I kampen for den mest grunnleggende av alle demokratiske rettigheter – lik stemmerett for alle – har Dagsavisen valgt feil side

Sperregrensen har ingenting med ‘hele landet som en valgkrets’ å gjøre*

19. juli 2021

FrP har – siden de kom trygt over sperregrensen selv – skilt seg ut som et parti som er spesielt opptatt av å ikke senke sperregrensen. FrP'ere har til og med snakket om å heve den flere ganger, for – som en FrP'er sa i 2019 – "det vil gagne oss, Høyre og Arbeiderpartiet'. Mange andre har vært opptatt av å senke den, ikke minst fordi alle bør ha reell, lik stemmerett – og fordi det vil redusere risikoen for at fløyen med færrest stemmer får flest mandater på Stortinget.

"Norge kunne ha fått en mer matematisk rettferdig valgordning dersom hele landet hadde vært én valgkrets. Men det er det bare et fåtall som ønsker, for da vil vi miste nærheten til våre folkevalgte som ombud i våre fylker", påstår Arbeiderbladet på lederplass. Det ser ut til å finnes kun ett land med lav eller ingen sperregrense som ser på hele landet som en valgkrets, og det er Nederland – som er på størrelse med et norsk fylke. Man kan selvsagt kombinere reell, lik og proporsjonal mandatfordeling med å se på hele landet som en valgkrets, men mest sannsynlig er det ingen andre land enn Nederland – som er på størrelse med et norsk fylke – som ønsker en slik ordning. Norge bør, uansett hva som skjer, ha flere og mindre valgkretser enn de nye fylkene.

Vår første sperregrense

Det såkalte ‘styringstillegget’, vår første sperregrense, ble brukt for første gang i 1953. Det ble til etter en korridoravtale mellom Jon Lyng og Gerhardsen, og burde vært fjernet for lengst. Styringstillegget består av et såkalt delingstall, 1.4, som benyttes når man skal fordele distriktsmandater, og fungerer akkurat som sperregrensen for utjevningsmandater: den gjør det vanskeligere for småpartier å bli representert, samtidig som den forårsaker over-representering av de største partiene (enten de sitter i regjering eller ei). ‘Styringstillegget’ fra 1953 ble opprettholdt selv om vi fikk en ny sperregrense i 1989. 'Styringstallet' handler om distriktsmandatene, ikke utjevningsmandatene,

Det følgende er hentet fra Wikipedia og Arne Fliflets 'Grunnloven med kommentarer': “I praksis får man et resultat med samme effekt som sperregrense ved fordeling av distriktsmandater ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette gjøres for å forhindre at for små partier blir representert”.

‘Demokrati’ betyr ikke i at noen kan få medbestemmelsesrett/reell stemmerett mens andre ikke får det, men at “alle norske statsborgere som er over 18 år, eller fyller 18 i løpet av valgåret, kan stemme. På den måten er man med å avgjøre sammensetningen av partier på Stortinget.” Sistnevnte er et sitat fra Stortingets sider. ‘Alle’ er selvsagt essensielt her.

De 32 årene som har gått siden den nye sperregrensen ble brukt første gang viser godt hvor feilslått vår valgordning er: vi har mange eksempler på at den fløyen med færrest stemmer får flest mandater og dermed må sitte i årevis og være vitne til at den tapende fløy gjennomfører vedtak etter vedtak folk flest ikke vil ha. Dette kan de fordi både ‘styringstillegget’ og 4%-grensen direkte kan forårsake at at den fløyen folk flest mener IKKE skal sitte i regjering nettopp havner ved roret.

Les også: Styringstillegget

Dagsavisen mener – etter å ha forklart at sperregrensen kan føre til at flere hundre tusen velgere knapt blir representert på Stortinget – at det er ‘fornuftig å fortsette med gjeldende sperregrense for utjevningsmandater’. Dagsavisen støtter dermed, offisielt, et valgsystem der noen velgere har reell stemmerett, mens andre ikke har det; en ordning som er i direkte konflikt med Grunnloven og Stortingets ovennevnte uttalelse. Dagsavisens syltynne begrunnelse for denne holdningen minner svært om uttalelser fra folk som eksempelvis valgforsker Bernt Aardal, som har sittet i to ulike valglovutvalg. Aardal hevder at debatten om valgordninger bl.a. er et spørsmål om å finne balansen “mellom egeninteresse og demokratiske prinsipper” – men en debatt om valgsystemer må jo, om man skal komme seg ut av den hengemyra norsk valglov lenge har befunnet seg i, utelukkende være fundert på demokratiske prinsipper. Her skal det ikke gis spillerom for enkeltpartiers egeninteresser. Det er forsåvidt sympatisk å avsløre at debatten dessverre også er sentrert rundt (de største) partienes egeninteresser, men hovedårsaken til at vår mislykkede valglov er jo nettopp at visse partiers egeninteresser totalt har dominert debatten, kombinert med at det i et halvdemokrati som Norge er lett for de 2-3 største partiene å få flertall for en valglov som på en rekke nivåer gir privilegier til de samme 2-3 partiene.  

Norge bør ha flere og mindre valgkretser enn de nye fylkene

Det gjentagende liksom-argumentet (mot lik stemmerett for alle) i Dagsavisens leder er motstanden mot å se på hele landet som en valgkrets – som om dette skulle ha noe som helst med saken å gjøre. Nå ser riktignok Nederland, som er på størrelse med et norsk fylke, på landet som en valgkrets, og de har ingen sperregrense. Men blant alle de andre landene som enten har lav eller ingen sperregrense ser det ikke ut til at noen andre enn Nederland ser på hele landet som en valgkrets.

Dagsavisen skriver videre at “det er nærmest bingo hvor i landet partiene får uttelling for utjevningen som skal gi en mer rettferdig representasjon”. Fint at de har fått med seg at utjevningsmandat-løsningen vår også er mislykket. Men dette er et argument for en bedre utjevningsordning, ikke et argument for sperregrenser, og slett ikke et argument for en så høy sperregrense som vi har. Om vi ser på land med et valgsystem likt vårt, er Irak er det eneste landet i verden, bortsett fra Norge, som har valgt en kombinasjon av høy sperregrense og høyt delingstall.

Styringstillegget: Norge og Irak vs. resten av verden

Over: Dagsavisens administrerende direktør og ansvarlige redaktør. Faksimile fra Wikipedia


Den store forskjellen mellom å ‘se på hele landet som en valgkrets’ og å gi alle partiene det antall mandater de har stemmer nok til

Alle som har drevet litt med valgforskning, selv på hobbybasis, vet at det finnes enkle mandatfordelings-løsninger som kombinerer dette med proporsjonal mandatfordeling til partiene (slik at f. eks. 2% av stemmene fører til 2% av mandatene) med å sørge for at alle distrikter blir representert med det antall mandater vi vedtar at at hvert distrikt bør få. En av disse løsningene kalles ‘dobbeltproporsjonal fordeling’. Da Sveits ble dømt til å endre sin valgordning for noen år siden, innførte de en slik ordning – først i en kanton, men dette har siden spredt seg til flere andre kantoner. Metoden kan prøves ut her.

Les mer om dobbelt-proporsjonal fordeling

“Sperregrensen gjelder bare for de 19 utjevningsmandatene”, skriver Dagsavisen videre, men det gjelder bare den ene sperregrensen. Den originale sperregrensen, ‘styringstillegget’, ble innført 36 år før 4%-grensen, og gjelder de andre mandatene.

“Norge kunne ha fått en mer matematisk rettferdig valgordning dersom hele landet hadde vært én valgkrets”.

Joda, men det finnes det egentlig noen som vil ha ‘hele Norge som em valgkrets’? Tvilsomt.  Vi vil kombinere valgkretser med lik stemmerett for alle.

“Det hører også med til bildet at partienes oppslutning varierer i styrke rundt om i landet. Dette vil ikke bli reflektert dersom landet blir én valgkrets.”

Dette er en interessant uttalelse i en leder som også snakker om at det er ‘bingo’ hvor i landet partiene får uttelling for utjevningen. Alle vet at vårt system ikke fungerer, og at mange distrikt må sende fra seg politikere som knapt har støtte lokalt. En god, proporsjonal valgordning vil fungere bedre på dette området enn dagsens løsning.

“Nærhet, geografiske forskjeller, matematisk rettferdighet og styringsdyktig regjeringsgrunnlag er hensyn som må veies mot hverandre. […] Fire prosent er et godt kompromiss mellom ulike demokratiske hensyn.”

2021 begynte med en av flere meningsmålinger som viser at valgloven kan bli enda mer diskriminerende enn pleier å være – selv uten at den endres – fordi den er bygd rundt ulike egeninteresser (primært fra Ap, Senterpartiet og Høyre) som slår helt annerledes ut i dag enn den gangen de ble vedtatt

Når man snakker om en “balanse” mellom lik stemmerett for alle (“matematisk rettferdighet" og  “styringsdyktig regjeringsgrunnlag”) er vi tilbake i Aardal-land – hvis Bernt Aardal da faktisk mente det ha sa bokstavelig.

Man bør spørre seg om hvorfor man i denne sammenheng skal kombinere en rettferdig løsning med en urettferdig løsning, og da dukker det opp to svar. Det første handler om nærhet og geografiske forskjeller. Vi kan nemlig ikke kombinere den viktigste parameteren, nemlig at alle velgere skal ha lik stemmerett, med at alle fylker/valgkretser får en perfekt representasjon av sine velgere. Dette skyldes bl.a. at vi har 9 stortingspartier, mens mange av valgdistriktene kun har omtrent det halve mandat-antallet. Men her bør det være enkelt å bli enige om rimelige kompromisser.

‘Styringsdyktig regjeringsgrunnlag’

Det andre svaret handler om å veie rettferdighet mot ‘styringsdyktig regjeringsgrunnlag’. Norge er kjent for problemer på nettopp dette området – og en ting er sikkert: valglovutvalgets halvhjertede forslag til forbedringer av valgloven kommer ikke til å løse disse problemene. Flertallet i utvalget vil ha en sperregrense på 3% i stedet for 4%, men en ‘dansk sperregrense’ (2%) er det absolutt høyeste vi kan tillate oss dersom vi ikke tar fornuften fangen og avskaffer hele sperregrensen eller i det minste reduserer sperregrensen til å gjelde nye parter. Dette med at det kan dukke opp nye partier (f. eks. på grunn av fragmentering av eksisterende partier) er jo ofte nevnt som et pseudo-argument for å holde etablerte partier som har vært inne på Stortinget flere ganger allerede nede, men mer enn halvparten av de partiene som er inne på Stortinget i dag er enten i faresonen for å bli sensurert av sperregrensene, eller har vært det for få år siden (SV fikk 4.1% i 2013 og 6% i 2017).

Det nåværende norske idealet inkluderer fortsatt å tillate at den fløyen som fikk færrest stemmer får ekstramandater, slik at de kan få et ‘styringsdyktig regjeringsgrunnlag’ – et meningsløst ideal.  For hvorfor skal de som tapte valget hjelpes til å få gjennomslag for vedtak vi ved hjelp av stortingsvalget har slått fast at flertallet av velgerne ikke vil ha? Valgordningen vår fortoner seg som en molbohistorie, og toppes av det tragiske faktum at både sperregrensen og andre ulumskheter i valgloven jo lett blir en direkte årsak til at fløyen med lavest popularitet vinner valget.

Det å få en flertalls-basert regjering (basert på velgertall) er det første vi må få må plass. Da slipper vi å gruble mer over alle ulempene med mindretallsregjeringer. Vi må også fjerne de delene av valgloven som kan forårsake at fløyen med færrest stemmer vinner valget. Det vi for enhver pris må unngå, er måter å hjelpe den fløyen som fikk færrest stemmer til å innføre vedtak folk flest ikke vil ha. Ikke bare skal det være vanskelig å innføre vedtak velgerflertallet ikke vil ha, det skal være umulig.

Dagsavisens leder må være skrevet av noen som ikke har satt seg inn i denne problematikken. Pseudo-logikken i denne teksten minner ikke bare om valgforsker Aardals dårlig skjulte konservatisme, den er omtrent en blåkopi av uttalelser fra valglovutvalgets leder og nestleder da utvalgets rapport ble presentert i mai. Storberget snakket først varmt om en 5%-sperregrense, for så å fortsette med at 4% er et godt kompromiss mellom den foreslåtte 3%-grensen og hans foretrukne 5%-grense. Røhnebæk sa “Man kan jo tenke hele Norge som én valgkrets, men da fikk man jo ikke distriktsmandater”.

Det er trist at noe så viktig som et valglovutvalg er befolket av så inkompetente medlemmer. Inkompetente, fordi både Grunnloven og Stortinget har slått fast at alle skal ha faktisk stemmerett og dermed være med på å bestemme hvem som skal styre landet, noe et stort antall av utvalgets medlemmer total har ignorert.

Les mer om valglovutvalget

Sperregrensen sikrer ingen ‘nærhet’, og utjevner ikke for ‘geografiske forskjeller’. Arealfaktoren prøver å rette opp distrikts-forskjeller –  men den fører til mer, ikke mindre  diskriminering. Utjevningsmandat-ordningen prøver, til en viss grad, å utjevne, men den gjør/klarer det ikke; ved siste valg gikk de fleste utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få for mange mandater. Den kunne lett ha rettet opp i dette, om det var hensikten, men det er det ikke.

Styringstillegget fungerer omtrent som en dekkoperasjon for en ekstra sperregrense; en som garanterer for at selv utjevningsmandatene blir skjevt fordelt – både med hensyn til parti-representasjon på landsbasis på den ene siden – og til så god representasjon, politisk, av hvert distrikt som mulig.

Man kan selvsagt prøve å nedsnakke vår grunnlovs-baserte rett til lik og reell stemmerett ved å  omtale ‘matematisk rettferdighet’ som ett av flere hensyn man bør ta, men hele dette oppslaget er preget av mangel på innsikt. Den såkalte ‘matematiske’ rettferdigheten er ikke primært basert på matematikk, men på det helt grunnleggende prinsippet om ‘menneskelig rettferdighet’; om at det blir helt feil om noen får være med å påvirke valgresultatet mens andre ikke får det.

Se også: Styringstillegg og mindretallsregjering er en usedvanlig dårlig kombinasjon

“One (Wo)man, One Vote” er ikke forenelig med sperregrenser, og enhver sperregrense over den danske kan svært lett føre til at vi fortsetter som det tåpelige forholdstall-landet som viser verden, sammen med Irak, hvor lett det er å oppnå manglende proporsjonalitet mellom velgerflertallet og stortingsflertallet. Dette fordi flere av våre etablerte partier av og til er nede under 3% på meningsmålinger.

Hvem som har skrevet lederen vites ikke. Det er kanskje Eirik Hoff Lysholm, som med  bakgrunn bl.a. fra kjendisbladet Her og Nå og sportsjournalist i VG nå er både ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Dagsavisen. Men selv om det ikke er det, er det jo Lysholm som står som ansvarlig for at en norsk, massivt presse-støttet avis kaster seg inn i kampen mot demokratiske spilleregler – og dermed også mot at loven skal være lik for alle.

Lysholm vet godt at sperregrensen kan slå begge veier. I 2017 vant de blå fordi Rødt og MDG havnet under sperregrensen. I år vinner nok de rødgrønne, men antakeligvis på en unødvendig bekostning av at KrF- og Venstre-velgere som blir diskriminert. I 2009 tapte Venstre fem mandater pga. sperregrensen, og dermed vant de rødgrønne.

Vår valghistorikk er full av mindretallsregjeringer, og 2021 begynte med en meningsmåling som viser at valgloven kan bli enda mer diskriminerende enn pleier å være – selv uten at den endres – fordi den er bygd rundt ulike egeninteresser (primært fra Ap, Senterpartiet og Høyre) som slår helt annerledes ut i dag enn den gangen de ble vedtatt.

Se også: Bortkastede vs. virtuelle stemmesedler

Viktigheten av å redusere lotterieffekten

Dagsavisens innspill inviterer til økt motstand ikke bare mot en demokratisering av valgloven, men også  til motstand mot å redusere tilfeldighetens makt i norske valg. En endring på en håndfull stemmer kan jo, som kjent, avgjøre et valg og sørge for at den ene aller andre fløyen får 6-7 mandater for lite. Når dette kombineres med det at den andre fløyen dermed får en del mandater for mye vet vi jo at slutt-resultatet blir helt feil. Og jo – det er mulig, ved hjelp av enkle lovendringer – å massivt redusere tilfeldighetenes makt.


Dagsavisens leder prøver å appellere til venstresiden, ved å vise til at Per Sandberg vil nå ha ned sperregrensen, og at sperregrensen denne gang nok vil ramme KrF og V, men antakelig ikke Rødt, og kanskje ikke MDG. Men det er bare fire år til neste valg, og da kan mye være annerledes. En valglov må aldri vedtas på grunnlag av stupid korttenkthet.


* Det eneste dette med reell, proporsjonal mandatfordeling (lik stemmerett for alle) har å gjøre med å se på hele landet som en valgkrets er at man bruker det nasjonale prosenttallet for hvert parti når man avgjør hvor mange mandater hvert av partiene oppnår. Dette kan kombinere med så mange valgkretser man vil – inklusiv kun en valgkrets.




Se også:


Valgordningen og Arbeiderpartiets nye situasjon: Forstår Ap alvoret?


– Et titalls stemmer i Oppland kan bli avgjørende for regjeringsskiftet, mener statsministeren