter mister distriktsmandater fører til at det blir vanskeligere for MdG/SV/R/KrF  og V å sikre seg distriktsmandater i disse fylkene.


På kort sikt kan dette se fristende ut for Ap, H, Frp og Sp - men denne fristelsen kan bli kostbar for dem dersom de i kommende stortingsperioder er avhengige av at et eller flere av disse partiene er over sperregrensen for å få flertall for sin fløy.

Det finnes mye bedre måter å utjevne på enn det dagens mislykkede utjevningsmandat-ordningen kan tilby. Noe av det mest tragiske i denne sammenhengen er at man i flere av de etablerte småpartiene – de som representerer cirka hver fjerde velger i Norge – ikke har forstått at utjevningsmandat-ordningen først og fremst gir ekstramandater til de store partiene. Det samme gjelder sperregrensen, fylkesgrensene og styringstillegget, men noen har klart å få dem til å tro at det å øke antallet utjevningsmandater alltid vil styrke deres posisjon.


Det er ikke sperregrense på distriktsmandater, men det er det på utjevningsmandater. Det er en av hovedgrunnene til at utjevningsmandat-ordningen primært styrker de store partiene, akkurat som styringstillegget (som ikke styrker de partiene som skal styre, men de som allerede har fått flest mandater). Om vi eksempelvis hadde økt totalantall utjevningsmandater til det dobbelte, kunne småpartier lett oppleve å miste sitt ellers sikre distriktsmandat i en del fylker.  Et lite parti kunne lett også risikere å fått et ekstramandat i et fylke om det hadde hatt like mange distriktsmandater som før. Styringstillegget/delingstallet (1,4) slår nemlig til  for utjevningsmandatene skal beregnes.  Problematikken er den samme med vår nåværende dårlige ordning, og vi nå utjevne så mye som mulig – men det ligger flere spøkelse begravet i det å frata enda flere småpartier deres allerede lille sjanse til å få in et distriktsmandat eller to.  

Veldig mange av de problemene vi har med vår nåværende valgordning – og disse ville fortsatt være der om alle forslagene fra flertallet i valglovutvalget ble vedtatt – har å gjøre med ekstremt viktige detaljer i måten mandatfordelingen blir beregnet på. Disse detaljene er en medvirkende årsak til at vi har en valglovordning som alltid fører til overraskelser, den lar tilfeldigheter råde, og medvirker til at feil vinner kommer til makten. Eksempler på dette kan illustreres ved å se på hvordan man i Sverige først fjerner ekstramandater partiene har fått før man begynner å beregne utjevningsmandater. Om vi sammenligner oss med Danmark, forstår vi også hvorfor både de og svenskene ender opp med er mye mer proporsjonal fordeling. Mens Norges valglov er preget av en voldsom maktdemonstrasjon overfor de etablerte småpartiene, sier man i Danmark at omet parti først har fått et distriktsmandat, bør de selvsagt også være berettighet til utjevningsmandater – selv om de ikke har kommet over sperregrensen (som i Danmark er 2%).  


De store partiene har vedtatt at også vår utjevnings-metode skal kunne ta store mengder mandater fra de små partiene og gi til seg selv, noe som selvsagt kan føre til at et lite parti som i det minste kunne sikret seg et distriktsmandat i et fylke ikke får det, og at det i stedet gis til noen som har helt andre oppfatninger – og i tillegg kanskje ikke har mye støtte di det fylket i det hele tatt. Alt dette kan også føre til at de etablerte småpartiene ikke bare mister utjevningsmandatene de burde fått, men også mister distriktsmandatene de ellers ville regnet det som sikkert at de får.


Ordningen med utjevningsmandater avviklet jo også anledningen til å danne listesamarbeid ved Stortingsvalg, en løsning som også kunne hjelpe småpartier til å komme inn selv om de ikke var over sperregrensen. I en del valgdistrikt kunne man enkelt øke antall sosialistiske mandater med et listesamarbeid mellom Rødt og SV.


Ikke desto mindre, og uten å ta stilling til detaljene i disse valgforskernes uenigheter: 2005-valget endte jo som det så ofte gjør i norske valg: mange oppfattet det slik at feil regjering kom til makten. Mer om dette i tabellen under (skroll helt til høyre for å se hele tabellen), men det at den fløyen som fikk færrest stemmer får regjeringen i Norge kan vel ikke lengre betegnes som  'kaos', for mange av oss forventer jo et feil resultat under disse valgnettene. Så det var kanskje hverken kaos eller ‘lillelørdag', for å bruke Aardal som referense, og om det var rulett, var den heldigvis ikke russisk. Men han belyste viktige ingredienser som en del andre valgforskere har en tendens til å tie stille om. Vår diskriminerende valglov er fortsatt vårt lands største demokratiske problem – et slags gufs fra fortiden: fra den gang det liksom var greit at de store herset med de små.

Valg 2005 Stemmer Offisiell % * Reell % % av alle unntatt Kp Fikk mandater Burde hatt mandater Tap/gevinst mandater Antall feil-plasseringer Borgerlig % av effektive stemmer (med Kp som nøytralt parti) Rødgrønn % av effektive stemmer (med Kp som nøytralt parti) Rødgrønn gevinst Borgerlig tap Mandater rødgrønne burde hatt Mandater borgerlige burde hatt Kp Mandat-resultat rødgrønne Mandat-resultat borgerlige Stemmer rødgrønne Stemmer borgerlige uten Kp Stemme-overskudd til rødgrønne basert på effektive stemmer – med Kp som nøytralt parti Stemmer til blå med Kp på laget Stemmer til de rødgrønne med Kp på laget
Ap 862 456 32,7 % 33,05 % 33,33 % 61 56 5 5 33,33 % 5 56 61 862 456 862 456
FrP 581 896 22,1 % 22,30 % 22,49 % 38 38 0 22,49 % 38 38 581 896
H 371 948 14,1 % 14,25 % 14,37 % 23 24 -1 1 14,37 % -1 24 23 371 948
SV 232 971 8,8 % 8,93 % 9,00 % 15 15 0 9,00 % 1 15 15 232 971 232 971
KrF 178 885 6,8 % 6,85 % 6,91 % 11 12 -1 1 6,91 % -1 12 11 178 885
Sp 171 063 6,5 % 6,56 % 6,61 % 11 11 0 6,61 % 11 11 171 063 171 063
V 156 113 5,9 % 5,98 % 6,03 % 10 10 0 6,03 % 0 10 10 156 113
RV 32 355 1,2 % 1,24 % 1,25 % 0 2 -2 2 1,25 % -2 2 32 355 32 355
Kystpartiet (Kp) 21 948 0,8 % 0,84 % 0 1 -1 1 0,00 % 0,00 % 1 21 948
Total 2 609 635 0,989 % 100,00 % 100 % 100,00 %
Uten Kp 2 587 687 169 169 10 49,81 % 50,19 % 4 -2 84 84 87 82 1 298 845 1 288 842 10 003 1 310 790 1 320 793

NB - skroll til høyre for å se hele tabellen

Valgresultat 2005: 10 feilplasseringer Tallene i denne tabellen viser ulike utslag av valgresultatet i 2005, slik det ville blitt uten annet enn en naturlig sperregrense (100/169, dvs. cirka 0.59%). Sammenlignet med en valgordning hvor alle har reell og lik grad av stemmerett, tjente Ap 5 mandater på valgordningen den gang, H og KrF mistet et mandat hver, Rød Valgallianse tapte 2, og Kystpartiet tapte ett mandat. Dette valget illustrerer hvordan det å regne seg som et uavhengig parti vil slå ut i forhold til det å melde sin blokk-tilhørighet før valget – noe som bl.a. har å gjøre med Kystpartiets posisjon ved 2005-valget. De erklærte seg som et uavhengig parti – noe de kunne ha tapt på med en mer lineær valgordning. Med Kystpartiet som borgerlig parti ville de borgerlige nemlig hatt flertall i 2005, noe Bastesen med sin bakgrunn nok ville vært veldig fornøyd med.

Vi hadde mange av disse problemene før 2005 også, og har det fortsatt. Under dekke av at “ingen valgordning er perfekt” fortsetter altfor mange å godta at feil side vinner valget. Dette med feil vinner er i seg selv er enkelt å løse (innfør lik, reell stemmerett for alle og reelt flertallsstyre!), men det forutsetter man endrer på bl.a. sperregrensen. Den bør avskaffes helt, og erstattes med en naturlig sperregrense (sistnevnte fjerner ofte muligheten til at omtrent 15 mikropartier skal komme over sperregrensen) – eller alternativt endre sperregrensen til 1% for kun å holde nye partier – men ikke de etablerte som V, KrF, MDG og Rødt nede. Om målet med sperregrensen er å holde nye partier nede, bør den uansett kum gjelder for nye partier, ikke for de som allerede har vært er/har vært på Stortinget.


I verste fall kan sperregrensen fordanskes, og settes til 2%. Men med 2% er det fortsatt høy, reell sjanse for at feil fløy fortsetter å ende opp med regjering og statsminister. Dessuten er det flere grunner til at Danmark ender opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling enn oss, blant annet det at det å ha fått et distriktsmandat i seg selv gjør at et parti er kvalifisert til å være med i utjevningsmandat-fordelingen.  


Valglovutvalgets flertall foreslår nå at man i Viken skal utsettes for både nasjonal og lokal sperregrense for å holde småpartiene nede. Det har aldri tidligere skjedd i norsk valghistorie - selv om den er full av lureri og småtricks for å gi mer makt til de store.


I både Danmark og Sverige er valgordningene mer… ‘humane’. Forutsett at man har ‘stemmer til gode’; I Danmark får man rett til å utjevningsmandater straks man har fått et distriktsmandat. I Sverige tar man fra for mange utdelte mandater til fra de store partiene før må utjevner. I Norge her det minst fem ordninger som styrker de store partiene og svekker de mindre. Gjett hvilke partier som har stemt gjennom dette lovverket? 


Dessuten må styringstilleget og arealfaktoren erstattes med bedre løsninger.

Gode endringer krever en slags nytenking, men i dette tilfelle kan man gå tilbake til 80-tallet og se på hva valgeksperter som Balinski skrev om, eller se på hva Pukelsheim gjorde i Sveits for 15-20 år siden. Så helt “ny” er nok ikke denne tenkingen, men man får håpe den er gammel nok for de som skal avgjøre hvordan vår neste valglov blir.


Ett av Frank Aarebrots utspill fra 2005 handlet altså om at han syns den nye valgordningen var mer urettferdig enn den gamle. Han påpekte et problem vi sliter med i dag også: De små partiene er dømt til å få utlevert utjevningsmandater sist, og det samme gjelder de minste fylkene: de blir utdelt mandater til sist. Et eksempel på dette fra 2017-valget er at Finnmark ble representert av et Venstre-medlem med svært få stemmer, mens Høyre hadde fått mange stemmer lokalt det; nok til å fått et mandat.


Valglovutvalgets flertall foreslår nå at man i Viken skal utsettes for både nasjonal og lokal sperregrense for å holde småpartiene nede. Det har aldri tidligere skjedd i norsk valghistorie - selv om den er full av lureri og småtricks for å gi mer makt til de store.


Aarebrot sa:

"- Det blir enda mer urettferdig overfor folket som stemmer. De nye reglene for utjevningsmandatene gjør at de små partienes mandater vil bli fordelt på de små fylkene. Dermed kan man få representanter fra fylkene som ligger langt ned på listen over de som har fått flest stemmer i sitt fylke, sier Aarebrot.


- La oss si at Sogn og Fjordane fylke får ett av de siste utjevningsmandatene. Samtidig har RV klart å komme seg over sperregrensen og skal ha en representant inn. Dermed kan en RV-politiker som nesten ikke har fått stemmer i Sogn og Fjordane bli valgt inn for å representere fylket, forklarer Aarebrot."


De store partiene overkjører de små på mange måter, og dette er en av dem. De vil selvsagt representeres fra de største byene, og særlig fra Oslo, der de har mange erfarne politikere. Men løsningen har blitt sånn at småpartiene, som jo gjerne er de som trenger utjevningsmandater mest, får hente opp sine utjevningsmandater fra “småfylkene”, som Aarebrot kalte dem. Dette kan påvirke ‘kvaliteten’ på politikerne hvert parti får: de store får utjevnings-politikere fra folkerike fylker, hvor det finnes mange erfarne politikere, mens småpartiene får utjevningsmandater fra områder hvor det ikke er mange med så mye erfaring som i de store byene.


Samme hvordan man utjevner - og en viss form for utjevning må vi ha - bør partiene ha en mulighet til å sende fra seg sine mest erfarne politikere, og i hvertfall – dersom de skal være med i en utjevnings-prosess: utjevningsmandatene bør velges fra de fylkene der disse partiene har størst oppslutning.


Kanskje man rett og slett la partiene bestemme mer over hvordan utjevningen skal foregå og hvor mandatene de tildeles skal hentes fra?