"I 2005 teller en stemme i Drammen 18 prosent mer enn en stemme i Tønsberg, fordi Drammen ligger i samme fylke som Hardangervidda." (Kilde/faksimile: VG)

• Alle norske valg er fulle av eksempler på at stemmene *ikke* er like mye verdt. Titusenvis av velgere har opplevd at deres velgeres stemmesedler kun har en verdi tilsvarende 1/6 stemmeseddel tilhørende velgere fra et annet parti. Vi er ikke en gang i nærheten av å ha proporsjonal fordeling i norske Stortingsvalg - et problem  valglovutvalget ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om.  
• Det er flere grunner til at Danmark ender opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling enn oss, blant annet det at det å ha fått et distriktsmandat i seg selv gjør at et parti er kvalifisert til å være med i utjevningsmandat-fordelingen.
• Valglovutvalgets flertall foreslår nå at man i Viken skal utsettes for både nasjonal og lokal sperregrense for å holde småpartiene nede. Det har aldri tidligere skjedd i norsk valghistorie - selv om den er full av lureri og småtricks for å gi mer makt til de store.

[DETTE ER ET UTDRAG AV EN ANNEN ARTIKKELEN. DU FINNER HELE ARTIKKELEN HER]

Mye av problematikken rundt mandatfordeling, utjevningsmandater og stemmer av ulik grad av stemmerett  handler om at vi dessverre har smale regjering og smale koalisjoner i Norge. Bare partier fra den ene fløyen kommer i regjering. Og i stedet for å slippe alle/mange til i regjeringen, bruker vi månedsvis på regjeringsforhandlinger - hvor de ulike politikerne diskuterer hvordan de i neste periode kan stemme annerledes enn deres eget partiprogram, slik at de kan komme i regjeringsposisjon.

Vi hadde samlingsregjering i 1945, og det er fortsatt  fullt mulig å ha samlingsregjeringer eller svært brede koalisjoner, noe man har gode erfaringer med fra andre land. Den urimelige løsningen hvor bare partier fra en av fløyene slipper til i regjeringen gjør at veldig mye av fokusen før og etter et valg handler om hvem som skal samarbeide med hvem. Men det går eksempelvis an å vedta at statsministeren går til det største partiet alltid (I Nederland er det slik), og at de fleste –  gjerne alle – partiene/alle over en viss størrelse (evt. med vektede stemmer, slik at små partier ikke har like mye innflytelse i regjeringen som de som representerer mange flere velgere) blir med. På dette spesifikke området har vi mye å lære av andre land.

"Finland experienced its most stable government (Lipponen I and II) since independence with a five-party governing coalition, a so-called "rainbow government". The Lipponen cabinets set the stability record and were unusual in the respect that both moderate (SDP) and radical left wing (Left Alliance) parties sat in the government with the major right-wing party (National Coalition). The Katainen cabinet was also a rainbow coalition of a total of five parties."

Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_government#Finland

Når partier som  er svært uenige med hverandre sitter i samme regjering, må det legges vekt på at de som representer sine partier må kunne fungere i en slik setting. Målet, i en bred koalisjon, er jo ikke å bli enige i hverandres politiske prinsipper: dette er verken valgkamp eller en partilederdebatt. Målet er kun å finne de beste løsningene som man kan få vedtatt på tross av uenighetene. Akkurat dette legger man f.eks. mye vekt på i Nederland – et land som kun har naturlig sperregrense: de er opptatt av at personligheten til en politiker et parti sender inn i en bred koalisjonsregjering er av stor betydning for hvordan en slik regjering vil fungere. 

Alle norske valg er fulle av eksempler på at stemmene *ikke* er like mye verdt. Titusenvis av velgere har opplevd at deres velgeres stemmesedler kun har en verdi tilsvarende 1/6 stemmeseddel tilhørende velgere fra et annet parti. Vi er ikke en gang i nærheten av å ha proporsjonal fordeling i norske Stortingsvalg - et problem  valglovutvalget ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om.

Man kan også vedta en litt forbedret blokkpolitikk – der den blokken som har fått flest stemmer alltid kommer i regjering. I 2005 ville dette ført til forvirring rundt Kystpartiets posisjon, for partiet ble dannet av en politiker som hadde bakgrunn i både Sp og H – som uttalte senere at det skulle mye til for at de gikk til venstre, men at de "kunne selge seg dyrt" – mens et annet sentralt partimedlem ville ha Stoltenberg som statsminister. Offisielt er politikken deres vel at de støtter den fløyen som gir best uttelling for deres politikk. Hadde Kystpartiet erklært seg som et borgerlig parti den gangen, ville det blitt borgerlig flertall i 2005 med en rettferdig valgordning, men de erklærte seg som uavhengige – og dermed hadde den rødgrønne fløyen flest stemmer – noe som definitivt burde kvalifisere til statsminister, stortingsflertall og regjeringsposisjon i et demokratisk land.

Dersom alle/mange partier sitter i en regjering, er partienes motiv for å velte denne regjeringen selvsagt veldig redusert – de sitter jo i den selv. Da vil det i stedet handle om å evt. bytte en representant fra et parti med en annen representant fra samme parti – en som er kanskje er mer løsningsorientert, eller er flinkere til å  samarbeide godt med sine politiske motstandere. Dette vil ikke forstyrre maktbalansen i regjeringen - det vil fortsatt være like mange mandater fra partiene, noe som i seg selv bidrar til stabilitet og forutsigbarhet.

Aarebrot, Jensen, AardaI og russisk rullett 

I 2005 var det heftige diskusjoner om vår skjeve valgordning både i for- og etterkant av valget. Valgforskerne som Frank Aarebrot og Anders Todal Jenssen har ved flere anledninger kommet med kritiske kommentarer til vår valgordning. Rett før valget i 2005 ga de uttrykk for sterk bekymring over endringene i den fornyede valgordningen, som ble omtalt som 'russisk rullett', som et 'demokratisk problem', og ‘lotteri’.

At vår norske valgordning er og var både lotteri og et demokratisk problem har jo blitt dokumentert utallige ganger. En annen valgforsker, Bernt Aardal, kalte Aarebrots utspill for ‘pølsevev’ i et senere Dagblad-oppslag i 2005, og kommenterte bl.a. at det ikke hadde skjedd noen endring i metoden for fordeling av utjevningsmandater på partiene, og at det bare var antallet utjevningsmandater som har økt fra 8 til 19. 

Dette var nok ikke helt korrekt, fordi man hadde ikke bare utvidet antall utjevningsmandater, man hadde gjort det uten å øke totalt antall mandater med 11. (19-8=11). De økte det fra 165 til 169. 

Det er flere grunner til at Danmark ender opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling enn oss, blant annet det at det å ha fått et distriktsmandat i seg selv gjør at et parti er kvalifisert til å være med i utjevningsmandat-fordelingen. 

Dermed mistet noen fylker et distriktsmandat, som ble erstattet av et mandat som ikke nødvendigvis hadde mye støtte i dette fylket, men som allikevel  ble sendt til Stortinget får å 'utjevne’. De skulle nemlig representere folkeviljen i et annet fylke.

SE TABELL OG LES HELE ARTIKKELEN>>>

Se også: 2005 - litt mer om forrige gang vi endret vår ynkelige valglov