Norge har lenge fått internasjonal kritikk for valgloven vår. Dette fikk mer oppmerksomet bl.a. i en artikkel kalt 'Norges valgsystem får internasjonal kritikk’.  

Her omtales flere forhold, bl. a. det at personer som står på valglistene kan være med i lokale valgstyrer, får også OSSE til å heve øyenbrynene. 

Norge får også kritikk for mandatfordelingen der stemmer fra store distrikter med få mennesker, som for eksempel Finnmark, teller betraktelig mer enn stemmer fra storbyer som Oslo.

”Eicher mener at nordmenn har ekstrem høy tillit til at systemet er rettferdig og pålitelig, noe han mener gir grunn til bekymring.

- Folk har så mye tillit at noen av de sikkerhetsmekanismene og reglene som vi forventer å se i et hvilket som helst land, ikke har blitt institusjonalisert i Norge."

Mange har nok lagt merke til at høyresiden - med rette - klaget mye på valgloven den gangen de  opplevde at venstresiden vant valget selv om høyresiden fikk flest stemmer. Men hva har skjedd etter at høyresiden kom til makten? De tok initiativ til et nytt valglovutvalg, og det er jo fint. men det viktigste er hvilke saker slike utvalg skal se på. Forbedre løsningen med utjevningsmandater, kanskje? Redusere sperregrensen, slik at den i det minste stemmer med Europarådets anbefalinger? Fjerne styringstillegget, som i mange år har ført til at Ap har vunnet mange ekstramandater, og dermed valg/regjering/statsminister? Innføre mer moderne metoder enn de utdaterte (og modifiserte,  i negativ retning) D’Hondt og Sainte-Laguë-metodene, og se på mer moderne løsninger kan tilby, som f eks Pukelheims dobbelt-propersonale fordelingsmetode? Den resulterer nemlig i både ønsket distriktsfordeling og en mandatfordeling som stemmer med valgprosenten. 

På valglovutvalgets egne side åpner de oppslaget om valglovutvalgets mandat med å skrive at valglovutvalget "skal legge til rette for fortsatt høy tillit til valgordningen og gjennomføringen av valg i årene fremover”. Høy tillit høres veldig fint ut. Men ikke høy tillit til en ordning som i veldig sterk grader diskriminerer partier, distrikter og velgere - og som i tillegg gir tilfeldigheter og taktiske velgere stor makt, og stort sett fører til at feil fløy får makten.

Folk flest bor i tettbygde strøk i Norge, og da blir det urimelig at storparten av befolkningen har redusert stemmerett fordi fylker (som klart har en annen gjennomsnitts-preferense når det gjelder partivalg enn folk flest) skal forfordeles. Det fører nemlig til et generelt lavere grad av demokrati over hele landet. Det finnes mange måter å styrke distriktene på, og det å gi hvert av landbruksfylkene med få velgere ett mandat eller tre ekstra styrker uansett ikke dette fylket så mye, ettersom de har over 160 mandater fra andre fylker å forholde seg til; mandater som kanskje har helt andre prioriteringer. 

Forvørig: problemet er ikke om noen av fylkene får ekstra mandater, det er at man ikke justerer sluttresultat ved å sørge for at alle både partiene og distriktene blir representert med det antall mandatervalgresultatet. Det er der hovedbristen ligger. Problemet må løses  med en så demoktatisk løsning som mulig, hvor alle stemmer teller  like mye. “Makten’ bør alltid havne hos flertallet. 

Det er mange som lurer på hvorfor det er mye mer fokus – i de ulike valglovutvalgene – på å fordele mandater mellom distriktene på en rettferdig måte enn det er på å fordele mandater til hvert av partiene på en 100% rettferdig og demokratisk måte.

Se også vår hovedside om valglovutvalget >>>

PUBLISERT 14. APRIL 2019. OPPDATERT 5. OKTOBER 2020