Gå til Valg-21: blogg

Gallaghers indeks: en rettferdighets-skala for valgordninger

Denne siden handler om den såkalte Gallagher-indeksen, og er ment både som et frittstående oppslag og som et appendix/oppdatering til bl.a. Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014 – Norge på 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense.

   Norges mest proporsjonale mandatfordeling noensinne skjedde i 2013. Dette er også et av de ytterst få årene hvor vi har endt opp med en regjering hvis medlemmer representerer mer enn 50% av velgerne. 2013-valget vårt havner uansett langt nede på listen over rettferdige valg på landsbasis: på 224. plass!

Hadde Norges beste skøyteløper havnet på 224. plass i en tilsvarende oversikt, hadde vi forsøkt å gjøre noe med det. Men når det gjelder en skala over rettferdige valg; en tabell som viser i hvilken grad våre velgere har lik og reell stemmerett – da gir de fleste medlemmene i valglovutvalget blaffen. Og våre fire største partier; de som tjener mest på skjevhetene i valgloven gir ikke blaffen – de nyter disse skjevhetene. Det vil komme til å koste dem mange valgseiere i årene som kommer, for uten de fem etablerte partiene over sperregrensen (les: uten å fjerne sperregrensen eller redusere den til maksimum 1 eller 2%), vil de fortsette å ofte se at valgseieren går til den fløyen som fikk færrest stemmer. Uansett hvor mange millioner de bruker på valgkamp – og uansett hvor vellykket valgkampen blir, vinner de ikke valget uten å samarbeide med de etablerte småpartiene. Over 300 millioner bor i land med kun naturlig sperregrense. I Norge tror vi nærmest at en slik løsning ikke  er mulig.

Tabellen over viser en såkalt Gallagher-index for de siste fire valgene i Nederland, Sør-Afrika og Skandinavia. Ingen av disse landene er helt i toppsiktet mht. lik og reell stemmerett for alle (les: faktisk proporsjonal mandatfordeling). Norge er som vi vet langt nede på den skalaen.

Se også:

PROPORSJONALITET MELLOM 1945 OG 2014

Norge på 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense

Tabellen over viser en rekke interessante forhold:

Norske valg ender opp, uten unntak, med en svært disproporsjonal partifordeling.

Det finnes over 300 millioner  mennesker som lever i land med kun naturlig sperregrense – bl.a.Nederland. Men som tabellen viser: Nederland har allikevel ikke en 100% lineær mandatfordeling. Hadde de hatt det ville de hatt null poeng på Gallaghers disproporsjonalitets-skala. Med den valgordningen vi promoterer på valgordningen.no ville vi kommet bedre ut på Gallagher-indeksen enn noe annet land.

For å oppnå null på Gallagher-indeksen må man ha et løsning hvor man kalibrerer stemmene til hvert av partiene. Vi sender jo utelukkende hele mandater til nasjonalforsamlingen både i Norge og Sør-Afrika  – en ordning jeg syns vi bør fortsette med, og en av grunnene til at Sør-Afrika kommer bedre ut enn Norge er at de har over dobbelt så mange representanter i sitt parlament enn vi har.

Men det er ikke den viktigste grunnen. Hovedårsaken til Norges alltid miserable poengsum  er selvsagt at de som hevder at Norge nærmest vil kollapse med reell, proporsjonal partifordeling (fordi en slik valgordning angivelig fører til 'fragmentering' og problemer med 'styringsdyktighet') fortsatt blir trodd på.

Nederland har allikevel jevne resultater som varier lite fra valg til valg. Deres disproporsjonalitet skyldes andre forhold enn sperregrense-problematikk.  

Danmark har i flere valg på rad hatt bedre resultater enn Nederland, men noe gikk galt i 2019: da gikk det nesten like dårlig som det gikk ved det mest vellykkede resultatet  i Norgeshistorien.

I Sverige fikk de ved siste valg et nesten like godt resultat som snittet av de danske resultatene mellom 2007 og 2019.

Hvorfor fikk Sverige plutselig mye bedre resultater enn de hadde att de siste årene, og hva skjedde i Danmark i 2019? Mer om dette senere.

Hvorfor går det alltid galt i Norge? Mer om det på våre andre sider.

Proportionality, disproportionality and electoral systems >>>

Election indices >>>

Michael Gallagher >>>