Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Sosialister vs. FrP: 27-18

Høyresiden blir mer høyrevridd fordi H og FrP får 3 mandater for mye samtidig som V og KrF får 6 mandater for lite. Samtidig får både Rødt og SV et mandat for mye.

Norstat for Vårt Land

23. juni 2021

Det at MDG mister 4 av sine 5 mandater samtidig som Sp/Ap får 5 mandater for mye endrer den rødgrønne kjemien

De som har ansvaret for at valgordningen har blitt som den ble syns det er greit at et parti som MDG (eller V, KrF eller R) får ett mandat. Eller to. Det er også greit at disse partiene får 7 eller 8 mandater, og kanskje til og med 6 mandater. Det er til og med greit at partier som er like over sperregrensen får et mandat får mye. Men det skjer nesten aldri i norsk politikk at et parti ender opp med 3, 4 eller 5 mandater.

Tilfeldigheter som maktorgan

Denne gangen taper MDG og KrF fire mandater hver, mens V taper 2. Vi vet med sikkerhet at dette ikke er nøye gjennomtenkt: veldig mange viktige endringer i mandatfordelingen som alltid skjer etter et valg er basert på tilfeldigheter. Et parti mangler kanskje en håndfull stemmer i en valgkrets for å få et distriktsmandat der, mens et annet som uansett får det antallet mandater de har fortjent vinner et utjevningsmandat i samme valgkrets. Vi vet også at det er klare mønstre i disse tilfeldighetene. Sp og Ap taper nesten aldri mandater, mens de som for tiden kan regnes som etablerte småpartier gjør det ofte – selvsagt både i valg og meningsmålinger. Små endringer i oppslutningen til partier som MDG, V, R og KrF vil med letthet forårsake massive endringer på Stortinget, og dermed i regjeringen. Om KrF og V havner under sperregrensen mens R og MDG havner over – eller omvendt – vil selvsagt mandatfordelingen sørge for at fløybalansen blir helt skjev, og dermed kan den ene fløyen – som kanskje ikke en gang har flertall blant velgerne ende opp med mange flere mandater en den fløyen som vant valget. Resultat: folkeviljen (les: den sammensetningen på Stortinget som velgerne vil ha) blir helt satt til side, og dermed kan den fløyen som folk flest ikke at skulle styre landet umiddelbart initiere en rekke politiske endringer som de godt vet at folk flest ikke vil ha.

Vi burde ha lært av land med større respekt for folkeviljen for lenge siden, gjort noe med 'det norske problemet', og for lengst vedtatt at alle stemmer må tellr like mye. Den eneste måten å sørge at de gjør det på, er å ha et valgsystem der mandatfordelingen stemmer med oppslutningen hvert av partiene har fått.

Senterpartiet får denne gang to mandater for mye, mens MDG taper 4. At Senterpartiet for for mange mandater er ingen overraskelse lengre, vi vet nemlig hvorfor: de har blitt store nok til å dra nytte av både den 'nye' bondeparagrafen – arealfaktoren, og av fylkesgrensene og styringstillegget.  

Hva skjer med vårt demokrati når to partier som er uenige i viktige kjernesaker som MDG og Sp er får omrokkert sitt mandatantall av en kombinasjon av en tvers i gjennom ubrukelig valglov og tilfeldigheter? Det som skjer rent formelt er grunnlovsbrudd, selvsagt – ettersom den diskriminerende valgloven er forankret i grunnloven og annet lovverk som sier klart fra at all unødig og urimelig diskriminering er uakseptabelt. Enhver avstemning om eksempelvis miljø/klima, oljeleting, dieselbiler o.l.vil ende opp med et resultat som er i strid med folkeviljen dersom to mandatfordelingen ender opp med at det ene partiet er overrepresentert mens det andre er underrepresentert. Et eneste mandat vl kunne avgjøre et valg på Stortinget, om med et misforhold mellom MDG og Sp som utgjør i alt 6 feilplasserte mandater, er vi jo helt sikre på at Norge vil gå inn i en periode der viktige avgjørelser på høyeste hold tas av en gjeng som ikke er kompatibel med det Norge de som går til valgurnene vil ha.

Vi vet også at valgloven ikke en gang fungerer på sine egne premisser, ettersom selv flere av de minste partiene også av og til får flere mandater enn de har stemmer til. Det hadde skjedd ganske regelmessig i det siste, om alle disse meningsmålingene var valg. Dermed kan selv partier som MDG, R, SV, V og KrF også få flere mandater enn de har stemmer til, og dermed overkjøre folkeflertallet.

Grunnen til at valgloven er så håpløs er selvfølgelig at intensjonen aldri har vært å lage en valglov der alle velgere har like mye makt; like stor mulighet til å påvirke mandatfordelingen på Stortinget. For det er den som er viktig – alt annet er sekundært. Når den blir feil, blir alt annet feil, og når stortings-setene som skulle gått til MDG går til Sp, blir jo effekten av skjevhetene forsterket.

Det kunne like gjerne  vært omvendt, og det har det vært

I en lang periode, før den rødgrønne seiersgangen ble påbegynt kort tid etter 2017-valget, var det ofte R og MDG som mistet mandater på meningsmålingene, i den forstand at de ville ha fått færre mandater enn de hadde stemmer til, mens KrF og V ikke gjorde det. Men, for å og igjen gni det inn: det er ikke noe farlig eller feil med å la et parti som har stemmer nok til å få mellom 3 og 6 mandater få et mandatantall som stemmer med valgoppslutningen. Vi burde ha lært av land med større respekt for folkeviljen for lenge siden, og gjort noe med 'det norske problemet'. Vi burde for lengst vedtatt at alle stemmer teller like mye, og den eneste måten å sørge at de gjør det på, er å ha et valgsystem der mandatfordelingen stemmer med oppslutningen hvert av partiene har fått.  

Noen flere kommentarer:

– Ingen av partiene blir proporsjonal representert

– Høyresiden blir mer høyrevridd ved at H og FrP får 3 mandater for mye, mens V og KrF får 6 mandater for lite

– På den rødgrønne siden er det kun MDG som taper mandater (4)

– Relativt små partier med en med oppslutning mellom 5% og 10% (FrP, R, SV) får alle ett mandat for mye

– Det at MDG mister 4 av sine 5 mandater, mens Ap og Sp som allerede har ganske mange endrer får 5 mandater for mye endrer den rødgrønne kjemien

– V og KrF får nesten samme oppslutning (2,7% og 2,6%), men KrF, som er størst av dem, taper fire mandater mens Venstre taper 2.