Myte: “Om man ser på hele landet som et valgdistrikt, mister man distriktsmandatene”

Det burde vært tillatt å stemme på et parti til en nasjonalforsamling selv om dette partiet ikke stiller til valg i sitt distrikt, fordi alt annet ville være en diskriminering av distriktene. Eller rettere: en diskriminering av de som bor i dette distriktet. Vi har allerede omtalt at de som bor utenfor Oslo i realiteten ikke har stemmerett om de er tilhengere av Rødt eller MdG, men distrikts-urettferdigheten går mye lengre enn dette. Noen hevder til og med at vi ikke kan se landet som en valgkrets, rent ‘partimessig’, fordi dette ikke kan kombineres med distriktsmandater. Men dette er heldigvis helt feil. 

§ 2 i menneskerettighetserklæringen er en av de viktigste. Den sier bl.a.

“Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av [...] politisk eller annen oppfatning.”

Videre:

“Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av […] det område en person hører til”.

Når folk i visse distrikter ikke i har reell mulighet til å stemme på hvilket parti de vil, har vi allerede et brudd på begge premissene over. Valgloven er også diskriminerende på den omvendte måten, siden det i praksis er slik at de som bor i Oslo riktignok har retten til å stemme på disse partiene og oppleve at deres stemme faktisk kan føre til et mandat, men verdien av stemmene deres er sterkt redusert. “En stemme i Finnmark teller nå 2,4 ganger så mye som en stemme i Oslo”, skrev Aftenposten for en tid tilbake. Dette tallet endrer seg hele tiden, men det triste faktum er at:

  • folk i visse distrikter har mye høyere grad av stemmerett en folk i andre distrikter
  • folk som stemmer på visse partier har mye høyere grad av stemmerett enn folk som stemmer på andre partier. 

Disse fenomenene, kombinert, rammer tilfeldigvis (?) de samme partiene om og om igjen, noe eksempelet over viser: Om man har villet stemme f.eks. på MdG ved en Stortingsvalg har man ikke hatt reell sjans til å få inn et mandat om man ikke bor i Oslo, men i tillegg er det sånn at om man bor i Oslo har man redusert grad av stemmerett. Dette er det motsatte av “alle stemmer teller like mye”; det motsatte av “likhet for loven” – og det motsatte av hva menneskerettighetserklæringen står for. 

Det finnes mange gode og enkle måter å rette opp disse misforholdene på. Men det er visse store partier som tjener på dem; partier som er store nok til å sørge for et flertall for å opprettholde en valglov som favoriserer deres egne partier. 

Det er her den misvisende påstanden om at dersom man vil delvis løse disse problemene ved å se hele landet som et valgdistrikt, vil man automatisk miste distriktsmandatene. Men dette er fullstendig feil, fordi det finnes mange måter å sørge for at distriktene blir tatt hensyn til. Den enkleste er å ha en mandatfordelig som tar hensyn til to forhold, eller to ‘proporsjoner’ samtidig.  Det vi ønsker å oppnå er en proporsjonal fordeling av mandater i henhold til hvor mange stemmer de har fått, kombinert med en rimelig fordeling av mandater til hvert av valgdistriktene.  Mer om det snart.*

Det finnes flere måter å ha ta hensyn til disrtiktene på. Man kan vedta lover som beskytter distriktenes interesse i høyere grad enn vi har i dag. Man kan vurdere en løsning med dobbelstemme til distriktsrepresentanter i saker som gjelder deres distrikt (eller 1.5 stemme,  eller en hvilken som helst annen brøk). Man kan opprettholde den gamle fylkesmodellen. Man kan ednre valgloven slik at man kan stemme på det parti man vil uansett hvilket fylke/distrikt man bor i: i dag er det vanskelig å få inn et parti som støtter eksemplevis samenes eller andre minoriteters interessert, fordi disse minoritetene er såredt over mange fylker – noe som gjør det svært vanskelig å få nok stemme ri et fylke til å få inn et distriktsmandat. 

Av og til ser man at politikere som egentlig aldri har vist spesielt stor interesse for distriktene eller f eks for samenes rettigheter snakker varmt om å gi ekstramandater til Finnmark aller landbruks-fylkene. Det lønner seg for Sp (og dermed for Ap) om distriktene blir overrepresentert, siden Sp står sterkt der. Det lønner seg også for Ap, H og Sp at vi har en fylkesinndeling, for dette fører til at kun de største partiene fra fylkene har mulighet til å sikre seg et mandat - selv uten utjevningsmandater. 

*Den beste løsningen er selvsagt å sikre en god representasjon av alle distrikter, men samtidig sørge for at alle partiene blir fordelt, nasjonalt, i samsvar med antall stemmer de fikk. Man kan nemlig kombinere et hvilket som helst mandat-tall pr. fylke man skulle ønske med en nasjonal fordeling av partiene som fører til at den fløyen som fikk flest stemmer også vil få flest mandater på Stortinget. Har man en lommekalkulator, kan man lage en fordeling som sørger for at man ikke mister noen distriktsmandater når man lager en ‘proporsjonal’ partifodeling, og ender opp med et mandattall som er helt i samsvar med valgresultatet.  Med andre ord: vi kan se på hele lamndet som ett valgdistrikt kun når vi bestemmer hvor mange mandater hvert parti skal få totalt (på landsbasis), uten å se på hele landet som en valgkrets når man skal bestemme seg for hvor disse mandatene skal hentes fra.  

Grunnen til at vi så ofte  får regjeringer som ikke er i samsvar med folkeviljen, er utelukkende at vi har ikke en 100% demokratisk valglov; en som sikrer at alle har lik, reell stemmerett. Uten å løse dette problemet vil ikke misforholdene vi beskriver her kunne fjernes. 

Løsningen må derfor være å se på hele landet som et valgdistrikt kun når man ser på parti-fordelingen - det vil si: når man ser på hvor mange representanter som skal komme in fra hvert parti på Stortinget. Men der er det også bråstopp. 

Man må nemlig, parallelt med å sikre en løsning som alltid garanterer at den fløyen (så lenge vi har blokkpolitikk, noe vi dessverre nok kommer til å holde på med lenge) som får flest stemmer ved valget er sikret regjering og statsminister, ta distriktene på alvor og sørge for at de alltid blir hørt. Et par mandater ekstra fra et fylke løser uansett ingenting, fordi de uansett har 167 mandater fra andre distrikter å forholde seg til. 

Gjennom en rekke valglov-debatter har det ofte vært en stor fokus på å fordele mandatene på en rettferdig måte med hensyn til hvilket fylke det enkelte mandat kommer fra. Men siden det er de stærste partiene som har avgjort hva slags valgordning vi skal ha, har det ikke vært mye fokus på å få til en rettferdig mandatfordeling med hensyn til hvilket parti hvert av mandatene kommer fra. Årsaken er rett og slett at vi før 2014 ikke har hatt en grunnlov som har vært klar nok med hensyn til å ikke skulle diskriminere noen på urimelig eller unødvendig vis. Det har vi nå, og dermed kan ikke de store partiene med støtte i § 98 i grunnloven lengre vedta valgordninger som gir ekstramandater til de store partiene og reduserer antallet mandater til de etablerte småpartiene. 

Vi må fortsette lovfeste man skal sikre mandater fra alle distrikter (det kan være med en proporsjonal representasjon av alle distrikter, eller med en over-representering der det eventuelt gir mening), men partifordelingen må være helt i samsvar med antallet stemmer hvert av partiene får ved valget. Disse to metodene lar seg jo kombinere. 

Om et valgdistrikt, f.eks. Finnmark, får to mandater fler enn folketallet tilsier, kan dette med dagens ordning føre til  ville ført til at et eller flere partier blir overrepresentert (f.eks. ved at Ap eller FrP ett mandater for mye på landsbasis). Et klassis eksempel på et misforhold mellom antall mandater på Stortinget vs. hvor mange mandater et parti ender opp med på landsbasis er at ekstramandater til landbruksdistrikene ikke bare kan føre til at det kommer flere mandater fra Hedmark og Oppland enn de har stemmer til, men det kan også føre til t Senterpartiet blir overrepresentert. Og – med all repsekt for bøndene – vi kan ikke velge enkelte yrkesgrupper (og deres særinteresser) og overrepresentere dem, for det ville vært en diskrininering av andre yrkesgrupper. Dessuten er ikke Norge tjent med at landsbruks-Norge blir nedlagt, av mange grunner. 

Vi kan uansett sikre at distriktene primært representeres av partier som er kjent for å være spesielt distrikts-vennlige. Nå er jo ordet ‘distrikt’ litt misbrukt, ettersom alle faktisk bor i ett distikt – Bergens-regionen eller Oslo-distriktet er også ‘distrikt’. Men det ville jo være helt feil om landbruks-fylkene stort sett ble representert av politikere som kommer fra deres distrikt, men som ikke tilhører partier som er spesielt opptatt av desentralisering og god distriktspolitikk. 

Alt dette kan løses enkelt. Forutsetningen for å  kunne kombinere reell og lik stemmerett for alle med en god distrikts-politikk og stor grad av desentralisering er å gi slipp på myten om at man mister distriktsmandater dersom man ser hele landet som et valgdistrikt

Den enkle løsningen:

Vi må rett og slett fordele mandatene slik at alle velgere blir hørt på i like stor grad, men fordele distrikts-representantene slik at alle distrikt blir minst like godt representert som de er i dag.

MANDATFORDELING: Man må sikre at det kommer nok representanter fra hvert av valgdistriktene/fylkene, slik at f eks byene ikke er overrepresentert, eller at distriktene er underrepresentert – eller omvendt. Man må kun se på mandatfordelingen på denne måten, ikke distrikts-fordelingen. 

PARTIFORDELING: Man må sikre at det kommer nok representanter fra hvert av partiene, slik at de blir representert i henhold til hvor mange prosent av stemmene de fikk. 2.1% av stemmene bør bety 2.1% av mandatene. Dette sikrer at ingen partier blir over- eller underrepresentert. Man må kun se på partifordelingen på denne måten, ikke distrikts-fordelingen.


PUBLISERT 18. OKTOBER 2018, OPPDATERT 24. AUGUST 2020.